I går gikk vi ut i gatene i Oslo i regi av Kvinnehistorisk natt og hang opp nye gatenavn oppkalt etter kvinner. Av Oslos gater som er oppkalt etter personer er 750 oppkalt etter menn, mens kun 100 er oppkalt etter kvinner. Dette er et symptom på en situasjon hvor kvinner blir underrepresentert i framstillinger av fortiden.
Historien, vår fortid, er eid av alle og angår alle, og det er derfor spesielt viktig at man viser representasjon fra grupper som er underrepresentert. Kvinner er ikke en minoritet i samfunnet, men allikevel dominerer og definerer menn historiske fremstillinger. Å vise fram kvinner som har påvirket samfunnet er viktig av mange grunner, og av dem vil jeg trekke fram to.
LES OGSÅ: Den klasseløse feminismens historie
Representasjon og bredde
For det første er representasjon viktig for historiefagets fremtid. Ikke bare dominerer menn som objekter i historieforskning og historiefortelling, menn har også hatt definisjonsmakten på perspektivene som kommer til uttrykk gjennom faget, både i samfunnet og i skolen. Ved å vise fram flere kvinner som sentrale historiske aktører viser man at historiefaget har mer å by på enn bare læren om menn, kriger og slag, slik det gjerne ser ut i bladhylla på Narvesen eller historieseksjonen i bokhandelen. Det er viktig å vise de aktørene som har bidratt til at vi er kommet dit vi er i dag, også de kvinnene som i mange tilfeller ser ut til å ha blitt glemt.
Historie er et fag hvor subjektive perspektiver ikke kan eller bør unngås. Flere kvinner som skriver historie kan bidra med bredde og nye innfallsvinkler til faget som menn gjerne kan overse, da de er og har vært i en annen samfunnsposisjon i lengre tid. Å vise hva historiefaget er, og hva historiefaget kan være, vil trekke til seg friske nye stemmer og perspektiver til faget, og til de som skriver historien. Fremtidens skolebøker, fremtidens historielærere og historieprofessorer bør ha en mer likestilt kjønnssammensetning enn det de har i dag, og synliggjøring av fortidens kvinner og deres virke kan bidra til dette.
Selv om mange kvinner skriver om mannshistorie og mannlige aktører, er det mye mindre vanlig at menn skriver om kvinnelige aktører og kvinnehistorie. Min egen master har gradvis gått i retning mot å omhandle et kvinnespørsmål, nærmere bestemt regulering av kvinners arbeid i tidlig arbeidervernlovgivning. Jeg har følt på, og skammet meg over, en frykt for at masteren min ikke er viktig nok, interessant nok eller betydningsfull for historieforskningen, fordi den omhandler kvinner. Selv om jeg er kvinne, feminist, politisk engasjert og mest sannsynlig over gjennomsnittet opptatt av og opplyst om kjønnsproblematikk, kjenner jeg på denne følelsen. Jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Historier om kvinner må opp og frem, av respekt for de som kjempet før oss og for å øke statusen for kvinnehistorie.
LES OGSÅ: En feminisme også for vaskehjelpen
Kvinner som aktive samfunssaktører
For det andre er det viktig å løfte frem kvinner fra fortiden for å hjelpe frem kvinner i fremtiden. For at fremtidens jenter og kvinner skal kunne vokse opp med ambisjoner om å bidra positivt i samfunnet de lever i er det essensielt at de kan se seg selv som aktive samfunnsaktører og ikke bare passive objekter.
Gatenavn er en tilgjengelig form for historieformidling. Vi forholder oss til historiske personer hver dag i møtet med gatenavnene, og man vet dette er personer som har satt sitt merke på historien. Med den skjeve kjønnsbalansen det er i bybildet i dag blir det signalisert at kvinner ikke er sentrale samfunnsaktører. Med få kvinnenavn i bybildet forteller man kvinner og unge jenter at de ikke har like stor innvirkning på verden som menn.
Å henge opp navn av viktige og dyktige kvinner i bybildet er en liten del av en større kamp om å utjevne skjevheten i historiefaget. En utjevning som vil bidra til et mer likestilt samfunn, hvor flere vil kunne bidra i samfunnet, uavhengig av kjønn.
