Før jeg går videre: la meg allerede nå ta mine forbehold. Dette er mine refleksjoner basert på et kort førstegangsbesøk hit. De dyptgående analysene om landet og den politiske situasjonen er det andre som kan gjøre mye bedre enn meg. Men nå er jeg nå en gang her, med lyst til å lære og med et kamera i veska.
Et ja innebærer større makt til Erdogan
Det er to alternativer under folkeavstemninga: ja eller nei til ett nytt presidentsystem. Et ja i folkeavstemninga innebærer utvidet makt til presidenten, på bekostning av parlamentet. Presidenten vil få mandat til å oppheve parlamentet og utlyse nyvalg når han ønsker, og peke ut det store flertallet av høyesterettsdommere. Dette er ikke langt unna hvordan Erdogan styrer de facto i dag, men en ja-seier vil lovfeste og forsterke denne modellen ytterligere.
Tyrkia er fortsatt i unntakstilstand, opprettet under kuppforsøket i fjor. Det er egentlig grunnlovsstridig å arrangere folkeavstemming da, men det synes ikke så viktig. Kanskje er det beleilig for noen å drive valgkamp under slike omstendigheter? Samtidig som at ja-siden er synlig og hørbar, har nei-siden jobbet i kraftig motbakke. Aktivister, politikere og journalister har blitt satt i fengsel, folk har blitt truet og skadet.
LES OGSÅ: Støtte til demokrati i Tyrkia, men hvilket?
Politi overalt
Jeg ser politiet overalt: sjekk-punkter langs veiene og sporadiske kontroller i gatene. Noen er uniformert, alle bærer våpen. Noen har ikke annen identifikasjon enn en sliten, blå vest det står politi på. De stopper meg, og før de i det hele tatt har sagt hei eller unnskyld blir jeg kroppsvisitert og vesken ransaket. Turist-turist, sier jeg, mens de skuler på meg og kameraet mitt. Til slutt lar de meg gå.
Plassen foran bazaren. Foto: Marianne Gulli
Hayir/Na (Nei) preger byen
Selv om Evet og Erdogan høres og synes over alt, så er det Hayir/Na (Nei) som preger byen, om enn mer implisitt. Jeg overhører flere snakke om folkeavstemninga dem i mellom. En opposisjonsparlamentariker er ”tilfeldigvis” på bazaren denne formiddagen for å drikke en kopp te. Hun blir mottatt med smil og positive tilrop. Langs gaten står det en klynge menn og deler ut hayir (nei)-flagg til forbikjørende og passerende.
Jeg kommer i snakk med flere personer. En hotell-eier, en matte-lærer, en jusstudent, alle tilfeldige bekjentskaper mens jeg rusler rundt i byen. Det går ikke mange minuttene før de sier ”jeg er kurder” eller ”jeg stemmer nei”, ”vi vil ikke ha Erdogan”. Skjønt samtaler kan man kanskje ikke kalle det, med min uforskammet dårlige tyrkisk (ikke-eksisterende) og deres haltende engelsk. Men det er utrolig hvor mye kommunikasjon som ligger i å dele en kopp te, og akkurat dette forstår jeg: jeg stemmer nei!
