Venstresida har vært usynlig både før og etter Brexit-avstemningen. Nå må den vise at et annet Europa er mulig basert på et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og internasjonalisme. Lisboa-traktatens artikkel 50 er nå utløst og med det har statsministeren Theresa May offisielt satt i gang prosessen for Storbritannias utmeldelse fra EU. Dette kan være et godt tidspunkt å se tilbake til fjorårets folkeavstemning for å ta et kritisk blikk på venstresidas mer eller mindre fraværende rolle i debatten og for å diskutere hva den kan gjøre nå og post-brexit. LES OGSÅ: EU, EØS, Arbeiderpartiet og LO: Når skal arbeiderbevegelsen våkne? #notmyreferendum EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen. Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne … Fortsett å lese Brexit: Hvor ble det av venstresida?