På leting etter arbeid – Det er ikke arbeidstakerne som ønsker seg økt midlertidighet

–Er du arbeidsledig eller er du jobbsøkende? En kvinne som sitter ved siden av meg rekker opp hånden og svarer:
–Jobbsøkende! Fordi begrepet er aktivt.
–Nettopp, svarer kurslederen begeistret. Så flinke dere er!

Situasjonen er hentet fra mitt første og eneste fysiske møte med NAV: Informasjonsmøte for personer som skal begynne på dagpenger. Kurslederens innstilling føyer seg inn i en lang rekke råd man som arbeidsløs, midlertidig og ufrivillig deltidsansatt mottar: Vær litt proaktiv. Ta tak! Bruk nettverket ditt.

Dette ligner arbeidsministerens ti råd for å komme seg ut av arbeidsløsheten, som lød blant annet: Vær synlig, vær aktiv, bruk nettverket ditt, vær mobil, vær villig til å flytte på deg, gå på NAV-kurs, gå på CV-kurs. Jeg vet ikke hva den gjengse arbeidsløse fikk ut av hennes tips, men selv sitter jeg ikke klokere igjen. Men jeg skjønner at jeg må være himla sulten. Hele tiden.

Kom igjen, gjør en innsats!
En venninne var på jobbintervju for en sommerjobb. Før hun fikk komme på intervju måtte hun ta en personlighetstest. Før hun dro på intervjuet hadde hun satt seg grundig inn i bedriften. Men da hun satt der ble hun blant annet bedt om å fortelle om ganger hun hadde lyktes og ganger hun hadde mislyktes. Da hun ikke umiddelbart kom på gode eller konkrete nok eksempler, ble arbeidsgiveren skuffet: Hvorfor hadde hun ikke forberedt seg bedre?, spurte de henne. En parallell historie til en annen jobb og annen person: Den jobbsøkende hadde søkt opp ”typiske-jobbintervju-spørsmål” og pugget svar i en uke. Denne personen  fikk jobben.

I november 2016 kritiserte Knut Olav Åmås i Aftenposten unge arbeidssøkere for å bruke ordet ”jeg” for mye i jobbsøknadene de skrev. I stedet burde de som søker arbeid skrive mer om hvordan akkurat de kan komplettere sitt potensielle nye arbeidssted, hevdet han.[1] Hva kan akkurat du tilføre? Lær deg mer om din potensielle nye arbeidsplass! Det virker jo umiddelbart logisk: skal du få jobben, må du legge ned litt arbeid. Problemet er at på mange CV-kurs lærer man nettopp det Åmås kritiserer: nemlig å selge seg selv. Kritikken bør derfor heller enn å kritisere jobbsøkerne, rettes mot arbeidsgivere og andre autoriteter som ønsker å individualisere arbeidsmarkedet.

Trenden med personlighetstesting, IQ-testing og andre krav til arbeidssøkende, er økende.

Og de medfører nesten med nødvendighet at man må være arbeidsløs eller i hvert fall ha en privilegert stilling i utgangspunktet for å få seg en ny jobb der man allerede kan fungere som profesjonell jobbsøker. Hvem andre har tid til å utføre tester, gå på flere intervjuer, gjennomføre mange tester og slenge sammen en presentasjon på en dags varsel, alt på en uke?

LES OGSÅ: På leting etter arbeid – Jeg, arbeidsløs?

Selg deg selv
Ifølge arbeidsministerens og bedriftens logikk ovenfor, må jeg selge meg selv som arbeidstaker. Ikke bare i blant og i en arbeidsløs periode – men alltid. Problemet min venninne møtte var at hun ikke hadde forberedt seg ved å skreddersy sine personlige historier inn i fortellingen om bedriften. Skillet mellom hennes privatliv og hennes profesjonelle kompetanse skulle være sømløs og usynlig.

I en slik ”økonomi” blir nettverket ditt til viktig kapital. Her kan alle nye møter og samtaler bære frukter i form av ansettelse. Slik objektiveres individet som arbeidstaker, og de belønnes med et håp om en dag å overskride denne tilværelsen fra toppen av pyramiden.

Men når snittet på antall jobbsøknader som sendes per utlyste stilling i Oslo er 118 søkere, ifølge kurslederen fra NAV overfor, er det tvilsomt om nitid arbeid alene på hver søknad kan løfte deg ut av din situasjon.

Midlertidighetens negative effekt på personer over tid
Dagens Næringsliv (DN) intervjuet lørdag 11. mars 2017 unge frilansere og gründere som ikke ønsker fast tilknytning til arbeidslivet. De forteller at de trives med sin frihet, og ønsker å bygge seg et liv der de kan tilegne seg ny kunnskap, reise, og styre livet sitt selv. De nye midlertidige ønsker seg et liv der de kan dele på ressurser, få ned forbruket, skriver DN. Målet for dem er ikke evig lønnsvekst.[2] Dette er jo sympatiske ønsker som jeg i alle fall til dels kan kjenne meg igjen i. Så hva er problemet?

Ett av dem er at de midlertidige og løst ansatte utgjør en fragmentert og uorganisert gruppe. De sitter bak hver sin PC-skjerm i ulike deler av byen eller landet og forhandler honorarer på artiklene de produserer, fotografiene de tar, oversettelsene de skriver, og ofte kjenner de hverken sin sjef eller sine kolleger. Det verste med å gå arbeidsløs er at hele selvbildet går i oppløsning. Det beste med løsarbeiderøkonomien er at illusjonen om seg selv som et unikt snøfnugg kan opprettholdes, der man, om man bare jobber hardt nok, til slutt kan realisere seg selv og sine muligheter. Dette er nyliberal individualisme. Ansvaret forflyttes til deg.

Det andre problemet er midlertidighetens negative effekt på personer over tid. «Det er som å ha konstant eksamen”, sier en av frilanserne i DN-artikkelen som selv sier hun er fornøyd med sin tilværelse, men forteller at det neppe ligger for de fleste. Du må være sulten og lydig, som Elin Kittelsen skriver i Fett #2 2016. Jobben, den faste ansettelsen venter nok i enden av tunnelen om du bare gir jernet. Og kanskje en gang til etter det, og så kanskje enda en gang. I en slik tunnel bestående av en uforutsigbar fremtid både profesjonelt og økonomisk, der arbeidslivet oppleves som konstant akutt, og der man ofte oppfordres til å legge inn en ekstra innsats med jevne mellomrom, er det ikke så rart at mye forskning viser at midlertidige ansettelser har negative helseeffekter. Folk blir syke av å jobbe slik.

LES OGSÅ: På leting etter arbeid: -Det er en stor psykisk belastning å jobbe i NAV

Er det arbeidstakerne som ønsker midlertidighet?
–Når trygghet assosieres med stagnasjon, kan uforutsigbarhet og lange arbeidsdager kanskje lett forveksles med frihet og engasjement. En annen måte å se det på, er at jobbusikkerheten individualiseres og flyttes fra arbeidsgiveren til arbeidstakeren. Risikovillighet og fleksibilitet blir en måte å gjøre seg attraktiv i arbeidsmarkedet på.

Dette er Cathrine Egelands, filosof og arbeidslivsforsker, kommentar i den samme DN-artikkelen som refereres til ovenfor. Egeland problematiserer framstillingen av midlertidighet som en ønsket utvikling fra arbeidstakernes side: Faktum er at de færreste velger seg arbeidsløshet eller midlertidighet, forteller hun. Kun 15 % av arbeidstakerne i Arbeidslivsbarometret ønsker å prioritere risiko og selvrealisering framfor trygghet på arbeidsplassen, skriver DN.

Det er altså arbeidsgiverne som vinner på denne utviklingen. Å honorere lønnstakere via enkeltpersonforetak er en måte å omgå arbeidsgiveravgiften og stillingsvern, i tillegg til sitt ansvar for sykepenger og for pensjon. Hvor mange timer jobber arbeidstakeren? Spiller ingen trille, honoraret er uansett avtalt på forhånd og faktureres via enkeltpersonforetak. I Norge er det mest midlertidighet i offentlige stillinger, der universitetene og høyskolene utmerker seg særlig negativt. Medregnet stipendiater utgjør de midlertidige om lag halvparten av de ansatte på universitetene.[3] Jeg er selv en del av denne statistikken, der jeg skal jobbe under to kontrakter i de neste månedene.

LES OGSÅ: De som tjener på andres midlertidighet

Det handler ikke bare om deg og meg, det handler om oss
”Grådighet, konkurranse og materialisme avler utrygghet, angst, stress og depresjon”, skriver Toril Hjorthol i Manifest Tidsskrift. Poenget hennes er: Positiv tenkning hjelper kanskje deg, men det får ikke bukt med arbeidsløshet, midlertidighet og stress.

Det er ikke rart at frilanserne som DN møter arbeider fra kafeer der de kan møte likesinnede. Det er et sunnhetstrekk i det å innse at man trenger fellesskap, og det er nok også derfor det oppstår mange kontorfellesskap for frilansere som eksempelvis Mesh, Sentralen og Oslo Media House. I en artikkel for Fett #2 2016, skriver Kari Kristensen: ” ’Hva med meg’, spør du. Hva med å bytte ut ’meg’ med ”oss”? Hun fortsetter: ”Fellesskapet er ikke bare virkningsfullt for forflytning av makt og demokrati, det er også terapeutisk. Mitt tog er lastet med både radikaliserte rosabloggere og hjemvendte sydenfarere, ikke bare PK-ungdom med buttons på kordfløyelsjakka.  Notice me, take my hand, for å si det som Britney sa det.”

Arbeidsgiverne ønsker seg stor fleksibilitet, evne til å sjonglere mange baller i lufta, høy personlig kapital i form av gode nettverk og riktige personligheter.[4] Disse kravene gir god grunn til å se til 70-tallsfeministenes slagord: Det personlige er politisk. Når noen med makt vil ha det til å handle kun om dine personlige valg, gir det grunn til å løfte blikket og spørre seg om hva som foregår. Selvsagt handler det om menneskers valg og muligheter, økonomi og et uholdbart ressursforbruk. Men det er spørsmål som ikke bare handler om meg eller deg, de handler om oss.

REFERANSER
[1] Ut og søke jobb. Aftenposten 4. 11.16
[2] De midlertidige. DN Magasinet. 11.03.17.
[3] Forlanger flere faste stillinger. Klassekampen 17.03.17. Uniforum: http://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2017/feil-fokus-i-personalpolitikken.html
[4] Se også Linn Stalsberg: Er jeg fri nå? Tidsklemte damer i verdens beste land.  Aschehoug 2013.