Det er ettermiddag i Buenos Aires og trafikken står nesten helt stille. Det har vært vanskelig å ta seg frem i byen de siste par dagene. I går var det arbeidernes streik mot den nåværende upopulære konservative regjeringen og i dag er det kvinnedagen.
Jeg har hørt rykter om at denne markeringen blir større en tidligere år. Betegnelsen femicide — kjønnsbasert hatkriminalitet mot kvinner — har endelig fått sin offisielle statistikk og argentinerne er lei. Hvor mange flere? De fleste kvinnene jeg har møtt i byen kjenner en eller flere som har blitt overfalt eller voldtatt. Objektinfiseringen i gatene er åpenbar og de har fått nok.
«Når jeg går hjem på kvelden vil jeg ikke være modig, jeg vil være fri» står det på flere skilt jeg går forbi på vei til marsjen.
Puta feminista
I bydelen San Telmo møter jeg flere titalls prostituerte fra organisasjonen AMMAR (Argentinske unionen for sexarbeidere). De er ikledd rosa og hvite T-skjorter med teksten «puta feminista» — feministhore. Mange har glitter i ansiktet og fargerike parykker. De synger og roper. Stemningen er på topp. Maria Riot (25) en sexarbeider, pornoskuespiller, skribent og en sentral figur i organisasjonen har invitert meg til å gå i marsjen sammen med AMMAR.
Maria Riot blant meddemonstranter og røde paraplyer. Foto: Sofia Grogan.
Hun forteller meg at de prostituerte har møtt stor motstand fra andre feminist-grupper som mener at sexarbeid ikke er ekte arbeid og at det de gjør er en undertrykkelse mot kvinner.
— Det er så mye uvitenhet rundt det vi gjør, sier Maria før en annen jente med lilla parykk griper tak i henne.
Vi begynner å marsjere mot t-banen. Allerede i første veikryss skjønner jeg at dette kommer til å bli en helt spesiell dag. På en trafikkert sidegate rett før Avenida de Mayo bestemmer kvinnene i AMMAR seg for å marsjere rett ut i gata og blokkere hele trafikken. Et par sekunder senere begynner de hovedsaklig mannlige sjåførene å skrike og banne, men det hjelper ikke. Trafikken fortsetter ikke før alle kvinnene i gruppen har passert. De har guts, det er helt klart. Ferden fortsetter til t-banestasjonen hvor de står på perrongen og senere i t-bane-vogna og klapper.
«Ikke mer mannssjåvinisme!», roper de.
“En jobb som alle andre”
Vi ankommer Congreso. Det er en time før den offisielle marsjen begynner, men det er allerede nesten umulig å komme seg frem i folkemassene. Aldri i mitt liv har jeg sett så mange mennesker samlet på et sted.
8. mars i Buenos Aires. Foto: Sofia Grogan
Jeg følger de røde paraplyene til kvinnene i AMMAR og kommer i snakk med en prostituert ved navn Angeles. Hun er positiv og livsglad og glad i å prate. Hun forteller meg at hun er 28 år gammel og begynte med prostitusjon for et år siden. Moren hennes jobbet litt som prostituert som yngre og familien støtter hennes arbeid.
— Det er en jobb som alle andre, sier hun og forteller meg at det er mye fordommer mot prostituerte.
Hun synes at fordommene er urettferdige fordi hun trives i jobben og føler at hun har funnet et yrke hvor hun selv sitter på makten.
Maria Riot er lengst frem i gruppen og er en av de som holder banneret. Hun presiserer det Angeles har sagt om fordommene.
— De fleste tror at vi gjør dette av latskap eller fordi vi ikke kan noe annet. Vi blir stemplet som skitne kvinner og de tror at våre klienter er voldelige og perverse mennesker. Jeg tror uvissheten rundt yrket er der på grunn av menneskehandel, fordi de tror at vi alle er ofre og det er ikke sant. De ser ikke på oss som mennesker. De objektifiserer oss. Det er sant at mange fattige kvinner jobber som sexarbeidere akkurat som det er mange fattige kvinner som jobber som vaskedamer. Allikevel er det ingen som kaller vaskedamer for skitne kvinner. Det er ingen som sier at vi burde avskaffe dette yrket fordi det representerer ulikheter i samfunnet. Ingen sier at vasking ikke er ekte arbeid men de fleste sier at sex-arbeid ikke er ekte arbeid. Vi må avskaffe fattigdom, ikke prostitusjon.
Bilder av de drepte
I toget ser jeg mange skilt om å legalisere abort.
— Som feminister kritiserer vi de som er i mot abort fordi en kvinne burde ha frihet til å bestemme over sin egen kropp og derfor burde ikke abort være en sak for offentligheten. Blir det ikke det samme når vi snakker om frivillig prostitusjon?
Maria er enig:
— Akkurat som abort kan du ikke få det til å forsvinne . Når du forbyr det marginaliserer du de involverte og du gjør de mer sårbare for overgrep. Politiet her bryr seg svært lite om vold mot kvinner. Kan du tenke deg hvor lite respekt du får som kvinne og prostituert når du vil anmelde en voldsepisode på politistasjonen?
Bilder av de drepte. Foto: Sofia Grogan.
Marsjen har begynt. Foran meg i toget går en gruppe transseksuelle. De har alle bilder i hendene av transseksuelle som har blitt torturert og drept.
— Vi blir forfulgt og myrdet og politiet gjør ingenting, sier en av dem med tårer i øynene.
— Det er som om vi ikke engang er mennesker og det er lov å gjøre hva man vil med oss.
Vi ankommer Avenida 9 de Julio som er blokkert for trafikk og langs blokkeringen står kvinner og menn i kledd røde klær og svarte masker med bilder av kvinner som har blitt myrdet de siste par årene. Noen av bildene er av barn i 8-års alderen. Jeg teller ikke, men det må være over 100 bilder. Det er blandede følelser. Noen gråter, mens andre roper at regjeringen må gå av. Det er blanding av sorg og styrke om hverandre.
Plagsomme fotografer
På vei mot Plaza de Mayo hvor marsjen stopper blir gruppen av prostituerte omtrent overfalt av mannlige fotografer og journalister. Mange av kvinnene er toppløse og mennene presser seg mot dem for å få de beste bildene. Kvinnene i AMMAR har fått nok gjør et forsøk på å blokkere de mannlige journalistene og skriker at de må stoppe.
Foto: Sofia Grogan
Jeg føler meg provosert selv. Jeg holder lenge i et rødt paraply og mens jeg gjør det kommer det en mannlig fotograf altfor nærme med linsen omtrent opp i trynet mitt. Jeg føler meg objektvisert og naken. Man skulle tro at på en dag som denne kunne kanskje de kvinnelige fotografene og journalistene få arbeide? Det er nok av kvinner i feltet som trenger arbeid. Jeg må knipe igjen kjeften for å ikke si noe, men en amerikansk mannlig journalist går meg ordentlig på nervene og jeg ser forundret på han og veiver med armene, men han ser forundret tilbake og forsvinner inn i folkemassene.
Nok er nok
Etter to og en halv time kommer vi frem til Plaza De Mayo. Plassen er stappfull med mennesker som drikker øl og klapper og det fyres fyrverkerier fra alle kanter. Fra høytalersystemet hører vi en kvinnelig aktivist som får folkemassene til å juble etter annenhver setning.
«Det er kapitalismen og eliten som til syvende og sist er ansvarlig for diskrimineringen av kvinner»
Jubel.
«Vi er lei av dette mannssjåvinistiske systemet»
Jubel.
«Vi er lei av diskriminering pga kjønn, pga seksuell legning, pga hudfarge»
Jubel.
«NOK ER NOK»
Jubel. Folk hopper, skriker, kysser hverandre og gråter. Det er en aldeles spesiell dag. Det er rekordmange mennesker i 8. mars-marsjen. I Argentina har de fått nok.
Jeg er overveldet over oppmøtet, samtidig som jeg er positivt overasket over hvor fredfull marsjen har vært. Jeg hadde forventet at kvinnene i AMMAR skulle oppleve mye motstand. Isteden ble de hyllet for den mektige energien de hadde i toget og de fikk mye positiv oppmerksomhet fra forbipasserende og andre i toget.
Paroleødeleggelse i Oslo
Jeg kommer hjem igjen og blir sjokkert når jeg leser om hva som har skjedd i 8. mars-toget i Oslo.
En kvinne som sitter i arbeidsutvalget for 8. mars-komiteen hadde under marsjen tatt tak i banneret til PION (Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge ) og revet det i stykker.
Jeg tar kontakt med PION for å få en avklaring på hva som faktisk skjedde. Andrés Lekanger fra organisasjonen forteller meg at PION demonstrerte fredelig da en person fra vaktkorpset kom bort og ba dem fjerne seg fordi parolen brøt med hovedparolen om å bevare sexkjøpsloven og å ha bedre og flere hjelpetiltak
— Jeg sa vi kan enes om at det trengs flere hjelpetiltak, men det var ikke nok på grunn av ordet “sexarbeid”. Vi ba henne snakke med daglig leder, Astrid Renland. Renland sa at vi kom til å gå uansett, men at vi går bak for ikke å provosere noen.
Astrid Renland skriver at kvinnebevegelsen som har en radikal-feministisk tilnærming til sexarbeid dominerer komiteen og krever at de skal ha paroler som er i tråd med komiteen synspunkter.
«Med andre ord makta rår» skriver hun.
Andrés Lekanger understreker at PION alltid har blitt oppfattet som provoserende og møtt motstand på 8. mars så de har tidligere valgt å ikke delta fordi de opplever å ikke bli ønsket.
— De fnyser av diskusjonen om at sexsalg kan være arbeid og anklager PION for å løpe halliker og menneskehandleres ærend. Dermed kan de stikke hodet i sanden i møte med kritikk om at kriminalisering av sexarbeid, som sexkjøpsloven og hallikparagrafen, øker risiko for sosial og økonomisk marginalisering, øker risiko for vold, og der igjennom øker risiko for hiv-smitte, samt hindrer tilgang til hiv-forebyggende tiltak.
Støtte fra Argentina
Maria Riot fra AMMAR sier i ettertid av marsjen at hun synes det er synd at PION ble behandlet så dårlig i 8-mars toget.
— I Argentina og Norge er rettsystemet vidt forskjellig, men diskrimineringen mot sexarbeidere er den samme. Sexdebatten på 70-tallet var utrolig viktig for oss fordi det ble snakket om prostitusjon og porno og samtidig som mange feminister var imot prostitusjon var det også de som kjempet for de prostituerte sine rettigheter. Dette er fortsatt en pågående debatt i dag, men i Argentina jobber AMMAR aktivt for å forandre det offentlige bildet på sexarbeidere.
Maria sier at det å se det ødelagte banneret fra marsjen i Oslo var hjerteskjærende.
— Jeg kan bare forestille meg hvordan de føler seg. Det er sårende å høre fra radikale feminister at jeg ikke fortjener å bli lyttet til eller at jeg ikke er feminist fordi jeg selger sex. Jeg håper at de en dag vil innse at de er på feil side i historien, akkurat som de som er i mot homoseksuelle, lesbiske og transseksuelle.
Det er liten tvil om at sexarbeidere møter stor motstand fra andre feminister.
Objektivisering i klasserommet
Et par dager etter marsjen møter jeg jeg Mariela Solana, en kvinnelig lærer ved Universidad Nacional Arturo Jauretche og er en aktiv stemme for Red GeFloVa (en organisasjon som vil forebygge vold mot kvinner). Hun er 32 år gammel og har undervist i fire år, men opplever fortsatt til tider objektivisering fra egne mannlige elever.
Mariela Solana. Foto: Annie Woodward.
— Allikevel er det ikke så ille i klasserommet, fordi jeg har en autoritær posisjon. Det er verre på politiske samlinger som oftest er mannsdominerte eller på møter med andre kollegaer hvor jeg for det meste hører menn snakke. Det er en skeiv fordeling. Jeg får ofte høre fra andre menn av vi kvinner bare syter og klager, men de forstår ikke. Nå nylig hadde vi aktiviteter i forbindelse med kvinnedagen på universitet og et par mannlige lærere insisterte på å være de som starter sangen, som handler om feminisme. Jeg vet ikke om de forstår hvor absurd det er.
Mariela er utdannet filosof og underviser i kulturforståelse. Hun inviterte flere av hennes katolske elever til å marsjere sammen med henne den 8. mars og mange av de som aldri hadde vært borti i feminisme før ble positivt overrasket.
— Det var et fint øyeblikk. Jeg gikk med et spesielt skjerf som er et symbol for å legalisere abort og jeg vet at noen av elevene mine er imot abort. De ble overveldet over hvor mange kvinner som marsjerte. De likte det, og selv om mange av kvinnene gikk toppløse med budskapet legaliser abort, noe disse katolske kvinnene er fundamentalt imot, likte de marsjen og styrken i kvinnene som gikk i toget.
Den daglige hetsen
En av de aller største problemene i Argentina i dag er vold mot kvinner. Jeg poengterer at Argentinske kvinner ser ut til å være så vant til å bli objektivisert på gaten at de bare ignorerer det.
— Ja, sier Mariela. — Det er sant.
— Men av og til sier man ifra og da kan de bli ordentlig sinte. For ikke så lenge siden var den en kvinne som ble hetset på gata i dette området og hun sa ifra. Hun sa at det ikke var greit. Da ble mannen så provosert at han begynte å slå henne.
— Sier du ifra? spør jeg.
— Ja, av og til når jeg gidder, men de ler bare.
Jeg opplever selv å bli hetset på gaten omtrent hver eneste dag. Ja, det skjer hver dag i Buenos Aires, men det skjedde også hver dag da jeg bodde i New York og Los Angeles. Det skjedde nesten hver dag da jeg bodde i Oslo også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt en mann følge meg inn på trikken, sette seg ved siden av meg og begynne å mase. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har løyet om at min hypotetiske kjæreste venter på meg ved neste stopp. Vi blir vant til det.
Mariela vil ikke bli vant til det. Hun er fast bestemt på å fortsette kampen om likestilling. Problemet er at feminister ikke får noe støtte fra staten og man må jobbe frivillig. Det er vanskelig å få tiden til å strekke til og feministbevegelsen trenger sårt å ha faste ansatte som bringer kampen videre.
Jeg forteller Mariela om ødeleggelsen av banneret til PION i Oslo, noe hun synes er utrolig trist.
— Vi ødelegger for oss selv når vi prøver å bestemme hvem som er gode nok kvinner og hvem som ikke er det. Problemet er ikke prostitusjon i seg selv, men samfunnet rundt det og ved å stenge ute de som selger sex skaper vi enda større problemer. Det er også lettere for menn å kritisere feminister når feminister kritiserer andre feminister som ikker er feminister nok. Det blir et slags paradoks og vi går ikke fremover…
