USA krever krigsgjeld fra Kambodsja – en vanlig dag i bakvendtland

USAs nylig framsatte krav om at Kambodsja må betale gammel krigsgjeld fra årene under Vietnamkrigen har vakt harme i det fattige landet. Det oppleves åpenbart som uforståelig at verdens mektigste land krever penger fra et land de selv brukte som skueplass for etterkrigstidens kanskje største oppvisning i brutal voldsmakt.

Man teller ikke de man selv dreper
Vietnamkrigen er antakelig den største voldsorgien verden har sett siden andre verdenskrig. Napalm, teppebombing, kjemiske våpen, massakrer — så lenge man ikke brukte gass var det visst ok. Anslagsvis 3,8 millioner mennesker ble drept. Vi vet ikke. Man teller som kjent ikke de man selv dreper.

LES OGSÅ: Folkemord med Kissingers godkjentstempel

Kambodsja, Vietnams naboland, ble også utsatt for heftig amerikansk bombing. Man har estimert at så mange som 500 000 mennesker kan ha blitt drept av amerikanernes terrorbombing av det lutfattige landet. En bombekampanje som ble påbegynt i hemmelighet for både Kongressen og pilotene det gjaldt. Bombene var etter sigende så massive at eksplosjonene sprengte trommehinnene til alle som befant seg nærmere enn 1 km. Få land i verden har blitt heftigere bombet enn Kambodsja.

Under store deler av denne perioden ble landet styrt av en USA-innsatt diktator, Lon Nol. Denne regjeringa mottok en rekke lån, blant annet i form av matforsyninger fra USA. Donald Trumps regjering krever nå, 40 år seinere, at denne gjelda på over 500 millioner dollar skal tilbakebetales.

Jepp, du leste riktig. USA ber KAMBODSJA om penger – ikke motsatt. Slik fungerer verdenen vi lever i. Det kan være på tide å gjennomgå litt hva det er USA egentlig krever penger for, og hva Kambodsja, illustrerende nok, aldri har mottatt erstatning for.

LES OGSÅ: “America first” — Trump invaderer Syria

Uavhengighet og nøytralitet
Etter uavhengighet fra det brutale franske koloniveldet i 1953, forsøkte Kambodsja under ledelse av den karismatiske prins Sihanouk, å føre en alliansefri og nøytral politikk. Han ønsket ikke at landet hans skulle velge side i den kalde krigen, som på dette tidspunktet kanskje var på sitt kaldeste. Da både den amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles og hans bror, CIA-sjefen Allan Dulles, besøkte Kambodsja i 1955 for å forsøke å overbevise Sihanouk om å bringe landet med i den amerikansk-ledete antikommunistiske South-East Asia Treaty Organization (SEATO), svarte han klart og tydelig at Kambodsja ikke under noen omstendighet ville delta i en slik «aggressiv allianse» rettet mot Kambodsjas naboer «hvis ideologi jeg ikke deler», men som «Kambodsja ikke har noen krangel med». Dulles-brødrene måtte dra tomhendte hjem.

I løpet av de neste årene brukte amerikanerne Kambodsjas nabostater, nærmere bestemt diktaturene Thailand og Sør-Vietnam, til å presse landet tilbake i rekken. Begge landene stengte grensene sine, og thai-tropper ble jevnlig observert mens de gjennomførte omfattende grensekrenkinger. Opprørske grupper bestående av etniske khmer-folk, Kambodsjas største etniske gruppe, som hadde som mål å igangsette et kupp mot Sihanouk, opererte også fra disse to landene. Treningen kom både fra CIA og amerikanske spesialtropper – de famøse «Green berets».

Kambodsja klarte i mange år å opprettholde denne nøytralitetslinja. De klarte å føre en hårfin balanse mellom kommunismen og vesten, og mottok støtte både fra USA og Kina, i tillegg til å åpne diplomatiske forbindelser med Polen og Sovjetunionen. USAs forsøk på å skremme Kambodsja inn i sin innflytelsessfære fungerte ganske enkelt ikke, og forsøkene på å organisere et opprør mot Sihanouk ble oppdaget og avverget. Under de første årene av Vietnamkrigen, hvor Vietnam ble forvandlet til et helvete på jord, slapp dessuten Kambodsja billig unna med kun noen sporadiske og begrensede angrep over sine grenser. Ikke bare gjorde nøytralitetspolitikken Kambodsja mindre utsatt for utenlandsk aggresjon. Forfatteren William Blum har skrevet at Kambodsjas egen kommunistgerilja, Røde Khmer, utvilsomt ville igangsatt en full borgerkrig dersom Kambodsjas regjering hadde framstått som en amerikansk marionett i disse årene. (Blum (2014), «Killing Hope», 137) I så måte kan man si at nøytralitetspolitikken i disse årene langt på vei var en suksess. Dette skulle endre seg da USA fikk en ny president.

LES OGSÅ: Nobelinstituttet si kvitvasking av Kissinger

Nixon og Kisssinger – nye strategier og takter
Presidentvalget i 1968 ble en brakseier for republikaneren Richard Nixon. Det demokratiske partiet var i full splittelse på grunn av sittende president Lyndon B. Johnsons strategi i Vietnam. Nixon på sin side hadde gått til valg på det han omtalte som «en hemmelig plan» for å få slutt på krigen. Det ble raskt klart at i den grad han hadde en slik plan, så bestod den av en intensivering og utvidelse av den pågående bombekrigen. Man skulle spre så mye lidelse og desperasjon at folket ikke skulle se annet råd enn å overgi seg.

For Kambodsjas vedkommende ble dette katastrofalt. Inntil Nixons valgseier hadde Kambodsja langt på vei blitt spart for amerikanernes herjinger. Nå skulle dette endres dramatisk. Fra mars 1969 begynte det som ble kjent som den «hemmelige» bombingen av Kambodsja. Hemmelig, i den forstand at verken Kongressen eller den amerikanske offentligheten, ja sjøl ikke engang pilotene som utførte bombingen, visste hva som foregikk. I løpet av de neste 14 månedene ble det utført intet mindre enn 3 630 bomberaid med amerikanernes enorme B-52-bombefly. Først i 1973, under Watergate-avsløringene, ble det klart hva som skjedde.

Dette er uten tvil en av de største utenrikspolitiske skandalene i moderne amerikansk historie, for ikke å snakke om en av de groveste krigsforbrytelsene USA noensinne har begitt seg ut på.

USA-støttet kupp og eskalering av krigen
Den 18. mars 1970 ble Sihanouk avsatt i et kupp av to av sine minstre, Lon Nol og Sirik Matak. Vi vet ikke med sikkerhet nøyaktig hvor omfattende støtten fra CIA var, men vi vet at de lenge hadde sett på Lon Nol som deres mann i landet, som ville «welcome the USA with open arms» om han kom til makta. Vi vet også at CIA hadde hatt flere møter med Lon Nol, og at alle kuppmakerne var godt innforstått med at amerikanerne ville yte hjelp om de lyktes i å kuppe makten.

Faktum er i alle fall at USA var raskt ute med å anerkjenne kuppmakerne som Kambodsjas legitime regjering. Intet mindre enn noen timer etter kuppet etablerte amerikanske og sørvietnamesiske styrker ved grensa kommikasjonslinjer med kambodsjanske kommandører. Dagen etter ble amerikanske spionfly og vietnamesisk artilleri kalt inn i en kambodsjansk offensiv mot Vietcong-geriljaens skjulesteder i Kambodsja.

Den 30. april gikk USA for alvor inn i Kambodsja med regulære bakkestyrker. Enorme protester, både i det amerikanske establishmentet, men også blant vanlige folk, var ikke nok til å forhindre beslutningen. I løpet av få uker var hele landsbyer i ruiner, og flyktningene strømmet inn mot hovedstaden.

LES OGSÅ: Kambodsja: Terrorbombing, folkemord og imperialisme

Fredsavtale og fortsatt bombing
Den 27. januar 1973 ble en fredsavtale mellom USA og Nord-Vietnam signert i Paris. Amerikanerne skulle trekke seg ut av krigen mot Nord-Vietnam, og nordvietnameserne skulle respektere delelinjen. Bombingen av Kambodsja derimot, fortsatte med uforminsket styrke. Nå var ikke målet lenger å beskytte amerikanske soldater i Sør-Vietnam, men å beskytte Kambodsja fra sin egen hjemlige gerilja. Fra mars til mai slapp USA flere bomber over Kambodsja, enn de hadde gjort hele det foregående året.

Den ekstremistiske Røde Khmer-bevegelsen, som på dette tidspunktet hadde vokst seg fra en sekt, til å bli en massebevegelse med titusener av bevæpnede medlemmer, hadde fått enorm popularitet på den kambodsjanske landsbygda. Det kan synes som at Blums hypotese var riktig. I det øyeblikket Kambodsja fikk en USA-vennlig regjering som så mellom fingrene på de amerikanske grusomhetene, framsto Røde Khmer som et godt alternativ for fattige kambodsjanere som ville gjøre motstand.

I løpet av sommeren tiltok protestene i USA voldsomt. Med Watergate-avsløringene og andre medieskandaler sirkulerende, ble det for mye for Nixon-administrasjonen. Etter enormt press fra Kongressen ble bombingene stanset i august 1973. Fire års intenst amerikansk bomberegn av det fattige landet var over.

Avsluttende bemerkninger
Det er vanskelig å gjøre troverdige estimater av dødsfall i brutale kriger hvor partene enten ikke er interessert i, eller har kapasitetene som kreves for å telle de døde. For Kambodsjas vedkommende varierer estimatene mellom 200 000 og 500 000 mennesker. Mellom 1 og 2 millioner mennesker fikk dessuten hjemmene sine ødelagt, og ble nødt til å flykte. Dette er på nivå med den syriske borgerkrigen som raser i våre dager. Mye av grusomhetene ble dessuten utført uten verken formell krigserklæring fra USAs side, eller i åpenhet for verken kongressen eller andre. Både skrevne regler og sedvanen i ordinær folkerett ble fullstendig tilsidesatt av USA i denne krigen.

Så kan vi begynne å spørre oss om langtidskonsekvensene. Da USA begynte sin bombekrig i 1969 var den ekstreme Røde Khmer-gruppa som en liten sekt å regne. De hadde lite støtte på landsbygda, og utgjorde ingen reell trussel for Sihanouks regjering. Det var først da de kambodsjanske bøndene sto overfor et evigvarende amerikansk bomberegn, og en kuppmakerregjering som stilltiende aksepterte denne, at de vendte seg til geriljaen. Vi vet godt hvordan det endte. Fra 1975 til 1979 drepte Røde Khmer mellom 1,5 og 2 millioner mennesker, potensielt nærmere 1/3 av befolkninga, i et av de mest brutale og effektive folkemordene verden noensinne har sett. En skal være forsiktig å rette skylden mot andre enn gjerningsmennene selv, men de fleste vil nok i dag medgi at det er lite sannsynlig at Røde Khmer ville vunnet makta i landet uten den amerikanske bombingen i årene forut.

Med dette bakteppet er det derfor helt absurd at Trumps USA krever tilbake krigsgjeld som ble tatt opp under Lon Nol-regimet i krigsårene. Tenk om Russland skulle krevd en slik gjeld fra Afghanistan i dag, begrunnet i Sovjetunionens støtte til kommunistregimets krig mot geriljaen på 1980-tallet. Det ville blitt furore av en annen verden. I USAs tilfelle ser vi mellom fingrene på slikt. Det er underforstått at USA, som verdenshistorias mektigste supermakt, har rettigheter andre ikke har. Donald Trump har hittil gått langt i å avvise den amerikanske eksepsjonalismen som doktrine, men praksisen hans hittil viser oss at «America first» ikke er stort annet enn gammel vin på nye flasker. Det lover ikke godt for andre land i den tredje verden.