Et forsvar for «Karbonavgift til fordeling»

Klimaforhandlinger i FN som har brakt med seg få resultater. Foto: UN Climate Change

Klimakvotesystemet har spilt fallitt, og utslippene fortsetter å øke. En karbonavgift hvor inntektene går rett i lomma på forbrukeren er løsninga vi har leita etter.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (24 artikler)
Ivar Espås Vangen er historiestudent og medlem i Rødt universitetslag Trondheim.

1992 er et viktig år for klimapolitikken. I Rio de Janeiro vedtok verdenssamfunnet FNs klimakonvensjon, som ettertrykkelig understreket at verdens land skulle jobbe for å bremse klimaendringene, samt at de rikeste landa hadde hovedansvaret. I Norge hadde man demonstrasjoner som tok til orde for en mer offensiv klimapolitikk, med flere tusen deltakere. Det har vi ikke sett siden – på tross av at det som den gang fortonte seg som en mulig klimatrussel en gang i framtida, nå med langt mer vitenskapelig hold må sies å være vår tids største eksistensielle trussel for livet slik vi kjenner det.

LES OGSÅ: Fienden må være oljekapitalen

Glem elbiler og klimakvoter
Den viktigste klimagassen er utvilsomt karbondioksid, CO2. Dette betyr ikke at den nødvendigvis er den farligste – men gitt omfanget av de globale utslippene, er det klart at mye ville løst seg om vi fikk begrenset CO2-utslippene betraktelig. CO2-utslippenes globale karakter gjør det også tvingende nødvendig med globale strategier for å få ned utslippene.

Det viser seg å være lettere sagt enn gjort. Det meste på den internasjonale arenaen som er gjort siden 1992 er, for å si det helt enkelt, tull og fjas. Det kan høres brutalt ut, men tallenes tale er klar: siden Kyotoprotokollen ble vedtatt i 1997 har utslippene steget i gjennomsnitt 3 % hvert år, mot en årlig stigning på 1,5 % i årene før (se Hansens artikkel i Vardøger #35, 2015). Dette har vært tendensen mer eller mindre over alt. Her holder det ikke å skylde på enkeltland. Det er åpenbart at det internasjonale klimadiplomatiet har vært en fiasko. Ingen må innbille seg annet. Glem karbonfangst og elbilsubsidier. Glem klimakvoter og regnskogssatsing. Vi trenger nye og mer effektive virkemidler, og de må komme snarest.

LES OGSÅ: Klimaavtalen er uforpliktende og utilstrekkelig

Bedre teknologi fører til større utslipp
Det paradoksale i dag er at vi allerede har mange av løsningene foran oss. Moderne industri er jamt over svært miljøvennlig, energibruken i oppvarming i nyere boliger er bedre enn noensinne, og fossilfrie løsninger er tilgjengelige på stadig flere områder. Likevel øker utslippene jamt og trutt.

En forklaring ble oppdaget allerede i 1865, da den engelske økonomen, William Stanley Devons, oppdaget at teknologiske nyvinninger som effektiviserte bruken av kull, ikke minket forbruket, men tvert imot økte det. Mer effektiv utnytting av kull gjorde naturlig nok også at prisen på dette sank. Alminnelig økonomisk logikk vil dermed tilsi at forbruket øker, eller i det minste forholder seg høyt så lenge prisen er lavere enn alternativene. Dette ser vi også i dag med bruken av karbon. Klarer vi ikke å heve prisen for bruk av karbon, er det lite trolig at forbruket vil minke.

Den hittil eneste reelt gjennomførbare strategien for å få til dette, ble framlagt i 2009 av den tidligere NASA-forskeren James Hansen – muligens verdens mest kjente klimaforsker. Han foreslo en flat avgift på all produksjon og utvinning av karbon (et fast beløp per utvunnet tonn CO2), som dermed må kompenseres med høyere priser på karbon fra produsentenes side. Dette vil i sin tur øke prisen på alle varer og tjenester som benytter seg av karbon.

LES OGSÅ: Miljøaktivister angrepet med pepperspray og angrepshunder

En pris på karbon det er politisk mulig å innføre
Men dette er ikke alt. Det geniale i Hansens forslag er at inntektene man henter inn i avgifter uavkorta skal tilbakeføres til befolkninga i form av et fast månedlig beløp, rett inn på ens privatkonto. Ifølge Hansens beregninger for amerikanske forhold, vil dette innebære at hele 60 % av det amerikanske folk, sjøl uten noen endring i levesett, vil komme økonomisk ut i pluss. De øvrige vil belastes økonomisk i takt med størrelsen på deres økonomiske fotavtrykk.

Prinsippet med tilbakeføring av pengene kan virke fremmed for en venstreside som er vant med at alle inndratte avgifter skal gå til sosiale formål. Også jeg var skeptisk til det som ved første øyekast framstår som en typisk nyliberal «forbrukerløsning» på et problem som så åpenbart krever kollektiv handling.

En populær klimaavgift
Grunnen til at Hansen og andre vektlegger dette prinsippet, handler om flere grunner. I første rekke om at det skulle bli en politisk sak det var mulig å vinne gjennom med. Sjøl i Norge hvor skattevilja er temmelig høy, er det vanskelig å skape engasjement og mobilisering for nok en avgift. Folk har sett det før, og folk har sett seg lei. I USA blei det foretatt en undersøkelse som viste at svært få var villige til å støtte en karbonavgift hvor inntektene gikk til staten. Da det kom fram at inntektene ville fordeles ut til befolkninga, fikk pipen en annen lyd. Hele 67 % av amerikanske velgere ville støtte en slik avgift – inkludert hele 49 % av sjøl republikanske velgere. Dette i et land som presterte å velge en president som mener klimaendringer er «kinesisk lureri». Dette bør fortelle oss noe om muligheten for å mobilisere politisk til denne saka, i motsetning til annen klimapolitikk.

Ikke bare er det et poeng at avgiften skal være mulig å selge til folk. Det er også viktig å ha in mente at avgiften ikke skal vare evig, men er et redskap for å få til en strukturell overgang til en fossilfri økonomi. Å basere statlige finanser på en slik avgift kan raskt by på problemer når den fases ut.  Det er altså mye som taler for å la det være opp til folk sjøl åssen de vil forvalte pengene de får fra denne avgifta.

Kommunistpartiet og Trump, sammen for klima
Jeg har allerede understreket at kampen mot CO2 må være internasjonal. Kvotesystemet var tenkt å være svaret på dette. I dag må man nesten være politiker for å tro på dette. KAF-systemet vil på sin side ikke være avhengig av å innføres likt over hele verden, og vil gjennom alminnelige og grunnleggende prismekanismer skape insentiver til å spres så fort enkeltland, eller aller helst grupper av land innfører det. Jeg skal forklare hvordan.

For det første må en avgift på produksjon og utvinning av karbon også innebære en importavgift på varer som inneholder stoffet. Samme prinsipp legges til grunn. Det finnes internasjonale standarder for hvor mye karbon som inngår i produksjonen av de aller fleste produkter. Dette innebærer at det også blir mulig for land som ikke har egen produksjon av karbon, å kutte. For Norges vedkommende vil dette både innebære at prisene vil øke på importerte produkter som krever mye karbon å framstille, og potensielt også at enkelte industrier som har flagget ut som følge av høy pris på arbeidskraft, vender tilbake. KAF bærer i seg nye muligheter for å gjenreise lokal produksjon av en rekke varer.

For det andre må land som har innført KAF belønnes. Dette gjøres helt enkelt ved at land som kan bevise at de har innført et slikt system, slipper å betale avgift på varer de eksporterer til Norge. Jo høyere avgiften blir, jo sterkere vil insentivene bli. Det er sjølsagt begrensa hvor mye ringvirkning det vil få om Norge alene står som det første land som innfører en slik avgift – men sett at USA, EU eller Kina gjør det? Da vil det spre seg svært raskt, og vi skal ikke se bort ifra at proteksjonisten Trump, eller det kinesiske kommunistpartiet, vil være villige til slikt.

Hvordan vil KAF fungere internasjonalt?
En utfordring med KAF er hva man skal gjøre med eksporten. Dersom Norge alene innfører en slik avgift, vil selvsagt norsk petroleumsindustri bli ensidig skadelidende på det internasjonale markedet. Dette kan heldigvis langt på vei bøtes på gjennom å refundere avgiften på det man eksporterer.  Eksport til land som selv ikke har innført KAF må få refundert avgiften. Dersom et land derimot har innført en slik avgift, vil avgiften ikke refunderes, men gå til eksportlandet. Altså: om Norge etter å ha innført KAF, eksporterer petroleum til USA uten KAF, vil oljeselskapene få refundert KAF-avgiften på varene de eksporterer til USA. Om USA så innfører KAF, vil oljeselskapenes eksport dit ikke lenger få refundert avgiften de betalte i Norge. USA vil heller ikke kunne legge KAF-avgift på import fra Norge. Ergo vil pengene som dras inn i karbonavgift forbli her.

Her ser man det internasjonale aspektet og smitteeffekten. Om et stort land innfører KAF, vil det selvsagt bli svært økonomisk belastende for andre store land å ikke gjøre det samme. Alle land ønsker nødvendigvis at avgiftene skal tilfalle dem sjøl. Selv om effekten åpenbart er størst for store land, er det i motsetning til kvotesystemet ingenting som tilsier at ikke Norge, eller andre små land, kan gå foran med et godt eksempel.

En progressiv avgift for folk flest – men likevel akseptabel for høyresida
Slik jeg ser det, bør KAF være en selvsagt vinnersak i venstresidas klimapolitikk. KAF vil være en sosial avgift, hvor beviselig storparten av befolkninga, den med lavest inntekt og utslipp, vil komme godt økonomisk ut. En slik avgift vil lett merkes hos folk flest sjøl, og vil faktisk gjøre det ganske enkelt, ja nesten automatisk, å leve mer miljøvennlig. I en normal familieøkonomi vil klimaregnskap bli en fast diskusjonspost, uten at det dermed må handle om å gi seg sjøl god samvittighet, eller moralisere over mindre moralske naboer. Økt bevissthet og engasjement i tematikken rundt global oppvarming og klimapolitikk, kan potensielt også gjøre folk mer villige til å engasjere seg i andre saker innen miljøpolitikken – det være seg bedre kollektivtransport, naturvern, eller andre saker. Er det noe vi trenger – så er det nettopp det.

Hva med den politiske høyresida? I USA er det faktisk miljøer tilknyttet det republikanske partiet som har vært mest interessert i KAF, og omtaler det som en god «konservativ politikk mot klimaendringer» fordi den baserer seg på både marked og individuelle valg, og innebærer svært lite byråkrati sammenlignet med annen klimapolitikk. I Norge har Civita vært inne på lignende tanker, riktignok uten samme vekt på at avgiften skal tilbakebetales likt til landets innbyggere. Om en KAF-ordning blir effektiv og setter et høyt nok prisnivå på karbon, er det dessuten ingenting i veien for at ordningen kan fase ut andre særavgifter på CO2, som i dag både framstår byråkratiske og plagsomme for folk. I den grad vi har en politisk høyreside i Norge som aksepterer vitenskapens premiss om at CO2 er den viktigste drivkrafta bak de menneskeskapte klimaendringene, er det altså ingen åpenbar grunn til at i alle fall deler av høyresida også kan slutte opp om KAF.

LES OGSÅ: Rødt må si ja til karbonavgift

Den eneste reelle muligheten vi har
Klimaendringene er i gang, og sjøl togradersmålet begynner å virke som en utopisk målsetting. Kvotesystemet har vist seg å være like ubrukelig som kritikerne hevda det ville være, og oppslutninga om ensidige klimapolitikk i enkeltland ser ut til å være lav. Med både en miljøbevegelse og grønne partier på defensiven i Norge, er det liten grunn til å tro ting vil bedre seg av seg sjøl.

Det er derfor KAF framstår som et friskt og nytt pust i tenkninga vår om strategier i klimapolitikken. Det er et relativt enkelt system å forklare sammenligna med kvotehandelen, og ikke minst åpenbart svært effektivt, i tillegg til å kunne innføres i enkeltland, ergo langt mer i tråd med de institusjonelle rammene for demokrati som foreløpig eksisterer i verden. At ordningen, i åpenbar motsetning til andre systemer som er framlagt, også har en sosial og fordelende dimensjon, gjør saka til en mye lettere sak å fronte enn mye annen klimapolitikk.

Min visjon er at KAF kan bli et samlingspunkt for norsk klimapolitikk. Både venstresida, fagbevegelsen, miljøbevegelsen, og de mer framtidsretta delene av høyresida, bør ha interesse av å minske verdens fossilbruk. Tidligere forsøk har spilt fallitt. KAF er etter mitt syn, den eneste reelle muligheten vi sitter igjen med. Tida er i ferd med å løpe fra oss, og det er ganske enkelt ikke lenger holdbart å sitte å vente på en politisk revolusjon, eller teknologisk gjennombrudd. Vi må ta i bruk verktøyene vi allerede har – og sette i gang nå. En karbonavgift til fordeling er per i dag den eneste, og sannsynligvis siste muligheten vi har til å redde klimaet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Erik F. Reitan

    Miljøpartiet De Grønne går inn for dette allerede! Se her: https://www.mdg.no/klimabel%C3%B8nning

  • Hal Vard Birkeland

    I dagens kronikk i Klassekampen utfordrer leder i Bergen SV, leder i Sør-Trøndelag Rødt og undertegnede Leif Sande, SV og Rødt til å gå inn for det åpenbart mest sosialt rettferdige klimatiltaket: KAF. Publisert her:
    http://okososialisme.no/2017/03/ma-klimapolitikken-vaere-sosialt-urettferdig/

  • Lab Roy

    Hvordan blir KAF-løsningen for folk som bor i distriktene?
    Bare minner om at vi feks har differensiert arbeidsgiveravgift i Norge for å ta høyde for ulikheter mellom landsdelene slik at ikke distriktene blir av-industrialisert og at alle flytter inn til storbyene.

    • Ivar Vangen

      For Norge er det mulig å for eksempel tilbakebetale litt mer til folk som bor i distriktene, og litt mindre til oss som bor i sentrale strøk. Slike justeringer må en eventuell utredning få sett på. Det ville jo vært synd om KAF ødela for distriktene, for det behøver det virkelig ikke. 🙂

      • Lab Roy

        Det kan hende at man må kombinere flere ulike løsninger slik at man får en løsning som passer for både byene og distriktene og næringslivet.

        Man kan feks ha et system med veiprising (med bruk av elektronisk brikke) istedenfor økt drivstoffavgift (eller en kombinasjon av disse to). Kompensasjonen for veiprising kan være som ved KAF-systemet. Veiprising av veier i distriktene kan feks være helt minimal. Biler brukt i næringsvirksomhet kan feks ha veldig lav veiprising. Her finnes det muligheter for å anvende ulike prisprofiler. Man skal huske på at det uansett vil være dyrt å kjøre veldig mye bil. Når det kommer hydrogen biler på markedet, så kan en ekstra prisøkning for en hydrogenbil på feks kr 100.000 ved innkjøp, være lønnsomt for de som kjører veldig mye bil og som altså har store drivstoffkostnader.

        https://www.nrk.no/norge/naf-vil-innfore-_veiprising_-1.13129868