Syria under Frankrikes jernhæl

Stormaktene har alltid hatt stor interesse for Syria. På 1900-tallet var Frankrike den mest aktive aktøren overfor Syria, noe de på sett og vis også har forsøkt å være i moderne tid. I denne teksten vil jeg forsøke å redegjøre for hvordan Syrias tid som fransk mandatområde utartet seg, og ikke minst hvordan dette ble opplevd og imøtegått av Syrias folk. Når denne delen av historia tenderer til å glemmes i vesten, er det desto viktigere å forsøke å opplyse om disse erfaringene Syrias folk har hatt med utenlandsk innblanding tidligere.

Frankrike har siden opprøret i Syria starta i 2011, vært en av de mest aktive utenlandske aktørene. De krevde i likhet med mange andre allerede i august 2011 at Syrias president, Bashar al-Assad, måtte gå av. Fra 2012 begynte Frankrike med materiell støtte til opprørerne, og i 2013/2014 begynte de også å sende dødelige våpen. Høsten 2015 begynte Frankrike også å bombe IS i Syria, noe som tiltok etter terrorangrepene i Paris november samme år. Av landene i Vest-Europa har Frankrike sammen med en annen tidligere kolonimakt i regionen, Storbritannia, vært den mest aktive staten på opprørets side.

Denne involveringen har djupe historiske årsaker. Frankrikes involvering i Syria går langt tilbake. I middelalderen kom de frankiske korsfarerne for å gjenerobre det hellige land. På 1800-tallet erklærte Frankrike seg som de syriske maronittenes «beskytter», slik russerne gjorde med de ortodokse kristne i Det osmanske riket. Siden la Frankrike Syria og Libanon under seg som «mandatområde» etter første verdenskrig. I likhet med deres involvering i sine tidligere kolonier i Afrika, med det avslørende begrepet «Francafrique», har Frankrike også i moderne tid forsøkt å beholde en fot i sine tidligere kolonier i Syria og Libanon.

LES OGSÅ: Norge ut av Syriakrigen nå!

Den første verdenskrig og tilløp til syrisk selvstendighet
I årtiene før den første verdenskrig hersket det stor rivalisering mellom Storbritannia og Frankrike om hvem som skulle skjære av hvilke stykker fra det smuldrende Osmanske riket, som dagens Syria på denne tiden lå under. Foreløpig hadde Storbritannia trukket det lengste strået, da de klarte å sikre seg selve Egypt, den mest folkerike og rikeste provinsen. Frankrike øynet muligheten i daværende «Stor-Syria», altså områdene som utgjør dagens Jordan, Palestina, Israel, Libanon, Syria, og deler av Tyrkia. Denne rivaliseringen foregikk temmelig åpenlyst, og var ikke noe man forsøkte å gjemme bort.

Denne muligheten kom med første verdenskrig. Det osmanske riket gikk inn i krigen på Tysklands side, antakelig for å sikre seg mot de stadig ekspanderende utfallene til Storbritannia, Frankrike og Russland. Dette skulle vise seg å være et fatalt feilgrep både for riket og sivilbefolkningen. Sult inntraff flere steder, og tyrkiske hæravdelinger ble presset på flere fronter, ikke minst i det arabiske Stor-Syria. Europas «syke mann» lå an til å bukke under.

Det var i all hovedsak britiske tropper under ledelse av Sir Edmund Allenby som presset tyrkerne øst- og nordover fra Egypt. Mellom desember 1917 og november 1918 ble både Jerusalem, Damaskus og Aleppo erobret. Engelskmennene sto med kontroll over det meste av Stor-Syria. Den 7. november, ei uke etter tyrkernes overgivelse, utstedte de en felleserklæring:

Målet for både Storbritannia og Frankrike i krigen i øst som Tyskland startet med sine ambisjoner, er den fullstendige og definitive frigjøring av folkene som så lenge har vært undertrykte av tyrkerne, og etablering av nasjonale regjeringer og administrasjoner som skal ha sin autoritet utledet fra den lokale befolkningens frie valg.

Slik gikk det ikke. Britene hadde kommet med lovnader både til den sionistiske bevegelsen, som etter hvert skulle komme til å komplisere forholdene i det senere britiske palestinske mandatområdet, men også til Frankrike, som i Sykes-Picot-avtalen av 1916 hadde gjort krav på de områdene som grovt sett i dag utgjør Syria og Libanon. Stormaktspolitikken var en kynisk affære, også den gangen.

Problemet var at britene hadde kommet med lovnader til en annen aktør også. I et møte mellom Sharif Hussein av Mekka i det arabiske kjerneområdet, hadde Storbritannia lovet å «anerkjenne og å fremme arabernes uavhengighet» innenfor alle de arabisk-talende provinsene i Det osmanske riket, foruten områdene vest for Damaskus, Hama, Homs og Aleppo, da disse ikke kunne sies å være «helt arabiske». Sharif Hussein sendte derfor sin sønn Faisal, til å lede et arabisk opprør som langt på vei fungerte som Allenbys østflanke i krigen mot tyrkerne fra 1917 til 1918. Han utkrystalliserte seg raskt som den reelle lederskikkelsen for den arabiske nasjonalismen.

Det var nettopp det Faisal var – en arabisk nasjonalist. I en tale han holdt i Aleppo den 11. november 1918 uttalte han:

Araberne var arabere før Moses, Jesus og Mohammed. Alle religioner krever at [deres tilhengere] følger det som er rett, og pålegger brorskap [mellom menneskene] på jorden. Den som sår uvennskap mellom muslim, kristen og jøde er ingen araber. Jeg er en araber framfor noe annet.

Faisals problem var selvsagt de reelle maktforholdene. Ingen av stormaktene hadde noen interesse av arabisk sjølstendighet, og i Versailles-forhandlingene ble de enige, på tross av gode ekspertuttalelser som slo fast at araberne ønsket selvstendighet, om å dele Stor-Syria inn i såkalte «mandatområder» hvor målet var selvstendighet «når de er klare for det». Grensene tok som vanlig ingen hensyn til klanmessige, etniske, religiøse eller andre nasjonale grenser. Her var det geopolitikken som rådde.

Etter nederlaget ved Versailles-forhandlingene returnerte Faisal i april 1919 til Damaskus. Han tenkte det ville være lurt å samle seg mer makt bak kravene sine, og sammenkalte til en folkevalgt forsamling i hele Stor-Syria gjennom de tidligere osmanske stemmerettslovene. Den 2. juli erklærte forsamlingen «absolutt og komplett politisk uavhengighet» for hele Stor-Syria, i en stat som skulle strekke seg fra Taurusfjellene i dagens Tyrkia, til Sinaihalvøya i sør. Denne staten skulle være «et demokratisk og konstitusjonelt monarki fundert på desentralistiske prinsipper, og sikre minoriteters rettigheter».

Frankrike brøt raskt de diplomatiske forbindelsene til Faisals spede regjering. Sommeren 1920 marsjerte en fransk hær mot Damaskus. På tross av innstendige ordrer fra Faisal om å oppgi all militær motstand, samlet forsvarsministeren en hær på nærmere 4500 menn i Khan Maysaloun-passet vest for Damaskus. Noen av mennene var kun bevæpnet med pinner. I møte med franskmennenes kolonistyrker fra Senegal og Algerie, samt moderne stridsvogner og flyvåpen, ble det etter seks timer et totalt nederlag for de syriske styrkene. Det franske mandatområdet ble født i et blodbad.

LES OGSÅ: Jul i Syria

Innledende væpna motstand
Foruten slaget ved Khan Maysalloun-passet, var det også et større opprør i Lattakia-provinsen i nordvest. Her er alawitt-sekten, en religiøs sekt som for stor del regnes for å stå på utsiden av de islamske hovedretningene, i flertall. Allerede i 1918 hadde Frankrike tatt kontroll over Lattakia-provinsens administrative sentre. Frankrike skulle gjennom nesten hele den kommende koloniperioden forsøke å løsrive Lattakia fra resten av Syria, slik de gjorde med Libanon. I Lattakias tilfelle feilberegnet de folkeviljen grovt. Den 15. november samme år holdt den alawittiske lederskikkelsen Saleh al-Ali et møte med flere prominente klanledere, hvor han oppfordret til motstand mot den franske overtakelsen og oppsplittingen av syrisk land. Da franskmennene sendte en ekspedisjonsstyrke for å arrestere ham, ble de slått i et bakhold og måtte trekke seg tilbake etter å ha mistet 35 menn.

Denne krigen gir oss et godt eksempel på den typiske splitt og hersk-taktikken alle okkupasjonsmakter søker å benytte seg av. Al-Ali klarte etter hvert å mobilisere store deler av befolkninga i området til væpna kamp. Han allierte seg også med tilsvarende væpna krefter i både Aleppo og i Antiokia, og fikk attpåtil finansiell støtte av den tyrkiske nasjonalistiske lederen Mustafa Kemal «Atatürk», som på dette tidspunktet også kjempet mot franskmennene og bestemmelsene i Sykes-Picot-avtalen. Mye gikk i motstandsbevegelsens favør.

Det var her franskmennene begynte å alliere seg med deler av ismaili-sekten, en annen og enda mindre utbryter fra shia-islam. Det er lite trolig at denne alliansen bidro nevneverdig til krigens endelige utfall. Like fullt er det verdt å merke seg at Frankrike her viste hvor lett det kan være for utenlandske makter å utnytte sekteriske skillelinjer, hvor enn små de måtte være, til egen vinning. Alawitt-opprøret vant mange imponerende seire mot overmakten, men etter Frankrikes overnevnte seier ved Damaskus i 1920, ebbet det snart ut. Det skulle dog ikke gå lang tid før neste opprør brøt ut.

LES OGSÅ: Stopp krigen — solidaritet med Syrias demokratiske bevegelser

Syria i brann – opprøret av 1925
De endelige grensene for det franske mandatområdet, dagens Syria og Libanon, ble avgjort i 1921. Dette skulle få fatale konsekvenser for områdets økonomi. Aleppo, Syrias største by med sitt mektige handelsborgerskap, hadde tidligere hatt sterkere forbindelser til Mosul, som endte på Iraks side av grensen. Disse forbindelsene ble nå langt på vei brutt. Det samme gjaldt andre økonomiske forbindelser, deriblant den viktige syriske tekstileksporten til Palestina, som nå ble britisk mandatområde.

Ikke bare var tollbarrierene et problem. Frankrike besluttet også å knytte det syriske pundet opp mot francen. Dette, kombinert med en svært ustabil fransk økonomi i mellomkrigstiden, gjorde at prisene på importerte varer plutselig kunne skyte i været. Franske kolonister hadde alltid en visjon om at kapital fra Frankrike skulle kunne skape velstand i mandatområdene deres. Ikke bare var dette feilslått som følge av svak fransk økonomi i utgangspunktet. Det lå også andre hensyn bak. Av totalt fem milliarder franc som ble investert i Syria i den 25-årige mandatperioden, gikk hele fire av dem til sikkerhetstiltak som politi og militære. Produktive investeringer som utdanning, helse og infrastruktur uteble. Økonomiske historikere har estimert at BNP per innbygger i Syria sto på stedet hvil fra 1920 til 1946, da Frankrike trakk seg ut.

I juli 1925 eksploderte misnøyen i et væpna opprør. I den sørøstlige Hawran-provinsen hvor druserne, en annen religiøs sekt, var i flertall. Opprøret ble utløst av misnøye over kolonimaktens tvangsarbeid, samt fengslingen av tre drusiske sendemenn som var sendt for å gå i dialog med den franske høykommissæren. En drusisk veteran fra Faisals krig mot tyrkerne, Sultan al-Atrash, tok ledelsen over opprøret, og klarte i løpet av de første ukene å påføre franskmennene tap på opptil 1000 soldater, samt tungt artilleri. Den britiske arabisten Gertrude Bell kunne lakonisk bemerke fra Irak at «det blir druseren som vil gjøre sin syriske bror i stand til å hive ut franskmannen».

Opprøret spredte seg raskt, også til den sunni-arabiske majoritetsbefolkninga. I Hama den 4. oktober begikk en syrisk hæravdeling under ledelse av Faiz al-Qawuqji mytteri, og klarte raskt å beleire den franske garnisonen i byen. De franske styresmaktene brukte så flyvåpenet sitt til å foreta en av verdenshistoriens første luftbombing av sivile områder. Over 300 sivile, og over hundre hus ble ødelagt før al-Qawukjis tropper forlot byen og gikk over til geriljakamper fra landsbygda i stedet.

Senere, den 18. oktober, evnet opprørerne å ta kontroll over mesteparten av Damaskus. Flere og flere av byens områder uttrykte støtte til opprøret, og franske pansrede biler måtte skyte i blinde i bygatene, av frykt for å bli tatt i bakhold. Opprørerne var også spesielt påpasselige med å beskytte de jødiske og kristne områdene av byen mot represalier og terror. Den britiske konsulen i landet kunne rapportere følgende til sine overordnede:

Disse muslimske intervensjonene trygget de kristne bydelene mot plyndring. Med andre ord var det islam, og ikke «[le] Protectrice des Chrétiens en Orient», som beskyttet de kristne i disse avgjørende dagene.

Etter hvert tydde Frankrike til samme strategi i Damaskus som i Hama. De begynte å bombardere byen, og tvang etter hvert opprørerne ut. Nærmere 500 mennesker er estimert drept i bomberegnet.

Gjennom vinteren ble jernbanen inn mot Damaskus jevnlig ødelagt av opprørerne som nå kontrollerte mesteparten av det sydlige Syria. Ifølge historikeren John McHugo begynte nå Frankrike det som antakelig var «den mest intensive og systematiske luftbombingen mot en sivilbefolkning noe sted i verden på dette tidspunktet, da franskmennene begynte å bombe landsbyområder på daglig basis». Hensikten var selvsagt å spre terror og følelse av håpløshet for å knekke opprørsviljen.

Den siste store franske offensiven gikk mot bydelen Maydan i Damaskus i mai 1926. Over tusen butikker og hus ble lagt i ruiner av franskmennenes brannbomber. Opptil 1000 mennesker ble drept. Kun 50 av dem var krigere. Da flyktningene strømmet inn mot gamlebyen, gjorde franskmennene lite til ingenting for å hjelpe dem. Dette var også et ledd i strategien for å skape så mye lidelse at opprørsviljen ville forsvinne. Nederlagsfølelsen skulle bli total, også hos de sivile. Denne strategien kjenner vi godt fra andre verdenskrig.

I oktober 1926 var opprøret langt på vei knust. Lederne klarte ikke lenger å rekruttere folk så lett som i begynnelsen. Frankrikes statsterror hadde gjort jobben sin. Resultatet av opprøret var mer enn 6000 drepte opprørere, og over 100 000 hjemløse – et katastrofalt antall i 1920-årenes Syria. Det skulle gå mange år til neste reelle mulighet for syrisk uavhengighet skulle åpenbare seg.

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempelets trussel

Motvillig avståelse av fransk overherredømme
Frankrikes politikk overfor Syria og Libanon sto i skarp kontrast til britenes i Irak. I 1932 hadde britene innsatt Faisal, lederen av opprøret mot tyrkerne, som konge, og hadde latt Irak bli medlem i Folkeforbundet. Det eneste britene krevde var å få beholde to flyplasser, og en vesentlig kontroll over Iraks væpnede styrker. Absolutt et undertrykkende forhold, men langt mer skånsomt enn franskmennenes Syria-politikk.

Da Frankrike ble slått av Hitlers styrker i 1940, gikk den lokale administrasjonen i Syria over til det franske fascistiske Vichy-regimets side. De franske fristyrkene under ledelse av Charles De Gaulle lovte sammen med Storbritannia at Syria og Libanon skulle få uavhengighet når krigen ble vunnet. Det var selvsagt ikke snakk om noen reell uavhengighet – men en løsning tilsvarende den britene hadde i Irak.

I juli 1941 klarte de franske fristyrkene og Storbritannia å gjenerobre Syria fra Vichy-Frankrike gjennom en koordinert operasjon fra Palestina. Dette gikk fram i en erklæring utstedt av den franske generalen Carroix, som ga Syria uavhengighet, men vektla at Frankrike fortsatt skulle ha kontroll over landets militære styrker. I 1943 ble det også avholdt valg, som brakte den nasjonalistiske Nasjonalblokken til makta. Det begynte å se dårlig ut for Frankrikes ambisjoner.

I 1943 erklærte de nye styresmaktene i både Syria og Libanon gjennom nye grunnlovstillegg at de ikke lenger anerkjente det franske overherredømmet. I Libanon forsøkte Frankrike å arrestere presidenten, men måtte gi seg etter enorme streiker, demonstrasjoner og press fra Storbritannia. I løpet av 1944 og 1945 ga Frankrike fra seg mer og mer av de administrative funksjonene, men holdt fortsatt på spesialstyrkene bestående av Syrias minoriteter. De ville fortsatt knuge til seg de avgjørende redskapene for kontroll.

Den 19. mai i 1945 brøt det ut nye streiker og demonstrasjoner i flere byer mot Frankrikes fortsatte tilstedeværelse. Flere steder brøt det ut regelrette opptøyer. Frankrike responderte med å bombe Damaskus igjen, og drepte nærmere 500 mennesker – troverdige tall er vanskelig å oppdrive. De angrep også det syriske parlamentet etter at vaktene nektet å gjøre hilsen for det franske flagget. Bygningen ble nesten totalskadd av det franske bombardementet.

Etter en innstendig bønn fra Syrias nye president, intervenerte så Storbritannia. De var allerede redd for omdømmet sitt i den arabiske verden, og fikk en god mulighet til å bedre det gjennom å samtidig svekke Frankrikes dominans i regionen. Den britiske garnisonen gjenopprettet etter hvert lov og orden, og i løpet av 1946 trakk både de og franskmennene seg ut. Syria gikk inn i en ny fase som suveren stat og et av FNs opprinnelige medlemsland.

LES OGSÅ: Folkerettslig tragisurrealisme — Syria 2016

Konkluderende bemerkninger
I denne artikkelen har jeg redegjort for et dystert kapittel i Midtøstens kolonihistorie. Frankrikes brutalitet og innstilling kan både gi oss et pekepinn på hvorfor Frankrike i dag er så aggressive overfor Syria, men også hvorfor den arabiske verden fram til den dag i dag ser med skepsis på alle former for vestlig militær innblanding i sine land. Feilaktigheten i hele tanken om «den hvite manns byrde», illustreres godt av erfaringene fra Syria.

I historietimene lærer vi ofte om Hitlers terrorbombing av Guernica i den spanske borgerkrigen. Vi får ofte høre at dette var «det første» eksempelet i historia på bevisst terrorbombing av sivile områder. Lite lærer vi om Frankrikes bruk av brannbomber mot sivile områder i Syria, for å knekke motstandsviljen gjennom å spre død og terror. Dette kapitlet i krigens blodige historie er for stor del visket vekk fra vestens kollektive minne. Det forholder seg annerledes for menneskene som bor i Midtøsten den dag i dag. Der er ingenting glemt.

Den Syriske borgerkrigen er nå i sitt sjette år. Flere vestlige land bedriver utstrakt og folkerettsstridig bombing av syriske områder, og regjeringens og russernes bombing av Aleppo vekker fortsatt harme blant kommentatorer i vesten. Linjene trekkes til alt fra Dresden i 1945 til blitzen mot London under andre verdenskrig. Det mest nærliggende ville vel vært å trekke linjene til strategiene til den franske imperialismens historie. Utenlandske makter har i flere tusen år siklet etter kontroll over Syria. Dette ser nærmest ut til å være en jernlov som gjelder like godt for 2017 som den gjorde i Jesu tid.

Jeg håper denne teksten har bidratt til å opplyse om en del av Syrias historie vi sjelden får lese om i dagens medieverden. En historie som er høyst nødvendig for å forstå den situasjonen området i dag befinner seg i. Mektige land var kyniske i første halvdel av 1900-tallet, og er det fortsatt i dag. Syrias fremtid må i dag, som den gangen, stakes ut av det syriske folket selv – og ikke av interesser andre steder. Grunnleggende prinsipper for folkesuverenitet må gjelde også for folk i land med geopolitisk nytteverdi for stormaktene.

** Sitater og generelle opplysninger er i stor del hentet fra kapittel 1 og 2 i boka «Syria – a recent history» av den britiske forfatteren John McHugo**