Det liberale hegemoni og arbeiderbevegelsens defensiv – omtale av Vardøger 36 16

Foto: R Barraez D´Lucca

Hvorfor kjempet de borgerlige kvinnesakskvinnene bare for kravene til en liten gruppe privilegerte kvinner? Hva skal nyliberalistene med en sterk stat? Hvordan endte liberalistene opp med æren for de frihetene som arbeiderbevegelsen kjempet frem? Svarene finnes i siste nummer av Vardøger.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (29 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

Sjelden har en utgivelse kommet på et bedre tidspunkt enn siste nummer av Vardøger.

Politiske kommentatorer á la Hans Petter Sjølie, som har forvekslet boken ”slik selger du mest is på en strand” med boken ”slik vinner man valg”, har etter Brexit og Trumps seier omsider blitt irrelevante. Rommet for å bedrive seriøs politisk teori på venstresiden har igjen blitt åpnet og siste nummer av Vardøger gjør et hederlig forsøk på å fylle dette rommet, selv om tekstene ble skrevet før Brexit og Trumps seier.

LES OGSÅ av Morten Johansen: En feminisme også for vaskehjelpen

Nyliberalismens sterke stat
Flere av tekstene tematiserer hvilken verktøykasse og historiefortelling som har ført frem til det liberale hegemoni. En ideologi blir først hegemonisk når det ikke finnes seriøse utfordrere eller alternativer, kort og godt når det ikke føles som om ideologien har en utside. For å bli hegemonisk må ideologien inkorporere elementer som ved første øyekast fremstår som motsetninger til ideologien.

Oscar Dybedahl (redaksjonsmedlem i Radikal Portal) viser i sin artikkel hvordan nyliberalismen er avhengig av en sterk stat for å opprettholde og spre markedsmekanismer til nye områder. Intuitivt vil vi kanskje anta at nyliberalismen med sin markedstenkning støtter en svak stat. Dybedahl viser imidlertid at markedsmekanismene ikke eksisterer som noe naturlig eller i motsetning til staten, men snarere må etableres og opprettholdes av staten. En samfunnsorden styrt av markedet er også en samfunnsorden, og noe utenfor markedet selv må opprettholde denne ordenen. Dette er statens oppgave.

Markedsmekanismene trues både av at sin egen måte å fungere på og av massedemokratiet. Staten får derfor på den ene siden oppgaven med å beskytte markedsaktørene mot seg selv. Kollektivt har markedsaktørene interesse av konkurranse, men enkeltvis har de interesse av å unndra seg konkurransen. Noe utenfor dem må derfor opprettholde konkurransen. På den andre siden må staten, gjennom konstitusjonelle begrensninger, opprettholde en skanse mellom politiske pressgrupper og markedsmekanismene, slik at verken folkelig organisering, valg eller press, kan rokke ved visse økonomiske spilleregler. Her forklares også nærmere Hayeks skepsis mot ”ubegrenset demokrati”.

LES OGSÅ: På tide med en venstrevridd byråkratikritikk

Frihet, hegemoni og liberalisme
Arne Overrein viser i sin artikkel hvordan frihetsbegrepet som liberalistene både smykker seg – og assosieres med, ikke ble kjempet frem av dem selv, men i stor grad av arbeiderbevegelsen. Som Overrein skriver: ”Frihetens betingelser lå i erobring av stemmerett, organisasjonsfrihet, streikerett, fagorganisering og forhandlingsrett. Uten en mobilisering og organisering av arbeiderklassen ville disse seirene ikke vært vunnet”. (s. 42).

Når seirene først er vunnet ender de imidlertid opp som en del av liberal ideologi, og (klasse)kampene som førte frem til dem glemmes. ”Uttrykket liberalt demokrati inneholder en mystifikasjon. Det er en historisk etterpå-konstruksjon som visker ut konflikten mellom demokrati og liberalisme. Dersom vi overser denne konflikten, forstår vi ikke hvorfor og hvordan demokratiet oppsto” (s. 46). I en tid hvor demokratiet trues av økende økonomisk ulikhet, er denne lærdommen essensiell å ha med seg når man skal forsøke å gjenreise demokratiet.

Feminisme og nyliberalisme
Høydepunktet i dette nummeret av Vardøger er Bodil Chr. Erichsens Feminisme og nyliberalisme. Artikkelen burde være obligatorisk lesning for alle landets Hege Ulsteiner, som trenger hjelp til å se sammenhengen mellom feminisme og klassekamp. Erichsen analyserer feminismen i Norge fra 1850 til cirka 2000, med vekt på skillet mellom arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse og de borgerlige kvinnesaksfeministene.

Kravene til de borgerlige feministene var i praksis bare relevante for en liten gruppe kvinner, og derfor irrelevante for arbeiderkvinnene. Dette gjaldt eksempelvis kravet om tilgang til utdanning for kvinner. Hvis høyere utdanning ble åpnet for kvinner var det uansett var forbeholdt individer med god økonomi som kunne la være å jobbe. Siden arbeiderkvinnene ikke ville ha hatt råd til dette støttet de ikke kvinnesakskvinnens krav.

Uenigheten gjaldt også synet på stemmerett for kvinner:

”Da mennene fikk allmenn stemmerett i 1898, hadde kvinnesakskvinnene kjempet uten arbeiderkvinnenes støtte, for kvinnestemmerett i nesten 15 år, uten resultater. Kvinnestemmerettsforeningen, som var stiftet og driftet av de borgerlige kvinnesakskvinnene, krevde lik stemmerett for kvinner og menn. Men det ville ikke gitt veldig mange kvinner stemmerett. Stemmeretten var begrenset til innehavere av eiendom og/eller embeter – etter hvert til skatteevne. Arbeiderkvinnens håp om en bedre fremtid lå ikke i noen få borgerlige kvinnestemmer. Den lå i allmenn stemmerett. Framfor urettferdige stemmerettsregler også for kvinner, prioriterte arbeiderkvinnene allmenn stemmerett for menn. For å demme opp mot den gryende arbeiderbevegelsen, kunne kvinnesakskvinnenes stemmerettskrav på lik linje med menns derimot komme godt med for de borgerlige partiene.
Først da (tilnærmet) alle menn hadde fått stemmerett, engasjerte arbeiderkvinnene seg med stor styrke i kampen for kvinnelig stemmerett.” (s.54).

Erichsens artikkel viser på en glimrende måte at kampene venstresiden fører må være universelle kamper, både i teori og praksis. Hvis ikke ender vi opp med å kjempe for bedre vilkår kun for en liten gruppe.

I Erichsens siste avsnitt kommer et forsvar for sosialdemokratiets velferdsstat og klassekompromisset som målet for veien videre. I tillegg ber Erichsen de mer sosialistiske og kommunistiske feministene om å ikke blande inn mer radikale krav i kvinnebevegelsen. Her slutter tydeligvis kravet om universaliserbarhet, siden det plutselig er akseptabelt at en gruppe av kvinner har langt bedre livsbetingelser enn en annen gruppe kvinner, noe som er klassekompromissets logiske konsekvens.

Hva er alternativet?
Undertegnede savner en skjematisk artikkel som trekker opp skillet mellom hva det vil si å være sosialliberal og hva det vil si å være sosialdemokratisk. For det første ville dette åpnet opp for en kritikk av liberalismen på sitt beste, altså den liberalismen som liberalister selv er tilhengere av og ikke bare den liberalismen vi på venstresiden ser rundt oss. Skal man overbevise noen utover de allerede overbeviste må man vinne over motstanderen når denne er på sitt beste.

For det andre ville en slik klargjøring av hva som skiller sosialdemokratiet fra det sosialliberale åpnet opp for en utforskning av hvorvidt vi kan vende tilbake til en ny periode med sosialdemokrati.

Etter min mening skiller det moderne sosialdemokratiet seg fra det sosialliberale ved at den minste politiske byggesteinen er klasser i motsetning til individer. Videre skiller sosialdemokratiet seg fra kommunistene ved at på tross av at sosialdemokratene anerkjenner at det finnes klassemotsetninger er ikke målet å overkomme disse motsetningene, men å etablere en maktbalanse mellom kapitaleierne og arbeiderne gjennom et klassekompromiss.

På samme måte som liberalistene tar æren for frihetene som sosialdemokratene kjempet frem, tar sosialdemokratene æren for den klassekampen og arbeiderorganiseringen som kommunistene (den gang gjerne kalt sosialdemokrater) førte. Når World Economic Forum skiver at økende ulikhet er den største trusselen for verdens videre utvikling og kapitalisten Jens Ulltveit Moe tar til orde for radikal omfordeling på forsiden av Klassekampen, uten at sosialdemokrater noe sted er i stand til å gjøre noe annet enn å skru ned tempoet på utviklingen blir sosialdemokratiets impotens åpenbar. Det er ingen grunn til å begrense kravet om universell likhet  av strategiske hensyn lenger, fordi nå om dagen kompromisser vi oss ikke frem til gradvis mindre ulikhet og mer demokrati, men til gradvis tilbakegang på begge disse områdene. Da er det på tide å innse at kompromissets tid er over. Nå er det tid for enten-eller.

Vardøger lanseres på Tronsmo bokhandel idag, torsdag 19. januar kl. 17.00.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.