Politikernes forakt for folket

Foto: Erlend Aas

Regjeringa trosser demokratiet ved privatisering, snikinnmelding i EU og TISA. Det er deres forakt for folket som skaper politikerforakt.

Christian Torseth
About Christian Torseth (10 Articles)
Christian Torseth er mangeårig samfunnsdebattant.

Det snakkes ofte om politikerforakt, i betydning folks forakt for politikere. Begrepet kan imidlertid for tiden vel så presist benyttes om om det motsatte: politikernes forakt for folket. Forakt innebærer en mangel på respekt, en følelse av overlegenhet, og inkluderer ofte å se ned på den man forakter. Det er nedslående å se på, og skremmende nok virker det som om velgerne ikke ser forskjellen på vanlig, middels fornuftig og lett usammenhengende politisk arbeid, og ideologisk, ensrettet og skruppelløs politikk.

LES OGSÅ: En regjering i de priviligertes tjeneste

God moral, bare man ikke avsløres
Politikernes egen moral ser ofte ut til å begrenses kun av risikoen for å bli avslørt. Moral kobles vanligvis mot en vurdering av om en handling er god eller dårlig – uavhengig av hvem som utfører handlingen – men ikke i politikkens verden. Der er alt politikeren selv gjør riktig, også når andre kritiseres for samme handling. Én ting er når slikt hykleri rammer andre politikere. Det kan vi nesten leve med. En helt annen ting er det når politikere kritiserer mannen i gata for ting som de selv forventer å slippe unna med. For eksempel når politikere mottar etterlønn etter at de har fått seg ny jobb. Eller når de starter PR-firma og på den måten pådrar seg karantene, slik at etterlønnen blir utvidet. Eller når de ikke betaler skatt fordi de har internasjonale toppjobber. Eller når de opptjener full pensjon på tolv år. Eller når pensjonen blir regulert etter gjeldende Stortingslønn, ikke underregulert slik normalen er. Og ja, noen av disse godene er falt vekk, men de gir et bilde av hva politikere gjør når de tror de kan slippe unna.

Politikernes forakt for folket gir seg utslag i at de ignorerer klare beskjeder fra dem som har gitt dem tillit. Da snakker vi ikke om meningsmålinger, men for eksempel om entydige folkeavstemninger der folket har sagt nei til EU. Forakten gir seg også utslag i at politikerne nekter å ta ansvar, selv når det er åpenbart for alle hvem som har skylda. I høyden får vi sterkt utvannet beklagelse av typen «Jeg beklager hvis noen har følt seg støtt av det jeg har gjort.» Denne unnskyldningen er i seg selv en fornærmelse, fordi den innebærer at velgerne ikke skjønner at politikeren slett ikke har beklaget noe som helst. Videre ser vi politikernes forakt i deres feighet. Politikere svarer ikke lenger på spørsmål fra pressen, det har de et rådgiverkorps til å gjøre. Et rådgiverkorps som forøvrig er betalt av deg og meg. Politikerne viser også sin forakt gjennom ren, uforfalsket løgn. De sier ting som helt åpenbart må forstås på én måte, men som er formulert så finurlig at utsagnet rent teoretisk, hvis man er språkforsker, kan forstås på en annen måte. Løgnens intensjon om å villede er til stede, men semantiske teknikaliteter gjør handlingen «skyldfri».

LES OGSÅ: Redningsaksjon for velferdsstaten? — høyreretorikk i et historisk perspektiv

Politikk uten folkeskikk
Politikere lever på vår tillit, men de skifter også lojalitet etter hvilken jobb de har. Mens de representerer partiet kan de si én ting, men straks de kommer i regjering sier de noe annet. Er det så vanskelig å innrømme at jobben avkrever dem en ny mening? For ikke å snakke om hvis de får jobb i det private etter endt opphold på Løvebakken! Da viser en del virkelig hvor totalt prinsippløse de er. Nettverk og kompetanse som er bygd opp i folkets tjeneste, for folkets penger, blir plutselig brukt for å hjelpe kommunikasjons- og rådgivningsbyråer med å motarbeide naturlig meningsdannelse. Politikerne selv later gjennomgående som om ingenting har endret seg, som om de aldri har skiftet mening, som om de mest absurde påstander er like selvfølgelige som at sola står opp om morgenen.

Mer spesifikt kan vi se på regjeringen Solberg, som har vist en imponerende evne til brutal maktpolitikk som vi knapt har sett maken til i nyere tid. Deres planer skal gjennomføres, helt uavhengig av sedvane, forskning, folkevilje eller ren skjær folkeskikk. Man kan bli litt imponert, på samme måte som blir av hardbarkede kriminelle på film: man står ikke inne for det de gjør, men man fascineres av deres selvtilfredse nådeløshet.

Erna Solberg og hennes consiglieri, Siv Jensen, har nemlig en plan, og ingenting får komme i veien for den. Linda Hofstad Helleland oppsummerte det hele i én setning: «Vi skal klemme så mye tannkrem ut av tuben at de ikke får den tilbake igjen.» Det er en villet, radikal og superrask omlegging av et samfunn det har tatt mange tiår å bygge opp. Men det er ikke der forakten ligger.

LES OGSÅ: EØS: Kunsten å selge et land

Forakten for kunnskap
Forakten politikerne i den blåblå regjeringen har for folket, gir seg utslag i to diametralt motsatte handlingsmønstre. For Frp koker det ned til at alle meninger er like gode, uansett, og de som sier noe annet er snobbete forskerjævler som skulle hatt seg en på trynet. Per Sandberg eksemplifiserer godt denne forakten for de som har brukt et helt liv på å forstå. Ekspertene, de som har mer kunnskap enn de noen sinne kan formidle til media eller ministrer, blir avfeid som uinteressante. Deres kunnskap og ekspertise er ikke bare en ulempe, den er selve årsaken til at man ikke kan tro på dem. Forakter man alle som har peiling, kan man mene hva man vil uten å forholde seg til virkeligheten. Det ligger stor glede og frihet i slikt, men mangler man ekspertise bør man ikke oppkaste seg til ekspert likevel. Det er foraktfullt overfor de egentlige fagfolkene, og det er foraktfullt overfor folket, som heller ikke er eksperter, og derfor må stole på at politikerne, med sitt massive statsapparat i ryggen, faktisk vet hva de snakker om.

Frp har aldri vært et parti med tung ideologisk forankring, tvert imot. I jungeltegneserieversjonen av norsk politikk er de åtseleterne som tar alle sjanser som byr seg, og overlever det meste. Frp har intet brennende partihjerte for liberalisme eller sentralisering, de forholder seg ikke prinsipielt til slikt, de tar det dag for dag. Det som engasjerer, det som virkelig tenner ilden i øynene deres er når ekspertveldet kritiserer den såkalt sunne fornuft. Da henter de frem høygaflene og erklærer forståsegpåerne for arrogante og verdensfjerne idealister. At deres egen politikk går mot etablerte sannheter innenfor klimaforskning, økonomi, arbeidslivsstudier og omtrent alt annet det er forsket på bryr de seg ikke en døyt om. Deres forakt for f.eks. det massive flertallet av nordmenn som skjønner at klimaet er på tur å gå til helvete er brennende het. Reis og ryk, her skal det kjøres monstertruck gjennom rødlistet småskog til rovdyra dævver av skrekk. Ryker det med noen sosialister er det forresten helt i orden.

Irreversibel, udemokratisk privatisering
Vi er vant til dette fra Frp, men Høyre går sitt semirasistiske venneparti en høy gang. For Høyre handler det ikke om å dukke bedrevitere med universitetsutdannelse. Høyrefolk er bedrevitende og høyt utdannet. Eller i alle fall rike, som jo kompenserer for ganske mye kunnskap. Høyre har i regjeringen fått anledning til å herje fritt med samfunnsstrukturene Frp ikke evner å skaffe seg oversikt over. Det er derfor Høyre leder an i stormløpet mot kommuner og fylkeskommuner. Høyrefolk har selvfølgelig ingenting imot verken Saltdal eller Førde, men de har et predefinert hat mot offentlig sektor.

I Høyres verden er det nemlig ingenting som ikke kan bli bedre av privatisering. Derfor ønsker de store kommuner, slik at det blir størst mulig enheter som kan konkurranseutsettes. Ingen gidder å konkurrere om fire gamle kjerringer med rullator, men stuer man sammen fire hundre av dem i et gammelt skolebygg, da snakker vi kroner.

Storkommuner med store enheter er perfekt som forberedelse til forhandlingene om TISA-avtalen straks er ferdig. Da handler det bare om å få regjeringsmakt én eneste gang til, så avtalen kan signeres, og så er hele offentlig sektor permanent privatisert, og umulig å ta tilbake i offentlig kontroll. TISA-avtalen forbyr nemlig rekommunalisering, eller andre varianter som reduserer det konkurranseutsatte markedets andel av totalen. Én gang privatisert – alltid privatisert. Til tross for at privatisering i et flertall av tilfellene er både dyrere og dårligere, og i alle fall ikke er noe man kan klage effektivt på. Man kan ikke stemme ut eierne av Oransje Helse. Et sted må dette demokratitullet ta slutt.

LES OGSÅ: Solbergs forakt for folkets vilje

Hør på rikfolket!
Forakten for alt det fagforeningene og trepartssamarbeidet har gitt oss er også nærmest total i Høyre. Arbeiderne burde hute seg tilbake i fyrstikkfabrikken, og slutte å plage de bemidlede klasser. Å, det er ingen som ønsker noen noe vondt, men det er blitt så forbasket vanskelig å tjene penger her til lands. Det som trengs er fleksibilitet! Høyres forakt for forskningen som viser at Norge er et av de absolutt beste landene i verden å bli rik i, er total. Man skal ikke komme trekkende med slikt, for hvem er det som har tjent penger, og dermed har den praktiske erfaringen? Nettopp, det er Høyre-folk. Hvis de sier det er vanskelig, ja, så er det vanskelig. På den måten får de jo også ekstra skrytepoeng for å ha klart det.

Selv om Høyre normalt setter forskning ganske høyt, har de en forbløffende diger blindsone når det gjelder økonomi. De tror fortsatt at formueskatten rammer norsk næringsliv, til tross for at dette er tilbakevist. De tror at skatteletter til de rikeste gir hauger av arbeidsplasser, til tross for utvetydig forskning som konkluderer motsatt. De tror at svekkede arbeidslivsrettigheter og fagforeninger gir fleksibilitet uten kostnader, og at økte forskjeller ikke koster noe i produktivitetsvekst, trygghet, stabilitet og så videre. Høyre er rett og slett uten gangsyn når de fokuserer på privat rikdom.

Denne forakten for forskning som Høyre og Frp har til felles overgås bare av én ting, nemlig forakten for begrensninger som hindrer dem i å gjøre det de vil. Jan Tore Sanner er det beste eksempelet. I stedet for å gjennomføre en utredning, legge frem en sak for Stortinget, og foreslå sammenslåing av kommuner, forsøkte han å innbille alle at sammenslåing var det utvilsomt beste. Logikken var så klokkeren i Sanners hode, at det ikke falt ham inn at folk flest ikke liker forandringer, og derfor kom til å forsøke å sabotere drømmescenariet om mindre enn hundre kommuner. Da kommunalministeren skjønte det, oppfordret han Høyre-ordførerne i et hemmelig brev om å jobbe mot folkeavstemminger. Ikke at dét hjalp, for folkeavstemninger ble det likevel. Derfor måtte han i neste omgang undergrave avstemningenes legitimitet. Alt dette etter først å ha skrudd og banket på finansieringsordningene til kommunene slik at det i et revisorhjerte bare var en eneste farbar vei – den ministeren ønsket seg. Ingenting av dette hjalp den verdensfjerne Sanners korstog, og nå er han tilbake der han burde begynt: Hvis han skal ha sammenslåinger får han ta den politiske kostnaden ved å legge det fram som en sak i Stortinget. Sanner får hundrevis av poeng på skalaen for forakt for måten han har ignorert folks følelser, deres tilknytning og tilhørighet, og ikke minst folks motvilje mot å bli dyttet rundt av politikere.

LES OGSÅ: TISA: En udemokratisk tvangstrøye

Grunnloven er underordna
Forakten for folket stikker dessverre enda dypere enn som så. Regjeringen har banket gjennom suverenitetsavståelse av finanstilsynet til EU. Grunnlovens paragraf 115 er soleklar på at man kun kan avstå suverenitet til organisasjoner Norge er medlem av, så når regjeringen har fremforhandlet en avtale der reglene for finanssektoren utformes ene og alene av EU, er det en klokkeklar omgåelse av grunnloven, selve fundamentet for vår rettsstat. Her skal det nevnes at de fikk støtte fra både AP og Venstre i dette. Forakt? Regjeringen m.fl. har forlengst nådd elitenivå i øvelsen. De er så innbitte at Siv Jensens utvetydige løfte for bare to år siden om at det aldri kom på tale å avgi suverenitet, nå forklares av Jensen med at Norge slett ikke skal avgi suverenitet. Det at saken behandles etter Grunnlovens paragraf om nettopp suverenitetsavståelse er en ren tilfeldighet. Hadde Jensen vært en magiker ville hun nå introdusert sin lettkledde assistent så vi ikke fulgte med på hendene hennes. Regjeringens neste triks blir suverenitetsavståelse av energisektoren til Eus energibyrå ACER. Regn med samme behandling der.

Forakten for det norske folk går enda lengre. Det er nemlig regjeringens gjennomgående ønske å flytte makta lenger fra folk. EU-direktiver skal innføres raskere enn noe EU-land. EØS-avtalen er hellig, og må forsvares uansett om den overstyrer tariffavtaler, arbeidslivslovgivning, ILO-konvensjoner eller til og med Grunnloven. Høyestrettsdommen i Havnearbeidersaken, verftssaken som er gått til ESA, Helikoptersaken, der EU skal regulere persontransport til våre plattformer, det faktum at EØS-regler nå krever at luftfartssikkerhet i Norge skal kontrolleres av det land der selskapet er registrert, Snøkrabbesaken, som kan ende med norsk tap av sokkelsuverenitet… Det ruller så mange saker i systemet for øyeblikket at ingen har oversikt. Fellestrekket er imidlertid regjeringens ønske om å flytte makta til EU, så Norge er garantert permanent liberalistisk politikk! TTIP ser foreløpig ut til å være skrotet, men TISA ruller ufortrødent videre, med norske forhandlere som ivrig heiagjeng. TISA er en vanvittig konstruksjon som vil medføre privatisering av alle offentlige tjeneste «med innslag av private tilbydere». De eneste offentlige tjenestene uten slikt innslag er Politiet, Forsvaret, domstolene og Brannvesenet. Alt annet vil regjeringen har privatisert. Og er først eldrehjemmet privatisert, kan kommunen aldri ta tilbake driften, uansett hvor mange som klager. TISA fratar altså folk muligheten til å velge. Fjern vår selvråderett og vårt demokrati, det kan hende noen blir rike av det!

Regjeringens politikerforakt for folket er svimlende dyp og omfattende. Regjeringen er som en guttunge som er blitt bitter og hatsk over å ha vært på det tapende fotballaget gjennom hele barneskolen. Etter et par år med karatetrening er tiden inne for hevn. Motstanderne på fotballbanen skal få såpass med juling at de går hinkende rundt i all fremtid, og når motstanderne har fått sitt, skal målene brennes og banen få seg en omgang med jordfreseren. Her skal det faen ikke tapes en eneste kamp noensinne igjen, og hvordan sikrer man det? Ved å forby omkamper.

Politikeres forakt skaper politikerforakt
Politikerforakt, i betydningen forakt for politikere, har i løpet av de siste tre årene blitt langt mer begrunnet. Det er lite av det regjeringen driver med som vil stå seg femten, tredve og femti år fra nå. Det er nok å nevne klimapolitikken, der ingenting har skjedd, eller Stortingets vedtak om at Norge skal jobbe for en fjerning av atomvåpen, som regjeringen aktivt har motarbeidet i FN. Utfra et rent demokratisk perspektiv er det mange problematiske elementer i regjeringens politikk. Det kanskje verste er likevel effekten det vil ha på folks oppfatning av politikk at en regjering tror alt er kosher fordi den klarer å skrape sammen et flertall på Stortinget. At politikere tidligere har forstått at det finnes grenser har vi sett i utenrikspolitikken, der ingen partier tidligere har brutt med hovedlinjene. Det har ikke vært enighet som har avfødt en slik stabilitet, det har vært forståelsen for at ingen har rett til å skrote sytti års utvikling. Innenrikspolitisk har det eksistert en lignende begrensning, men borgfreden er nå definitivt brutt – på tvers av folkets vilje. Vi har grunn til å frykte at norske valg vil begynne å ligne på en turboladet versjon av krigen mellom demokratene og republikanerne. Årene mellom valg vil opposisjonen fylle med ren sabotasje, posisjonen vil forsøke å nagle fast politikk slik at demokratiet kan oppheves til neste gang de er i regjering. Spørsmålet er hvor lang tid det da går før den klassiske forakten for politikere får selskap av noe som er enda verre: politikerhat. Når dét brer om seg er det duket for en norsk Donald Trump, for hva vil vi ha å tape?

Det kanskje aller mest foraktfulle politikerne regelmessig innlater seg på, er å late som om de skjønner «folk flest». Vi vet jo alle sammen at de har langt over gjennomsnittlig lønn, har langt bedre kontaktnett og dermed mer direkte innflytelse på saker der de er engasjert, og langt høyere status enn Jørgen Hattemaker. Det er et velkjent og udiskutabelt faktum at mennesker med stor makt har en tendens til å leve i en boble. De innbiller seg at de skjønner folks hverdag, men har flyttet seg så langt fra normalen at de ikke er i nærheten. Se bare på de uføre, for eksempel. Det finnes ingen uføre på Stortinget, og det har det heller aldri gjort. Det er heller ingen uføre involvert når lovgivning som berører uføre skal diskuteres eller vedtas. Det motsatte er tilfelle når lovgivning om f.eks. fiskeri skal vedtas: De største eierne blir umiddelbart kalt inn til diskusjoner og høringer. Det samme gjelder alle næringer, milliardærer, kjendiser osv. Påfallende nok er «folk flest» er aldri invitert. Det er en ekstrem form for forakt når politikerne later som de skjønner, eller endatil selv er folk flest. Til politikerne vil jeg si følgende: Dere skal ikke tro dere er noe, bare fordi dere blir servert kaker og festtaler overalt hvor dere kommer. Det er makten vi bøyer nakken for, ikke dere som mennesker.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

4 Comments on Politikernes forakt for folket

  1. Cartmenez // at //

    Mye bra men mye som også skumrer.

    Ingen tvil at EU avtalen er det eneste der man har ryggdekning for å si at folkeopinionen på statlig nivå er forskjellig fra den politikken som føres.

    Når det kommer til TISA er det ingen tvil om at den avtalen må se dagens lys og disktueres. Nå skal det sies at Norge kan kreve fritak på lik linje som EU har gjort for reglene som gjelder loven rundt konkurranseutsettelse i noen bransjer. Slik at man ikke er tvunget til å følge reglene om en gang privatisert altid privatisert.

    Ser ikke helt hvordan du vil forholde deg til saker hvor det er to sider som står i motsetning. Ta f.eks rush trafikk prising av bompenger. Der på den ene siden vil det hjelpe klima mens på den andre siden vil det helt klart føre til en økning i politikerforrakt da det er svært få som like å betale ekstra i bompenger. Hvilken side skal man lytte til da?

    Når det kommer til at uføre ikke har innspill i utformingen av en uføre reform er det en evt sannhet med modifikasjoner. Selvsagt har man innspill fra organisasjoner som ivaretar interessene til medlemmene sine i en slik situasjon. Da uførereformen under Bondevik ble startet hadde man f.eks innspill fra funksjonshemmedes landsorganisasjon for ungdom. Det er godt mulig det ikke er en direkte kontakt med x antall uføre i en slik situasjon men selvsagt vil diverse interesse organisasjoner komme med innspill.

    Hva med andre betente temaer slik som sykehuset i Molde+Kristiansund eller evt oljeborring i Lofoten? Hvordan mener du vi som nasjon skal løse slike utfordringer? Jeg vil påstå at det er nettop derfor vi har politikere for noen må fatte en beslutning som muligens er særdeles upopulær for noen. Om vi skulle overlate alt til en evt nasjonal eller lokal folkeopinion vil jeg tro vi skulle slite med å få mye gjort her i Norge.

    • Christian Torseth // at //

      Hei!
      Du har selvfølgelig noen poenger, og forhåpentligvis går det fram av teksten at den ikke er ment som en definitiv, absolutt presis analyse, men mer som en stemningsrapport fra politikkens utvikling i Norge. De konkrete kommentarene din har jeg følgende respons til:
      TISA er en ekspansiv avtale, det vil si at det er i prinisppet meningen at absolutt alt skal inkluderes. Det betyr at hvis én regjering unntar noe, kan neste regjering inkludere det, og da er det permanent inkludert. Enveiskjøring, med andre ord. Det er også svært sannsynlig at TISA, i likhet med EU/EØS vil bli forsøkt utvidet senere. Når det meste er med, er det langt lettere å legge hardt press på enkeltspørsmål. Husk at pådriverne er store økonomier med mulighet for meget tungt press.

      Når det er konkret uenighet i en sak, og folket er splittet på midten, må selvfølgelig politikerne gjøre de valg de mener er riktig. Jeg mener eksemplene jeg har gitt er saker der det er en klar motsetning mellom politikerne og folk/kutyme/tradisjon. Rush-prising er forøvrig bare et virkemiddel, ikke et politikkområde. Mitt poeng om klimaendringer var at ingen vil gjøre de store endringene som faktisk vil gi effekt. Konkret hvilke endringer det skulle være er en helt annen sak. I folket er det generell støtte til å gjøre det som trengs.

      Eksempelet med de uføre var muligens ikke godt. Det er likevel ganske stor forskjell på at Fiskebåtredernes Landsforbund, der de aller fleste fiskebåtredere er med, blir innkalt til samtaler, og at Funksjonshemmedes Landsforening for Ungdom blir innkalt, siden de representerer en ganske liten andel av uføre. Poenget mitt var i alle tilfelle at folk flest ikke blir rådspurt utenom i valg, og da er ofte detaljer eller til og med hele sakskomplekser unntatt diskusjon. TISA var f.eks. aldri oppe til debatt i forrige stortingsvalg.

      Ellers er det selvsagt mange andre eksempler jeg kunne nevnt. Igjen må jeg bare si at teksten er ment som en stemningsrapport, skrevet i forbannelse og fortvilelse, over dagens tilstand i norsk politikk.

      Uansett: Takk for at du leste, og takk for at du ga tilbakemelding!

    • TiSA “må se dagens lys og diskuteres, skriv Cartmenez. Problemet er at den avtalen no praktisk talt er ferdigforhandla uten skikkeleg debatt i Norge. Enkelte (Ap og Krf) hevder at vi må vente til avtalen ligg ferdig på bordet før vi skal diskutere den.. Dette blir heilt tydeleg hevda for å sleppe å ta inn over seg dei uhyre kritikkverdige prinsippa som ligg bak denne avtalen frå starten: Ei overføring av makt frå politiske styresmakter til dei sterke konserna som opererer over landegrensene. Det er berre å søke omm “tisa” og “Annex on Transparency” på nettet for å sjå den hårreisande haldninga til demokrati som “konstruktørane av denne avtalen demonstrerer.
      Det er totalt naivt å tru at Stortinget vil våge å seie nei til TiSA dersom Norge held fram med forhandlingane “to the bitter end” uten å gi tydelege signal om at eit nei er svært sannsynleg.
      Det er heilt uforståeleg at Jonas Gahr Støre kan signere den fellesuttalen som kom frå dei nordiske sosialdemokratane om forsvar av “den nordiske modellen” i næringslivet, og så på same tid stille seg positiv til TiSA-avtalen.

  2. Danitello // at //

    Dette er et demokratisk folkevalgt regjering, og folket ville ha ei forandring fra tåkepratet til de rødgrønne der absolutt INGENTING skjedde. Regjeringen handler og skaper forandring i rekordfart, akkurat det folk flest ville ha.

Comments are closed.