Når kom vi dit at å peke på andres rikdom slo tilbake på anklageren med beskyldninger om misunnelse, fremfor å anerkjenne det som berettiget søken etter rettferdighet?
Det ble visst ganske mange av dem innser jeg, med ønske om et 2017 uten handlingslammelse og kynisme, men tvert i mot i fellesskap, med optimisme og krystallklare kamper for rettferdighet (som ikke er det samme som misunnelse nei).
Norske verdier? Terror på en side, og såkalte vestlige verdier på den andre? Enkle forklaringer, like fundamentalt gale som de er provoserende populistiske.
For slik er det, at «vesten» for mange slett ikke fremstår som verdens verdivugge, verken historisk eller i samtiden. I tillegg, det åpenbare; at disse verdiene vi setter høyt er verdier som deles av frihetskjempere verden over, villige til å dø for saken. Det vet alle som i løpet av livet har deltatt på en internasjonal konferanse eller i en Facebookgruppe for en sak man setter høyt; det er ikke landegrenser som skiller oss i kampene for bedre samfunn å leve i.
Uten å innse at folk flest verden ikke er å ulike oss selv, og selvsagt ønsker seg trygghet, velferd, valgfrihet, ytringsfrihet og en inntekt å leve av, står vi fast i en retorisk og politisk hengemyr der bare radikalisme og høyreekstremisme kan gro.
Fordi folk flest tross alt ikke er så ulike, og fordi andres liv bare er en TV-titt eller et Instagrambilde unna, er det lett å se for seg hvordan det kan slite folk i stykker når virkeligheten og livene deres fremstår som et vrengbilde av andres vellykkethet og flaks. Når grotesk rikdom lever side ved side med tragisk fattigdom og mangel på fremtidshåp, kan vi ikke late som om vi ikke skjønner hvorfor det skingrer i glass når elefanten tramper i vei. Urettferdighet og maktesløshet er blant ingrediensene når terror og terrorister skapes, sammen med andre og sikkert individuelle trekk eller sykdom hos dem som foretar grusomhetene.
Det er det som er elefanten i det globale rommet, selv om vi alle driver selvbedrag og later som vi ikke ser den.
Allerede for et år side skrev den økonomen Thomas Piketty i den franske avisen Le Monde om sammenhengen mellom økte ulikheter i verden og økningen i terrorhandlinger. Han skrev blant annet om hvordan terrorisme vokser i takt med økningen i ulikheter og makt i Midtøsten; en økning i ulikhet nettopp vestlige land – særlig USA hevder han – har vært med på å skape. Han viser andre ulikheter og enkle fakta også, som det asymmetriske i gulfkrigen og i Irakkrigen; der svært mange sivile ble drept lokalt, mens vestlige tap var få og militære. Hva har dette gjort med alle dem som mistet så mange av sine kjære, eller mistet alt de hadde? Hvordan tolker disse oss, når de hører oss hevde «vestlige verdier» som bedre enn alle andres?
Piketty, som skrev bestselgeren Kapitalen i det 21. århundre, minner i samme tekst om ulikhetene mellom innvandrerne i Europa og de som har bodd her en stund. Særlig gjelder dette mangelen på muligheter for førstnevnte gruppe, som ikke akkurat blir bedre av politisk jakt på velferdsgoder å skyte ned gjennom nedkjæringsprogrammer.
Arbeidsledigheten, særlig blant unge, hjelper heller ikke dem som er annerledes og uten nettverk fra før. Hvis trenden med svakere fagforeninger på en side, mot flere rettigheter og penger til lobbyvirksomhet på vegne av store konserner på den andre, fortsetter å øke, er på full fart videre ut i elendigheten som følger ulikhet i inntekt og tilhørende levemåte. Da kan både religion og/eller nasjonalisme eller Trumpisme trives – og vokse – ved å fremstå som kjappe og greie løsninger på komplekse og sviktende strukturer.
Vi, ja vi, hver og en av oss, må begynne med god gammeldags maktkritikk: hvem er vinnere og hvem er taperne i verden i dag? Hvem har makt, og hvorfor det, og hvem er lammet, eller frustrert inn til vanviddet, av avmakt? Godene i verden, og dem er det mange av, er skjevfordelt i groteske proporsjoner. Når kom vi dit at å peke på andres rikdom slo tilbake på anklageren med beskyldninger om misunnelse, fremfor å anerkjenne det som berettiget søken etter rettferdighet?
Når vi synes 2016 har vært et vel utfordrende år, hvem mener vi det har vært utfordrende for? Oss selv, som plutselig ble bittelitt mer redde for å reise på helgeweekend til Berlin? Oss selv, som kanskje må akseptere et asylmottak og folk med annen kulturbakgrunn i bygda vår? Oss selv, fordi den indre striden mellom egne ønsker etter mer penger eller forbruk, kommer i smertefull kontrast til den samme vonde bekymringen for miljøet, for utryddelse av dyrearter, for fremtiden?
Denne mentale spagaten, som er det moderne menneskets svøpe, skjebne, og mørke, er det dette som egentlig plager oss mest? Mer, enn tankene på ofrene som lever i marerittet, i en flyktningeleir, i en krig, i arbeidsløshet, hjemløshet, svært nær oss, rett rundt hjørnet for der vi stadig vekk setter nye rekorder i juleshopping. Denne nyliberalismen som driver frem både ulikhet og vekstmentalitet er kanskje roten til mye vondt?
Kari Kristensen har flere ganger påpekt at denne lengselen etter «det norske» som særlig i juletiden har preget prekener fra både regjeringsmedlemmer og Facebookpersonligheter, ikke har noe som helst med brunost eller hytteliv å gjøre, men med savnet etter trygghet, etter velferd, etter sosialdemokratiet, etter fremtidshåp. Hva skal vi med vafler eller en seier til Marit Bjørgen på 30 kilometer hvis vi ikke har en jobb å gå til, eller sykepenger til å leve av?
Back to basics i 2017. Godt nyttår!
Når Jonas Gahr Støre påpeker at han er norsk før han er kristen, så sier vel det noe om det norske og nordmenn. At det i dette også ligger et «stammespråk» og en positiv patriotisme. Dette har i grunn gått hånd i hånd i arbeiderbevegelsen historisk sett. Både solidaritet og nasjonalisme. De som var langt framskredne «internasjonalister» i arbeiderbevegelsen ble tidlig parkert på sidelinjen og marginalisert. Fram til i dag hvor globalister fra akademia egoist-forklarer alle som er opptatt av sitt lands ve og vel. Her gjør venstresiden en stor blunder og slipper på denne måten fram stemmer og krefter som langt i fra fremmer solidaritet.
Tør jeg minne om at de «langt framskredne internasjonalister» i arbeiderbevegelsen ble «parkert» og marginalisert ved hjelp av repressive metoder gjennom (særlig) 1930-tallets SSSR. Mange av de som hadde ofret alt for revolusjonen ble likvidert eller døde sakte i Stalins slaveleire (noe som er underkjent i det meste av historeskrivingen etterpå, både borgerlig og stalinistisk, der en skulle tro at de fleste av de såkalte sabotørene var tilhengere av borgerstaten), et foreløpig punktum ble satt med en isøks i Mexico 1940.
Historien kjenner bevegelser og skikkelser som har arbeidet for sitt hjemlands frihet fra tyranni og imperialisme, OG for nasjonalt / kollektivt eierskap til produksjonsmidlene – og har gjort det i full solidaritet med lignende bevegelser i andre land. Det du kaller en positiv patriotisme (hva skal vi egentlig kalle det?) trenger ikke å stå i motsetning til internasjonal solidaritet eller proletarisk internasjonalisme, kanskje du er enig i det. (Selv benytter jeg iblant analogien med tverrfaglighet; den er lite verdt dersom man ikke har en sterk faglighet i bunnen. Men har man det, og dessuten gjensidig respekt, kan man samarbeide godt.)