Fascisme har ikke vært så populært etter 40-tallet. Heldigvis. Uheldigvis er ikke alle fascister så dumme at de ikke har fått med seg det. Dermed følger det enkle faktum at de fleste rimelig intelligente fascister i dag vil framstille ideologien sin som noe annet enn fascisme. Uten at det selvsagt betyr at alt som ikke kaller seg fascisme er det. Det gjør at det er grunnlag for å kikke litt nøyere på deler av tankegodset som i dag florerer på ytterste høyre fløy, og hvordan venstresida bør forholde seg til det.
LES OGSÅ: Finnes det et norsk brunvenstre?
Tredjeposisjonismen
Enkelte fløyer innenfor nyfascismen kan dessverre også utøve en tiltrekningskraft på enkelte på venstresiden. Dette gjelder kanskje særlig den såkalte tredjeposisjonsimen: de delene som er svært høyreorienterte i verdispørsmål: innvandringsskeptiske, nasjonalistiske, antifeministiske, mot rettigheter for seksuelle minoriteter, samtidig som de kjører en mer sosial profil i den økonomiske politikken enn mange nyliberalistiske konservative høyrepartier gjør. (Her er det selvsagt likevel viktig å bemerke at den høyreekstreme velferdsideologien skiller skarpt mellom verdige og uverdige trengende. Gruppen av verdig trengende har vel også en tendens til å bli liten etter at alle etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, samt alenemødre og andre som «kan skylde seg sjøl» for sin ulykke er sjaltet ut.)
Denne tradisjonen har historiske røtter bl.a. til den ideologiske tradisjonen innenfor den tyske nazismen som dominerte de såkalte «brunskjortene» i SA, og som ble rensket ut i de «lange knivers natt». De samme holdningene ser vi i en del nyere høyrebevegelser også, som når partier som franske FN ser ut til å stå til venstre for Republikanerne i økonomisk politikk, og når Frp her hjemme tidvis klager vel så mye over kvaliteten på velferdstjenester som over skatter og avgifter. (Nå er det selvsagt viktig å huske at det kan være stor forskjell på partiers retorikk og politikk, og at det nok i stor grad gjelder partier på høyresiden som forsøker å framstå som velferdens forsvarere.)
Hele retorikken om at man er «verken høyre eller venstre» er også lett gjennkjennbar fra den historiske fascismen, men den kan selvsagt også bidra til å forvirre de som ikke er kjent med fascismens historie og uttrykk.
LES OGSÅ: Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre
Trump og fascismen
Det har vært enkelte diskusjoner om hvorvidt Donald Trump er fascist. Det er egentlig et ikke så interessant spørsmål, siden det vil komme helt an på hvordan man definerer fascisme. Etter de fleste fascismedefinisjoner, på de fleste dager (han skifter politikk ofte, noe han forøvrig har til felles med fascistledere som Mussolini), faller nok ikke Trump selv innenfor det å *være* en fascist. Men fascisme, i likhet med de fleste ting er ikke noe enten/eller. Verden består ikke av adskilte båser, men av et kontinuum. Det er enklere å si at Trump har fascistoide trekk, samt at han gir deler av bevegelser som mer åpenbart er nyfascistiske svært kort vei til maktens korridorer og mer makt enn de antagelig noensinne har hatt etter 2. verdenskrig.
«Alt-Right»
Den vanligste betegnelsen på det ytterliggående, konspirasjonsteoretiske og i ikke ubetydelig grad nyfascistiske miljøet som Trump har lenet seg på er «Alt-Right». Det alternative høyre. Tilknytningen blir kanskje tydeligst gjennom at lederen for ytre-høyre-nettstedet Breitbart, som har utviklet seg til en Alt-Right-kanal, Steve Bannon, først ble valgkampsjef, og deretter sjefsrådgiver.
Trump selv forsøker seg gjerne på en type dobbeltkommunikasjon hvor han i det ene øyeblikket kopierer retorikk, politikk og trekker folk fra disse miljøene inn, mens han i det neste «tar avstand». Dette er heller ikke en ukjent taktikk fra partier som skal forsøke å hente støtte fra ytterliggående og rasistiske miljø samtidig som de er avhengige av å hente støtte hos mer moderate høyregrupperinger. Koblingene til Alt-Right er derimot oppe i dagen.
LES OGSÅ: Fascismens framvekst i Europa: — Et resultat av elitenes politikk
Hva er så Alt-Right?
Alt-Right er et mangfoldig internettbasert miljø hvor store deler av det åpenbart er fascistisk, ja endog nynazistisk. Videoen hvor alt-right lederskikkelsen Richard Spencer hyller Trump på klassisk nazistisk maner er blitt spredt vidt og bredt. De delene som ikke måtte være det, har i hvert fall ingen sperrer mot å samarbeide med slike miljø. Det fremstår dermed ikke urimelig å karakterisere dette miljøet som nyfascistisk. I tillegg er kvinnehatet utbredt, og mange trekker tråder tilbake til den såkalte «Gamergate»-saken. I USA er nettstedet Breitbart som sagt ofte trukket fram som et nav i det ideologiske hjulet. I Norge har det tidligere ultrakonservative, men fra 90-tallet kulturradikale (om kanskje med en liten retur mot gamle synder de siste årene) avisen Morgenbladet trukket fram bloggen «Kokohøyre» som representant for norsk Alt-Right. Selv om det nok overdriver bloggens betydning, kan den være et interessant sted å undersøke for å få et innblikk i denne delen av den nye fascismens ideologiske prosjekt, slik de liker å presentere det selv:
«Alt-Right er ikke en uniform gruppe, vi har mange forskjellige meninger, men alle anerkjenner at vi er midt i et politisk paradigmeskifte. Dette diskuteres ytterst i begge fløyene. Der de tidligere tiårenes politiske spørsmål primært handlet om økonomiske og personlige friheter beveger nå debatten seg over i Globalisme vs. Nasjonalisme.»
De norske nyfascistene er likevel ikke overoptimistiske over å umiddelbart få gjennomslag for denne tenkningen:
«Selv om flere og flere våkner opp til Nasjonalisme/Globalisme-dikotomien tror jeg ikke det er nok til å reellt påvirke et valg. Den generelle populasjonen er alt for redde etter all medias skremselspropaganda om Trump og de skumle nasjonalistbevegelsene som visstnok herjer over hele vesten.»
LES OGSÅ: Uriktige påstander om politisk vold i Norge
De identitære
Det i utgangspunktet amerikanske fenomenet Alt-Right, har sterke likhetstrekk med europeiske strømninger som gjerne kaller seg «identitære». I Skandinavia er de kanskje særlig kjent for å ha tatt ledelsen i Sverigedemokratenes ungdomsparti og dratt det i en retning som ble sett på som for ekstrem selv for Sverigedemokratene, noe som førte til eksklusjonsprosesser. Internasjonalt kommer fenomenet fra franske Bloc Identitaire, og er tett knyttet til tenkere som franske Alain de Benoist og russiske Alexander Dugin (med bakgrunn bl.a. fra de tredjeposisjonistiske «Nasjonalbolsjevikene»). Et kjennetegn for de identitære er at de gjerne bruker retorikk som ellers er kjent rundt minoriteter og urfolks rettigheter på majoritetskulturen, og (i hvert fall på overflaten) argumenterer for likeverdige, men atskilte kulturer (på afrikaans ble vel dette betegnet som «apartheid»). Et par korte innføringer i dette tankegodset av henholdsvis Kristian Bjørkelo og Rasmus Fleischer kan du lese her og her.
Venstresida
Jeg stilte tidligere spørsmål om enkelte former for nyfascisme kunne ha tiltrekningskraft på enkelte på den politiske venstresida. De aller fleste har nok sterke ryggmargsreflekser mot rasisme og autoritær tenking til at de kjenner lusa på gangen. I tillegg bygger jo hele venstresidas ideologiske prosjekt seg på nettopp motstand mot nasjonalisme («brødre og bak grensa bor»), til fordel for klasseperspektivet. Sosial utjevning – bekjempelse av sosiale klasseskiller har vært grunnlaget for den politiske venstresida helt fra motstanden mot adelens privilegier, til dagens bekjempelse av enorme og økende økonomiske skjevheter.
Karl Marx fastslo tidlig viktigheten av å bekjempe rasisme som en del av det sosialistiske forgjøringsprosjektet (brev til A. Vogt i New York, London 9. april, 1870, oversatt til norsk av Oscar Dybedahl):
«Hvert industrielt og kommersielt område i England har nå en arbeiderklasse delt inn i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeider hater den irske arbeider lik en konkurrent som senker hans levestandard. I forhold til den irske arbeider føler han seg som et medlem av den herskende nasjon. Derfor blir han et verktøy for de engelske aristokratene og kapitalistene mot Irland, og dermed styrker han deres herredømme over seg selv. Han dyrker religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot den irske arbeider. […] Irlenderen betaler tilbake med samme mynt. Han ser i den engelske arbeider både den medskyldige og det dumme redskap for de engelske herskerne i Irland.
Denne sterke motsetningen er kunstig holdt i live og intensivert av pressen, alteret, vitsebladene, kort sagt gjennom alle de midler som disponeres av de herskende klasser. Denne motsetningen er hemmeligheten bak impotensen til den engelske arbeiderklassen, til tross for dens organisering. Det er hemmeligheten ved måten kapitalistklassen opprettholder sin makt.»
Å bekjempe rasisme var for Marx en forutsetning for å unngå at arbeiderklassen ble splittet og satt opp mot hverandre. Det var en forutsetning for klassekamp. Og det har det heldigvis vært for de aller fleste på den politiske venstresiden siden også.
EU-spørsmålet er et annet som tidvis trekker opp diskusjonen om nasjonalisme. I motsetning til høyresidas EU-motstand, som har vært ideologisk drevet av nettopp nasjonalisme, har venstresidas EU-motstand vært delvis drevet av det motsatte – en internasjonalisme mot «Festung Europa». I den grad man kunne snakke om et venstreforsvar for nasjonalstater, handlet det om demokratiidealer, herunder et forsvar av å ha beslutningsmyndighet i enkeltstatene på et demokratisk grunnlag, i en erkjennelse av at de demokratiske strukturene i enkeltstatene var mer demokratiske enn EU-systemet. Til sist har erkjennelsen av at EU-prosjektet er et nyliberalt økonomisk prosjekt selvsagt vært grunnplanken i motstanden, et system med traktater som i praksis gjør det umulig for enkeltstater selv å føre selv en sosialdemokratisk politikk av etterkrigstypen. Det er selvsagt ikke noe gunstig utgangspunkt for et sosialt, enn si sosialistisk Europa. (I parentes bemerket: Det at det er store ulikheter i enkeltland i Europa både med tanke på demokrati og politisk tyngdepunkt er selvsagt også en delforklaring på at venstresida i enkelte land har en annen holdning til EU igjen, selv om den er basert på den samme tenkningen.)
Et ideologisk forfall
Det har dessverre oppstått et lite men tidvis høylytt miljø, primært på Facebook, men også sentrert rundt ulike blogger som nettopp synes å ha glemt nettopp hva den ideologiske forskjellen mellom sosialister og nasjonalkonservative er.
Et svært godt eksempel jeg kom over på en blogg som viser svært tydelig hvor langt det ideologiske forfallet hos enkelte på venstresida har gått. Jeg kom nylig over denne (fordi jeg selv blir omtalt en del i den, men det er ikke direkte relevant. Den er (selvsagt?) også parallellpublisert på Pål Steigans blogg):
«Begreper som «venstreside» og «høyreside» er også nå helt uten mening. Det dreier seg ikke om «venstre» eller «høyre», kampen står mellom globalistene og anti-globalistene.»
Dette er begredelig nok så godt som identisk med presentasjonen til Alt-Right.. Klasseperspektivet er lagt bort. Nasjonalismen står igjen. Det er også greit å merke seg begrepene «globalist» og «globalisme». Disse har ikke vært brukt særlig mye på norsk tidligere, man har i den politiske debatten heller snakket om «globalisering». Norsk Alt-Right har importert begrepet fra amerikansk ekstremhøyre og det er dermed en begrepsbruk som bør få varsellampene til å blinke. Det er et begrep som i hvert fall i slike sammenhenger i hovedsak brukes av høyreekstreme og konspirasjonsmiljøer (se også Illuminati, Bildeberger, New World Order etc.). Nazister bruker det f.eks. som kodeord om jøder, inn i de kjente konspirasjonsteoriene om «finansjøder». Her kan man også se et nærmest fetisjistisk fokus på enkeltkapitalister som da gjerne er jødiske. George Soros har de siste årene blitt et særlig hatobjekt, antagelig også fordi han har donert en del penger til formål som bryter med de høyreekstremes agenda. I en tradisjonell marxistisk analyse vil selvsagt individuelle kapitalister være av begrenset interesse. Det er det økonomiske systemet som skaper de samfunnsforholdene vi lever under og om den ene eller andre kapitalisten byttes ut med en annen, vil det stort sett ha begrenset påvirkning. Om du har falt for å bruke disse begrepene i vanvare, er det altså på tide å slutte.
Da jeg ble politisk aktiv for 10-15 år siden var det særlig gjennom Attac. Vi ble i offentligheten ofte omtalt som «antiglobaliseringsbevegelsen», noe vi ikke var spesielt fornøyde med. Vi var ikke imot globalisering, forstått som kulturell utveksling, innvandring etc. Vi var imot nyliberalisme – «fri»handel på premissene til store multinasjonale selskaper som fanger fattige land i en fattigdomsfelle samtidig som de svekker rettighetene til arbeidere og øker ulikhetene innad i rike land. Vi forsøkte den gangen å lansere begrepet «alterglobaliseringsbevegelsen» – vi ville en annen, alternativ, demokratisk globalisering. Det fikk dessverre aldri fullt gjennomslag utenfor rørsla.
Dette virker å være en glemt kunnskap hos den falangen som nå forsøker å importere deler av tankegodset fra Alt-Right til deler av det som tidligere var betegnet som venstresida.
Dette er også et sammensatt miljø. Ikke alle har lagt bort klassekampen fullstendig. Disse sitnevnte avviser ofte feminisme og antirasisme (som fungerer som et ideologisk bolverk mot alt-right-tenkingen) som en identitetspolitisk avsporing fra klassekampen, og kobler klassekampen nettopp opp mot en kamp mot «globalister» eller «liberale eliter». Dermed ligger de svært nær nettopp tredjeposisjonismen. Pål Steigan selv har f.eks. vært inne på lignende tanker, selv om han ikke har lagt bort høyre/venstreaksen fullstendig. Han vurderer the Economist sin avvisning av høyre/venstreaksen til fordel for «åpen/lukket»/»nasjonalist/»globalist»» gjennom formuleringen «Sjøl om det er gærnt, så er det noe fornuft i det.» Han omfavner også «globalist»-begrepet, og synes å mene at antirasisme står i motsetning til klassekamp, heller enn å være et grunnlag for det.
Veien framover for venstresida
Selv om ting ser mørkt ut med valget av Trump og veksten til enkelte ytre-høyrepartier i Europa, er verden heldigvis mer sammensatt. Som engasjementet rundt folk som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn, samt veksten til bevegelser som Syriza og Podemos har vist er det mulig å skape et engasjement til venstre, selv om det gjøres feil og motkreftene er store. Og den virkelig gode nyheten er at dette er ikke bevegelser av eldre menn – det er et enormt engasjement av ungdom. (For de som husker tilbake til en viss video for et par måneder siden: Det er MILLENNIALS som søker et PURPOSE.)
Og hos disse unge engasjerte aktivistene sitter heldigvis antirasismen og feminismen i ryggraden. Jevnt over blir heldigvis folk stadig mindre verdikonservative i de fleste vestlige land. Skal man mobilisere disse ungdommene nytter det ikke å komme med nostalgisk nasjonalisme og mer eller mindre fordekt rasisme. Da må man velge veien og retorikken til Jeremy Corbyn: «We must have zero tolerance towards those who whip up hate and division.» Og vi må velge visjonen Bernie Sanders vant en generasjon unge amerikanere med: «We are all in this together.» For å vinne framtiden kan vi ikke splitte og sette folk opp mot hverandre. Det krever en hard kritikk av økonomiske ulikheter, koblet med en nulltoleranse mot rasisme og fremmedfrykt. Det er heldigvis den riktige veien uansett.
Hva med altglob eller alt-glob som begrep, i stede for alterglobaliseringsbevegelsen? Ja, når internasjonalist ikke kan brukes da.
Når det gjelder Attac: Hvorfor var de kronisk opptatt av å unngå å argumentere imot globalisering basert på interessene til grupper i de rike landene? Jeg tror det var derfor de misslykkes. Fordi de bare ønsket å forsøke å fremstille det som om globalisering gikk ut over de fattige landene. En debatt de i stor grad tapte. De hadde hatt en mye bedre sak om de hadde basert sin motstand rundt problemene globalisering skaper i den rike verden. Venstresiden misslykkes nok derfor fordi de aldri argumenterer eller basere sin politikk utifra hva som er best for fattige og arbeiderklassen i den utviklede verden.
Jeg tror det er derfor vi har fått en trend på venstresiden at mange begynner å nærme seg høyrepopulismen. De og meg selv for den sakens skyld føler nok at venstresiden helt har glemt klassekamp, forsvar av velferdsstaten og lignende, og heller satset hundre prosent på «kulturelle» saker. Mange føler også at venstresiden både med sin støtte til innvandring og alt for svake motstand mot frihandel indirekte undergraver velferdsstaten, fordi velferdsstaten og andre former for venstrepolitikk ser ut til å fungere klart bedre i en verden med klart mindre globalisering enn dagens. I perioden før vi ble utsatt for konkurransen fra lavkostland for alvor utover åttitallet, så var land som Frankrike og Italia to land med god økonomisk utvikling, og med unntak av Storbritannia gjelder det det meste av den vestlige verden og særlig vest Europa. Det føles rett og slett som om venstresiden indirekte har støttet nedbyggingen av velferdsstaten med sin fraværende eller alt for svake motstand mot globaliseringen.
En viktig årsak til at høyresiden klarte å få innført den økonomiske globaliseringen var jo nettopp at den aldri kom opp til debatt, og har egentlig ikke blitt skikkelig debattert før de siste årene. Når prosessen ble satt igang i siste halvdel av syttitallet var det absolutt ingen som forsøkte å sette debatten om den på dagsordenen. Hadde venstresiden virkelig gått inn for å protestere mot prosessen da, hadde den blitt debattert i media og folk flest hadde fått muligheten til å finne ut at den egentlig var en uting, og kjempet for å stoppe den før det var for sent!
Jeg tror problemet er at venstresiden har blitt en allianse av særinteresser. Man har feminister, innvandringsforkjempere, miljøvernere, u-hjelps aktivister også videre. Man kan da ikke si noenting som støter noen av disse gruppene, og alle disse gruppene skal ha sitt. Det gjør det svært vanskelig å formulere en effektiv politikk over tid under slike forutsetninger!
Slik sett føles det som om den tradisjonelle venstresiden har sviktet vanlige folk og fattige i den rike verden, og da er det naturlig at folk ser rundt etter noe annet.
Det du skriver stemmer ikke. Attac var og er opptatt av de problemene nyliberalismen skaper både for de fattige og de rike landene. I tillegg til skatteparadis, U-landsgjeld. tobinskatt etc. har Attac også jobbet med privatisering også i rike land, samt ting som New Public Management og andre utslag av dette tankegodset også her hjemme.
Påstanden om «en allianse av særinteresser» er jo forøvrig nettopp det jeg argumenterer for at er helt misforstått i forlengelsen av Marx-sitatet. Skal vi vinne, må vi stå sammen, da må vi slåss mot tankegods som splitter oss.
Det er mulig at Attac var opptatt av andre ting, men det var det jeg nevner som ble synlig i media. Man forsøkte også å fremstille som globaliseringen som først og fremst var et problem for fattige land, samtidig som mange mente at globaliseringen hjalp de fattige landene til høyere vekst. Man fikk ikke frem poeng som at mange fattige land også vokste raskere på seksti og syttitallet enn de gjør idag. Ei heller å forklare at den raske veksten i India og Kina like gjerne kan skyldes interne reformer som globaliseringen alene.
Jeg mener forøvrig at Marx tok feil om internasjonalisme. Det man ser er jo at kapitalen har mye enklere for å organisere seg over landegrensene enn det arbeiderklassen har. Venstresiden burde være for nasjonalisme i visse former og proteksjonisme nettopp fordi storkapitalen er en enklere fiende å bekjempe om dens i større grad er begenset til hvert enkelt land eller begrensede regioner, og ikke slik som idag hvor en enkelt bedrift kan favne over hele verden.
Venstresida (til venstre for Ap) har alltid vært for at land skal kunne styre egen handelspolitikk og beskytte egne industrier, altså visse former for proteksjonisme.
Og for øvrig så har Ronny Kjesberg rett om Attac. Jeg var ikke med i de dagene det er snakk om, men jeg kjenner godt til historien til organisasjonen og er 2. nestleder der i dag.
De har kanskje vært for det i teorien, men de har aldri gjort noen sak ut av det, og ikke engang når de faktisk kunne ha gjort en forskjell ved å gjøre en sak ut av det! Det har også blitt slik at så fort noen snakker om mer innvandring og solidaritet med den tredje verden, så er det en stor andel av folket og velgerne som vil overse alt den personen kommer med. Jeg tror faktisk at det er mer effektivt å mobilisere de som rammes negativt av den økende globaliseringen, heller enn å stole på solidaritetsfølelsen og idealismen til en nisje innen middelklassen.
Eheh… Kampen mot EU, kampen mot EØS, kampen mot TTIP og TISA, kampen mot WTO, mot IMF, mot Verdensbanken osv.
Jo, men dette gjøres alltid med utgangspunkt i en hvit middelklassenisjes solidaritetsfølelse med brune fattigfolk i fremmede verdensdeler, og ikke hvite fattigfolk her hjemme. Når man gjør det, og på den måten faktisk ekskluderer hvite fattigfolk og den hvite arbeiderklassen, så ekskluderer man dem man faktisk trenger å mobilisere for effektivt å bekjempe det du nevner.
Det er nettopp derfor venstresiden har tapt kampen gjennom mer enn et halvt århundre nå, fordi venstresiden har skutt seg selv i foten ved de facto å ekskludere og fremmedgjøre norske fattigfolk og den norske arbeiderklassen. Hvis venstresiden begynner å snakke om dette som en kamp for interessene til norske fattigfolk og den norske arbeiderklassen, så skal dere se at venstresiden straks klarer å stable på bena en langt mer politisk effektiv motstand mot både globalisering og liberalisme generelt.
Kjære Dovenpeis, jeg tror du har vært litt for lat og heller lent deg på dine fordommer om venstresida enn hva som faktisk skjer. I kampen mot EØS, EU, TTIP/TISA og ligende avtaler er det nettopp grasrota i fagbevegelsen som har vært den aller viktigste samarbeidspartnere organisasjoner som Attac og Nei til EU. Utgangspunktet for denne motstanden i dag er nettopp med arbeiderrettigheter i sentrum. Toppene i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet, hvor det middelklasseperspektivet du snakker om er mer dominerende, er treigere å få med på slikt.
Du er velkommen til å bli med oss i denne kampen i stedet for å spre feilinformasjon om den.
Jeg synes bare at hver gang venstresiden åpner kjeften, så er det den hvite middelklassenisjens solidaritet med brune mennesker i fremmede verdensdeler som taler. Ikke den egoistiske egeninteressen til den hvite arbeiderklassen og hvite fattigfolk spesielt.
Hvilket også forklarer hvorfor venstresiden nå gjennom mer enn et halv århundre har tapt en politisk kamp de i utgangspunktet ikke burde ha tapt. Men på den annen side er jo det jo ikke noe nytt av venstresiden lukker øynene for virkeligheten. Det er jo nettopp derfor venstresiden i mer enn et halvt århundre har tapt den politiske kampen det i utgangspunktet ikke skulle vært demokratisk mulig for venstresiden å tape. Venstresiden skyver sine egne kjernevelgere bort fra seg, nemlig den norske arbeiderklassen og norske fattigfolk. Samtidig som venstresiden nekter å se det selv for bare harde møkka.
Ja, ja jeg får vel ønske dere lykke til med nye femti år i tapsspiralen deres. Selv stemmer jeg inntil videre på Sylvi Listhaug.
Igjen er nok dine oppfatninger et resultat av noe helt annet enn hva som faktisk skjer, men kanskje heller at du «lukker øynene for virkeligheten». En av hovedparolen i fjorårets 1. mai-tog i Oslo var «Nei til EØS, TTIP og TISA – Vi vil ikke utkonkurrere hverandre». Det skreiv jeg om den gangen her: https://radikalportal.no/2016/05/01/motstand-mot-eos-tisa-og-ttip-som-arbeiderkamp/
At du ønsker å holde hvite fattige og arbeidere adskilt fra fattige og arbeidere med annen hudfarge er en politisk strategi som gjør det umulig å gjøre noe med fattigdomsproblematikk og problemene i arbeidslivet.
De tapte kampene til venstresida kan i stor grad skyldes på at at en middelklasse har tatt over deler av partipolitikken, spesielt de sosialdemokratiske partiene. De har ikke tapt sine kamper, men derimot vunnet dem, og innført en nyliberalistisk politikk i samarbeid med høyresida.
Nå skal det sies at arbeiderklassen fremdeles i hovedsak stemmer på venstresida og rikfolk både finansierer Frp og Høyre og stemmer på dem.
Jeg tror deler av din forvirring over venstresida er at du tror at Ap fører en venstrepolitikk. At din reaksjon er å stemme på et parti som har knusing av arbeiderbevegelsen som et av sine viktigste mål er mildt sagt paradoksalt. Dine ord om arbeiderklasse og fattigfolk er ingenting verdt, om disse er hvite eller ikke.
Det spiller ingen rolle at du sier det når du samtidig blander det inn med solidaritet med brune mennesker fra fremmede verdensdeler. Da blir både jeg og mange potensielle velgere med meg fort veldig tunghørte. Og det er nettopp derfor den radikale venstresiden aldri har hatt stemmen til den norske arbeiderklassen og de norske fattige fra 1970-tallet og utover.
Den eneste stemmen dere har er den lille hvite middel- og overklassenisjen som skal smykke seg med solidariteten de viser for brune mennesker fra fremmede verdensdeler.
Dessuten erfarer vi at det bare er det reneste tøv det du sier om at det blir umulig å gjøre noe med fattigdomsproblemet om man skiller arbeidere og fattige etter hudfarge og opprinnelsessted. Vi erfarer nemlig hver eneste dag at det i virkeligheten er stikk motsatt.
Det er nettopp den radikale venstresidens o’ så hellige solidaritet med brune og gule mennesker fra fremmede verdensdeler, hvor disse både flommer over arbeidsmarkedet og produktmarkedet i den hvite verden, som gjør at det ikke bare blir umulig å gjøre noe med problemet, men at problemet også forverres og forsterkes for den hvite arbeiderklassen og hvite fattige.
Jeg vil faktisk gå så langt som å si at den radikale venstresiden gjør problemet umulig å løse for den brune og gule arbeiderklassen også, ettersom den radikale venstresiden til syvende og sist er medansvarlig for at liberalistene i det hele tatt hadde muligheten til å forme hele verden i sitt bilde, fordi den radikale venstresiden i samme periode var mest opptatt av å banke noen stakkars maktesløse arbeiderklasseungdom som ville tøffe seg med å bli snauskaller.
Derfor stemmer jeg Sylvi Listhaug. Ikke fordi jeg tror det er optimalt for den norske arbeiderklassen og norske fattige, eller at jeg ikke forstår at Fremskrittspartiet også innebærer elementer som er direkte skadelig for den norske arbeiderklassen og norske fattige, men fordi spesielt Sylvi Listhaug rent praktisk faktisk er et langt bedre alternativ for den norske arbeiderklassen og norske fattige enn både venstresiden og den radikale venstresiden i dag.
Den dagen venstresiden børster støv av Ottar Brox og hans like derimot, vil jeg være den første til å vende tilbake der jeg egentlig hører hjemme ut i fra mine rasjonelle egoistiske egeninteresser.
Igjen snakker du ut i fra fordommer heller enn virkeligheten. Rødt er sammen med SV og Sp motstandere av EØS og Rødt ønsker at man går ut av Schengen ganske umiddelbart nettopp for å få kontroll på arbeidsmarkedet. Frp er ihuga EØS-tilhengere, gikk nylig ut med en halvhjertet og meningsløs EU-motstand og sitter glade og fornøyde og admnistrerer i den mest EU-vennlige regjeringa vi noensinne har hatt i dette landet.
Det virker ikke som du har fått med deg at vi har høyere arbeidsløshet nå enn på 20 år, at det settes ny rekord i forskjellsøkningene i landet og at fatttigdommen stiger enda mer enn før. Det er ikke så rart når vi har en regjering som er ganske fornøyd med et slikt nivå, da får jo deres sponsorer i den økonomiske eliten tynet arbeiderne desto mer. Når det er kutt i alt av velferd og privatisering som gjør at tilbudet i større grad avhenger av lommeboka er det en fullstendig forskrudd konklusjon at det på noen som helst måte skulle gagne den norske arbeiderklassen å ha den gjengen ved roret.
At du er såpass allergisk mot at man skal være solidarisk også med mennesker som ikke ser ut som deg selv er trist. Ottar Brox kan du lese i Klassekampen med jevne mellomrom. Vil du ha klassekamp og agitasjon for arbeiderklassens kamp som den virkelige venstresida finner du masse av det her. Problemet med solidaritet avgrenset av landegrenser er at det ikke lenger er solidaritet. At du likestiller
«maktesløse hvite arbeiderklasseungdommer som ville tøffe seg med å bli snauskaller». Som bedrev terrorisme, glemt du å skrive. Jeg regner med at du ikke er like tilgivende når det kommer til terrorbevegelser når folk med andre religioner og etnisiteter. Den militante antifascismen har alltid et lite mindretall på venstresida bedrevet og faktisk også støttet. Det virker som du sliter med å se nyanser i det politiske landskapet til venstre for Listhaug. Er det en historisk lærdom venstresida bør ha innprenta er det at man aldri må la fascisme vokse fram. Det er litt kjipt at du ikke ser ut til å ha lært den leksa.
Du er jo en vandrende selvmotsigelse når du skylder å den radikale venstresida for å ha lagt til rette for liberalister samtidig som du selv stemmer på en som i tillegg bedrar deg ved å skremme deg med en fiende som egentlig bår være din allierte.
På 1970-tallet ble den radikale venstresida i sine forskjellige former utsatt for en massiv politisk forfølgelseskampanje hvor Ap i samarbeid med Høyre og forskjellige statsinstitusjoner utsatte mennesker som ikke hadde gjort annet enn å bedrive politikk for ulovlig overvåkning. Pekefingeren din er rettet i feil retning, Dovenpeis.
Både SV og Rødt er ekstremt innvandringsliberale, og de er helt på linje med borgerlige Venstre, Kristelig Folkeparti og den liberalistiske tankesmien Civita i det spørsmålet. Ottar Brox på sin side har de gjort til en suspekt pariakaste. Det er ingen på venstresiden som hører på ham lenger, nettopp fordi han problematiserer og kritiserer venstresidens innvandringsliberalisme.
Og nei, jeg er ikke solidarisk med noen. Det er kun i min egen rasjonelle og egoistiske egeninteresse at jeg har vært og fortsatt vil være interessert i å stemme til venstre. Problemet er bare at det ikke er i min rasjonelle og egoistiske egeninteresse å stemme på venstresiden så lenge venstresiden er innvandringsliberalister – som har alliert seg med høyresiden i innvandringsspørsmålet.
Dessuten er du bra blåst og virkelighetsfjern hvis du tror at det er ved å appellere til solidaritet at du tiltrekker stemmer fra det norske proletariatet og det norske filleproletariatet spesielt. Skal de kanskje være solidarisk med selv fordi det er de som tjener på det? Eller kanskje de skal ofre seg selv for at fine vestkantfruer som stemmer Høyre, Venstre, SV og Rødt skal kunne smykke seg med solidaritet for brune mennesker fra fremmede verdensdeler, som det er det norske proletariatet og det norske filleproletariatet som egentlig betaler for gjennom både dårligere arbeidsmarked for ufaglærte og langt dårligere velferdsstat?
Nei, for den norske arbeiderklassen og norske fattige så handler en stemme til venstresiden om å representere sine egne rasjonelle og egoistiske egeninteresser, slik det utelukkende handlet om i mellomkrigstiden da venstresiden vokste seg stor og mektig. Nå, som venstresiden ikke lenger klarer å levere på det punktet fordi de er blitt innvandringsliberalister og politisk allierte med høyresiden i innvandringsspørsmålet, går man ganske enkelt til det best tilgjengelige alternativet, og det er for tiden faktisk Sylvi Listhaug.
Dessuten var det saktens maktesløse hvite arbeiderklasseungdommer venstresiden fløy og banket opp ene og alene fordi de tøffet seg med å være snauskaller. Faktum er at de ikke hadde noen som helst makt. De var og er de minste av de minste. De elendigste av de elendige. Det var ingen maktinstitusjoner i samfunnet som støttet dem. De hadde ingen penger eller politiske kontakter i ryggen. De var helt alene og fullstendig maktesløse. Og de var og er norsk arbeiderklasse – hvis det i det hele tatt betyr noe for venstresiden i dag.
I den grad de begikk terror så var det en politioppgave, og ikke en politisk oppgave for venstresiden. Venstresidens egentlige politiske oppgave og sin egen politiske arv sviktet jo venstresiden fullstendig, når de heller forfulgte maktesløs hvit arbeiderklasseungdom enn å bekjempe liberalistene som på samme tid formet verden i sitt bilde.
Jeg er i hvert fall helt overbevist om at etter konjakken så flirte øvre middelklasse og oppover seg halvt i hjel av Blitz og venstresiden hele veien til banken.
Rødt vil avslutte Schengen-avtalen så du tar feil, eller her er det vel mer et tilfelle av at du bevisst ignorerer fakta og sammenligner partiet med EU- og EØS-entusiaster.
«min egen rasjonelle og egoistiske egeninteresse». Du høres ut som en randist. Men så er det jo også de du selv sier du stemmer på så du kan jo si at du har funnet din gjeng.
Jeg tror du bør slå opp ordet solidaritet, for du bruker det ikke i ordet faktisk betydning.
«Maktesløse ungdommer» som sprengte bomber, drepte folk og tente på butikker. De hadde støtte av politiet og påtalemyndighetene som lot dem holde på og arresterte de eneste som sto opp mot dem på en skikkelig måte. Du du har vist klart mest støtte i denne tråden til terrorister, den eneste aktive terrorbevegelsen vi noensinne har hatt i Norge i fredstid. Motbydelig er det.
Når politiet og påtalemyndighetene ikke gjør jobben sin er det ikke slik at man bør akseptere å bli drept. Da kjemper man tilbake. Da forsvarer man sine liv og livene til sine kamerater. Nazistene utgjorde en livsfare for ytre venstre siden 1970-tallet og politiet og påtalemyndighetene gjorde omtrent ingenting.
Overklassen lo ikke av venstresida, de overvåket dem, dreiv politisk forfølgelse av dem samtidig som politiet behandlet dem som voldelige gjenger mens de blei angrepet av terroristene du har så mye omsorg for.
Nå var vel også marxismen basert på arbeiderklassens egeninteresser heller enn middelklassens solidaritet? Jeg mener ihvertfall at det er viktig at de som fremmer krav om sosiale reformer ikke er idealister i middelklassen, men de som har det dårlig og vil nyte godt at de aktuelle reformene. Dog med mulig unntak av spesielt svake grupper. Selvfølgelig kan det være et gode at idealister er med å jobbe for bedre forhold for andre, men initiativet må komme fra de som har interesser av det selv, så kan andre hjelpe til. Velferdsstaten kom jo i stor grad til grunnet arbeiderklassens aktivisme heller enn middelklasseidealister sin solidaritet. Det blir best når disse gruppene samarbeider, for når en av dem dominerer for mye blir effektiviteten svekket. Idag har nok middelklasseidealistene tatt over alt for mye på venstresiden, og det begynte allerede på slutten av syttitallet.
Det stemmer at noen nazister drev med terror i perioder, og det er en sak for politiet. Venstresidens bøller derimot gikk mye til angrep på andre gjenger med skinheads som ikke hadde noe med den terroren å gjøre. Det er nok dette Dovenpeis kritiserer.
Marxismen baserer seg på internasjonal solidaritet, ikke
enkeltmenneskets egeninteresser, slik Dovenpeis argumenterer for. Det
siste er ytre høyre og Ayn Rand. Ikke rart han stemmer Frp.
Marx skreiv en gang noe sånt som at den hvite arbeideren ikke kan væer fri før den svarte arbeideren er fri. Dette står i direkte motsetning til det rasistiske skillet Dovenpeis ønsker å gjøre. Her er en kjap innføring i En marxistiske antirasisme: https://radikalportal.no/2016/12/09/en-marxistisk-antirasisme/
«Middelklassens solidaritet» er et stråmannsargument. Selv jobber jeg og Radikal Portal for å få flere vanlige folk til å bli politiske subjekter, men å drive etter en klassreinhetslinje, som du synes å foreslå, er fullstendig destruktivt. Da ville man ekskludert bidragene til blant annet Karl Marx selv. Det blir litt av en marxisme.
Naziskinheads var en del av en terrorbevegelse, og når de ikke bedreiv terrorisme var det politisk vold, trakassering av mørdhudede, bombetrusler mot barneskoler og 17.mai-tog og lignende. At noen som var med i en terrorbevegelse, men selv ikke sprengte noen bomber, fikk juling og blei jaget vekk fra de offentlige rommene de forsøkte å ta med vold er ikke noe jeg gråter over og det bør heller ikke du gjøre. Logikken til Dovenpeis er å sammenligne med at man skulle beskytte streikebrytere fordi de var fra arbedeirklassen, bare uendelig mye verre siden dette er snakk om folk hvis våteste drøm var å massakrere venstresida.
Marx så ut til å mene at arbeiderne var mer effektive om de allierte seg over landegrensene. Jeg mener dette er et område Marx tok feil! Det vi har sett ganske tydelig siden midten av syttitallet er jo at kapitalen har mye enklere for å organisere seg over landegrensene enn det arbeiderklassen har! Jeg mener derfor at internasjonalismen burde forkastes og venstresiden i større grad burde kjempe for proteksjonisme og nasjonalstaten. Dette er ikke fordi jeg tror på vanlig nasjonalistisk ideologi. Jeg ser heller på nasjonalisme som en potensielt konstruktiv sosial myte.
Når økonomi og samfunn er globalisert blir arbeiderne for mange og for varierte til at de effektivt kan organisere seg og kjempe for felles interesser, mens borgerskapet er såpass ensartet at den kan enes om særinteresser og organisere seg for å kjempe for disse over landegrensene. Derfor er nasjonalisme i stor grad et gode, fordi nasjonalstaten skaper et mindre område hvor arbeiderklassen faktisk er istand til å gjøre effektiv motstand mot storkapitalen og dens særinteresser. Det er jo bare å se på hva som har skjedd. Venstresiden sto på sitt sterkeste like før globaliseringen tok til, men siden slutten av syttitallet har venstresiden bare gått fra nederlag til nederlag. Det er for meg åpenbart at venstresiden gjorde noe alvorlig feil på syttitallet!
Du gjør maksimalt ut av noen få tilfeller av høyreekstrem vold nå. Saken var fortsatt at de aller fleste skinheads var rene guttegjenger som ikke gjorde noe særlig skade og vokste det av seg. Hvor mye terror var det f.eks. fra skinheadsmiljøet i Tønsberg på starten av nittitallet?
Du tror visst at internasjonal solidaritet betyr at man ikke skal ha landegrenser. Hvor du har den ideen fra er vanskelig for meg å vite. Som jeg har nevnt flere ganger her, men både du og Dovepeis ikke helt klarer å oppfatte er at Rødt og SV er EØS-motstandere og Rødt vil ha en umiddelbar oppsigelse av Schengen-avtalen. Det er i fagbevegelsen man finner den største motstanden mot disse to.
Ta en titt på hvor kult arbeideraktivister har hatt det i regimer som i størst grad har vært drevet av «nasjonalisme som en sosial myte». Å drive med mytebygging får kirka og høyreekstreme ta seg av.
Den kapitalistiske globaliseringa er forresten styrt av nasjonalstatene og det er nasjonalstatene som fremdeles holder i voldsmonopolet og styrer den politiske utviklinga til globaliseringa. Les Gindin og Panitch, eller Ellen Meiksins Wood for mer om dette.
Skal du også sympatisere med en terrorbevegelse som drives av en folkemordsideologi nå? Du får ta en telefon til familiene til de drepte og forklare dem at det var jo en del snille nazister også så derfor bør man egentlig bare la dem herje fritt.
Om «Det nasjonale spørsmålet»
Dette ble skrevet i 2009 på debattforumet til Bevegelsen for Sosialisme (BfS), http://bevegelsen.no/forumet/view.php3?site=bevegelsen&bn=bevegelsen_aentforum&key=1235259965
«Jeg er rimelig lei av «marxister» som tar en eller to setninger fra
manifestet og påstår disse er Marx’ og Engels’ helhetlige politikk når
de står tatt ut av sammenheng.
Du har valgt ut «Arbeidere i alle land foren dere», og argumenterer dermed for at internasjonalisme betyr å slåss MOT nasjonal sjølstendighet under imperialismen. Dette er toskeskap.
Nå er vel sitatet «arbeiderne har ikke noe fedreland» (fra manifestet, i likhet med ditt sitat) mer relevant i denne sammenhengen.
Men sjøl dette blir sitatfusk med din tolkning av det. For hele avsnittet er sånn: «Arbeiderne har ikke noe fedreland. Man kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Idet proletariatet først må erobre det politiske herredømmet, heve seg opp til den nasjonale klassen, konstituere seg sjøl som nasjon, er det sjøl ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning.»
Marx og Engels sier altså i klartekst:
Arbeiderklassens interesser går på tvers av landegrenser, og arbeiderklassen er en internasjonal klasse. Men den lever fortsatt i nasjonalstater, og dens første oppgave er å ta makta i disse nasjonalstatene, for deretter å gradvis viske ut skillet mellom dem.
På dette grunnlaget skreiv feks. Lenin om «nasjonenes rett til sjølbestemmelse», hvor grunnlaget er at nedbygging av grensene mellom nasjoner betinges av at disse nasjonene er sjølstendige og likestilte.
Å anklage venstresida for å være nasjonalistiske når vi går mot massive sammenslutninger hvis eneste mål er å styrke monopolkapitalen, og fordi vi forsvarer nasjonenes sjølråderett, er å skyte langt på sida av mål. Det er en venstrisme som ender på høyresidas premisser.
Solidaritet er bare mulig mellom likemenn. Internasjonalisme er bare mulig mellom frie nasjoner. Avskaffing av nasjonene overhode er bare mulig ved gjensidighet, imperialisme er det motsatte av internasjonalisme, ikke det samme.
(og siden vi først er i «siter gamle menn»-hjørnet):
Parola om at «europeisk samling» (som om å bygge en mur rundt europa for å styrke europeiske kapitalister i konkurranssen mot resten av verden) er særlig internasjonalistisk er faktisk så gammal og utdatert at Lenins argumenter i «Om parolen om et Europas Forente Stater» den dag idag, 94 år etter, holder vann i forhold til dagens EU.
Kravet om et samla Europa er reaksjonært, det bygger på eurosentrismen, en ideologi som på sitt verste er direkte rasistisk, og som kun har en funksjon: Å danne en styrka europeisk kapitalelite for å konkurrere med USAs om verdensherredømmet.
Et sånt krav er ingenting mindre enn å pisse på all ekte solidaritet og internasjonalisme.»
Godt sagt, spør du meg!
Erling Grape
Har du inntrykk av at jeg har kjempet «MOT nasjonal sjølvstendighet under imperialismen»?
Kort svar: Nei!
Kommentaren var ikke rettet mot deg.
Det går mer på at dere setter likhetstegn mellom litt ulike fenomen. Det er greit at nazistene på syttitallet drev med mye elendighet, men det var gjerne en helt annen type person som var skinhead på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Da var det snakk om marginaliserte arbeiderklassegutter som skulle tøffe seg litt i oppveksten. Mange ganger får jeg inntrykk av at mange på venstresiden er istand til å vise forståelse for omtrent alle utenom heterofile hvite menn! Det virker som dere kan gi «slack» til venstreorienterte terrorister og islamister grunnet bakgrunnen for deres meninger og handlinger, men ikke til tilsvarende når det gjelder hvite arbeiderklassemenn? Jeg sier bare at man må se at alle nazister eller folk som tror de er nazister slettes ikke er like.
Ja, globaliseringen er kanskje drevet av nasjonalstaten, men globaliseringen kan også eksistere uten eller med en svak nasjonalstat. Ting som velferdsstaten, effektiv omfordeling, arbeidsmiljøvernlover og lignende derimot noe som kun har vært vellykket innenfor rammen av nasjonalstaten. Høyresiden kan gjennomføre sin politikk med en mye svakere nasjonalstat, men venstresiden kan ikke det! Det er nettopp derfor mange på venstresiden idag revurderer sin holdning til nasjonalstaten. Tiden med en sterk nasjonalstat var også en periode med positiv utvikling for venstresiden.
Når det gjelder EØS og Schengen, så anser jeg konkurranse og innvandringen fra lavkostland for å være en større trussel enn de avtalene. En annen sak er jo at man burde ha vist at fremmedkulturell innvandring ville føre til at den «innfødte» arbeiderklassen kom i konflikt med minoritetene heller enn kapitalen. Man kunne jo tydelig se i USA hvilke problemer et multietnisk samfunn skaper for venstresiden. Slik jeg ser det er rasisme noe som rett og slett oppstår når et samfunn basert på individuell konkurranse får tilsatt nye grupper som er klare å skille fra de som bor der alt. Eller det spørs om rasisme er det ekte ordet, da diskriminering av nordlendinger i Norge og mer alvorlig irer i USA før borgerkrigen. Jeg sier ikke at slik rasisme og diskriminering er positivt på noen som helst måte, men det er også noe man kan observere skje og derfor ikke kan ignorere uten videre.
Høyresida ønsker i liten grad å bygge ned staten, bare å gjøre den om slik at den fungerer mindre sosialt. Det er en gal analyse mange gjør når de ser at positive aspekter ved staten bygges ned (demokratiske institusjoner, velferd, sikkerhet osv) at de tror staten forsvinner. Det handler om noe så enkelt at de fleste kapitalister skjønner at de trenger staten til å holde systemet oppe, de klarer det ikke på egenhånd eller tør i alle fall ikke ta sjansen på det. «Sida vid sida, tilsammans kjemps dom åt / staten och kapitalen dom sitter i samma båt». Det er like sant i dag som da sangen ble skrevet. Jeg anbefaler Ellen Meiksins Wood, Empire of Capital, på det sterkeste om dette temaet. Boka er kort, velskrevet og lettlest.
«Når det gjelder EØS og Schengen, så anser jeg konkurranse og
innvandringen fra lavkostland for å være en større trussel enn de
avtalene.»
Men det er det uansett hva du anser. Dette finnes det mye litteratur på fra Fafo, NHO, SSB og andre. Her tar du bare feil.
«Eller det spørs om rasisme er det ekte ordet, da diskriminering av
nordlendinger i Norge og mer alvorlig irer i USA før borgerkrigen.»
Den diskrimineringen du peker på der var også rasisme. Du trenger ikke akseptere skaprasisters krav om at det må et sieg heil til før det kan klassifiseres som rasisme.
Hvis du ser på alt som er galt i USA og tror det multietniske er roten til problemet kan jeg ikke gjøre mye annet enn å be deg se nøyere etter.
«Mange ganger får jeg inntrykk av at mange på venstresiden er istand til å
vise forståelse for omtrent alle utenom heterofile hvite menn!»
Javel… Søk på «klasse» på denne sida og les litt om du vil ha et annet inntrykk.
Når det gjelder staten, så tror jeg muligens av liberalistene og deler av storkapitalen har lært av sine feil. Tror nok mange av dem idag ser på oppbyggelsen av den sterke staten som en tabbe, da en sterk stat jo kan taes over av venstresiden og brukes til å bygge opp en velferdsstat og lignende. Jeg vil om mulig gjenta noe jeg skrev i forrige innlegg. Storkapitalen kan klare seg uten en sterk stat, men venstresiden kan ikke det i en såpass avansert verden vi har idag. Selvdrevne nesten kollektive landsbyer og lignende kunne fungere på landsbygda i Spania og Ukraina i mellomkrigstiden, men tviler på om vårt samfunn med ekstrem grad av arbeidsdeling kunne ha vært styrt på samme måte. Uansett, så anser jeg en sterk nasjonalstat å være den eneste praktiske rammen for bedre forhold for arbeiderklasse, underklasse og store deler av middelklassen.
Jeg ønsker ikke å være konspiratorisk, men når FAFO og NHO er enige om noe blir jeg gjerne litt skeptisk 🙂 Problemet med frihandel er jo ikke bare at vi mister arbeidsplasser direkte slik globaliseringens tilhengere forsøker å fremstille det, men den medfølgende skattekonkurransen som gjør finansieringen av velferdsstaten mye vanskeligere. En annen sak er jo at befolkningen i Øst Europa er relativt sett lav og de har lav befolkningsvekst, slik at de ikke kan oversvømme vesten på samme måte som utenomeuropeiske land kan. Problemene med arbeidsinnvandring gjennom EØS kan også i større grad løses på andre måter som allmengjøring av tariffer og lignende. Uansett er jeg skeptisk til EØS også.
Selvfølgelig er ikke det multietniske hovedårsaken til USA sine problemer, men det multietniske har gjort det mye vanskeligere for arbeiderklassen å organisere seg der enn andre steder. Dette har mange på venstresiden senere bidratt til å forsterke gjennom organisasjoner som Black Lives Matter og andre som kjemper for en etnisk gruppe heller enn de fattige eller arbeiderklassen generelt sett.
Ja, dere nevner klasse mange ganger her, men dere er ikke villig til å unnskylde den hvite arbeiderklasses rasisme på langt nær samme grad som brune arbeiderklassemenns kriminalitet og religiøse fundamentalisme. En annen sak er jo at det faktisk er problemer relatert til visse religioner også. Selv om kun rundt en tredjedel av alle muslimer i vesten har «dårlige holdninger» er allikevel en tredjedel en god del!
Selvfølgelig unnskylder vi ikke rasisme. Det er lite som er så destruktivt for arbeiderklassens organisering som rasisme. Den blir brukt som et bevisst verktøy for å splitte arbeiderklassen og det kan man naturligvis ikke ta imot med et smil. Den må bekjempes.
Man bekjemper ikke «dårlige holdninger» blant minoriteter ved å ekskludere. Det er en sikker måte å sementere og forsterke konservativisme blant dem på.
BLM er ikke sentralt organisert og mangelr derfor en enkelt strategi, men det er definitivt tendenser i bevegelsen til en generell solidaritet blant fattigfolk. Martin Luther King Jr blei jo som kjent radikalisert de siste årene av sitt liv. Han arrangerte antikrigsdemoer, marsjer for arbeid til alle og var med å legge til rette for at arbeidere på kryss og tvers av farger og kulturer som måtte skille dem arbeidet sammen i det som samlet dem, deres klassebakgrunn og felles utbyttere’. Heldigvis er det mange i BLM som ser opp til MLK og plukker opp den tråden, så får vi håpe at det er den tendensen som blir sterkest. Jeg kan være enig i at den identitetspolitiske greina av BLM ikke er den mest produktive, men man bekjemper ikke den ved å akseptere identitetspolitikk blant hvit arbiderklasse som allierer seg med overklassen.
Gå til en hvilken som helst byggeplass så ser du hva EØS-regelverk kombinert med bortimot null kontroll og regulering fra myndighetene har gjort med lønnsnivå, organisering og arbeidsforhold. Gå til et hotell og gjør det samme. Det er EØS-arbeiderne som er her midlertidig og derfor vanskeligst å organisere, det er også de som blir utnytta og utbytta grovest. Det er EØS-regler som blir brukt for å undergrave norske lønnsvilkår i transport, i havner, i sjøfart, på norsk sokkel. Det er ikke flyktninger som er en trussel i dette bildet. De som får opphold er like lette å organisere som andre som bor her hvis man tar dem og deres bekymringer seriøst.
Også skattekonkurransen du nevner er et EØS/EU-problem. Her er en sak fra Klassekampen forleden dag om hvordan et skatteparadis, med en bankmann i spissen, midt i unionen har undergravet arbeidet systemet som noen hundre millioner andre kunne nytt godt av: http://www.klassekampen.no/article/20170104/ARTICLE/170109973
Du nenver allmenngjøring av tariffer, nok et område hvor EØS/EU har trådt inn og overstyrt norsk lov, hvor de har annulert en tariffavtale gjennom den såkalte Holship-dommen.
Grunnen til at det er noen i NHO som ikke liker utviklingen i byggenæringa er at det gjør det vanskelig for norske entreprenører å tjene penger. Det er vikarbyråer, for det meste fra utlandet, som håver inn på polakker og baltere på luselønn, i tillegg til de som skal ha bygget reist naturligvis. Men det er spenninger innad i NHO fordi reglene byggenæringa vil ha innført vil gå ut over norske vikarbyråer på andre områder. Så kan du legge den konspirasjonen fra deg 😉
Problemet for Attacs troverdighet er kanskje at lederen offentlig har erklært seg som EØS-tilhenger?
Når skjedde dette?
I et oppslag i Klassekampen for en tid siden. Konferer med Petter Slaatrem Titland selv.
Google-søk hjelper meg ikke, jeg leser selv Klassekampen daglig uten å kunne huske å ha sett dette. Kan du være mer spesifikk så jeg kan finne det?
Konferer med Petter Slaatrem Titland selv.
Jeg mistenker at du har misforstått noe eller husker feil.
La oss håpe det, men som sagt, konferer med Petter Slaatrem Titland selv, så får vi oppklart dette.
Dette sitatet, hentet fra Klassekampen lørdag 21. januar i år, forteller vel ganske klart hva Petter Slaatrem Titland står for. Er det også noe Attac som organisasjon stiller seg bak?
«Solidaritet er ikke et honnørord, det får praktiske følger for politikken både der du bor, og for de internasjonale spillereglene. Et internasjonalt
samarbeid kan øke demokratisk styring over landegrensene, gi fagforeninger og menneskerettighetsaktivister rettigheter i møte med store selskaper, og vi kunne sluttet snakket om «flyktningkrise» en gang for alle, men faktisk gjort noe med saken. Rettferdig globalisering er det politiske prosjektet vi har «kjempet for i årevis».«
Vær mer spesifikk så slipper jeg å skrive en bok til svar.
Hvis man ønsker å lete etter anti-demokrater, ekstremister og fundamentalister i dagens Europa, så finner man at disse allerede sitter ved makten i EU feks i EU-kommisjonen. Hellas har blitt drevet ned i avgrunnen uten at EU bryr seg om dette, makthaverne i EU har skylden for denne elendighet og feks ikke yttergrupper slik som nynazistene i Hellas. Fienden sitter allerede ved makten.
Nå finnes det gjerne mer enn en «fiende» her i verden. Det ene utelukker ikke det andre.
Da får jeg spørre deg slik jeg har gjort i en annen tråd: Er det dette liberale borgerskapet som sitter ved makten i EU eller disse høyreekstreme yttergruppene som utgjør den største trusselen mot framtida til arbeidsfolk?
Jeg kan være enig i at ingen av disse representerer arbeidsfolks interesser, men hvem utgjør den største og alvorligste trusselen?
Erling Grape
Hvem er hovedfienden? Jeg vil si at dagens hovedfiende innenfor EU er representert ved EU-kommisjonen, muligens EU-kommisjonen sammen med den tyske regjering. Noen vil kanskje også tilføye at USA har for stor innflytelse i dagens EU. Man sier at det er demokratisk underskudd i EU, en annen måte å si det på er at EU-kommisjonen har diktatoriske fullmakter. Den katastrofale politikken som føres i EU kan i neste omgang fremprovosere reaksjoner fra yttre høyre.
Nå vet jeg ikke helt premissene for spørsmålet ditt. Fascister blir jo *virkelig* farlige først når de tar makta i et samfunn. I en slik situasjon mener jeg det er åpenbart at de er betydelig verre for arbeidsfolk (og svært mange andre mennesker i samfunnet også) enn mer «vanlige» konservative eliter som ellers heller ikke er noe å trakte etter for vanlige folk. Såpass har vel historien lært oss? Nå har fascister eller mer og mindre fascistoide strømninger ikke makta i de aller fleste vestlige land, men i svært mange land – inkludert det absolutt mest innflytelsesrike, USA, er de tettere på makta enn noensinne (og det er jo fortsatt helt åpent akkurat hvor ekstrem Trump-administrasjonen vil bli). Vi ser også at de mer tradisjonelle høyrepartiene svarer på utfordringen ved å ta inn elementer av denne politikken i sine egne program, som i UK og Frankrike f.eks. I Østerrike var det jo hårfint, og i Ungarn og Polen ser det stadig mørkere ut.
Jeg mener den som ikke ser den store trusselen fra ytre høyre i dag har noen svært farlige skylapper på seg.
Er det virkelig så stor forskjell mellom fascister og «vanlige» konservative? Greit nok at nazistene i Tyskland var noe helt spesielt, men ser man på Italia og Spania virker det mer sannsynlig at fascistene egentlig bare vare syndebukker for den tradisjonelle høyresiden. Jeg er mer av den oppfatning at fascisme som ideologi aldri har blitt praktisert. Det som har blitt kalt fascisme har ikke vært noe annet enn autoritær høyrepolitikk med litt ekstra dekorasjon. Ikke engang i Tyskland forsøkte man egentlig å gjøre store endringer i det sosioøkonomiske systemet.
Saken er vel den at dagens høyreekstremisme er noe helt annet enn den på tredvetallet. På tredvetallet hadde høyreekstremistene(liker egentlig ikke det begrepet) støtte fra storkapitalen og de tradisjonelle borgerlige, men de har de ikke idag og hadde det spesielt ikke på sytti og åttitallet. I ettertid blir det jo bare parodisk hvordan Blitz gikk rundt å skulle banke noen stakkars arbeiderklassegutter som skulle tøffe seg med å være skinheads, mens liberalistene mer eller mindre fritt kunne forme verden i sitt bilde.
Jeg mener kort og godt at venstresiden har vært alt for opptatt av «rasister» og alt for lite opptatt av liberalister.
Kampen mot globalisme og Georg Soros er helt vesentlig i dagens verden. Globalisme er internasjonal organisert kriminalitet på oligark og nasjonsnivå. Det handler om alvorlige konspirasjoner med tunge mediakampanjer. Filantroper som Soros destabiliserer land, går inn og gir noen få millioner til en skole eller ett sykehus og grabber med seg bedrifter og verdier for flerfoldige milliarder. Å sverte venstrevridde og andre som er imot slik enorm global kriminalitet hva er det for noe?
Her demonstrerer Kjelsberg en type overflatisk hopp og sprett og hit og dit intellekt som strør om seg med oppkonstruerte begreper og motsetninger, uvesentlige referanser, grove stemplinger i hytt og pine, og skinnløsninger på skinnproblem. Innimellom finner vi riktignok noen fornuftige passasjer, det skulle bare mangle, men i det store og hele kan ikke en slik hulter til bulter selvrettferdig og dømmende kategorisk enten-eller fremstilling danne utgangspunkt for seriøse og konstruktive diskusjoner, og vil hverken appellere til mer skolerte, nyanserende og disiplinerte intellekt, eller til den arbeiderklassen hvis interesser partiet Rødt foregir å representere. Dette er kanskje et problem for partiet, men først og fremst fremstår dette som en pinlig eksponering av Kjelsbergs personlige problem. Dette viktige og hyperaktuelle sakskomplekset fortjener i alle fall bedre.
Johan Nygaard på sin side demonstrerer en stor evne til å slenge rundt generelle karakteristikker uten å komme med et eneste konkret eksempel på noen av dem. Jeg skjønner jo det. Det er sikkert vanskelig.
Det er ikke vanskelig, men forvirringen i dette innlegget er for massiv, og de urimelige påstandene for mange, til at det er bryet verd å vikle seg inn i en nærmere diskusjon med Kjelsberg. Det var bare dette jeg ønsket å illustrere i forbifarten med å la ham smake en kondensert utgave av sin egen medisin.
Mer tomprat altså. Påstandene er tydelige. Innen fascismeforskningen er det liten uenighet om at identitære, tredjeposisjonister etc. er fascistiske. Den ideologiske bevegelsen fra enkelte marginale venstremiljø er også tydelig, og lenkene til dokumentasjonen ligger der for alle å se.
Godt nytt år, Ronny Kjelsberg !
Dette er jo en digresjon, men synes denne har litt relevans: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15463961
Den viser jo faktisk at flere av mytene om nazismen rett og slett er feil. Hitler bedret ikke leveforholdene for vanlige folk i Tyskland. Man fikk heller økt sult, dårligere helse og økt dødelighet når nazistene tok over makten.
Når de som jobber i myndigheter arbeider for korporasjoner er vi vel nære nok et ny-fasctisk regime nå i 2017.
Fiender, krig, propaganda, slavehold av desperate mennesker i andre områder er vi i alle fall best på når det kommer til de med kapitalens kreftene. Ta frihet fra individet, tankekontroll og behandle individer som forbruker brikker er vi vel også best på.
Militærkomplekset er det største sosialist utgiften vesten har, låse folk inn for ting som skulle vært lov er andre fascistiske instrumenter med sosialistiske verdier snudd på hode der rettstaten er blitt et bisart skue av hva den var tenkt å være.