En hyllest til bombene: Kissinger, UiO og Nobelinstituttet

Foto: Gerald Ford School

I dag taler en krigsherre i universitetets aula. Bare inviterte får høre på og det blir ingen kritiske spørsmål, bare nesegrus beundring. Viktige institusjoner har gjort seg til imperalismens servile medhjelpere.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (176 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

“Jeg kan ikke se hvorfor vi skal stå å se på at et land blir kommunistisk grunnet uansvarligheten til dets folk.” Henry Kissinger

Vi var mange som gnei oss godt i øynene da vi leste nyheten om at Henry Kissinger skulle komme til Oslo. Hadde Erna Solberg, Børge Brende og Jonas Gahr Støre stelt i stand møtet kunne man i og for seg skjønt det: Hvilket land er det neste som skal få kjenne på bomberegnet vårt? Hvem skal bli isolert og utsultet av sanksjoner? Hvilke interesser bør vi sette høyest?

Men neida. Vi har i det siste fått høre fra akademikere, politikere og konsernmedier at vi lever i en postfaktuell virkelighet. Trump er både høyt og lavt og tilhengerskaren hans tror på både ham og falske nyheter. De som forteller oss dette er de samme som ga oss Irakkrigen, basert på rein løgn. De samme som har gjort narr av folk som har vært bekymret for overvåkning, helt til det viste seg at omtrent alt vi gjør på internett blir samlet inn og lagret. Da var det visst ikke så nøye lenger. Det er de samme som fortalte at bomber ville gi oss fred i Libya, at vi var der for å beskytte lokalbefolkningen. Landet er nå et kaos uten like, blir på nytt bombet av USA og er et arnested for IS.

En del av denne eliten har invitert en av de mest notoriske krigsforbryterne i vår tid — i fredens og kunnskapsformidlingens navn — for å bli hyllet i universitetets aula.

Tre millioner døde i Vietnam
Kissinger er en av hovedarkitektene bak USAs strategi i Vietnam. Tre millioner ble drept fordi Kissinger & co. ikke kunne tåle at et folk ønsket en annen retning på politikken enn den han jobbet for. I hemmelighet ble Laos og Kambodsja bombet sønder og sammen, noe landene bærer preg av den dag i dag. Teppebombingen av den kambodsjanske landsbygda krevde hundretusenvis av menneskeliv og banet vei for Pol Pot og Røde Khmer. Disses myrderier er velkjente og her i Norge blir vi minnet på dem når Bernt Hagtvet med følgere får sine anti-kommunistiske raptus. At USA støttet Pol Pot som Kambodsjas legitime statsoverhode mens hans Røde Khmer dreiv geriljakrig fra de thailandske grenseområdene bryr de seg av en eller annen grunn ikke om. At denne krigføringa blei støttet med våpen og landminer av Margaret Thatcher er liksom ikke så farlig. At regjeringene til både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch støttet Røde Khmer i FN, lenge etter at man visste omfanget av grusomhetene deres, er av en uforklarlig årsak langt mindre viktig enn at en ung dogmatiker med marginal støtte i befolkninga, og uten reell makt, var trollbundet av diktatoren ti år før.

Henry Kissinger trakk i trådene da Augusto Pinochet utførte sitt militærkupp i Chile 11. September 1973. Tusenvis av drepte, titusenvis av fengslede og torturerte, to tiår med militærdiktatur var resultatet. USA visste naturligvis hvem de støttet, men stilte seg i flere år bak den reaksjonære og antidemokratiske chilenske høyresida, både før og etter kuppet. De visste godt hva de gikk til. I Peter Kornbluhs strålende bok, The Pinochet Files, går han gjennom deklassifiserte CIA-dokumenter som avslører at det ble ansett at USA hadde minimale direkte interesser i landet. Grunnen til at man for alt i verden ikke ville ha et sosialistisk styre i landet var at folk i naboland kunne se på et venstresideprosjekt i Chile med beundring og ville jobbe for det samme i sitt land. Problemet måtte tas ved rota og en sosialistisk trussel utryddes først som sist.

Folkemord på Øst-Timor
Dette var ikke noe nytt i USAs Latin-Amerika-politikk, men å kuppe en demokratisk valgt president i Chile var likevel spesielt. Under Kissingers innflytelse — men også før og etter — ble land etter land, spesielt i Mellom-Amerika, utsatt for hemmelige kriger, støtte til høyreekstreme dødsskvadroner og statskupp av enhver regjering som ønsket å gjøre noe med de ekstremt skeive eiendoms- og maktforholdene særlig på landsbygda.

Et par år før Kissinger gjorde sitt store inntog på den amerikanske utenrikspolitiske arena hadde CIA hjulpet den indonesiske diktatoren Suharto til makta. Av Transparency International regnes han som den mest korrupte lederen i moderne historie, men om noen milliarder dollar forsvant er som en bagatell å regne opp mot folkemordet han startet umiddelbart etter kuppet. Omtrent én million kommunister og folk mistenkt for å være kommunister ble regelrett slaktet ned.

Åtte år seinere var Kissinger utenriksminister i USA og Øst-Timor skulle endelig bli fri fra Portugals kolonistyre. Kissinger ville det imidlertid annerledes og det gjorde også Suharto som fremdeles satt ved makta. Hans andre folkemord på under ti år var et faktum da omlag 200.000 av øyas én million innbyggere ble drept og sultet i hjel.

Krig er fred

“Amerika har ingen permanente venner eller fiender, kun interesser.” Henry Kissinger

I 1973 markerte hadde Nobelkomiteens et av norgeshistoriens viktigste “postfaktuelle” øyeblikk. Henry Kissinger fikk fredsprisen for å ha forhandlet fram en fred i Vietnam på tross av at hans USA skulle bombe landet i ytterligere to år. Tidenes mest utskjelte fredspris var et faktum.

Den tilbakevendte fredsprisvinneren har aldri gjort noe for fred. Han har gjort mye for det han kaller amerikanske interesser. Opprettholdelsen av et globalt hegemoni basert på undertrykkelse — militær når det trengs — av enhver leder, ethvert folk som hadde egne ideer som ikke samsvarte med Washingtons om hvordan et land skulle styres.

I Latin-Amerika har USA siden Monroe-doktrinen ble innført i 1823 invadert, kriget, kuppet og okkupert etter eget forgodtbefinnende. Presidenter har blitt veltet og tusenvis av mennesker har blitt drept i tilfeller hvor man har ønsket å ha kontroll over eget land, og ikke overgi det til amerikanske bananselskaper. Dette forandret seg ikke under Kissinger og det fortsetter i dag, men det er likevel ikke hans viktigste arv. Det er den rabiate antikommunismen som tok livet av mange millioner mennesker som er hans fremste arv.

Ideen om at USAs militærmakt er til for å beskytte oljefelt, bananplantasjer og vennligsinnede land man har økonomiske interesser i er grunnleggende for å forstå landets krigføring. Kissinger er imidlertid en av de som har gjort mest for at krigen også skal brukes som et middel mot folk som mener at en annen verden er mulig, det er nemlig mulig at slike tanker vil ha en smitteeffekt og slikt kan før man vet ordet av det virke negativt på amerikanske interesser.

Det er en brutal antidemokrat og en krigsforbryter som taler for universitetets og Nobelinstituttets utvalgte. Det skal skje i en lukket forsamling uten kritiske spørsmål. Passende til gjestens demokratiske sinnelag. Krig er fred, Kissinger er æresgjest og den postfaktuelle tidsalder lever videre i arven fra 1973 og har spredd seg fra Nobelinstituttet til Universitet i Oslo.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på En hyllest til bombene: Kissinger, UiO og Nobelinstituttet

  1. another war criminal …!

Kommentarfeltet er lukket.