Fidel Castro: Historien vil frikjenne ham!

Foto: Unknown

Han var med på å frigjøre landet fra USA-imperialismen og ledet Cuba gjennom en prosess som ga utdanning, helsestell, mat og bolig til alle. Tross sine feil er det med god grunn frigjøringsbevegelser verden over sørger over hans bortgang.

Per Kristian Torp
Om Per Kristian Torp (3 artikler)
Per Kristian studerer sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han sitter i styret til Cubaforeningen i Norge, og er aktiv i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom og Latin-Amerikagruppene i Norge.

Lørdag morgen den 26. november 2016 våknet jeg til den triste nyheten om Fidel Castros død kvelden i forveien. Lederen av den kubanske revolusjonen hadde gått bort, etter et liv i kampen for en bedre verden. Etter mer enn 600 mordforsøk fra CIA, døde Fidel av naturlige årsaker i en alder av 90. Han var langt fra feilfri, men ledet folket sitt i en vellykket revolusjon som frigjorde landet fra USA-imperialismens dominans og det korrupte Batista-diktaturet.

En vellykket revolusjon som har sørget for små sosiale forskjeller, for at hele folket har tilgang til gratis helsevesen og utdannelse, for jordreform og for at verdiene som produseres skal tilegnes felleskapet snarere enn en overklasse. En vellykket revolusjon som har sørget for at hele folket har et sted å bo. I motsetning til det mange tror, en vellykket revolusjon som har skapt et unikt demokratisk system basert på bred folkelig deltagelse. Og ikke minst; en vellykket revolusjon som har gjort Cuba til en humanitær stormakt. Det er ikke rart at Fidel Castro og Nelson Mandela ble nære venner, for ifølge Nelson Mandela var Cubas støtte avgjørende i kampen mot apartheid. Cuba har støttet flere anti-koloniale bevegelser i det Globale Sør, og er som humanitær stormakt kjent for å være landet som sender flest leger og hjelpepersonell til de mest utbyttede områdene i verden. Millioner av mennesker verden over sørger over Fidel Castros bortgang, feirer hans minne og vil videreføre hans arv.

LES OGSÅ: Kissinger ville angripe Cuba

Ofret privilegiene for revolusjonen
Fidel Castro ble født på landsbygda i Birán i Oriente, 13. august 1926. Han ble født inn i en velstående familie. Både moren og faren kom imidlertid fra fattige kår, faren fra Galicia i Spania. Han utvandret til Cuba og klarte å slå seg opp som jordeier. Fidel sa at hvis han hadde vært barnebarn, og ikke bare barn, av en jordeier så ville han vært født inn i aristokratiet, ervervet deres levemåte og kultur og aldri blitt revolusjonær. Men familien hans omgikk ikke andre fra overklassen. Alle på landsbygda hvor han kom fra, hvor mange jobbet for faren hans, var fattige, de fleste analfabeter. Fidel sa at den urettferdigheten han var vitne til som barn formet ham. Når jordreformen innførtes etter at revolusjonen seiret i 1959 ble jorda til Fidel Castros far nasjonalisert på lik linje med alle de andre storgodsene. Fidel hadde alle forutsetninger for å leve et velstående liv i et kapitalistisk Cuba, men valgte det bort og ofret sine privilegier til fordel for revolusjonen.

Cubas økonomi før revolusjonen var dominert av USAs storkapital og mafia. Landet var styrt av den brutale diktatoren Fulgencio Batista som var i lommene på USA. I 1953 ledet Fidel Castro en gruppe på 165 menn som angrep og hadde planer om å innta militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba. Dette var ment å skulle være starten på en folkelig revolusjon som skulle styrte diktaturet, men ble mislykket. Fidel ble kort tid etter tatt til fange, og det var i den påfølgende rettsaken – hvor han var sin egen forsvarsadvokat – at han holdt den berømte talen hvor han proklamerte at «historien vil frikjenne meg». Han ble dømt til 15 års fengsel, men i 1955 ga Batista etter for sterkt press fra befolkningen og løslot ham og andre kamerater.

LES OGSÅ: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempelets trussel

Med Che mot folkelig revolusjon
Kort tid etter ble underorganisasjonen 26. juli-bevegelsen med Fidel Castro i spissen for den nasjonale ledelsen stiftet, hvis mål var å gjøre motstand mot Batista-diktaturet. Senere samme år dro Fidel og flere kamerater i eksil til Mexico hvor de organiserte en ny væpnet revolusjon. Det er her de først møtte argentineren Ernesto «Che» Guevara, som sluttet seg til dem og ble en av den kubanske revolusjonens store helter. Den 2. desember 1956 gikk de 82 mennene ombord på båten Granma i land på østkysten av Cuba. Den revolusjonære geriljakrigen startet. På grunn av sin etiske holdning til revolusjonær krigføring og den humane behandlingen av både sivilbefolkningen og krigsfangene, i motsetning til Batista-militærets oppførsel, ble de revolusjonære veldig populære. Når alt lå an til en revolusjonær seier i 1958 utbrøt det massedemonstrasjoner, opptøyer og streiker til støtte for revolusjonen. Den 8. januar 1959 inntok Fidel Castro Havanna, landets hovedstad, i triumf. Til tross for at revolusjonen hovedsakelig ble utkjempet av en relativt liten gruppe geriljakrigere, er det helt riktig å si at dette var en folkelig revolusjon, for den innebar bred folkelig deltakelse og hadde støtte i den store majoriteten av folket.

Fidel Castro beholdt rollen som øverste kommandant for de væpnede revolusjonære styrkene, og ble i februar 1959 utnevnt som statsminister. I 1976, etter at mer faste institusjoner var på plass, ble han valgt som landets president. Gjennom 60-årene var samfunnet nemlig ganske løst organisert, dominert av spontane aktiviteter, veldig stor grad av folkelig deltakelse gjennom massebevegelsene osv. Men allerede i 1961 ble Cuba erklært som en sosialistisk republikk. I 1970-årene ble det igangsatt en institusjonaliseringsprosess som blant annet innebar innføringen av en ny konstitusjon, et fastlagt valgsystem og organer for representativt og deltakende demokrati. Kommunistpartiets rolle som statsbærende parti ble stadfestet (valgsystemet er ikke basert på partier, og partiet hverken nominerer kandidater eller driver valgkamp, og partimedlemskap er ikke nødvendig for å bli valgt). Stadfestet ble også massebevegelsene (arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, småbondebevegelsen, føderasjonen av universitetsstudenter, føderasjonen av videregående elever og komiteene til forsvar for revolusjonen) sin rolle i å representere ulike sektorer av samfunnet. Fidel Castro ble jevnlig gjenvalgt som landets president til og med 2003, men måtte gå av i 2006 grunnet sykdom.

LES OGSÅ: Hvilken vei går Cuba

Sterkest på initernasjonall solidaritet
På Cuba anses ikke revolusjonen som noe som ble avsluttet når de revolusjonære seiret i 1959. Revolusjonen er en vedvarende prosess med mål om å transformere samfunnet i sosialistisk retning. Viktige seire har vært avskaffelsen av analfabetisme, universell tilgang til gratis utdannelse og helsevesen av god kvalitet (det er landet med flest leger per person i hele verden), universell tilgang til bolig, og stor grad av sosial likhet. Jordreform som nasjonaliserte jorda som var eid av store gods og fordeling av jord til de arbeidende bønder, samt nasjonalisering av naturressurser og annen industri har vært viktig for å oppnå alt dette. Viktig har uten tvil vært Fidel Castros formidable lederskap. Cuba er også sannsynligvis landet i verden hvor internasjonal solidaritet har stått og står sterkest. De har støttet frigjøringsbevegelser i hele det Globale Sør, spesielt i Latin-Amerika og Afrika. De er verdenskjent for å sende leger og helsearbeidere til fattige land og kriseområder.

Alle disse resultatene er oppnådd til tross for konstant aggresjon fra verdens mektigste supermakt, USA, som mistet sin dominante posisjon ovenfor landet ad revolusjonen seiret. Denne imperialistiske aggresjonen inkluderer et invasjonsforsøk i Grisebukta, økonomisk krigføring (en brutal blokade), finansiering av terror og sabotasje som har drept flere tusen mennesker, finansiering av destabiliserende krefter og stadig okkupasjon av land i Guantanamo-provinsen hvor de opprettholder en konsentrasjonsleir. For å nevne noe. CIA og eksil-terroristene i Miami har dessuten forsøkt å snikmyrde Fidel Castro 638 ganger. Cuba har suksessfullt stått imot aggresjonen, og under Fidel Castro og folkets ledelse har revolusjonen bestått.

Ånden lever videre

Hverken Fidel Castro som leder eller den cubanske sosialismen har vært feilfri. I dag pågår det store diskusjoner og prosesser for å oppdatere sosialismen. Reformer har for eksempel blitt gjort under Raul Castros ledelse for å tilrettelegge for privat næringsliv i liten skala, og for arbeiderstyrte kollektiver i noe større skala. Dette blir ofte i Vesten presentert som en langsom utvikling i retning av å gjeninnføre kapitalismen. Dette er langt fra sannheten; kapitalisme står ikke på dagsordenen på Cuba. Det er snarere snakk om å gjøre sosialismen mer bærekraftig for det 21. århundret. Dette impliserer imidlertid at det har vært elementer som har vært lite bærekraftig; som overdreven statlig sentralisering, en del unødvendige reguleringer og andre ting. Den konstante trusselen fra USA har nok ført til en del mindre positive tiltak for å sikre den nasjonale suvereniteten. Selv om de som har blitt henrettet på Cuba har vært krigsforbrytere og terrorister er jeg motstander av dødsstraff uansett hva slags kriminalitet det er snakk om. Heldigvis praktiserer ikke Cuba lengre dødsstraff, til tross for å fremdeles dessverre ha det på papiret. Men når dette er sagt, er det viktig å huske at ikke noe system skapt av mennesker noen sinne vil være perfekt og feilfritt. Mennesker vil alltid gjøre feil. Det som er viktig er å lære av sine feil, og stadig forsøke å forbedre seg. Tatt de geopolitiske og historiske omstendighetene i betraktning, er de sosiale og politiske fremskrittene oppnådd under den cubanske revolusjonen, med Fidel Castro som leder, utrolig beundringsverdige.

Fysisk er Fidel Castro død, men hans revolusjonære ånd vil leve videre, i alle kriker og kroker av verden hvor det lever mennesker som kjemper for et mer rettferdig og solidarisk samfunn.

Viva Fidel!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

17 kommentarer på Fidel Castro: Historien vil frikjenne ham!

  1. En må jo være fullstendig hjernevasket for å hylle politikken til Castro.
    De som har vært i Cuba vet at levestandarden der er helt elendig.
    Jeg tipper 99,99999% av innbyggerne der ville foretrukket et annet sted om de hadde visst hvordan levestandarden var i andre land.

    • AvatarPeeWeeMadman // 2016-11-28 kl 09:49 //

      Hvilke land er det du sikter til? Standarden i Latin Amerika er jo for store deler av befolkningen svært lite å skryte av. Så slipper man også den ekstreme kriminalieten på Cuba.

  2. Cuba er et av de fremste målene for sexturisme i verden.
    Hvorfor? Fordi innbyggerne er nødt å prostituere seg skal de få mat til å overleve!

    http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/09/05/475871.html

    Dette skyldes Castros katastrofale politikk.
    Har du vært på Cuba? Selv toalettpapir er mangelvare.

    • AvatarPer Kristian Torp // 2016-11-28 kl 12:09 //

      Cuba er ikke et av de fremste målene for sexturisme i verden, selv om det finens prostitusjon og andre sosiale problemer. Selvsagt er det fattigdom og mangelvarer på Cuba. Herregud, øye har vært under brutal økonomisk krigføring fra USA, verdens mektigste stormakt, i over et halvt århundre. Selvsagt har det ført til stagnasjon og hindret økonomisk utvikling. Man må være idiot for å ikke skjønne at den amerikanske blokaden har skyld i dette. Blokaden har også isolert landet fra omverdenen, ikke bare fra USA sjøl, selv om dette heldigvis har endret seg en del i senere år. Poenget er at du ikke kan se på et enkelt land i isolasjon, men må vurdere det i forhold til de geopolitiske og historiske forholdene landet befinner seg under. Poenget er at Cuba, til tross for vanskelighetene, har oppnådd fantastiske resultater hvis man tar de vanskelige forutsetningene og angrepene fra USA i betraktning. Du kan ikke sammenligne Cuba med Norge, du må sammenligne Cuba med andre land i regionen, og da kommer de veldig godt ut på de fleste indikatorer.

      • Joda, Cuba er et populært sted for sexturister:
        Sexturister strømmer til Thailand, Cuba, Gambia og andre land over hele verden for å kjøpe sex til en billig penge.
        http://www.dinside.no/reise/solferie—sex-inkludert/62075105

        Jeg sammenligner selvsagt ikke Cuba med Norge.
        Jeg ville heller bodd i alle andre naboland enn Cuba, med et mulig unntak for Venezuela. Når kommunister skal styre land går det helvete. Det finnes det rimelig mange bevis på

        Hvis Castro ikke hadde eksistert ville innbyggerne i Cuba hatt det mye bedre i dag

        • AvatarPer Kristian Torp // 2016-11-28 kl 15:42 //

          Det er sikkert sexturisme på Cuba. Men ikke mer enn andre fattige land. Cuba er mye tryggere enn alle nabolandene, så det er jo tryggere å reise dit også. For deg som en velstående nordmann er det sikkert mer behaglig å bo i en velstående enklave i de andre klassesamfunnene i regionen. Men vanlige folk på Cuba har det veldig mye bedre enn fattige folk i andre deler av regionen, og human development index på Cuba er høy i forhold til andre land der.

          • AvatarKjell Hansen // 2016-12-07 kl 22:44 //

            PK Torp! Ser du har den sadistiske massemorderen og homofobe Che på T-skjorten din. Er du fullstendig historieløs? Har du en med Adolf Hitler også?

        • AvatarKim Runar Gjelstenli // 2016-11-29 kl 04:29 //

          Du er hjertlig velkommen til å bosette deg på Haiti.

  3. Avatarbørre arnold // 2016-12-07 kl 12:39 //

    Enig med Melek, du synes tydeligvis at det er helt OK med kommunistisk diktatur i over 50 år, med alle lidelsene det har påført befolkningen i dette utarmede landet. Slik blir hensysløsheten brutal når Marxistisk ideologi blir langt viktigere enn menneskenes ve og vel.

    • AvatarLeif Stian Leffi Svendsen // 2016-12-08 kl 10:04 //

      Hvor sier Torp at det er OK med diktaturer ? Leste du hav han skrev?

      • Avatarbørre arnold // 2016-12-08 kl 16:14 //

        Hele innlegget som forøvrig er basert på falske og usanne premisser taler for seg selv. En eneste lang hyllest til en diktator må forstås som han synes diktatur er OK, kommunistisk diktatur vel og merke. Og igjen er det ganske stusselig når Marx og Lenin blir langt viktigere enn elementære menneskeretter.

        • AvatarLeif Stian Leffi Svendsen // 2016-12-11 kl 00:02 //

          Dette stemmer ikke. Torp snakker jo om reformer med posetivt fortegn avsluttningsvis, mens du fortsetter å illegge ham meninger han ikke har. Alt i god ytrehøyre stil.

          • Avatarbørre arnold // 2016-12-11 kl 00:45 //

            Hei jeg kan ikke se at han nevnte problemet med at det ikke har vært frie valg på Cuba men over 50 år med ettpartistyre. Alt i alt er vel teksten stort sett en hyllest av Castro slik jeg ser det, selv om det nevnes innledningsvis at han ikke var feilfri. Cuba fikk store subsidier fra Sovjetunionen til rundt 1990 og da dette forsvant ble livet verre for befolkningen dette burde vært nevnt av PKT, du kan også lese dagbladet linken over . Jeg er heller ikke sikker på at historien vil frikjenne Castro. Hvor vellykket er egentlig et regime som titusener rømmer fra, gjerne ved å sette livet på spill? Tviler på at Torp sine henrettelser kun omfatter krigsforbrytere og terrorister, men også politiske motstandere. Det finns mange andre nekrologer over Castro som avviker langt fra Torps og er kritiske til Castroregimet men samtlige av de er vel også yttrehøyre?

          • AvatarLeif Stian Leffi Svendsen // 2016-12-11 kl 13:33 //

            Jeg er ingen fan av Castro, ikke på langt nær, men jeg synes du er veldig ensidig i din kritikk og ilegger andre meninger de ikke har. Selv synes jeg denne teksten om Castro er god. Den er kort og ikke særlig castrovennlig. Publisert av Motmakts søsterorganisasjon i USA Black Rose Anarchist Federation: http://www.blackrosefed.org/companerxs-left-reaction-death-fidel/

          • Avatarbørre arnold // 2016-12-11 kl 13:35 //

            Jeg skal lese den men bare og kun etter at du har lest Bård Larsens kronikk i aftenposten.

          • AvatarPer Kristian Torp // 2016-12-18 kl 18:12 //

            Her har jeg skrevet en artikkel om demokratiet på Cuba. De har et veldig interessant valgsystem, hvor partiet ikke har noen rolle. De store sosiale massebevegelsene står i sentrum av det cubanske systemet.

            http://perkristiantorp.blogg.no/1480242430_demokratiet_p_cuba.html

            Flere statsvitere og observatører har tilbragt mange år på Cuba hvor de har studert det demokratiske systemet, som er fundamentalt annerledes enn det vi kjenner til og både har styrker og svakheter. En av dem er Arnold August. Her kan du lese sammendrag av alle kapitlene i en bok han har skrevet om det cubanske demokratiet:

            http://www.counterpunch.org/2015/01/09/democracy-in-cuba-and-at-home/

  4. AvatarKjell Hansen // 2016-12-07 kl 22:48 //

    «Heldigvis praktiserer ikke Cuba lengre dødsstraff, til tross for å fremdeles dessverre ha det på papiret. Men når dette er sagt, er det viktig å huske at ikke noe system skapt av mennesker noen sinne vil være perfekt og feilfritt.»

    Siden kommunismen ikke er perfekt, eller feilfri, hva da med Islam? Dette er kanskje noe for PKT, og hans kommunistvenner som elsker det totalitære.

Kommentarfeltet er lukket.