Nå er jeg redd

Skrive.

Bare skrive. Skrive fordi ting ikke gir mening. Skrive fordi… fordi jeg er redd. Skrive fordi jeg er lei meg. Skrive fordi jeg er skuffet. Skrive fordi… fordi jeg må. Fordi jeg trodde det gikk bra, fordi jeg tenkte at vi var bedre enn som så. Trodde vi hadde kommet lenger. Skrive fordi jeg aldri i verden trodde at…

Skrive fordi jeg bare har sett mørke i dag. Skrive fordi det føles som om mørket er overalt. Ikke sånn som det pleier å være, når mørket kun befinner seg i meg. Noe er forandret, og det føles mørkere. Det føles som all faglitteratur jeg noensinne har lest om den største tragedien i vår tid. Det føles som om det gjentar seg selv. Fordi dette har skjedd før, men da visste vi ikke at det kom til å skje. Men nå føles det som om alle piler peker en vei.

LES OGSÅ: Erna Solbergs egne riksmobbere

Nå bryr jeg meg
Jeg har aldri satt av spesielt mye tid til å bry meg om ting som ikke direkte omfatter meg. Jeg liker egentlig ikke så godt å bry meg om ting. Så jeg har aldri helt skjønt det. Aldri klart å sette meg så veldig mye inn i det som ikke direkte angår meg. Nå og da leser jeg en artikkel og får medfølelse i de to minuttene det tar å lese artikkelen, men så glemmer jeg det som oftest så fort jeg lukker nettsiden.

Men nå er jeg redd. Oppriktig redd. Ikke nødvendigvis fordi Trump er en ny Hitler, for det er han ikke, tror jeg. Jeg er redd for de tendensene man ser i samfunnet, de synene som er så fjernt fra det som er rett som det går an å få dem. De synene som ikke hører til i vårt århundre, men som ser ut til å komme om mulig enda sterkere tilbake nå.

De tendensene brødrene mine må vokse opp med, fordi de som meg er halvt fra Elfenbenskysten. De må vokse opp i et samfunn hvor presidenten i verdens mektigste land mener at folk med deres hudfarge er verdt mindre. De må vokse opp i en verden hvor tankegangen er at klassekameratene deres er verdt mer enn dem. De må vokse opp i en verden hvor de er verdt mindre enn klassekameratene deres.

De tendensene stefaren min betaler for, det at han ble kjeftet på og fikk skylda for 22. juli, det at religionen hans og han får skylda for alle terrorhandlinger i den vestlige verden. Det at han blir sett ned på. Verdens aller snilleste mann, som aldri blir mer enn en afrikaner og en muslim.

LES OGSÅ: Den amerikanske valgkampen er et skinndemokrati verdig

Aldri europeer
De Agwa betaler for, fordi han som femåring flyktet fra krigsherjede Sør-Sudan og ble plassert hos besteforeldrene mine på en liten øy utenfor Molde som den eneste afrikaneren i klassen. Det at de lagde apelyder til han, løp etter han… straffet han for å ikke bli igjen i krigen. Straffet han for å komme seg i trygghet.

De samme tendensene som til og med pappa betaler for, fordi han uansett hvor mye og hvor lenge han har prøvd å distansere seg selv fra det som gjør han mottakelig for disse tendensene til syvende og sist er afrikaner. Uansett hvor mange ganger han drar til Paris, uansett hvor rødt passet hans er, uansett hvor fransk han høres ut, så er det fortsatt bare fordi Frankrike en gang bestemte seg for at landet han er fra var mindre verdt enn landet deres- han kommer aldri til å bli europeer.

Jeg har alltid sett på rasisme som en bagatell, som noe som egentlig ikke helt eksisterer i vårt samfunn og hvis det gjør det så eksisterer det i så liten grad at det egentlig ikke plager noen. Jeg har tenkt at jeg til syvende og sist bærer på mange av disse rasistiske tendensene selv, og har tenkt at rasisme bare er de tankene jeg får, men ikke sier høyt. Jeg har aldri trodd at rasisme på noen som helst måte har vært mer enn mine tanker rundt det — aldri mer enn mine egne fordommer. Jeg har aldri helt klart å ta det seriøst, og det handler sikkert mye om det at jeg er oppvokst på østkanten av Oslo. Det handler sikkert mye om at det sjeldent går en dag uten at vi spøker med det.

LES OGSÅ: Jeg står med dem Trump mener er roten til alt ondt

Skjønner ikke
Men jeg begynner å skjønne at rasisme er alt annet enn en spøk. Mye mer enn en bagatell. Og at de tankene jeg har som jeg tenker er for drøye til å si høyt, ikke kan sammenlignes en gang med reelle menneskesyn hos andre. Helt reelle menneskesyn. En helt reell tanke om at mennesker er verdt mindre enn andre mennesker på grunn av etnisitet eller religion. Et helt genuint syn på at mennesker kan være verdt mindre enn andre mennesker basert på noe så tilfeldig og ubetydelig som hudfarge. Hudfarge liksom! At det finnes mennesker der ute, som helt genuint tror at hudfargen til mennesker har noe som helst sammenheng med verdien deres å gjøre.

Det er et konsept jeg aldri i verden klarer å forstå.

Mest fordi jeg ikke skjønner det.

Så skjønner jeg ikke hvorfor man drar til Thailand når man drar til Thailand, mens når man drar til Gambia så har man bare vært i Afrika. Jeg skjønner ikke hvorfor flere folk ikke ser på det som et problem. Jeg skjønner ikke hvorfor kontinentet familien min bor på er redusert til et land. Et helt kontinent. Et jævlig fint kontinent med ekstremt mye historie, som jeg ikke kan fordi den ikke betyr noe for oss her.

Jeg skjønner ikke hvorfor vi i denne delen av verden har konstruert en idé om at Afrika ikke er et fullverdig kontinent, som om mennesker fra Afrika ikke er verdt like mye som oss kun fordi vi vil ha det sånn. Skjønner ikke opphavet. Skjønner ikke hvorfor vi kan være arrogante nok til å si at kristendom slår ut alle andre religioner (sett at du ikke er kristen fra Afrika, da er du fortsatt ikke verdt noe), bare fordi en eller annen Olav bestemte at vi skulle være kristne, selv om vi ikke på noen som helst måte er kristne nå.

Den vestlige arrogansen. Det at vi er arrogante nok til å putte sosialdarwinisme inn som et begrep vi må lære på skolen, og later som at det er en isme som hører koloniseringstiden til. Det at ’Black America’ er et fag på universitetet hvor problemene og kampene ligger i fortiden. Det at den vestlige verden har vært arrogante nok til å bestemme at vi er ferdig med rasisme, bare sånn helt uten videre.

Jeg skjønner det ikke.