Er det kommunazisme-teorien det her børstes støv av?

Leviathan av Thomas Hobbes

Moderne varianter av "kommunazi" er de hvor vi på venstresida blir fremstilt like ille som de rasister, antisemitter og islamofober vi bekjemper, ikke når man problematiserer grumsete holdninger internt på venstresiden.

Magnus Eriksson
About Magnus Eriksson (33 Articles)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

For noen dager skrev jeg en tekst om Jan Myrdal og miljøet rundt FiB/Kulturfront som han lenge var redaktør for. Utgangspunktet var at den gamle kommunisten Myrdal nylig har skrevet for den nyfascistiske internettavisen Nya Tider. Det er heller ikke lenge siden den samme Myrdal uttalte seg nokså positivt om Front National og til dels også Sverigedemokraterna. Tidligere har han dessuten fremstilt seg som forsvarer av ytringsfriheten til alskens nazister og antisemitter. Det er noe han har holdt på med siden 90-tallet. Nå bidrar han også til deres aviser. Det er et problem.

Når man skriver om ting som dette dukker det bestandig opp kommentarer som “Er det kommunazisme-teorien det her børstes støv av?”. Det er så sikkert at man kan stille klokken etter det. Kommentarene kommer utelukkende fra folk på venstresida som nok føler at tekster som dette er skrevet for å ramme venstresida mer enn noe annet. Det er slettes ikke så rart, men det er absolutt ikke det jeg gjør med min tekst. Min intensjon er antifascistisk og ikke antikommunistisk. Det er noe man må kunne se forskjellen på.

LES OGSÅ: Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre

Kommunazi i perspektiv
Tidlig i teksten skrev jeg at omtalene av Jan Myrdal som støttespiller til folkemord og Pol Pot i Kambodsja var både løgnaktig og avskyelig. Det jeg kritiserer der er derimot et eksempel på den berømte kommunazi-teorien. Det er et godt utgangspunkt å kjenne til den i en kritikk av nynazisme og tidligere kommunister som i dag finner sin plass hos disse. I en leder på svenska Proletären kan man lese følgende om debatten som oppsto etter Myrdals bidrag i fascistavisen:

I debatten som följt på Myrdals medverkan i Nya Tider framskymtar frågan om den politiska huvudmotsättningen i dagens Sverige. Den ena ytterligheten ser kampen mot fascismen som huvudfrågan, målar upp bilden av att vi står inför ett 1930-tal i repris och att vänstern därför ska sluta enhetsfront med liberaler som står mot SD & Co. Den andra ytterligheten ser imperialismens krigsfara som huvudsidan, målar upp bilden att vi lever i förspelet till ett nytt 1914 och därför måste vi bilda front med alla krafter som går mot krigsretoriken, till exempel Nya Tider, Front National eller Sverigedemokraterna. Båda synsätten blir allt för historiskt bakåtblickande och för lite av försök att analysera den tid vi har att verka i bortom de ideologiska övertoner som omger både frågan om högerextremismen och krigsfaran.

Jeg mener at det er veldig dumt å ikke se tilbake til historien for svar på spørsmål man stiller i dag. Det er viktig å understreke at mye av vår forståelse av kommunismen som fenomen bygger på kilder som aktivt har motarbeidet den. Uten disse ville det ikke vært mulig å si at “kommunisme er akkurat like ille som nazisme”. Likevel er det en frase som er godt innarbeidet hos svært mange. Dette vet Myrdal bedre enn noen andre.

Pest over Europa
I 1933 skrev den danske sosialdemokraten Hartvig Frisch boken Pest over Europa. Dette var samme år som Hitler tok makten i Tyskland. I boken anfører Frisch tesen om at den tyske kommunismen hadde skyld i nazistenes maktovertakelse, en påstand som senere ble gjentatt av historikeren Ernst Nolte. I dag har den liberale forskningstradisjonen på fascisme satset på at vi har glemt hvor grumsete Noltes bidrag faktisk var, og man har atter knyttet seg an tradisjonen etter ham. Uten at det besmitter noe som helst. Frisch bok kan sies å markere en ekstrem endring i den sosialdemokratiske antikommunismen. Tidligere hevdet sosialdemokratene at kommunistene (og enda tidligere anarkistene) splittet arbeiderbevegelsen, men med Frisch bok ble de beskrevet som et sikkerhetsproblem knyttet til fascistisk maktovertakelse i Europa. Kommunismen ble plutselig omtalt som like ille som nazismen og fascismen.

Slik skriver også Pest over Europa inn seg i en antitotalitaristisk tradisjon. Senere ble denne forfinet av tenkere som Karl Popper og Hannah Arendt. Måten kommunismen har blitt beskrevet på har endret seg over tid. På 1950-tallet begynte sosialdemokratene å omtale den svenske kommunismen som «fjärrstyrd». Begrepet «fjärrstyd kommunism» ble myntet av sosialdemokraten Paul Björk, som mente at svensk kommunisme egentlig bare var et sovjetisk verktøy for sovjetiske interesser. Dette har av og til blitt referert til som “kommunismens dualistiske mentalitet”. Enkelte forskere beskrev den svenske kommunismen under kriget som «en rysk sektbildning i Sverige» og «en länk i världskommunismens kedja». I flere av forskningsbidragene ble kommunistpartiet beskrevet som noe fremmed, ondskapsfullt, løgnaktig. Det finnes dog en risiko for at Myrdals venner kan vekke til livs denne teorien ved behov. Vi ser allerede nå hvordan ekstremismeeksperter forsøker å tegne bilder av putinisme og trumpisme på venstresida. De dårligste teoriene er bare et steinkast unna denne gang også.

Kort tid etter at Hitler hadde blitt utnevnt til rikskansler i 1933, ble det stilt krav overfor den svenske sosialdemokratiske regjeringen: sensur av svenske aviser. Til en begynnelse ble dette avvist av statsminister Per Albin Hansson, ved å peke til prinsippet om fri presse i Sverige. Det tok imidlertid ikke lang tid før svenske myndigheter innordnet seg nazistenes krav og to aviser ble trukket inn, den syndikalistiske Arbetaren og den kommunistiske Ny Dag. Det er mulig at disse to hendelsene var forsøk på å statuere eksempel. Uansett gjorde ikke den svenske regjeringen lignende saker igjen, i hvert fall inntil krigsutbruddet i 1939.

Trykkefrihetspolitiske begrensninger
Per Albin Hansson hadde riktignok forsøkt å påvirke mediene til å opptrå forsiktig i respekt for andre statsledere, nærmere bestemt Hitler, Mussolini og Stalin. I 1939 kom dette til å endre seg, da koalisjonsregjeringen ble omgjort til en samlingsregjering. Nye bestemmelser om konfiskasjon, begrunnet som misbruk av trykkefriheten, tredde i kraft. Det første skriftet som ble konfiskert var Gustaf Ericssons tekst «Hitler skjuts kl. 24». Dette var første gang et svensk skrift ble konfiskert uten rettssak eller høring i Tryckfrihetskommittén. Mellom 1939 og 1943 ble 316 skrifter konfiskert i Sverige, som følge av press fra Tyskland. Eskilstuna-Kuriren ble konfiskert tre ganger og påtalt en gang. Avisens sjefsredaktør, J. A. Selander var meget kritisk til både Hitler og Stalin. Når Sovjetunionen angrep Finland i 1939 skrev han følgende:

Hitlers svek, lögn och en lika förljugen som hänsynslös propaganda grundade framfart mot Österrike, Tjeckoslovakien och Polen upprepar nu kamraterna Stalin och Molotov… Det bolsjevikiska avskum, för att bu använda Hitlers egen vackra karaktäristik, som styr Sovjet har inte försummat att ta för sig… Inte minst skarpt fördömes herrar Stalins och Molotovs cyniska, för alla vanliga rättsbegrepp och rättshänsyn främmande tillvägagångssätt av Italien. Tyskland ensamt applåderar… Det bottnar framför allt i den rättskulturens förruttnelse som hemsöker Tyskland.

I 1940 ble det innført transportforbud av enkelte aviser. Dette innebar at avisene ikke fikk sendes per post, eller fraktes på statens jernveier. Den kommunistiske Arbetar-Tidningen var den avis som ble ilagt lengst transportforbud fra 1940 til 1943. Det ble også innført et utførselsforbud, spesielt med tanke på Norge, Danmark og Tyskland. Den syndikalistiske avisen Arbetaren fikk ikke sendes til Russland, Finland eller Tyskland. Flere utenlandske aviser ble også rammet av forbudet, deriblant det britiske Daily Worker.

Det store flertallet av trykkefrihetspolitiske begrensninger var rettet mot venstresidas aviser og skrifter. Det var spesielt kommunistiske, sosialistiske, syndikalistiske og antinazistiske skrifter som ble gjenstand for slike reaksjoner. Imidlertid eksisterer det også noen få eksempler på at nazistiske skrifter ble konfiskerte og tiltalte. For eksempel ble Den Svenske Folksocialisten, organ for den nazistiske organisasjonen Svensk Socialistisk Samling, konfiskert og påtalt tre ganger. Avisen ble imidlertid dømt kun eneste gang, for krenkende baksnakking av en navngitt person. Svertende omtale av den norske eksilregjeringen ble tiltalt, men frikjent i retten.

LES OGSÅ: Olof Palme og hatet mot venstresida

Je Suis Norrskensflamman?
Dypest sett handlet antikommunismen om å mobilisere fremmedfrykt, fremfor en ideologisk kritikk. Niclas Andrén, som forsker på kommunismen i Norrbotten, har skrevet at denne type oppfatninger gjerne reduserer den svenske kommunismen til et passivt objekt, uten mulighet til å påvirke sin egen virkelighet. Men han skriver også at dette er misvisende da kommunistpartiene hadde egne forutsetninger i det svenske samfunnet, knyttet til svenskers interesser. Måten kommunistene ble fremstilt på var imidlertid livsfarlig.

Natt til 3. mars 1940 ble den kommunistiske avisen Norrskensflamman i nordlige Sverige utsatt for et terrorangrep. Fem menn hadde tatt seg inn i avisens lokaler og detonert en bombe i trykkpressen. Huset ble raskt overtent og brant ned til grunnen. Attentatet som kostet fem menneskeliv, hvorav to av disse var barn, skriver klart og tydelig inn seg i en antikommunistisk tradisjon. Imidlertid stoppet ikke antikommunismen der ved drapene. Den konservative dagsavisen Nya Dagligt Allehanda omtalte terrorangrepet som kommunistisk propaganda, og hevdet at det var kommunistene som selv hadde satt fyr på huset. Norrbottens-Kuriren hevdet at det neppe dreide seg om et attentat. Ingen aviser godtok å trykke dødsannonser. Den Norrländska Socialdemokraten (NDS) var imidlertid en av de avisene som drev den mest rabiate antikommunistiske propagandaen. Avisens sjefsredaktør O. W. Lövgren skrev blant annet at den kommunistiske pressen måtte utryddes. En annen skribent i samme avis skrev følgende: “De äro icke människor i vanlig bemärkelse Hos de mest förhärdade brottslingar kan det som regel spåras något gott. Hos de genuina kommunisterna söker man förgäves efter ett uns därav”.

Omtrent en måned etter terrorangrepet ble fem personer arrestert. Det var tre offiserer fra militæret, en menig soldat og en journalist ved Norrbottens-Kuriren. Terrorattentatet hadde blitt planlagt og innøvd i Norrbottens-Kurirens lokaler. Kort tid etter de første arrestasjonene, ble også politimester Ebbe Hallberg og kaptein Uno Svanberg arrestert for medvirkning. De involverte hadde nazistiske sympatier.

Den påfølgende rettsaken omhandlet imidlertid ikke drapet på de fem personene i bygningen. Attentatmennene ble aldri påtalt for mordbrann, men for hærverk og ødeleggelse av eiendom. Moren til et av barna som døde i brannen, fikk skarpt beskjed av retten at hun ikke hadde rett til å komme med noen krav. Terroristene ble dømt til straffearbeid, men ble benådet av samlingsregjeringen allerede i 1944.

Terrorangrepet på Norrskensflamman i Luleå ble utført i 1940, noen måneder etter Stalins angrep på Finland. Norrskensflamman var tydelig pro-Sovjetisk, noe som var upopulært i en bygd få mil fra finske grensen. Som Sovjetvennlig avis ble de oppfattet som forrædere. Samtidig kan kommunistpartiets holdning kanskje forklares? Enkelte forskere har forklart Sovjet som et kommunistisk motbilde til det sosialdemokratiske prosjektet:

För att förstå varför Sovjetunionen var så betydelsesfull för kommunisterna i Norrbotten bör man vara medveten om den mycket hårda kamp som fördes mellan socialdemokrater och kommunister i länet. Sovjetunionen, eller – rättare – bilden av Sovjetunionen, var i högsta grad ett vapen i kampen mot socialdemokratin.

Frykten for Stalins røde armé var forståelig noen få mil fra grensen. Svensk militær utplassert i det nordlige området hadde ofte sterke nazistiske sympatier, ikke minst offiserskåren hvor antikommunisme var obligatorisk. Myndighetenes opptreden i forbindelse med terroren mot Norrskensflamman er utilgivelig, men det er også verdt å bemerke at Selanders angrep på Stalin i Eskilstuna-Kuriren også førte til konfiskasjon av avisene. Samtidig kan det diskuteres hvorvidt det er rimelig å tro at svenske kommunister ville støttet en sovjetisk invasjon hvis det hadde blitt en realitet. Som Andrén påpeker så aksepterte ikke finske kommunister det sovjetiske angrepet på sin nasjon, til tross for at de var minst like moskvatro som norrbottenskommunistene.

Men antikommunismen var ikke bare ideologisk, men også pragmatisk fra et sikkerhetsperspektiv. Like fullt var den basert på dårlige analyser og ble i selve verket paranoia satt i system.

LES OGSÅ: Antisosialismen som høyreekstremistisk voldsmotor

Sosialdemokratisk antikommunistisk praksis i mellomkrigstiden
I 1914 startet den første verdenskrig og ble avsluttet den 11. november 1918. I 1917 hadde Lenins revolusjon brutt ut i Russland, og et år senere startet novemberrevolusjonen i et Tyskland som befant seg i en fullstendig økonomisk kollaps på tidspunktet. Samme år abdiserte Vilhelm II i frykt for borgerkrig og med dette falt det tyske keiserriket og Weimarrepublikken ble opprettet. I januar 1919 brøt det så kalte spartakistopprøret ut, men ble knust innen få dager. Spartakistopprøret betraktes som novemberrevolusjonenes siste fase. Dette er helt sentralt for å forstå tesen om sosialfascismen.

Novemberrevolusjonen startet med matrosopprøret i Kiel den 3. november 1918 og spredte seg videre til havnearbeidene kort tid etter. Når Keiser Wilhelm II abdiserte overtok Friedrich Ebert fra Tysklands sosialdemokratiske parti over makten. Han beordret Gustav Noske, en antikommunistisk sosialdemokrat og landets forsvarsminister, til å ta i bruk frikorpsene for å knuse revolusjonsopprøret. På ordre fra sosialdemokratene henrettet frikorpsene hundretalls av kommunister, deriblant Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg. Tesene om sosialfascisme knytter seg til sosialdemokratenes bruk av frikorpsene for å slå ned på revolusjonsforsøket. Frikorpsene var en milits, bestående av krigsveteraner, ofte av et høyreekstremt tilsnitt.

I denne konteksten er det av verdi å se nærmere på begrepet sosialfascisme, som den kommunistiske internasjonalen kom til å bruke overfor sosialdemokratiet på 20- og 30-tallet. I en tale under den fjerde Komintern-kongressen i 1922 koblet Zinovjev sosialdemokratiet sammen med fascismen på følgende måte:

… Det fascistiske kuppet er knyttet til den politiske situasjonen i verden… Det er ikke en tilfeldighet Mussolini, en illojal fra den andre internasjonale, noen ganger en sosialdemokrat, nåmer den italienske kontrarevolusjonære bevegelsens overhode; Det er ikke tilfeldig at Ebert og Noske og den slags er overhoder i den tyske regjeringen, heller ikke at slike som Pilsudsky er regjeringsovehode i Polen.

Sosialfascisme-teorien
Clara Zetkin brukte lignende ord om de samme sosialdemokratene, omtalt som arbeiderklassens bødler. I sin tale hevdet hun at kampen mot sosialdemokratiet var den viktigste kampen for kommunistene: «Det er ingen overdrivelse å hevde at vår tids viktigste oppgave er å nedkjempe sosialdemokratiet, som er den internasjonale kontrarevolusjonens hovedårsak». Under den femte kongressen i 1924 gikk Zinovjev enda lengre i sin karakteristikk av sosialdemokratiet. Nå hevdet han plutselig at det tyske sosialdemokratiske partiet hadde blitt konvertert til en fascistisk fløy, borgerskapets venstrefløy. I artikkelen «Vedrørende den internasjonale situasjonen» fra 1924, diskuterte Josef Stalin tesene om sosialdemokratiet fra den fjerde og femte kongressen. Her omtalte han fascismen og sosialdemokratiet som tvillinger.

For det første: Det er uriktig å hevde at fascismen bare er bursjoasiets kamporganisasjon. Fascismen er ikke bare en militær-teknisk kategori. Fascismen er borgerskapets kamporganisasjon som er avhengig av sosialdemokratiets aktive støtte. Helt objektivt er sosialdemokratiet å forstå som fascismens moderate fløy. Det eksisterer ingen grunn til å tro at borgerskapets kamporganisasjon skulle oppnå seier i kamp, eller i landets styre og stell, uten sosialdemokratiets aktive støtte. Det er akkurat like lite grunn til å tro at sosialdemokratiet skal kunne oppnå suksess, eller styre landet, uten aktiv støtte fra borgerskapets kamporganisasjoner. Disse organisasjonene utgjør ikke hverandres motsats, de utfyller hverandre. De er ikke motsatser, de er tvillinger.

Stalin kom imidlertid til å forlate tesen om sosialfascismen og forsøkte å skape en fellesfront mot fascismen etter Hitlers maktovertakelse. I 1933 hevdet man istedet at: «Fascismen er det åpne terroristdiktaturet av de mest reaksjonære, mest chauvinistiske og mest imperialistiske elementene av finanskapitalet». I teksten «For arbeidernes enhetsfront mot fascismen» fra 1931 kommenterer Leon Trotskij konsekvensene av denne politikken på følgende måte:

Hele ulykka springer ut av den politikken som sentralkomiteen i det tyske kommunistpartiet forer ut, delvis bevisst og delvis ubevisst, som er bestemt av at man ser fascismens seier som uunngåelig. I appellen for en «Rød enhetsfront» av 29. november 1931 tar sentralkomiteen i kommunistpartiet utgangspunkt i at det er umulig å slå fascismen før man har slått sosialdemokratiet…

Tesen om sosialfascismen ble offisielt avskaffet under den syvende kongressen i 1935. Da hadde Hitler allerede vært ved makten i to år. Et år senere startet de tidligere omtalte Moskvaprosessene (1936 – 1938). Prosessene var rene skuespill, hvor påståtte tilhengere av Trotskij ble fremstilt som en indre fiende av Sovjetunionen. Trotskistene, hevdet man, var terrorister i ledtog med fascistene. Både tesene om sosialfascisme og anklagene om den trotskistiske fascismen ble plukket opp av kommunister i Norge, Sverige og Danmark. I den moderne liberalistiske fascismeforskningen ynder man å fremstille det som at dette er venstresidens eneste definisjon på fascismens vesen.

Frikorpsenes lojalitet lå hos den tyske eliten, konservative krefter tro mot keiseren. Fra dette miljøet vokste også det tyske nazistpartiet senere frem. Det var også i dette miljøet, etter kapitulasjonen under første verdenskrig, at den berømte dolkestøtlegenden oppsto.

Antikommunisme = antisemittisme
Den tyske generalen Erich Ludendorff hevdet at kapitulasjonen skyldtes en konspirasjon mellom sosialdemokratene, som overtok makten etter keiseren, og kommunistene som deltok i novemberrevolusjonen. Ifølge ham var også weimarrepublikken et produkt av de samme Novemberverbrecher (novemberkriminelle). Sammen hadde sosialdemokratene og kommunistene dolket militæret i ryggen, for å frata keiseren makten. Både sosialdemokratene og kommunistene, to motstridende parter under revolusjonsforsøket, ble omtalt som to brikker i den samme konspirasjonsteorien. Ludendorff deltok for øvrig i Kapp-Lüttwitz-kuppen, sammen med blant annet det høyreekstreme Vaterlandspartei, med mål om å styrte weimarrepublikken. I 1923 deltok han også i ølkjellerkuppet, sammen med blant annet Adolf Hitler. Ludendorff var en sentral skikkelse i det nystartede nazistpartiet. Både Ludendorff og Hitler ble arrestert og fengslet for sin deltakelse i ølkjellerkuppet. Hitler ble dømt til fem måneder, men satt kun ni. Under fengselsoppholdet skrev han Mein Kampf. Dette er hva han har å si om novemberrevolusjonen der:

«I november ökades den allmänna spänningen. Och så en dag utbröt olyckan plötsligt och oförberett. Matroser komma farande på lastautomobiler och proklamerade revolutionen, ett par judeynglingar voro “ledare” av denna strid för “frihet, skönhet och värdighet” i vårt folks tillvaro. Ingen av dem hade varit vid fronten. På omvägen över ett s. k. “dröppellasarett” hade de båda orientalerna kommit hem från kriget. Nu hissade de den röda flaggan.» (s. 216)

Ifølge Hitler var jødene en sentral drivkraft, som ledere av revolusjonen. Akkurat som Ludendorff knyttet også Hitler sosialdemokratene til dolkstøtlegenden. Det er verdt å bemerke hvordan ord som jøder og kommunister blir brukt om hverandre. Det var på grunn av den antatte konspirasjonen mellom sosialdemokrater og kommunister at Hitler besluttet seg for et politisk engasjement.

«Kejsar Wilhelm II hade som den förste tyske kejsaren räckt marxismens ledare handen till försoning utan att ana, att skurkar sakna hedersbegrepp. Samtidigt som de ännu höllo den kejserliga handen i sin, trevade de redan med den andra efter dolken. Med judar kan man inte sluta några avtal, där gäller bara det hårda antingen – eller. Jag beslöt att bli politiker.» (s. 220)

Hitlers antikommunisme er preget av antisemittisme, men det omvendte er også tilfelle. Antisemittismen er nemlig også grunnleggende antikommunistisk. Dette aspektet glemmer man gjerne å fortelle om, når man hevder at venstresida har en antisemittisk arv. Den antisemittiske arven er langt mer til stede i myndighetenes jakt på ulikt tenkende, enn den noensinne har vært representert på venstresida. Hitler beskriver kort og godt kommunismen som et jødeherrevelde. Forestillingen om jødebolsjevismen har ofte blitt omtalt som en av 1900-tallets mest kraftfulle myter.

«Läget var ohållbart och tenderade med nödvändighet till en ytterligare fortsättning av revolutionen. Eisners död endast påskyndade utvecklingen och ledde slutligen till rådsdiktatur eller rättare sagt ett övergående judeherravälde, vilket ursprungligen föresvävat upphovsmännen som målet för hela revolutionen.» (s. 222)

Uansett hvor brutal og urettferdig den sosialdemokratiske antikommunismen hadde vært, så markerer den nazistiske antikommunismen også noe radikalt annerledes. Den nazistiske antikommunismen rammet både sosialdemokratene og kommunistene, samtidig som den var begrunnet ut fra antisemittiske konspirasjonsteorier. Men denne var likevel uløselig knyttet til nazistenes antikommunisme.

Samtidig kan ikke sosialdemokratene frikjennes helt. Det la til rette for at de antikommunistiske tendensene i frikorpsene kunne realisere seg. De brukte frikorpsene i kampen mot kommunismen, og ga dermed miljøet en eksistensberettigelse. Stalins begrep om sosialfascisme blir ofte trukket frem som eksempel på hvor vanvittig den sovjetkommunistiske retorikken var og borgerlige fascismeforskere har yndet å trekke frem disse tesene som et bevis på kommunismens dårlige omdømme i valget av sine motstandere. De har til og med hevdet at det var begrepet sosialfascisme, uten å nevne den sosialdemokratiske bruken av frikorpser som umuliggjorde samarbeidet mellom sosialdemokrater og kommunister i felles kamp mot den fascistiske trusselen.

Antikommunisme etter krigen
Offisielt hevdet den svenske regjeringen at kommunismen måtte bekjempes med demokratiske midler og ikke overvåking eller annen forfølgelse. Dette var et poeng man ofte gjentok i politiske debatter i riksdagen. Det at Sverige, til forskjell fra Norge, besluttet seg for å stå utenfor NATO, forhindret likevel ikke en utstrakt overvåking av kommunister til tross at man hevdet annet.

Etter Sovjetunionens angrep på Praha i 1948, gjenopptok man den overvåkingen man hadde hatt av kommunister under krigen. Over 100.000 personer ble registrert som kommunister eller kommunistsympatisører.

Det skulle veldig lite til for å bli registrert. Lokalene til Sveriges kommunistiska parti ble jevnlig overvåket og man avlyttet forbundskansliets telefoner. Sosialdemokratene sto gjerne i spissen for denne type antikommunisme. I 1950 holdt Henning Karlsson, sjefsredaktøren for Norrländska socialdemokraten, et foredrag i Storlien for forsvarsmakten om problemet med kommunisme i Norrbotten. Samme år hadde Dagens Nyheter en kampanje om trusselen fra kommunismen. Sjefsredaktøren oppfordret svenske arbeidere til å angi kollegaer med kommunistiske sympatier.

Under krigen var all svensk etterretningsvirksomhet tilknyttet militæret, nærmere bestemt Försvarsstabens sektion B. I 1973 skrev journalistene Jan Guillou og Peter Bratt en artikkel i avisen Folket i Bild/Kulturfront, med tittelen “Sveriges spionage”. Der avslørte de den så kalte Informationsbyråns (IB) hemmelige virksomhet: «I USA heter den ökända spionorganisationen CIA. I Sverige heter den helt okända spionorganisationen IB – dvs Informationsbyrån». I artikkelserien beskrev de to IB som en hemmelig spionorganisasjon som ingen i Sverige kjente til, trolig de færreste i regjeringen også. Organisasjonen hadde som mål å bekjempe verdenskommunismen. Det var en hemmelig, ulovlig organisasjon som tok opp arbeidet hvor SÄPO måtte slippe. Organisasjonen overvåket kommunister i Sverige. Dette høres ut som en konspirasjonsteori, men faktum er at IB eksisterte.

«IB är direkt underställd regeringen. De statsråd som i huvudsak får del av IB:s arbetsresultat och samtidigt drar upp ramarna för arbetet är statsminister Olof Palme, försvarsminister Sven Andersson och utrikesminister Krister Wickman. Det är tveksamt om alla medlemmar i regeringen ens känner till existensen av IB»

I forbindelse med kuppet i Praha besluttet man å opprette en hemmelig sikkerhetstjeneste, med formål om å overvåke kommunistpartiet og fagforeninger hvor kommunistene sto sterkt. Virksomheten ble bygget opp mens Tage Erlander var statsminister (1946-1969). Den første fasen av organisasjonen kan sies å ha vært todelt i T-kontoret og Collector AB. Bratt og Guillou beskriver Collector AB på følgende måte: «Denna verksamhet som alltså byggdes upp under Tage Erlanders tid, åräglades av en stark antikommunism. Agenterna rekryterades i huvudsak bland leden av trogna socialdemokrater. Ofta var de gamla fackföreningsmän…». I 1964 ble Collector AB og T-kontoret slått sammen og IB ble dannet. IB samarbeidet kun med vestlige spionorganisasjoner, som CIA (USA), MI6 (Storbritannia), BND (Vest-Tyskland), Shin Bet (Israel), S.D.E.C.E. (Frankrike) samt tilsvarende danske og norske organisasjoner. IB hadde et omfangsrikt «venstreregister» utarbeidet med hjelp av SÄPO og komplementert med egne opplysninger. Registret inneholdt 20.000 navn, mestedels aktivister fra antiimperialistiske grupper, Sveriges Kommunistiska Parti, Vänsterpartiet Kommunisterna, men også enkelte sosialdemokrater man ikke stolte på. Ifølge svensk lovgivning er denne type overvåking og registrering ulovlig. Under en gruvestreik i Malmfälten overvåket IB fagforeningsbevegelsene. At det hadde forekommet overvåking under streiken ble så smått antydet i Expressen, men etter kort tid dementerte man påstandene. Bratt, Guillou og deres kilde ble dømt til et års fengsel for denne avsløringen. I 1982 skal IB ha opphørt å eksistere.

IB var grunnlagt i en sosialdemokratisk antikommunisme. Det er heller ingen tvil om at avsløringene også satte et alvorlig støkk i Sveriges rykte som en nøytral nasjon. Samarbeidet med USA, Israel, Storbritannia og Frankrike pekte til det motsatte.

LES OGSÅ: Etterretning i Norge — hevet over enhver debatt?

En moderne institusjonalisert antikommunisme
Heléne Lööw, en av Sveriges ledende eksperter på nasjonalsosialismen og tidligere överintendent på det statsdriftede Forum för levande historia, har uttalt i mediene at venstresiden har en antisemittisk arv. I et intervju på Dagens eko i 2006 ble hun intervjuet av Margit Silberstein om hvorvidt det eksisterte en antisemittisme på venstresiden i tillegg til den nynazistiske og høyreekstreme. Til dette svarte Lööw:

«- Ja, det gör det. För det unika med antisemitismen är att den existerar i nästan alla politiska og religiösa kontexter. Det finns en antisemitism inom vänstergrupper och den är också väldigt gammal. Den anspelar på judarna som superkapitalisterna, judarna som utsugarna, judarna som den makt som förtrycker det arbetande folket (…) juden som bärare av makten, både den ekonomiska makten och makten över medierna. En symbol för överheten, för förtryckarna.»

Lööw har dessuten kritisert venstresiden for å ha vanskeligheter med å erkjenne problemet innenfor egne rekker. Hun har også hevdet at en person både kan være mot rasisme og nazisme samtidig som de er antisemitter. Samtidig har den samme forskeren uttalt at Sverigedemokraterna verken er å betrakte som et rasistisk eller høyreekstremt parti. I artikkelen Sverigdemokraterna – inga arvtakere til nazismen, gjør hun klart at partiet ikke befinner seg i samme tradisjon som nazistene.

I Norge har vi eksempler på lignende påstander. Didrik Søderlind fra Human-Etisk forbund har flere ganger hevdet at den marxistiske venstresida spesielt skulle ha en slik arv. I en tekst på Verdidebatt skriver han blant annet: “For deg som har hjertet til venstre er det greit å vite at allerede Marx (som selv var jøde) satte likhetstegn mellom jøder og kapitalisme. Arven lever videre når Johan Galtung leser Sions Vises Protokoller i lys av finanskrisen og Goldman-Sachs”. Den samme kjepphesten har Søderlind tatt ut flere ganger fra stallen sitt. I noen artikler på Forskning.no forsøker han, med hjelp av den svenske antisemittismeforskeren Henrik Bachner, tegne opp Karl Marx som antisemitt. At Bachners teser om den antisemittiske Marx er grundig tilbakevist i forskningen spiller heller ingen rolle1. Det er ikke sannferdighet og presisjon som etterstrebes, men et forsøk på å male opp venstresida som noe det ikke er. Derfor kan man fortsette å gjenta teser uten å bry seg med at de er tilbakevist for lengst. Søderlind selv har skrevet bøker med selverklærte nazister og fascister, uten at det har besmittet ham til noen særlig grad. Dessverre gjelder ikke det samme folk som Myrdal (eller Galtung), som ikke kan gjøre det samme som Søderlind uten å bli besmittet og besmitte venstresida i øvrig.

Norges kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen har en interessant formulering om antisemittisme og venstresida på sin blogg hvor han skriver:

“Det er en overdrivelse å si at politikere på den radikale venstresiden har oppfordret til antisemittisme. Snarere har de vært bevisstløse og nektet å innse at debatten om Israel også kan nøre opp under fordommer og fremmedfrykt mot jøder. Det betyr ikke at Israel skal spares for kritikk, men at venstresiden (og andre) må legge samme standard til grunn for sin kritikk som de krever at andre skal ha i sin kritikk av for eksempel muslimer”.

I seg selv vil en slik sammenblanding av Israel og jøder føre til umiddelbare anklager om antisemittisme, hvis det ble gjort i forbindelse med en kritikk fra venstrehold. Man trekker paralleller til Hitlers antisemittisme, som var grunnleggende antikommunistisk, men utelater den detaljen. I stedet fremstiller man antisemittisme som noe som angår staten Israel. Det er interessant og ganske uhistorisk. Men så er ikke historisk nøyaktighet det man etterstreber heller.

Kontroversen omkring Forum för levande historie
Her er det på plass med en kort gjennomgang av Forum för levande historie som fremstilte Myrdal som støttespiller av Pol Pot så vel som folkemordet. Grunnen til at Forum för levande historia ble etablert kan spores tilbake til 1997, nærmere bestemt en skoleundersøkelse av skoleelevers kunnskaper og holdninger til holocaust og antisemittismens historie. Undersøkelsen ble gjort av Centrum för invandringsforskning vid Stockholms universitet, Brottsförebyggande rådet (BRÅ) og CEIFO. Lignende undersøkelser har vært gjennomført i Norge ved flere tilfeller.

I mediene ble det fremstilt at skoleelevene hadde svært manglende kunnskaper om holocaust og at kun 66 % anså med sikkerhet at det hadde skjedd. Dette ble tolket som at nynazistisk propaganda hadde vunnet såpass mye mark, at staten måte gripe inn med kunnskapsbyggende kampanjer. Besluttet om informasjonskampanjene ble fattet av daværende statsminister Göran Persson (Socialdemokraterna). Det var i kjølvannet av dette man opprettet Forum för levande historie.

I praksis er dermed Forum för levande historie en statsstyrt myndighet, og i teorien har den oppgave til å «verka för att insikten om alla människors lika värde stärks och för att arbetet med demokrati, tolerans och männskliga rättigheter främjas». Dette skal gjennomføres gjennom kurs av skolelever og lærere, kulturtiltak, forelesninger, seminarer, publikasjonsserier og lignende. Helene Lööw, som var överintendent ved myndigheten, forsikret i et nyhetsbrev (3/2002) at Forum för levande historie ikke kom til å: «predika någon politiserad historiesyn».

Dette ble umiddelbart kritisert fra venstresida, så vel som fra akademisk hold. Samme år som rapporten ble blåst opp i mediene måtte forfatterne, deriblant Helene Lööw, trekke konklusjonen som ble lagt til grunn for informasjonskampanjene. I og for seg var det korrekt at 66 % hadde svart at de var ‘helt sikker’ på at holocaust hadde skjedd, men dette ga likevel ikke grunnlag for fremstillingen i mediene. En mer korrekt fremstilling ville ha vært å si at 90,7 % var enten helt, eller delvis, sikker på at holocaust hadde skjedd. Imidlertid ble den første konklusjonen stående, mens rapportforfatterens nyansering i ettertid ble ignorert. Dette førte blant annet til at Forum för levande historia ble omtalt som en slags panikkreaksjon, basert på et tvilsomt grunnlag. Andre kritiserte tiltaket for å være strategisk motivert, et forsøk på å stille seg inn hos USA, EU (fremst Storbritannia) og Israel. En tredje kritikk gikk ut på at staten i prinsippet agerte meningspoliti, og utførte oppgaver som egentlig skulle være underlagt den frie forskningen på universitetene.

Helt fra begynnelsen begynte også borgerlige krefter å høyne stemmen. Ikke bare nazismen og jødeutryddelsen burde være tema, men også kommunismens forbrytelser mot menneskeheten. Dette kravet fra borgerlig hold tiltok med fremveksten av de sosiale bevegelsene, kritikken mot IMF og en voksende antifascistisk bevegelse i Sverige. Dessuten begynte Vänsterpartiet å få politisk medvind. I Dagens eko den 8. februar 1999 sa Lars Leijonborg (Folkpartiet liberalerna) at skolene også hadde et ansvar for å advare mot kommunismen, spesielt med tanke på den pågående venstrevinden i Sverige. Kravet var en antikommunistisk informasjonskampanje, i tillegg til den antinazistiske.

Hva slags antisemittisme er dette snakk om?
Rent faktuelt stemmer ikke påstanden om den antisemittiske venstresiden, enn om det naturligvis eksisterer noen tendenser i enkelte deler. Den type antisemittisme som Lööw beskriver er ikke særlig representativ for venstresiden, men ligner mer på den slags antisemittisme man gjerne finner igjen i venstrefløyen av det tyske nazistpartiet – gjerne videreført i den såkalte strasserisme. Det er ikke idéhistorisk korrekt å betrakte denne venstrefløy i nazistpartiet som tilhørende venstresiden eller særlig sosialistisk. Nazistpartiet var tvert imot grunnleggende antikommunistisk og antisosialistisk. I den grad det eksisterer en antisemittisme på deler av dagens venstreside har den sjelden et uttrykk i karikaturene av den grådige jøden «som utsugaren» og «den makt som förtrycker folket».

Derimot eksisterer det noen trender i deler av den antisionistiske og antiimperialistiske orienterte venstresiden, som beveger seg over i antisemittiske grenseområder. Det er disse vi så på i min forrige tekst og de har en viss utbredelse også i Norge. Men også innenfor disse bevegelsene, sett som helhet, er den antisemittismen ikke særlig utbredt. Et paradoks med uttalelsen om antisemittisme på venstresiden er at den står i direkte motsetning til de egne undersøkelsene utført av Forum för levande historie. Der ble det konkludert desto lenger ut på venstresiden man kom, desto mindre antisemittisme fantes det. Den største delen av antisionistisk kritikk er heller ikke antisemittisk, men også der finnes noen tendenser. Påstanden om at den øvrige venstresiden ikke tar problemet på alvor stemmer heller ikke videre godt med virkeligheten. Derimot kan det nok være interessant å dvele ved begrepet om strasserisme og noen av de nyfascistiske bevegelsene som oppstått og deres tiltrekningskraft på deler av venstresida, men det er tema for en annen tekst.

Bakgrunn for å utvide mandatet
Helene Lööws uttalelse om antisemittismen på venstresiden kom i 2006. Denne kan settes i sammenheng med at Jan Björklund (Folkpartiet liberalerna), daværende skoleminister i den borgerlige regjeringen, ønsket på samme tid at Forum för levande historia skulle utvide sitt mandat. Tidligere hadde den statsdriftede institusjonen kun fokusert på antisemittisme og nazismen, men nå ønsket man også å utvide arbeidsområdet til kommunismens forbrytelser mot menneskeheten. Bakgrunnen til dette var en undersøkelse sendt ut til svenske skoler, hvor man angivelig skulle teste barns kunnskaper om kommunismen.

Björklund krevde blant annet at Forum för levande historie skulle samarbeide med Upplysning om kommunismen (UOK), som beskriver seg selv som en partipolitisk uavhengig forening. Det var også UOK som hadde sendt ut undersøkelsen til svenske barn. Konklusjonen ble: “svenska ungdomar vet för lite om kommunismens illgärningar. Fler än hälften begriper inte att demokrati och marknadsekonomi är samma sak”2. Uavhengigheten til UOK kan man sette spørsmålstegn ved. Foreningen er koblet opp til svensk næringsliv, noe som har blitt skarpt kritisert av blant annet Åsa Lindeborg. En stor del av styret består dessuten av folk med bakgrunn i borgerlig politikk.

Som en sluttnote til dette avsnittet er det interessant å påpeke at den samme Björklund oppfordret nåværende statsminister i Sverige Stefan Löfven til å invitere Sverigedemokraterna til politiske samtaler3. Den sosialdemokratiske Löfven kommenterte forslaget på følgende måte: “– Ett parti med nazistiska rötter som kommer ur vit makt-rörelsen, det är inte ett parti som andra. Jag kan inte ha ett samarbete med den typen av partier”.

LES OGSÅ: Sverigedemokraterna — historien om et rasistparti

Kontroversen

Forslaget førte til et opprop med en sterk fordømmelse, signert av 250 historikere og andre akademikere. Disse kritiserte det utvidete mandatet for å være ideologisk motivert historieformidling: «Forum för levande historia utnyttjas opportunistiskt i statens tjänst» genom at «historieämnet görs till slagfält för en ideologisk regeringskampanj». Åsa Lindeborg på Aftonbladet omtalte dette som et indoktrineringsmateriell, som hadde til oppgave om å ramme dagens venstreside. Det interessante med kontroversen, så vel som forslagene, er at de avdekker noen av farene med antiekstremismen. I verste fall kan tiltak som dette få noe som nærmer seg et totalitært tilsnitt. Man blir helt enkelt til det man påstår seg ville bekjempe. Ironisk nok.

Antikommunisme i dag?

Antikommunismen i dag er videreført som antiekstremisme. Men det er liten grunn til å tro at gårsdagens kommunister er særskilt interessante for myndighetene i dag. Like fullt leser man med jevne mellomrom artikler hvor forskere, journalister og politikere påstår at den alvorligste trusselen mot demokratiet kommer fra venstresida. Ideologiske påstander uten røtter i empiri. Finnes det en trussel fra ytre venstre i det hele tatt?

Svaret på det spørsmålet må bli et nei. I hvert fall så lenge man med trussel mener et potensiale for noe av samfunnsomveltende karakter. Da eksisterer det ingen noen reell trussel fra ytre venstre i dagens Skandinavia. Den radikale venstrebevegelsen er forholdsvis liten, fragmentert og har dessuten endret karakter flere ganger i løpet av de siste tiårene. På den andre siden eksisterer det heller ikke noen reell trussel fra ytre høyre, eller ekstreme jihadister. Denne påstanden her står i skarp kontrast til introduksjonen til skriftet “Ung och extrem – om våldsbejakande extremism” hvor det blir hevdet:

Våldsbejakande extremism är ett allvarligt problem för demokratin. Våldet som extremistiska grupper eller personer använder och legitimerar som en politisk metod utmanar och hotar det demokratiska samhället. I Sverige finns det i huvudsak tre våldsbejakande extremistiska rörelser: högerextremism, vänsterextremism och islamistisk extremism.

Alle disse nevnte ekstremistgrupperingene eksisterer i noe utstrekning i Norge og Danmark, så vel som Sverige. Ingen av disse tre er i stand til å omkullkaste demokratiet per i dag. Det vil de heller ikke være i overskuelig fremtid, fordi statsmakten er uendelig mange ganger så sterkt. Det betyr imidlertid ikke at demokratiet ikke er under press og at det ikke eksisterer trusler mot demokratiet som sådan. Det gjør det.

Trusselen kommer derimot ikke fra randgruppene, men fra sentrum i politikken. Trusselen mot demokratiet eksisterer i form av problematiske handelsavtaler, innsnevring av ytrings-og handlingsfrihet, innsnevring av rettsikkerhet og allmenne rettigheter, raseprofilering, politisk sensur, medias maktservilitet, militarisering av politi og overvåking av politisk ulikttenkende. Dette er negative trender som både den etablerte høyre- og venstresiden kan bidra negativt til.

Samtidig finnes det en trussel i form av lange hetsende debatter mot minoriteter av forskjellig slag. Denne er problematisk av flere grunner. Først og fremst kan hetsende debatter generere voldsomme handlinger mot mennesker i en utsatt situasjon. Dette er ofte grupper som ikke har tilgang på den offentlige debatten i samme utstrekning som andre, og har derfor vanskelig for å forsvare seg eller bidra til å definere debatten slik at deres interesser blir ivaretatt. Samfunnets manglende evne til å stille opp for de mest utsatte, her under romfolk og såkalte papirløse flyktninger, vil lett føre til en enda større avstand og mistillit til samfunnet. Her er det først og fremst høyresiden som bidrar negativt, men ikke bare. Som vi skal se i denne teksten finnes det en god del aktører i dette spekteret som ofte blir knyttet til venstresida.

Den største trusselen vil imidlertid komme fra de som roper høyest om at demokratiet står direkte i fare for de politiske ytterpunktene. I den forstand randgruppene utgjør en trussel så er den indirekte, og må konfronteres på andre måter enn overvåking og politisk forfølgelse. Det paradoksale er at desto mindre demokratisk prinsipielt staten forholder seg til randgruppene, desto større vil også utbyttet av vold som strategi være. For en alt mindre demokratisk stat vil også dette kunne bli en strategi for å innføre mer overvåking og sterkere kontroll av sine borgere.

LES OGSÅ: Riksdagsmedlem for Sverigedemokraterna vil nekte jøder stort eierskap i media

Skrive om ekstremisme
Den kristne tenkeren St. Augustin av Hippo skrev en gang at han visste hva tid var når ingen spurte ham, men når han skulle forklare tid etter å ha blitt spurt så visste han ikke det lenger. Sånn er det med ganske mange ting i språket. Ofte tror vi å vite hva noe er, fordi vi er vant til å høre om det og det er blitt en selvfølgelighet.

Det fester seg en rekke bilder til ordet ekstremisme; to passasjerfly som styrter inn i World Trade Center; maskerte fanatikere som halshogger fanger på film; en mann i politiuniform som skyter barn og ungdom på en øy i Tyrifjorden utenfor Oslo; en mann som ligger på hustak og skyter folk fordi de er mørke i huden; en Gazademonstrasjon som sporer ut i antisemittiske opptøyer; frisører som nekter å klippe håret til muslimske kvinner; to politimenn som blir henrettet etter et bankran; store demonstrasjoner hvor det kastes flasker og oppstår gatekamper med politi; maskerte menn som poserer med våpen i aviser; gamle svovelpredikanter som står på bruskasser og roper ut sitt hat mot muslimer; ungdommer som blir peppersprayet og løftet bort av politi i forbindelse med husokkupasjoner; folk som sprenger seg selv i lufta som menneskelige bomber; en sverdbevæpnet ung mann i Star Wars-lignende klær som hogger ned folk på en skole; hakekorsgrafitti på en jødisk gravlund; menn som skyter omkring på en avisredaksjon; kvinner som blir solgt som sexslaver på auksjon; menn som sitter på det mørke internett og skriver at kvinner burde bli voldtatt av kulturberikere; knivangrep, drap, sinne, avsky og frykt.

Alt dette ligger som et felles bakteppe når man snakker eller skriver om en av de tre ulike ekstremismene som ekstremisme. Dette er også intensjonen med sekkebetegnelsen “ekstremisme”. Det er også der “kommunazi-teorien” er videreført i dag. Bare fordi myndighetene sier at de ligner, så trenger vi faktisk ikke identifisere oss med det. Vi kan alle gi eksempler på ekstremisme eller signalisere vår antipati, likt måten George W. Bush beskrev gjerningsmennene bak angrepene på World Trade Center og Pentagon: “Make no mistake about it: This is good versus evil. These are evildoers. They have no justification for their actions. There’s no religious justification, there’s no political justification. The only motivation is evil”. Men dette er naturligvis ikke en akseptabel definisjon av ekstremisme. Derimot er det et språk preget av ord man finner igjen i den kristne tradisjonen. Den har en tydelig religiøs dimensjon, som man forøvrig kan gjenfinne i store deler av retorikken for Krigen mot terror. Hvis man skal skrive om alle disse eksemplene under ett så er det vanskelig å finne en god og presis definisjon. Det interessante her er at dette ikke bare gjelder oss som lekmenn, men også det forskningsfelt som gjør krav på å være eksperter på tematikken.

Forsøk på å definere politisk ekstremisme resulterer ofte i nokså tvilsomme teorier og åpner opp for en enda mer tvilsom praksis enn den vi har i dag. En definisjon som faktisk omfavner begrepet godt er: Politisk ekstremisme er alt slikt som sikkerhetspolitiet interesserer seg for og følger med på. Definisjonen er ikke tilfredsstillende hvis man vil ha en forklaring på hva ekstremisme er i seg selv, men likevel er den nokså presis.

LES OGSÅ: Tannløs ekstremismeforskning

De som jobber med ekstremisme og deres definisjoner
Säkerhetspolisen i Sverige (SÄPO) benytter seg av følgende definisjon: “våldsam extremism (blir definert) som den politiskt motiverade brottslighet som begås inom vit maktmiljön respektive den autonoma miljön (extremistmiljöerna)”. Med denne definisjonen mener de å trekke en grense mot ikke-voldelige grupperinger som egner seg til sivil ulydighet, religiøse grupperinger som militante jihadister og politisk motiverte forbrytelser utført av enkeltindivider uten tilknytning til bestemte grupperinger. Man skiller også mellom ikke-relaterte og relaterte voldshandlinger4. Det betyr at vold fra nazister og autonome venstre, ikke nødvendigvis blir betraktet som politisk vold.

I tillegg til sikkerhetspolitiet eksisterer Nationella samordnaren mot våldsbejakande extremism. Mellom 2005 og 2015 ble det opprettet 33 samordningsoppdrag i Sverige, hvor Nationella samordnaren mot våldsbejakande extremism var en av disse. Nationella Samordnaren mot våldsbejakande extremism ble opprettet i 2014 og ble først ledet av Mona Sahlin og senere Hillevi Engström. De beskriver seg slik på sine nettsider:

Nationella samordnaren mot våldsbejakande extremism arbetar för att förbättra samverkan mellan myndigheter, kommuner och organisationer på nationell, regional och lokal nivå för att värna demokratin mot våldsbejakande extremism. Samordnaren ska även verka för att öka kunskapen om våldsbejakande extremism samt främja utvecklingen av förebyggande metoder.

Samordnaren bistår kommunene med skolering på feltet “våldsbejakande extremism”, samtidig som de etablerer kommunikasjon mellom frivilligorganisasjoner, religiøse samfunn, kriminalvården, politiet, sikkerhetspolitiet, skole og sosialtjenesten. På nettsiden Samtalekompassen, som er tilknyttet Samordnaren, har fire autonome venstregrupper blitt pekt ut som “våldsbejakande”: Revolutionära fronten (RF), Antifascistisk aktion (AFA), Syndikalistiska ungdomsförbundet (SUF) og Allt åt alla (AåA). De autonome venstregruppene blir beskrevet som en politisk subkultur, som er mer eller mindre organisert i ulike nettverk. I miljøet, som stort sett består av ungdommer, står rettferdighetsspørsmål sentralt. I teksten refererer Samtalskompassen til SÄPO som hevder at et hundretall av aktivistene er innstilt på å begå venstreideologiske forbrytelser, mens anslagsvis tusen individer fra samme miljø støtter opp om voldsbruk. Til tross for at størsteparten av aktivitetene kretser rundt lovlige prosjekter som konserter, studiesirkler, filmkvelder og forelesninger, så blir også den ulovlige virksomheten betraktet som en normal del av bevegelsen. Her er det viktig å påpeke at de miljøene som blir pekt ut som ekstremister også var de samme som møtte opp for å kaste egg på Myrdals venner, når de sto og hetset mot jøder under: «den enda antiisraeliska manifestationen i Sverige utanför vänsterjudarnas kontroll».

I den svenske SOU-rapporten «När vi bryr oss – förslag om samverkan mot våldsbejakande extremism» blir arbeidet omtalt slik: «Utredningens uppdrag har varit att föreslå hur våldsbejakande extremism kan förebyggas oberoende av vilka ideologiska motiv som ligger till grund för den». Samtidig hevdes det i samme utredningen at «det är möjligt att vara radikal och vilja förändra samhället väldigt mycket, utan att (man är) anhängare av våldsbejakande extremism». Ekstremisten blir karakterisert som en med «intolerans mot åsikter och intressen som inte stämmer med de egna» og at denne ser seg selv som å «stå för det rätta och goda» mens alla med «andra åsikter än dem själva har fel och står för det onda». Et sentralt aspekt ved utredningen er forestillingen om at ekstremisten alltid rettferdiggjør sin voldsbruk samtidig som de er predisponert for vold, også før radikaliseringsprosessen har begynt. Vi kommer nærmere inn på begrep som radikalisering og “våldsbejakande” i et senere avsnitt. Under paraply av Den nationella samordnaren mot våldsbejakande extremism eksisterer et prosjekt kalt Samtalskompassen, hvor hensikten er å utdanne skolepersonell til å oppdage og reagere på farlige politiske meninger blant ungdommer.

Flere journalister og forskere har bidratt til denne handlingsplanen. En av bidragsytene er journalisten Anna-Lena Lodenius, som har beskjeftiget seg med høyreekstremisme siden 80-tallet. Helene Lööw, svensk ekspert på nazisme, Daniel Poohl fra EXPO og Christer Mattson fra Sosialstyrelsen deltok også i utformingen av handlingsplanen, men kort tid før rapporten ble lansert gikk de ut og tok avstand fra den med kritikken:

Ny utredning leder fel. Det är olyckligt att regeringen förelsås ha en samlad strategi mot all sorts extremism. Orsakerna bak islamism, höger- respektive vänsterextremism är nämligen i grunden olika (…) Regeringen har, i linje med den internationella trenden, valt att klumpa ihop våldsbejakande vänster- och högerextremism och våldsbejakande islamism (…) Först och främst ges ideologin underordnad betydelse, vilket även framgår tydligt i utredningen. I stället är det sociala faktorer som är grundorsak till att en person rekryteras.

Kritikken retter seg delvis mot arven etter Tore Bjørgo og EXIT-programmene, samtidig som de også etterlyser en tydeligere vektlegging av ideologi. Dette aspektet har en åpenbar gjenklang fra den britiske samtidige fascismeforskningen, dominert av professor Roger Griffins såkalte «new consensus». Denne teorien er en videreføring av den tidligere omtalte Ernst Noltes forskningsbidrag på såkalt “generisk fascisme”. Denne “konsensus” har diverse aktører i det norske ekspertlandskapet har forsøkt løfte frem her til lands også. Dette ble ikke minst gjort etter terrorangrepet den 22. juli. På kløktig måte klarte man å generalisere antikommunisme til et spørsmål om ekstremisme, og dermed også holde ved antikommunismen ved live i fremtiden også5.

Politiets etterretningstjeneste (PET) i Danmark benytter seg av en litt videre og mer åpen definisjon. I fire punkter sammenfatter de hva som kan være gjeldende for ekstremisten. De har riktignok med voldspotensialet også: “Anvendelse af ulovlige og eventuelt voldelige metoder for at opnå et politisk/religiøst ideologisk mål”, men benytter seg i tillegg av kriterier som “forenklede verdensopfattelser og fjendebilder”, “intolerance og manglende respekt for andre menneskers synspunkter” og “afvisning af (eller manglende respekt for) grundlæggende demokratiske værdier”. Det skal sies at lignende punkter også er inkludert i de nyere handlingsplanene mot voldsbejaende ekstremisme i Sverige. I rapporten «Antidemokratiske og ekstremistiske miljøer i Danmark – en kortlegning» ble det anarkosyndikalistiske Libertære Socialister beskrevet som ekstremister, samtidig som det nazistiske Danskernes Parti ble utelatt. Interessant nok ble den “kartleggingen” forfattet av en forsker tett knyttet til de samme høyreekstreme miljøene som blant annet Myrdal har nærmet seg. Jacob Senholdt, som forfattet kartleggingen, har selv bakgrunn fra redaksjonen i det identitære og nyfascistiske bokforlaget Arktos. At samme Senholdt har vært i Norge og holdt seminar sammen med Bernt Hagtvedt, Øystein Sørensen og Terje Emberland på samme tidspunkt besmitter ikke noen av dem. Men det besmitter Myrdal og i andre omgang venstresida. Det er nok urettferdig, men det er nå slik det en gang er.

I regjeringens handlingsplan 2010:7 knyttes terrorisme tett til ekstremismebegrepet. Innenfor ekstremismeforskningen er det også vanlig å hevde at ulike typer ekstremisme har flere fellestrekk, som gjør at de kan behandles under ett og samme. Eksakt hva disse fellestrekk består av er ikke ekstremismeekspertene enige om. Noen ønsker å vektlegge en hang til det totalitære, andre vektlegger et felles konspirasjonsteoretisk element, mens en tredje vektlegger en hang til det voldelige. En lignende kritikk har tidligere blitt rettet mot terrorismeforskningen, som mangler en konsensus om hvordan terrorisme skal defineres6. Til tross for uenighet om definisjonen er det likevel noen elementer det er enighet om. For eksempel at terrorisme er en pejorativt begrep som refererer til fienden, eller noen som har en avvikende mening.

Enn om terrorismebegrepet oppfattes som snevrere enn ekstremismebegrepet, da ikke alle ekstremister er terrorister, men alle terrorister er ekstremister7, så kan den samme innvendingen bli reist mot deler av ekstremismeforskningen i dag. Det er også påtagelig at til tross for uenighet om definisjoner så er forskerne tilsynelatende enige om en definisjon hvor det ekstreme behandles som noe relativt til det som oppfattes som akseptabelt. Ekstremismeekspertene trekker ofte frem elementer som de hevder er likt mellom de ulike ekstremismene. Et slikt fellestrekk hos ekstremistene er søken etter identitet og gruppetilhørighet8. Eksakt hvordan et slikt fellestrekk skulle gjøre seg gjeldende blant ekstremister, men ikke hos den ikke-ekstremistiske befolkningen forekommer imidlertid noe uklart.

LES OGSÅ: Hva er høyre med høyreekstremismen?

Nyordene voldsbejaende og radikalisering

I den svenske antiekstremistiske litteraturen snakker man ofte om “våldsbejakande extremism”. Ordet “våldsbejakande”, eller voldsbejaende som heter på norsk, er et relativt nytt ord. Den svenske forskeren Rasmus Fleischer mener at begrepet sannsynligvis dukket ordet opp rundt høsten 2007. Da gjerne knyttet til ord som “radikalisering”, “ekstremisme” eller “islamisme”. I en annen tekst antyder Fleischer at begrepet har oppstått innenfor rammene av svensk terrorforskning: “Då slänger man inte detta missfoster till ord, som vi eventuellt har Magnus Ranstorp att tacka för: “våldsbejakande””.

Fleischer mener at ordet har en problematisk tosidig betydning, både som utøvelse og støtte til andres utøvelse. Begrepet “våldsbejakande” har erstattet ordet “våldsbenägen” (eller på norsk: voldsbejaende har erstattet ordet voldelig). Det innebærer en språklig glidning, samtidig med en begrepsutvidelse. Hvis man skulle lage synonymer til ordet “våldsbejakande” så sitter man igjen med merkelige ord som voldspositiv, voldsaffirmativ og voldsbekreftende. Kritikken er at man har valgt et mindre presist begrep (voldsbejaende), fremfor et mer presist begrep (voldelig), for å kunne applikere begrepet på dem man til enhver tid interesserer seg for.

På sine nettsider advarte den tidligere omtalte Samtalskompassen mot den antirasistiske og antifascistiske grupperingen Allt åt Alla. Dette førte til sinte reaksjoner fra gruppen, som hevdet at de ikke brukte vold som metode i sine aksjoner.

Det er interessant å se hvor fort medier plukker opp myndighetenes språk. Et googlesøk viser at ordet “våldsbejakande” får 410.000 treff blant svenske nettsider og aviser. Som Fleischer sier ser ikke ordet å ha forekommet i det svenske språket før 2006. På norsk ser ordet “voldsbejaende” ut til å ha en lengre historie enn “våldsbejakande” i Sverige. Likevel dukker det bare opp 84 ganger til sammen på et googlesøk9. Tilsynelatende dukket “voldsbejaende” opp i det norske språk langt tidligere. Den gang ble ordet brukt i Bernt Eggens skjønnlitterære bok Liktalen fra 1973. Interessant nok blir voldsbejaede satt til ordet revolusjonær: “De var alle medlemmer av den forbudte geriljabevegelsen m-l-org, leste jeg. M-l-org samlet de mest misfornøyde, tilpasningsudugelige og voldsbejaende revolusjonære”10. I Eggens bok er det nazistene som bruker ordet om motstandsgruppen milorg. Ordet finnes imidlertid ikke som oppslagsord i noen kjente norske ordbøker11. Bejaende finnes imidlertid i andre konstellasjoner som: livsbejande (mest vanlig), konsumbejaende, markedsbejaende eller rusbejaende. Voldsbejaende er et merkelig ord: Bejaer noen vold som andre bejaer liv, konsum, marked eller rus?

Ordet ser heller ikke ut til å ha vært særlig forekommende hverken den gang eller senere. Det ble brukt en gang i en avis i 1999 og sto den gang til ordet nihilister. I 2003 ble det brukt atter en gang og da om Black Panthers i USA12. Det dukket opp igjen i januar 2014 i forbindelse med en rettssak mot Ubaydullah Hussein fra Profetens Ummah. Den gang ble begrepet brukt av statsadvokat og aktor Carl Fredrik Fari. Samme statsadvokat bruker begrepet igjen i et intervju publisert i VG den 25. september. Neste gang ordet dukker opp er i en tekst skrevet av Lars Anders Johansson på nettstedet Minerva. Denne gang blir ordet brukt om venstreekstreme grupperinger: “Dørene står vidåpne mellom den offentlige kringkastingens redaksjoner, avisenes kultursider og voldsbejaende, revolusjonære venstregrupper”. Den 30. juli bruker terrorforsker Jacob Ravndal, fra Forsvarets Forskningsinstitutt, begrepet om den nynazistiske gruppen Nordiske Motstandsbevegelsen I august måned blir begrepet brukt to ganger, henholdsvis på de muslimfiendtlige bloggene Human Rights Service og Nina Hjerpset-Østlie. Den 10. november blir begrepet brukt av Tor Bach, journalist på den antirasistiske bloggen Vepsen, i en artikkel i Aftenposten. I 2014 dukker søkeordet “voldsbejaende” opp 8 ganger blant mediene på internett. Mellom 2015 og 2016 dukker det samme ordet opp 17 ganger. Hele 12 av 17 ganger er ordet satt i sammenheng med ord som muslimer, salafister og islamister. Ordet vil trolig dukke opp mye mer hyppig i mediene i årene som kommer.

Men det er viktig å påpeke at noen grupper kan være voldsbejaende uten å bli definert som ekstremister. For å bli en voldsbejaende ekstremist, må du ironisk nok allerede være definert som ekstremist. Det er altså ikke snakk om at voldspotensialet eller støtteerklæringer til vold er et kriterium. Det finnes massevis av tilfeller hvor norske samfunnsdebattanter bejaer politisk vold, uten at det får noen konsekvenser; under Maidan-opprøret i Ukraina var det mange borgerlige som både støttet og applauderte omveltingen; Norge trener opprørsstyrker i utlandet, deriblant Syria og Irak. Når disse halshogger våre fiender i området kan vi trygt applaudere dette, uten risiko for overvåking; Israels venner holdt en støttemarkering utenfor Stortinget under det israelske bombeangrepet på Gaza sommeren 2014; På tenketanken Civitas sider oppfordret historikeren Bård Larsen til det han kalte en prinsipiell bombekampanje i Syria, til tross for at han sa at han var klar over at det ikke ville ha effekt.

Er det kommunazisme-teorien det her børstes støv av?

På dette tidspunktet er det høy tid å runde av en tekst som allerede er alt for lang. Kommunazi-teorier er ikke jeg som skribent på Radikal Portal i stand til å lage. Jeg har helt enkelt ikke makt til å sette i gang den slags mediedrev. Det er grunnleggende kunnskaper i Carl Schmitt. Jeg kan påpeke ting som jeg mener er problematiske med uttalelser fra enkeltindivider og påpeke at de pleier omgang med de samme menneskene som har utført voldelige og dødelige angrep på våre kamerater. Men å brennmerke noen står ikke i min makt.

Det er ikke mange uker siden en kamerat fra Finland ble slått i hjel av nazister. Det er ikke lenge siden Showan Shattak ble hogd med en kniv i hodet av en nazist i Sverige. Rettssaken hvor Showan skulle fått oppreisning var en farse. Det som gjør at våre venner og kamerater ikke får den oppreisning de skal ha er moderne varianter av “kommunazi”, hvor vi på venstresida blir fremstilt like ille som de rasister, antisemitter og islamofober vi bekjemper.

1. [Schmidt, Werner “Om Henrik Bachners Återkomsten och Om den antimarxska vetenskapens elände” Arkiv nr. 80]
2. [Sitert Åsa Lindeborgs parafrasering av konklusjonen.]
3. [Text of footnote 3]
4. [Våldsam politisk extremism (2009) s. 21-22]
5. [Se f.eks Enerstvedt, Regi Theodor; Massemorderen som kom inn fra ingenting]
6. [Stampnitzky, s. 11.]
7. [Davies (2008) s. 5.]
8. [Herriot 2007]
9. [03.10.2016. Kl. 22:09]
10. [Eggen, Bernt “Liktalen” (1973) s. 92.]
11. [Bokmålskorpuset, UiO: Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Se: http://www.hf.uio.no/iln/tjenester/kunnskap/sprak/korpus/skriftsprakskorpus/lbk/index.html Heller ikke NoWac hadde noen opplysninger om ordet. Se: http://www.hf.uio.no/iln/tjenester/kunnskap/sprak/korpus/skriftsprakskorpus/nowac/index.html.]
12. [Aftenposten 11/11/1999 og 29/09/2003.]

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

8 Comments on Er det kommunazisme-teorien det her børstes støv av?

  1. Simen // at // Reply

    Har man først en hammer, blir alle problemer fort en spiker. Innlegget her er et litt spesielt dykk ned i et svært kontroversielt og ideologisert “forskningsfelt”. Feltet har vært hva man folkelig kan kalle småreligiøst og har ofte tiltrukket seg personer av en spesiell legning.I Norge har det vært dårlig representert i akademia, men sterkt i media. De som deltar i det har ofte selv bakgrunn fra ekstrem politisk virksomhet, Guden som sviktet-syndromet sto sterkt blant McCarthyperiodens CIA-finansierte ideologer. Også i miljøet rundt såkalt totalitarismeforskning i Norge, er det flere med fartstid på ytre venstre bak seg, om enn ikke Bernt Hagtvet, som ble vekket uavhengig av det. Det er ofte opplysende og avdramatiserende å grave litt i folks politiske fortid her. Jeg har tidligere bedt forfatteren, Magnus Eriksson, som også nylig hadde en lang utblåsing om Jan Myrdal på Radikal Portal, om å si litt om sin egen politiske virksomhet i Sverige og hva som har vekket hans interesse for dette feltet. Må vi gå til SÄPO å be om mappa hans?

    • Axel Fjeld // at // Reply

      Hvorfor skulle det være relevant? Er det ikke mer fruktbart å påpeke eventuelle feil i innlegget?

  2. Simen // at // Reply

    Ellers er jo dette en mye eldre debatt enn det å dra fram en roman av Bernt Eggen fra 1973, som knapt noen har hørt om, kan lede leserne til å tro. Diskusjonen om radikal voldsbruk er i moderne tid knyttet til den franske revolusjon, og ikke minst den anarkistiske eller nihilistiske strømningen i Tsar-Russland i annen halvdel av 1800-tallet. En klassisk tekst, som har dannet et bakteppe for diskusjonen om de autonome, er “En revolusjonærs katekisme”. Den inspirerte tidligere blant annet Dostojevskij til å skrive De besatte og har vært dratt inn i den mer “dannede diskusjonen” av den mentaliteten om hva som lå til grunn for stalinismen, hva enten den er særskilt russisk eller mer allmenn.https://www.marxists.org/subject/anarchism/nechayev/catechism.htm

  3. Simen // at // Reply

    Til Axel Fjeld: Magnus Eriksson avslutter slik:

    “Det som gjør at våre venner og kamerater ikke får den oppreisning de skal ha er moderne varianter av «kommunazi», hvor vi på venstresida blir fremstilt like ille som de rasister, antisemitter og islamofober vi bekjemper.Dette er en kritikk av inn legget:

    I innlegget mitt du kommenterer påpeker jeg bare at totalitarismeforskning er kontroversielt i akademia Nå har jeg hatt nok en postering i denne tråden som påpeker at politisk vold tilskrives den autonome og anarkistiske venstresida helt uavhengig av kommu-naziteorier. Jeg syns ærlig talt Erikssons innlegg er en lite sammenhengende smørje som mikser sammen likt og ulikt og er vanskelig å følge. Jeg etterlyser motivene hans. Jeg posterer det nevnte innlegget igjen. Håper ikke Radikal Portal sensurerer meg en gang til (er det forfatteren selv som gjør det?):

    Ellers er jo dette en mye eldre debatt enn det å dra fram en roman av Bernt Eggen fra 1973, som knapt noen har hørt om, kan lede leserne til å tro. Diskusjonen om radikal voldsbruk er i moderne tid knyttet til den franske revolusjo – Hegel har en berømt kritikk av revolusjonær vold i “Åndens fenomenologi” – men ikke minst knyttet den anarkistiske eller nihilistiske strømningen i Tsar-Russland i annen halvdel av 1800-tallet. En klassisk tekst, som har dannet et bakteppe for diskusjonen om de såkalte autonome, er “En revolusjonærs katekisme” av Sergej Netsjajev. Den inspirerte også blant annet Dostojevskij til å skrive romanen “De besatte” og ble på 1900-tallet dratt inn i den mer “dannede diskusjonen” av den mentaliteten om hva som lå til grunn for stalinismen, hva enten denne er særskilt russisk eller mer allmenn revolusjonær. Jeg regner her totalitarismedebatten som vulgærvarianten.

    Tekstens virkningshistorie vil være interessant å følge,den inspirerte både Black Panther som trykte den opp og andre venstreorienterte terrorgrupper på 1970-tallet. I Norge skrev Kaj Skagen romanen “Bazarovs barn”, inspirert av hovedpersonen i Ivan S. Turgenjevs “Fedre og sønner”, en annen klassisk russisk roman som omhandler den politiske nihilismen.Dette er et mer seriøst utgangspunktet for å diskutere hvorfor blitzere og autonome som sloss mot nazister på gata av det etablerte gjerne blir slått i hartkorn med dem de sloss mot enn den narrativen Magnus Eriksson forsøker etablere. https://www.marxists.org/subject/anarchism/nechayev/catechism.htm

  4. Didrik Søderlind // at // Reply

    Snedig grep av deg å ikke lenke til teksten på Verdidebatt, men bare trekke ut avsnittet om venstresida. Slik kan du jo late som om teksten hevder at «den marxistiske venstresida spesielt skulle ha en slik arv» (altså antisemittisme).

    Problemet er jo bare at teksten argumenterer for at antisemittisme kommer i et utall varianter, der den varianten man i blant kan finne på venstresida bare er en av mange. Teksten på Verdidebatt (som opprinnelig var en spalte i Vårt Land) sier dermed cirka det motsatte av hva du tillegger den.

    http://www.verdidebatt.no/categories/1040/threads/11660788

    • Ken Jackson // at // Reply

      “Det er bare å tenke litt dårligere enn du gjør nå.” Presist formulert. Ville gjort seg med lenke, det er jeg enig i.

      • Didrik Søderlind // at // Reply

        Men da ville jo ikke skribenten kunne utmale meg som en som er ute etter å “ta” venstresida spesielt i dette spørsmålet.

  5. Now a day, education has changed its way in comparison of old generation’s way of education. New frequently updated blogs and websites help you to adopt a different way to learn differently.
    Garment printer

Leave a Reply to Ken Jackson Cancel reply

Your email address will not be published.


*