Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre

Jan Myrdal Foto: Bengt Oberger

Kanskje det er riktigere å si at det såkalte brunvenstre og Jan Myrdal endelig har kommet hjem, enn at de har tråkket feil.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (33 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

I disse dager går det en debatt i Sverige om den kommunistiske grandonkel, Jan Myrdal, som har begynt å skrive for den høyreekstreme avisen Nya Tider. For de som har fulgt med på Myrdal en stund så kommer dette ikke som noen stor overraskelse. Han har tidligere uttalt seg positivt om både Front National og Marine Le Pen og gikk så langt at han påsto at: «Äldre franska kommunister jag talat med upplever att 90 % av hennes krav är sådana de själva en gång ställde». I samme tekst skriver han også at dagens venstreside forholder seg kontraproduktivt og irrasjonelt til det høyreekstreme partiet. Etterpå ble han hyllet i den svenske høyreekstreme bloggen Exponerat. I tillegg har han uttrykt seg forståelsesfullt, om ikke entydig positivt, om Sverigedemokraterna ved et par tilfeller. Dette har ført til at Myrdal har blitt omtalt som både omdømmesløs, uansvarlig og reaksjonær på deler av venstresida. Det kan nok argumenteres for at det har vært noe alvorlig i veien med hans omdømme en god stund lenger enn dette.

Samtidig har Myrdal blitt utsatt for samme avskyelige kampanje som mange i Norge vært utsatt for. Det statlige prosjektet Forum för levande historia (ikke et helt uproblematisk prosjekt for øvrig) hadde for eksempel en utstilling hvor Myrdal ble fremstilt som å støtte både Pol Pot og folkemordet i Kambodsja. Statsprosjektet ble opprinnelig opprettet for å informere om jødeutryddelsen, men etter borgerlig påtrykk som følge av et oppsving av radikal venstreside, lot man også inkludere «kommunismens forbrytelser». At omtalen av Myrdal var en ondsinnet løgn brydde seg ingen om. Interessant nok er denne type omtaler en velkjent taktikk man finner igjen fra debattene rundt borgerkrigen i Jugoslavia, Irakkrigen, Libyakrigen, krigen i Syria og konflikten mellom Russland og Ukraina.  

Det er et alvorlig problem, fordi saklig kritikk lettvint vil avfeies som ondsinnete forsøk på å sverte. Derfor er det viktig å løfte frem hva som har vært usannferdige angrep, samtidig som man problematiserer trender på deler av venstresida i dag. Den uærlige debatten har gitt ammunisjon til folk som ikke skal ha det. I denne teksten skal vi se litt på Myrdal og miljøet rundt ham.

LES OGSÅ av Magnus Eriksson: Frykten for å kneble rasister

Brunvenstre og den hetsende debatten
Det er ikke uvanlig at navnet Jan Myrdal dukker opp i en setning hvor nyordet «brunvänster» blir brukt. En av de som har omtalt Myrdal som «brunvänster» er en mann ved navn Mohamed Omar, som i en tekst fortalte at han på et tidspunkt sto Myrdal ganske nært: «Den s k brunvänstern, Folket-i-Bild-människorna, Myrdal-klanen, de hyllade mig då i och med att de också stöder Hizbollah och Hamas«. Vi kommer tilbake til Omar og bakgrunnen for denne omtale senere.

Begrepet «brunvänster» stammer fra den svensk-polske journalisten Maciej Zaremba, som anklaget miljøet rundt et annet venstreorientert magasin, ved navn Ordfront, for å benekte folkemord i sine redaksjonelle artikler om Jugoslavia og fangeleirene hvor serbiske nasjonalister myrdet bosniske og kroatiske krigsfanger. Kritikken berørte spesielt et intervju med forfatteren Diana Johnston, som ironisk nok også har uttalt seg varmt om Front National så vel som Donald Trump senere.

I ingressen til den aktuelle artikkelen skrev Zaremba at Ordfront representerte en venstreside som ikke klarte å skille mellom antiimperialisme og fascisme. Uttalelsene førte til mye støy, men den var egentlig å forstå som en fortsettelse på en konflikt startet i Storbritannia med bladet «Living Marxists». Det bråket hadde opphav i et bilde publisert på omslaget til «The Sun» (1992) og viste en mager fange, ved navn Fikret Alic, bak piggetrådgjerde i Trnopolje leir. Det aktuelle bildet hadde teksten Belsen 92. Kort oppsummert hevdet «Living Marxists» at bildet var en forfalskning, noe som førte til at de ble stevnet av «The Sun» som førte til at bladet gikk i konkurs. Den amerikanske lingvisten og filosofen Noam Chomsky var en av de som forsvarte det marxistiske bladet, først og fremst fra et ytringsfrihetsperspektiv, men det førte til at han ble trukket inn i bråket likevel.

Det skal sies at Myrdal har bidratt til prosjekter som utvilsomt har vært bra. Som man kan lese fra Omars kommentar har han blant annet vært sentral i avisen Folket i Bild/Kulturfront. Avisen har en tydelig antiimperialistisk og ytringsfrihetsfundamentalstisk profil. På 70-tallet sto to av avisens journalister, Peter Bratt og Jan Guillou, bak et stort gravejournalistisk arbeid hvor de avslørte omfattende overvåking av kommunister i Sverige. Begge ble dømt til fengsel for spionasje.

LES OGSÅ: Ytringsfriheten på ytringsfrihetsfundamentalismens alter

Ytringsfrihetsfundamentalisme, nazister og pornografien
Begrepet ytringsfrihetsfundamentalisme ble trolig introdusert for et bredere norsk publikum etter terrorangrepet den 22/7 og i enda større grad etter massakren på avisen Charlie Hebdos redaksjon i Frankrike. Ordet brukes sjelden i positiv forstand, men som regel pejorativt om de som agiterer for et radikalt syn på ytringsfrihet.

En av de få personene i Norge som offentlig har omtalt seg selv som ytringsfrihetsfundamentalist er filosof, redaktør og politiker (H) Knut Olav Åmås, som i flere artikler har forsvart publisering av kontroversielle debattartikler. Hans tese er at ytringsfriheten er tilstrekkelig for å imøtegå ekstreme politiske ytringer. I en omtale av Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet (2014) skrev han blant annet: «Det er stort sett folk som er sterkt uenige i de omstridte artiklene, som kommer med storsleggen. Det er uansett en holdning som grenser til illiberalitet å ville luke ut av det offentlige ordskiftet det man intenst misliker. For frie ytringer har en pris, en skyggeside». I samme tekst skriver Åmås at: «Kampen om hva som er fakta, er også en del av den politiske striden». Dette er et ekko fra den britiske liberale filosofen Richard Dworkins.

Akkurat som Åmås og Myrdal hevder Dworkin at hatefulle ytringer er prisen for demokrati. I en avisartikkel, publisert i anledning av striden etter Muhammedkarikaturene i 2006, argumenterte Dworkin for at minoriteter må akseptere muligheten for å bli latterliggjort og krenket, hvis de skal nyte godt av det demokratiske samfunnet. Det spesielle med argumentasjonen i artikkelen er at Dworkin veier to hensyn mot hverandre: det var klokt å ikke publisere karikaturene, men likevel et mistak fra et ytringsfrihetsperspektiv. På sikt vil en radikal ytringsfrihet støtte opp om sentrale demokratiske prinsipper, hevder han. Dworkin går så langt at han til og med innrømmer den tidligere iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad et poeng, når denne kritiserer vesten for å tillate Muhammedkarikaturer, men forby Holocaustbenektelse og antisemittisme.

Enn om problematikken rundt hatefulle ytringer gjør seg gjeldende, så er det interessant å se på dette i sammenheng med noe tilsynelatende helt annet. Parallelt med hatprat argumenterer Dworkin også for et forsvar for pornografi. Motstandere av pornografi karakteriserer han som ytringsfrihetens fiender. Det kan virke som et ubetydelig litterært grep når han skriver at: «Old wars about pornography and censorship have new armies in radical feminists». Men ordbruken er ikke tilfeldig: ord som «krig» og «armeer» fortjener en nærmere granskning. I essayet Is there a right to pornography setter Dworkin problemet med å forby pornografi i sammenheng med problemet å forby nazistisk litteratur, som for eksempel Adolf Hitlers Mein Kampf.

«Some lawyers and political philosophers consider the problem of pornography to be only an instance of the first problem I mentioned, the problem of freedom to speak unpopular or wicked thoughts. But we should be suspicous of that claim, because the strongest arguments in favor of allowing Mein Kampf to be published hardly seem to apply in favor of the novel Whips Incorporated or the film Sex Kittens»

Valget av nazisme som kontrast til pornografien kan virke tilfeldig, men det er neppe så enkelt. Faktisk er de to et stadig tilbakevendende par i ytringsfrihetsdebatten. Myrdal har gått enda lenger enn Dworkin, da hans kritikk mot pornografimotstand også omfatter barnepornografi. Det skal understrekes at dette ikke gjelder barnepornografi som sådan, men må forstås som en kritikk rettet mot lovgivningen. Myrdal mener at denne har totalitære implikasjoner, en brekkstang for myndigheter som vil ha en unnskyldning for å bryte seg inn i datamaskiner til folk.

LES OGSÅ: Grove og urimelige beskyldninger om jødehets mot Kari Jaquesson

Forsvar av grumset
Dessverre har en del av det påståtte prinsipielle forsvaret for ytringsfrihet også gått over i forsvar for rent grums. På grunn av dette har avisen ved flere tilfeller blitt inkludert i det tvilsomme selskapet «brunvänster» av en rekke kommentatorer. Dette er tatt ut fra løse luften. Noen eksempler kan trekkes frem.

Fib/Kulturfront har flere ganger blitt anklaget for å ha et antisemittisk perspektiv på for eksempel Israel-Palestina-konflikten, men også for forsvar og samrøre med tvilsomme elementer. I den såkalte «Matti-affären», hvor en svensk doktorgradsstipendiat ble dømt for å ha arrangert en nazistisk forelesning på universitetet Umeå, ga Fib/Kulturfront full støtte til stipendiaten og nazisten. Fib/Kulturfronts dekning av hendelsen var imidlertid svært selektiv i det materialet de la frem som dokumentasjon. De fremstilte doktorgradsstipendiaten som uskyldig og prinsippfast forsvarer av ytringsfrihet, men glemte å fortelle at nazisten som holdt foredrag samtidig var hennes kjæreste.

Myrdal har ved flere tilfeller også forsvart holocaustbenektere, som Robert Faurisson. Etter dette oppsto det en debatt, hvor Myrdal sammen med flere andre ble anklaget for antisemittisme. Myrdals forsvar av Robert Faurissons rett til å ytre seg er for så vidt legitimt, men forsvaret gikk til dels også over til å bli et forsvar for enkelte deler av Faurissons teorier. Dette er illegitimt. Det skal likevel sies at reaksjonene mot Myrdal ble vel harde. Følgende anklage kom fra Pierre Vidal-Naquet:

«In several countries, on the contrary, revisionism is the specialty not of the racist and anti-Semitic extreme right, but of several groups of individuals coming from the extreme left. This is the case in Sweden following the intervention on Robert Faurisson’s behalf of the extreme left-wing sociologist Jan Myrdal, whose intervention was on behalf not merely of the man but, in part, of his ideas»

Jeg mener nok at Vidal-Naquet går vel langt, og at det ikke antisemittisme først og fremst men utslag av ytringsfrihetsfundamentalisme. Vidal-Naquets kommentar er likevel interessant som historisk fotnote til den debatt som oppsto.

Hillersbergdebatten og Ahmed Rami
På nittitallet fikk en svensk-marokkaner ved navn Ahmed Rami den tvilsomme æren til å bli verdenskjendis for å ha spredt den groveste antisemittiske hatpropagandaen i Sverige siden annen verdenskrig. På sin radiokanal Radio Islam hadde han hevdet at Holocaust aldri hadde skjedd, men at dette var noe jødene hadde funnet på for å høste sympati. I 1990 ble Rami dømt for hets mot folkgrupp, en svensk lov som omtrentlig svarer til den norske rasismeparagrafen. Avisen FiB/Kulturfront forsvarte Ramis virke både fra et ytringsfrihetsperspektiv, men gikk også langt i å unnskylde innholdet.

På 2000-tallet gikk den såkalte «Hillersbergdebatten» for fullt styr i Sverige. Foranledningen var at kunstneren Lars Hillersberg hadde fått tildelt et statlig kunstnerstipend. Hillersberg var selv en del av kretsen rundt FiB/Kulturfront. Flere akademikere kastet seg inn i debatten om og mot Hillersberg, hvor han ble anklaget for å være antisemitt. På Svenska Komitteen mot antisemitism sider skrev Henrik Bachner, en av akademikerne som gjorde seg bemerket for å kritisere Hillersberg, om debatten på følgende måte:

«I fallet Hillersberg hävdades också med emfas att konstnären – som vid åtskilliga tillfällen tecknade Der Stürmer- liknande judar, ibland i rollen som kapitalistiska utsugare, ibland som korsfästare. Stödde Radio Islam och ritade omslaget till en av Ahmed Ramis hatböcker – var en brinnande «antirasist»».

Det skal sies at Bachners fremstillinger var unøyaktige og uredelige. Det er for eksempel en sannhet med modifikasjoner at Hillersberg tegnet omslaget til en av Ramis bøker. Det gjorde han ikke, men han tegnet Rami som brukte bildet til sin bok i ettertid. Tegningen blir ofte løftet frem som et eksempel på Hillersbergs antisemittisme: Rami er der festet til et kors, noe kritikerne hevder er et eksempel på en antisemittisk stereotypi om kristusmord.

Dette er uredelig omtale. For det første er de såkalte «jødene» ikke umiddelbart gjenkjennbare som de jødekarikaturer vi finner igjen i Der Stürmer. Den som har størst «kroknese» av alle på bildet er dessuten Rami selv som kommer fra Marokko. Det er snakk om stilistikk mer enn antisemittistiske sjablonger: «För att «bevisa» att Hillersberg är antisemit måste kritikerna bortse från att Hillersberg också ritar araber, kineser och svenskar som frånstötande. Arafat är också grotesk med tjock näsa och tjocka läppar», skriver en krøniker til forsvar av Hillersberg. Heller er det ikke jøder som blir karikert, men det Hillersberg kalte «Israel-maffian». Det vil si ikke-jødiske personer som han oppfattet som propagandister for Israel. Sist, men ikke minst, så handlet ikke bildet egentlig om Rami. Det kommer frem i teksten: «Ett inslag i Radio Islam gjorde att Israel-maffian (Ahlmark & Co) fick för sig att Syster Marianne av alla människor – skulle vara antisemit! I vredesmod gav man sig på den lilla araben som är Radio Islams ansvariga utgivare». Foranledningen var et program på Radio Islam hvor en nonne, Søster Marianne, hadde deltatt. Hun var svært aktiv i asylarbeid, og skjulte blant annet flyktninger fra politiet. Det er imidlertid ingen tvil om at hun også hadde uttrykt svært problematiske og antisemittiske utsagn.

Til tross for at FiB/Kulturfront ønsket å fremstille seg som radikale ytringsfrihetsfundamentalister var det en porsjon med hykleri. Hillersberg tegnet for eksempel en sjikanøs karikatur av Myrdal, som han sendte til Fib/Kulturfront. Denne nektet redaktøren Myrdal å trykke.

LES OGSÅ: Document.no og Nazikunsten

Ahmed Rami og Radio Islam
Rami ble dømt til fengsel for å ha uttalt: «Den judiska makten I Sverige är som en cancer, en AIDS som den svenska samhällskroppen inte har någon immunitet eller något försvar mot längre». Selv omtalte han sine sendinger som støtte til palestinsk frigjøringskamp. Dette førte til at PLO ved Palestinas informasjonskontor gikk ut offentlig og tok avstand til Rami, med krav om at Rami ikke skulle ytre seg om Palestina i fremtiden. Etter dette begynte Rami å omtale PLO som israelske spioner.

Dessverre er det riktig at flere svensker fra venstresida også har deltatt på og forsvart Radio Islam. En av disse er forfatteren Jan Guillou som lot seg intervjues om «den jødiske presse» i Sverige. I dette intervjuet antydet Guillou en rekke problematiske ting ved svensk presse. Han forsvarte Radio Islam fra et ytringsfrihetsperspektiv i rettssak, men tok samtidig avstand fra Radio Islam og sammenlignet kanalen med den rasistiske propagandaen fra Ku Klux Klan. Etter dette ble Guillou anklaget av Rami for å være kjøpt og betalt av den jødiske lobbyen.

Noen venstreintellektuelle til tross, så var RadioIslam først og fremst propagandakanal for høyreekstreme og nynazistiske miljøer. Allerede på nittitallet ble det avslørt at den høyreekstreme journalisten og Christopher Jolin, forfattere av boken «Vänstervridningen ett hot mot demokratin», hadde bistått Rami i arbeidet for å skrive manus til programmene. I 1996 holdt det nynazistiske magasinet Nordland et intervju med Rami, med overskriften «Vilka är det som styr Sverige?» Der sa Rami at Sverige var utsatt for en kjemisk okkupasjon, politisk, ideologisk og kulturell, som svenskene ikke var bevisst. Tilstanden sammenlignet han med en slags kreft. I samme intervjuet omtalte Rami seg selv som en stor beundrer av Hitler, og at denne hadde hatt rett i det såkalte «jødespørsmålet».

Stefan Lindgren
FiB/Kulturfront har også gjort seg bemerket for brennende forsvar av antisemitten og holocaustbenekteren Israel Shamir, eller Jöran Jermas som han egentlig heter. Shamirs bok ble oversatt til norsk av nordmannen Hans Olav Brendberg, hvilket førte til en opphetet debatt og eksklusjon fra Rød Valgallianse og AKP. I Fib/Kulturfront kom forsvaret av Shamir fremst fra en svenske ved navn Stefan Lindgren, som har bakgrunn fra den svenske kommunistbevegelsen.

Lindgren har også hatt en viss innflytelse på det norske venstremiljøet. Så sent som i 2012 debatterte han med sin norske venn Pål Steigan under et fredsmøte i Degerfors. På dette møtet uttrykte Lindgren at han ikke lenger så på seg selv som kommunist. På 70-tallet var han redaktør for avisen Gnistan, som norske Klassekampen til dels ble modellert etter. Om dette har Steigan skrevet: «Avisa Klassekampen blei planlagt [..] Inspirasjonen til hva slags avis vi skulle ha, var henta fra Gnistan i Sverige». I likhet med Steigan har også Lindgren engasjert seg for, og arrangert «antifascistiske manifestasjoner» mot «juntaen i Kiev». Samtidig er det utvilsomt noe hult over dennes antifascistiske initiativ.

I 2010 var han rasende på Vilks for Muhammedkarikaturene og skjelte ut islamofober for full hals på sin blogg. Det ser dog ut til at han har revurdert sine tidligere meninger. I en tekst fra 2014 skriver han følgende om det tyske PEGIDA: «Somliga är blixtsnabbt framme och stämplar de nya tyska massdemonstrationerna som invandrarfientliga och rentav rasistiska». I denne og andre artikler om PEGIDA uttrykker Lindgren sympati for det tyske prosjektet. Han avviser at det er rasistisk og vurderer aldri bevegelsen kritisk.

PEGIDA ble introdusert til Sverige gjennom galleristen Henrik Rönnqvist, som blant annet har stilt ut Dan Parks rasistiske bilder. Samme Park som Vilks, ironisk nok, turnerte land og rike rundt for å holde apologier om.

Lindgren har også twitret flere intervjuer med Bashar al-Assad. På bloggen omtaler han den syriske presidenten på følgende måte: «Till skillnad från många andra ledare i världen som sviker sitt folk när det gäller bär Bashar sitt ansvar med stor värdighet». Man trenger ikke bla mye på bloggen for å se at Lindgren er meget sympatisk innstilt til den syriske presidenten. Den venstreorienterte studentavisen Clarté, har ved flere tilfeller skrevet syrlig om Lindgren. I en tekst forfattet av Benny Andersson omtales Stefan Lindgren på følgende måte:   

«På bloggen 8 dagar oroar sig Stefan Lindgren för välfärden och den svenska nationen. Och så oroar han sig för Clarté. Som av rädsla för att inte vara tillräckligt pk sägs negligera både välfärdsfrågorna och «hotet mot nationen och freden». Stefan Lindgren oroar sig också för SDs framgångar. Ja, han är så orolig att han vill att vänstern ska ta över deras bild av världen. Ty det är inte i första hand kapitalet som sägs hota välfärden, inte främst imperialistiska stormakter som sägs hota freden och den svenska nationen. Det är «den oreglerade invandringen» och alldeles särskilt flyktingarna. Därför har Stefan på sin blogg under det sista året mest oroat sig för invandrare, flyktingar och tiggare, och bara berört välfärdsfrågorna i förbigående, i samband med dessa grupper och de problem de kan förväntas orsaka»

Det er ramsalt sarkastisk kritikk for å si det mildt. Teksten ble for øvrig linket til på FiB/Kulturfront, hvor Lindgren satt i redaksjonen. Dette førte til at han valgte å trå ut av sitt engasjement. Så skrev han en artikkel på sin blogg hvor han angrep deler av venstresida, og spesielt Clarté, for å opptrå som et sekterisk meningspoliti:   

«Det finns en dålig tradition inom vänstern. Och det är att bekämpa avvikande åsikter i slutna sällskap, bakom ryggen på de personer det gäller och ta minsta ideologiska avvikelse till intäkt för förtal och smädelser – varav «fascist» är den grövsta, «brunröd» och «brunvänster» lite mer moderna synonymer. Nu har undertecknad blivit föremål för en sådan lönnkampanj av sällskapet Clarté».   

Lindgren hadde her blitt kritisert i Clarté for å ha tatt en person ved navn Evert Larsson og hans «tokigheter» i forsvar. Der hadde han blitt omtalt som «brunvänsterns vapendragare». Vi kommer tilbake til Larsson senere, men skal dvele litt ved Lindgrens forsvar først. Lindgren vedkjenner at han ikke hadde studert Larssons meninger før han tok ham i forsvar, men at det ikke hadde noe å si. Larsson, som driver bloggen «Nationell vänster», vil drive «relevanta diskussioner om landets framtid och det arbetande folkets intressen», skriver Lindgren. Han understreker også at Larsson er hans venn.

LES OGSÅ: Pegida og kampen for en ny jødeparagraf

Evert Larsson og Nationell vänster
Evert Larsson har, i likhet med mange andre kalt «brunvenstre», en fortid fra marxist-leninistiske kretser. På Stefan Lindgrens blogg kan man lese at dette er noe han har tatt avstand fra i dag. Larssons Facebook-gruppe «Nationellt vänster» består av en bisarr samling mennesker. En kjapp kikk inn på sida avslører at dette har blitt en boltreplass for svenske nazister. Der finner man flere sentrale medlemmer fra det nå mer nedlagte Svenskarnas Parti, som tidligere kalte seg Nationalsocialistisk Front, initiativtakeren til Miljöpartiet de Gröna, Anders Romelsjö som driver bloggen jinge.se og forskjellige personer fra ulike ytre venstre- og ytre høyrefalanger.

I seg selv er ikke dette nødvendigvis tilstrekkelig for å omtale Larsson som «brunvenstre». Det er bare en indikator, som gjør at man kanskje bør ta en nærmere kikk. Facebook-gruppa inneholder flere Assad-vennlige poster, invitasjoner til demonstrasjoner mot «Sverigefiendtlighet» og ren nazistpropaganda.

Når man tar en nærmere kikk ser man også en sympatisk innstilt Larson til de nazistiske medlemmene. På egen nettside har han lagt ut avisartikler som omhandler det nazistiske Svenska Motståndsrörelsen, som Larsson selv ikke ser ut til å ha noen større problem med. Det er det han oppfatter som en uærlig beskrivelse av gruppen han reagerer på. Han tar nazistene i forsvar. Det gjør han til og med på sin egen facebookprofil: «Eftersom de svenskar som agerat varningsklocka i detta ärende klassas som onda, rasister och fascister har kritiken kapslats in och oskadliggjorts».

På «Nationell vänster» skriver Larsson at det finnes «anledning att värdera detta politiska projekt» i forbindelse med nedleggingen av Svenskarnas Parti. Han vil lære av det nazistiske partiet. Hva de gjorde rett og hva de gjorde feil, for å kunne etablere et nytt nasjonalistisk politisk prosjekt. Han setter til og med sin egen blogg og Svenskarnas Parti i sammenligning med hverandre.   

Om Sverigedemokraterna skriver Larsson følgende: «SD är ett politiskt parti vars program jag inte delar, men det är mindre farligt än de övriga politiska partierna som idag sviker vårt land». Om en tale fra Marie LePen som omhandler jihadister skriver Larsson: «Tack för den länken den var ytterligt klargörande, man önskar bara att samma tydlighet fanns från något auktoritativt håll i Sverige. Här lyser bara mörker, förnekelse, mörkläggning och hyckleri». I en diskusjon om massedrapet i Paris skriver han: «Problemet är att vi inte vet vilka bland invandrarna som är hitskickade terrorister». I samme kommentarfelt konluderer Larsson med at «Den viktigaste insatsen mot terrorismen sker nu av Ryssland genom sina insatser i Syrien, och det är krig mot Terrorismen det handlar om».

Men til tross for at Larsson ser ut til å ville samarbeide med nazister, tillater nazistisk propaganda på sin side og uttrykker sympati for nazister, er ikke dette entydig. Han er kritisk til at Nordfront har fått tvangsavsluttet sin bankkonto og kommenterer det på følgende måte: «Kan en falla på dessa etiska regler så kan alla, var beredd på att godtycket kommer att styras av den mediala makten, först målas du ut som nazist sen stänger banken dina konton. Swedbank har visat Svenska folket vilket förtroende de har anledning att visa dem». Han er samtidig kritisk til diskusjonene om «judefrågan» og er selv langt mer opptatt av islam. Under en post med et radioprogram fra Nordfront, tilhørende Svenska Motståndsrörelsen, kommer han med kritikk mot vektleggingen av jøder. Det aktuelle radioprogrammet som ble diskutert var et intervju med Lasse Wilhelmsson, som inntil diskusjonen startet også hadde vært medlem i «Nationell vänster». Wilhelmsson valgte imidlertid å melde seg ut, på grunn av måten Larsson omtalte ham på. Dette kommenterte Larsson på følgende måte:   

«När den här diskussionen kom upp senast valde Lasse Wilhelmsson att lämna Nationell Vänster. Att LW har många sympatier står utom allt tiviel så jag hoppas att de nu här tar vid och för hans talan. Det är ju så att LW är en mycket sympatisk person vilket framgår av intervjun. Det som förenar LW med nationalsocialisterna i Nordfront och gör att de vill han med honom är fokuseringen på judar».

Hvis man klikker inn på kommentarfeltet under selve intervjuet, ser man at en av Nordfronts lesere etterlyser et intervju med den tidligere omtalte Stefan Lindgren også. Robin Palmblad fra Nordfront bekrefter at de gjerne vil intervjue ham, men enda ikke fått tak i ham. Nordfront har fattet interesse for Lindgren.

Lasse Wilhelmsson
Lasse Wilhelmsson, som forlot «Nationell vänster» etter kritikk for sin opptreden på en nazistisk radiokanal, har selv bakgrunn fra venstresidens 68-bevegelser og var aktivist i ulike Vietnam-grupper. Han har publisert flere tekster på både Fib/Kulturfront og bloggen jinge.se. I et gammelt innlegg på KK-forum, i dag er videreført i facebookgruppen «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen», skriver nordmannen Trond Andresen at han har kommet med en anmodning til Klassekampen om å intervjue «tre jøder som ikke bare er Israel-kritiske, men også jødisk-kritiske (slike kalles «sjølhatende jøder» av sionistene)». En av disse tre foreslåtte intervjuobjektene er Lasse Wilhelmsson. I samme tekst forteller Andresen at Wilhelmsson og Brendberg kjenner hverandre. Ifølge Andresen hadde Wilhelmsson blitt med som støttespiller på landsstyremøte i RV, hvor Brendberg ble kastet ut av partiet.  

På 2000-tallet begynte Wilhelmsson å engasjere seg i konflikten rundt Israel og Palestina. Søndag den 20. september 2009 skapte han rabalder da han, sammen med de tidligere omtalte Mohamed Omar og Ahmed Rami, en gruppe høyreekstremister fra Nationaldemokraterna og folk fra Irans ambassade, saboterte en Palestinamarkering. Wilhelmsson og Omar kalte sin markering for Al-Quds-dagen. I et intervju på det nynazistiske nettstedet Nationell.nu omtalte Omar arrangementet som: «den enda antiisraeliska manifestationen i Sverige utanför vänsterjudarnas kontroll».  Markeringen ble møtt med en spontan gigantisk antirasistisk motdemonstrasjon bestående av diverse venstreradikale grupper og hendelsen urartet i både vold og eggkastning.

I et intervju med den syndikalistiske avisen Arbetaren forteller Andreas Malm, Palestina-aktivist og forfatter av boka «Hatet mot muslimer» at han har fulgt med på Wilhelmssons utvikling: «Han har försökt att ta sig in i Palestinarörelsen för att sprida sitt budskap, men han blev utkastad». Både Palestinagrupperna i Sverige og International Solidarity Movement, ISM tok avstand fra Wilhelmssons Palestinamarkeringer.

Enda mer grumsete er at Wilhelmsson faktisk har deltatt som taler på arrangementer i regi av høyreekstremister. Samtidig er det jo der han egentlig hører hjemme. Wilhelmsson har blant annet hevdet at det var jødene som erklærte krig mot Hitler «Denna krigsförklaring innebar ju att judarna I Tyskland på goda grunder blev betraktade som presumptiva landsförrädare av Hitler». I 2010 deltok Wilhelmsson, sammen med 30 andre personer, som den ene av to talere under en høyreekstrem markering i regi av Dresdenkommittén. Den andre taleren var Sanna Hill, fra det høyreekstreme og etnopluralistiske Nationaldemokraterna og konferansier var Patrik Forsén fra Nordisk Ungdom. De oppmøtte kom utelukkende fra de to høyreekstreme gruppene.

Wilhelmsson har skrevet boken «Är världen upp och ner?» og sendte den til alle som offentlig hadde gitt sin støtte til Palestina. En av de som mottok boken var Aftonbladets kulturskribent Åsa Lindborg, med bakgrunn fra svensk venstreside, og slik omtalte hun den: «… det räcker att bläddra bara lite för att man ska se bokens verkliga tema: judar. Wilhelmsson hatar judar, förnekar förintelsen – han skriver den alltid med citattecken: «Förintelsen» – och anser att Israel som nation ska utplånas». Avslutningsvis skrev hun at hun var «trött på sånn skit» og anmeldte boken for hets mot folkgrupp. Slik oppfatter Wilhelmsson skillet mellom ytre og venstre:

«Dagens vänster och då särskilt de judiska marxisterna är i huvudsak de främsta dörrvakterna för judisk makt (…) De nationella har idag i stort sett övertagit den systemkritiska roll som vänstern hade för 50 år sedan, inklusive kampen för yttrandefrihet och sökandet efter utländska förbilder i stället för svenska.»

Wilhelmsson har i et intervju med Jan Milld, en tidligere venstresidetilhenger som ble nasjonalist, uttalt følgende på Millds nettsted «Blågula frågor»: «På det politiska planet står marxismen/vänstern för avintellektualiseringen inom media- och kulturlivet. Det är den främsta dörrvakten för åsikter som inte ryms inom vänster/höger-perspektivet och därmed även för sionismen». Intervjuet avslutter han med å si: «Jag har blivit mer intresserad av att värna om Sverige, vårt nationella oberoende och vårt kulturarv och hur dessa påverkas av den judiska ideologin, sionismen och massinvandringen. När jag säger detta, slår det mig att jag faktiskt blivit mer värdekonservativ».

Nya Tider
Jan Myrdal har alltid omgitt seg med en grumsete krets. I hvert fall veldig lenge. Så lenge at man blir nødt til å stille seg spørsmålet om dette egentlig har handlet om ytringsfrihet eller noe annet. Nå har han altså besluttet seg for å begynne skrive for en slik avis, som han tidligere påsto å forsvare prinsipielt. Nå skriver han sammen med de samme menneskene han tidligere forsvarte. Nya Tiders redaktør i dag heter Vavra Suk og han tilhørte den samme kretsen som Lasse Wilhelmsson, Ahmed Rami og Mohamed Omar demonstrerte sammen med i: «den enda antiisraeliska manifestationen i Sverige utanför vänsterjudarnas kontroll». Kanskje det er riktigere å si at Myrdal endelig har kommet hjem, enn at han har tråkket feil.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

29 kommentarer på Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre

  1. Man ser bare/mest det man ser etter. Så ytringsfriheten må være fri.

  2. Veldig interresant artikkel! Vi trenger mer oppmerksomhet rundt disse «ytringsfrihetsfundamentalistene» og koblingen mellom nasjonalister på høyre- og venstresiden. Veldig interresant at Myrdal også forsvarer pornografi som et ytringsfrihetsspørsmål, uten overhode å tenke på at det er faktisk ekte mennesker som helt fysisk deltar i seksuelle handlinger, og at det ikke bare dreier seg om abstrakte prinsipper.

    • Det er for øvrig ytterst skremmende at deler av vår egen «venstre»-side lar seg lokke inn i disse nasjonalistiske kretsene, som tom støtter Assad’s myrderier av eget folk

      • AvatarRonjar__ // 2016-10-29 kl 15:44 //

        «Assad’s myrderier av eget folk» Jøss, er det fortsatt noen som tror på dette?

        • De som primært hører «nyheter» fra NRK, Aftenposten, Dagbladet, VG og Dagsavisen tror på dette ja. De tror også at de såkalte «oppprørerne» i Syria er sosialdemokrater som kjemper for frihet, demokrati og likestilling. Samme som Afghanistan på 1980-tallet.

    • AvatarLyn_Gordon // 2016-10-29 kl 20:04 //

      Ekte mennesker som har sex på ordentlig. Wow, kanskje de ikke er gift engang.. Her må moralpolitiet inn..

      Og Med Assad’s myrderier kommentaren er det åpenbart at du kun leser propagandaen.. Rent bortsett fra at det er en borgerkrig og ganske åpenbart at han kjemper mot egne borgere, så er en stor del av motstanden utenlandske jihadister væpnet av de «snille demokratiene Saudi Arabia og gulfstatene» med USA/Nato på slep. Assad har faktisk stor støtte i befolkningen og de som flykter, rømmer stort sett fra vestlige sanksjoner, IS og de såkalte moderate opprørerne. Assad og Russland har folkeretten på sin side, men den er kun viktig når den er på vesten sin side..

  3. Vel, saken er den at stroe deler av venstresiden siden Obama ple president i USA har gjort en 180 graders-snupoerasjon og blitt varme forsvarere av amerikansk imperialisme og NATOs «frigjøringskriger». Hvor skal da de som genuint foortsatt fordømmer amerikansk imperialisme og verdenspolitimentallitet henvende seg?

    • AvatarJoakim Moellersen // 2016-11-07 kl 18:29 //

      Vel, Radikal Portals redaksjon og skribenter er jo ganske konsekvente når det gjelder motstand mot krig og imperialisme, når den kommer fra USA/NATO eller andre. Partipolitisk sett mener jeg Rødt per i dag er det eneste partiet med en akseptabel politikk når det kommer til utenriks- og krigspolitikk.

  4. Sverige, og særlig svensk venstreside, framstår ofte som et fremmedartet kontinent. Syns Proletärens lederartikkel her bidrar greit til å oppklar hva konfliktene går ut på:

    «I debatten som följt på Myrdals medverkan i Nya Tider framskymtar frågan om den politiska huvudmotsättningen i dagens Sverige. Den ena ytterligheten ser kampen mot fascismen som huvudfrågan, målar upp bilden av att vi står inför ett 1930-tal i repris och att vänstern därför ska sluta enhetsfront med liberaler som står mot SD & Co. Den andra ytterligheten ser imperialismens krigsfara som huvudsidan, målar upp bilden att vi lever i förspelet till ett nytt 1914 och därför måste vi bilda front med alla krafter som går mot krigsretoriken, till exempel Nya Tider, Front National eller Sverigedemokraterna.

    Båda synsätten blir allt för historiskt bakåtblickande och för lite av försök att analysera den tid vi har att verka i bortom de ideologiska övertoner som omger både frågan om högerextremismen och krigsfaran. Men framförallt missar båda synsätten att den avgörande motsättningen är klassmotsättningen.» http://www.proletaren.se/ledare/myrdal-och-fiendens-fiende

    • AvatarRonjar__ // 2016-10-31 kl 07:21 //

      Proletaren erkjenner det faktum at det er høyresiden som er den anti-imperialistiske front. Men konkluderer likevel at det viktigste saken er klassekampen i Sverige. Altså: En virkelig krig, der virkelige mennesker drepes, er ikke viktig. Det som betyr noe er teoretiske klassekamper og støvete ideologi. De er som barn, de vil leke sine politikkleker og ikke bry seg om den vanskelige virkeligheten. Og på toppen av det hele så gjør de krigsmotstanderne til sine fiender!

      • Akkurat de siste stemmer ikke – «gjør de krigsmotstanderne til sine fiender» – , selv om Magnus Eriksson må tolkes som om han gjør det, i den artikkelen som starter denne tråden – jfr. betegnelsen han bruker, «brunvenstre» – i den grad det altså er er Myrdal & Co vi diskuterer her. Lenger opp i lederartikkelen står det: «Genom åren har vi regelbundet debatterat dessa frågor med Jan Myrdal och andra som delar hans synsätt. Men till skillnad från på 1970- och 80-talen har vi alla lärt oss att leva med dessa åsiktsskillnader och inte låta dessa stå i vägen för den mer grundläggande socialistiska samsynen». Ulike synspunkter på situasjonen i verden, fører til ulike syn på allianser og lederartikkelen sier at svensk venstreside lever med dem uten å ende opp i 1970-tallets sekteriske havarier. Det bør kalles et framskritt?

        For min del vil jeg føye til at norske og svenske forhold hva gjelder ytre høyrefløy ikke er helt sammenlignbare. Det skyldes at det ble tatt et ideologisk oppgjør med nazismen etter krigen hos oss, men ikke hos svenskene, nazistene kunne hos dem bare fortsette. Sverige var jo ikke okkupert, nazistene ble derfor heller ikke landsforrædere, og politiske overbevisninger er ikke i seg selv straffbart, verken i Norge eller Sverige.

  5. AvatarTord_Bjork // 2016-11-01 kl 03:29 //

    Det här var en intressant attack på större delen av de ledande utrikespolitiska skribenterna i Clarte, Fib/K och Ordfront på sin tid under Jugoslavienkonflikten om jag inte är illa påläst. Det vore intressant med kommentar från Mikael Nyberg, Björn Eklund och alla andra som var involverade i kampen mot demoniseringen av kritiken mot avvecklingen av den svenska alliansfria utrikespolitiken till förmån för uppslutning bakom Tysklands linje i denna konflikt. Men även hur dagens Clarteister och FiB/K förhåller sig till detta på avgörande punkter grova och billiga angrepp på maktens sida blir intressant att veta.

    Mathias Cederholm (Clasteist) skriver att artikeln av Magnus Eriksson «diskuterar ganska nyanserat Myrdals och FiB/K:s historia i yttrandefrihetsfrågan när det bränt till.» Artikeln tar sitt avstamp när yttrandefrihetsfrågan ska tas upp i begreppet brunvänster:

    ”Begrepet «brunvänster» stammer fra den svensk-polske journalisten Maciej Zaremba, som anklaget miljøet rundt et annet venstreorientert magasin, ved navn Ordfront, for å benekte folkemord i sine redaksjonelle artikler om Jugoslavia og fangeleirene hvor serbiske nasjonalister myrdet bosniske og kroatiske krigsfanger. Kritikken berørte spesielt et intervju med forfatteren Diana Johnston, som ironisk nok også har uttalt seg varmt om Front National så vel som Donald Trump senere.”

    Här får vi bilden klar för oss. Artikelförfattaren är ointresserad av sakförhållanden. Istället triggar personen läsaren med nyckelfraser som ska leda oss på rätt väg. Hemskheter som förnekelse av folkmord och fångläger där den ena onda sidan dödar bosnier och kroater. Det hela avslutas med den typiska metoden för författaren: guilt-by-association: Diana Johnstone har långt senare uttalat sig positivt om Front National och Trump, Jaha?

    Showen är iscensatt inför närmandet till själva yttrandefrihetsfrågan. Zaremba får återigen vara ideologisk riktkarl innan vi äntligen kommer till sak:

    ”I ingressen til den aktuelle artikeln skrev Zaremba at Ordfront representerte en venstreside som ikke klarte å skille mellom antiimperialisme og fascisme. Uttalelsene førte til mye støy, men den var egentlig å forstå som en fortsettelse på en konflikt startet i Storbritannia med bladet «Living Marxists». Det bråket hadde opphav i et bilde publisert på omslaget til «The Sun» (1992) og viste en mager fange, ved navn Fikret Alic, bak piggetrådgjerde i Trnopolje leir. Det aktuelle bildet hadde teksten Belsen 92. Kort oppsummert hevdet «Living Marxists» at bildet var en forfalskning, noe som førte til at de ble stevnet av «The Sun» som førte til at bladet gikk i konkurs.”

    Saken är klar. En domstol kom fram till att de som gav en annan bild av vad som hände i Jugoslavien fick sitt välförtjänta straff. (Evig fattigdom med personliga böter på 1 miljon pund enligt en lag som ger storföretag makt över yttrandefriheten). Om Zarembas eller domstolens syn är rimlig i sak är ointressant i denna principiella artikel om «brunvänster och yttrandefrihetsfundamentalister».

    I sak menade Living Marxism att fokuseringen på bilden gav intryck av att fångarna var helt och hållet omgärdade av taggtråd för att anspela på att det som skedde på den ena sidan av Jugoslavienkonflikten var likvärdigt med Nazityska koncentrationslägren. Kritiken av bilden gick ut på att så inte var fallet, taggtråd fanns men det var en inhägnad från före kriget som filmteamet snarare befann sig innanför. Den extremt magre person på bilden som motiverade rubriken Belsen 92 på förstasidorna hade kommit till lägret nio dagar tidigare. Tidskriften hävdade att bidragande till hans utmärglat magra utseende var att han ådrog sig tuberkulos i sin barndom. Grymheter förekom i lägret men det gick också att ta sig därifrån.

    Brittisk yttrandefrihet är mer begränsad än amerikansk och svensk. Det stora mediebolaget drev ett förtalsmål mot den lilla tidskriften. Någon medveten avsikt att framställa lägret än som det var kom domstolen fram till inte gick att påvisa, därför var det förtal. Visst hade filmteamet stått inne i en inhägnad men den var vid tillfället delvis raserad och inget man var medveten om. Visst var inte lägret helt omgärdat av taggtråd men det fanns vakter. De som kunde ta sig till lägret och vidare var inte alla.

    Kritiken mot tidskriften ha också gått ut på att det är irrelevant om bilden ger ett dokumentärt intryck av ett koncentrationsläger omgärdat helt och hållet av taggtråd. Bilder från tyska koncentrationsläger i Tyskland som blivit lika ikoniska som fotot från Trnopolje och publicerats samtidigt med fotot från Bosnien har varit arrangerade. Men de visar sanningen ändå, den pedagogiska sanningen. Att göra lämpliga bildbeskärningar med övertygande bildelement eller arrangerade bilder är inget som kan kritiseras. Tvärtom innebär det att kritikerna av dessa metoder har en dold politiska agenda för att släta över en etnisk rensning av samma karaktär som den Hitler genomförde.

    http://www.spiked-online.com/newsite/article/8323#.WBe1diPhD4U
    https://www.david-campbell.org/wp-content/documents/Atrocity_memory_photography_1.pdf

    Eriksson tycks varken satt sig in i saken eller hur maktförhållande för opinionsbildning såg ut under Jugoslavienkonflikten. DN har rätt är den rimliga tolkningen av hans resonemang. De som försvarar den lilla marxistiska tidskriftens yttrandefrihet är grumliga figurer av Jan Myrdals sort som beblandar sig med Front National. Om användandet av bilder och nyhetsbilden i etablerade medier om Jugoslavienkonflikten har varit rimlig är inget Eriksson finner intressant.

    Diana Johnstone skriver om villkoren för de som har en avvikande syn med anledning av Jugoslavienkonflikten och debatten kring Living Marxist: ”Alternative media are few and far between, usually operating on a shoestring and often connected to leftist political groups whose devotion to a cause inspires staff to work for next to nothing and without the infrastructure available to rich commercial media.” Kan dessa begå misstag? Jodå. Ska vi ha mindre krav på dessa än andra. Nej. Ska en bedömning innefatta de skilda villkoren samt utgå från en samlad politisk bedömning med samma måttstockar för bägge sidor av en konflikt? Ja.

    Om någon spårar ett mått av upprördhet i min kritik är det grundat på personliga erfarenheter. Jag arbetade ett år på Otta Videregående Skole under Natos attack på Serbien. Norska parlamentariska vänstern stödde brottet mot FN stadgan medan befolkningen i Belgrad ställde sig som mänskliga sköldar på broarna för att stoppa bombningarna. Det var en befrielse att höra utrikesminister Carl Bildts betydligt mer sansade syn än den norska vänsterns på radion.

    Artikeln fortsätter med omfattande namedropping av varierande kvalitet samt ett fåtal citat. Förtjänsten är att den ger en viss överblick över några av de mest uppenbara sammanhangen. Men förutsättningen är att man på förhand har ett eget omdöme om de personer som tas upp, utan det så är man prisgiven åt godtycklighet och guilt-by-association metoder.

    Intellektuellt hänger inte artikeln samman. Både SD och Nya Tider buntas ihop i samma kategori av högerextremism. Att SD är det enda partiet i hela Skandinavein som röstade mot vänsterpartierna och alla andra i dessa parlament om bombning av Libyen blir obegripligt. Sosialistisk Venstreparti gav sitt stöd till både bombningen av Serbien och Ghaddafi. I förhållande till striden om Jan Myrdal har fel om vänsterns glidning mot stöd till USA, Nato och koloniala krig så blir artikeln god dag yxskaft. I sin diskussion om vad Eriksson kallar yttrandefrihetsfundamentalism förblir han lika osaklig och oklar som när han tar upp Jugoslavienkonflikten.

    Artikelförfattaren saknar omdöme på det sätt som Mikael Nyberg tog upp i början av sin artikel riktad mot Jan Myrdal. Där tar Nyberg omotiverat upp Lars Adelskogh. Denne visade sig vilja hänvisa till David Icke som tror på sammansvärjning av frimurare, judar och utomjordingar. Nyberg avvisade Adelskogh då han ”uppenbarligen saknade omdöme.”

    http://clarte.nu/clartebloggen/bloggartiklarna/9733-jan-myrdal-hoppar-ner-bland-de-bruna

    Samma är det med Eriksson men åt andra hållet. Han gör sig till kolportör av NATO:s och DN:s propaganda och ägnar sig åt klipp och klistra journalistik utan omdöme. Om något öppnar Erikssons artikel en ny front i fejden om DN vs Nya Tider, nödvändighet av rågång gentemot de som av lathet, politisk omedvetenhet eller vilken nu orsaken kan vara går maktens ärenden.

    Komiskt blir det när han vill krydda sin berättelse om hur den svenska vänstern i ett allmänt förfall av svensk politik är på glid genom att påstå att initiativtagaren till Miljöpartiet är med i facebookgruppen Nationell vänster som är en ”boltreplass for svenske nazister.”

    Läser man listan med medlemmar i fbgruppen börjar den med:

    Mathias Wåg
    Har gått med
    Har lagts till av Evert Larsson ungefär 2 år sedan

    Per Gahrton
    Miljöpartiet
    Har gått med
    Har lagts till av Fred Blomson ungefär 2 år sedan

    Det må vara en norrman förlåtet att inte veta att Mathias Wåg är en av Sveriges mest framträdande bekämpare av högerpopulism och högerextremism med i redaktionen för anarkistiska tidningen Brand. Att tro att miljöpartiets grundare skulle skaffa sig en lekplats med nazister borde ha väckt någon form av källkritik. Men icke.

    Hur den annars omdömesgille Mathias Cederholm lyckas få det till att denna artikel är ganska nyanserad begriper jag inte. Det skulle vara det där synnerligen tänjbara begreppet ganska som kan rädda ansiktet även om ordet kännetecknas av det som Eriksson pådyvlar Jan Myrdals omgivning – grumset, grumligt.

    Det är inte utan att det hela blir till en Norgevits eller varför inte en nidvisa om vänsterhanden Magnus Eriksson som skriver artiklar men varken hunnit förstå sig på internet eller lyckas stava sig igenom budskapet ”Har lagts till av Fred Blomson ungefär 2 år sedan”.

    Norgevisan om vänsterhanden

    Fritt efter Hasse och Tage sjungen av Moltas Eriksson
    Melodi: https://www.youtube.com/watch?v=m5bGaR2I4bI

    Norge, Norge, det är ett ruttet land.
    Norge, Norge, där finns en vänsterhand.
    Norrmän, norrmän, dom fiskar på sitt nät.
    Om du ser ett namn
    är du snart i hamn
    Men glömmer hur det lät.

    Norge, Norge, det står där svart på vitt
    Norge, Norge, det är en riktig hit.
    Norge, Norge, du skamfläck på vår jord,
    Är du nu beredd:
    ”Har lagts till av Fred”
    Ja sanna mina ord

    Norge, Norge, är världens sämsta land
    Norrmän, norrmän, med sin vänsterhand.
    Norrmän, norrmän, er vänsterhand är skum
    en hopplös håg och en panna som är låg
    ja alltigenom dum!

    Norge, Norge, har ni inget helgon kvar?
    Norrmän norrmän, Jan Myrdal han är rar*!
    Norge, Norge, slickar Natos röv!
    Döda serber bra!
    Gärna varje da’!
    För bomboffer så döv!

    *Ordet rar används här i finlandssvensk betydelse som sällsynt. Den som önskar kan förstås även tolka det rikssvenskt som söt.

    • Til Tord Bjork: A propos «Det är inte utan att det hela blir till en Norgevits eller varför inte en nidvisa om vänsterhanden Magnus Eriksson»: Forfatteren, Magnus Eriksson, er selv en svensk politisk aktivist, men bor i Norge, og har antagelig bakgrunn enten fra svenske trotskister eller syndikalister (?). Hadde derfor vært oppklarende for norske lesere han hadde kommentert de ulike punktene i din kritikk i denne tråden, som virker som å komme fra innsiden av svensk venstreside.

      • AvatarTord_Bjork // 2016-11-03 kl 21:02 //

        Jo nog kunde jag misstänka något sådant. Mitt intryck av att delta på SV möte i Lillehammer 1999 om Natombombningar gör dock att jag betraktar vänstern i Norge med stor skepsis.Magnus Eriksson ör den svenska aktvist ni förtjänar så att söga. Radikal Portal är inte heller någon marginell företeelse som jag ser saken med tanke på j´hur extrem tillbakaträngda oberoende folkrörelser är i Norge.

        För övrigt är jag politiskt skolad i Norge av Ole Kopreitan och Kjell Haaland på den tiden de hade gemensamt kontor i Grünerløkka. Har lite roligt åt politiska kulturerna på bägges sidor av kölen. Senast när maidan.no lade sig i kampen för att marginalisera kritiken mot Odessamassakern på SVT med hjälp av en journalist som förnekade massmordet i Dagbladet. Ett land där sådana skaffar sig utrymme har vissa problem att behålla en självständig utrikespolitik eller förmåga att försvara. Metoden de som lutar sig mot makten har är att aldrig svara på kritik som inte passar dem. Vi får väl se om Magnus är den fegis jag förväntar mig eller om han vågar svara. Maidan.no vågade till slut inte på sin egen hemsida när jag gjorde klart att de saknar moralisk ryggrad eftersom de agerar utan eget omdöme.

        BVarför ni inte klämmer åt dessa konspirationsteoretiker som ser Putin i varje buske nu när Ryssland sänker militära budgeten med 30 procent och visar det alla sedan länge visste att Ryssland saknar kraft till den aggression konspirationsteoretiska NATO anhängare drömmer om.

        • Det norske rettsoppgjøret rammet nærmere 100 000 personer (arrestasjonene resulterte i rettssaker mot 92 805 siktede, hvorav rundt 46 085 ble straffet ) var et hardt tilbakeslag for norsk ytre høyre. Norsk nasjonalisme har nok balansert på en knivsegg etter 2. verdenskrig, der de elementene Nasjonal Samling framhevet, ble tonet ned til fordel for de snille elementene, Eidsvoll, 17. mai, Grunnloven, Henrik Wergeland og barnetog. For oss som har vokst og gikk på norsk skole etter krigen framsto Quisling & Co som den inkarnerte ondskap. Fremskrittspartiets, den norske høyre-populismens viktigste utrykk, stifters, Anders Langes, politiske utvikling, symboliserer nok hele ytre høyres utvikling, han og mange andre sluttet seg til motstanden under krigen, uten at de dermed ga opp den ytterliggående anti-kommunismen.
          Her om Anders Lange, Øyvind Strømmen utgir også en bok om ham i høst, som jeg ikke har fått lest. https://en.wikipedia.org/wiki/Anders_Lange

          Imidlertid er det problematiske sider også ved «den snille varianten» av norsk nasjonalisme.Her støtter jeg meg sterkt på Georg Johannesen: Bjørnsons actio er et tungt sentrum i det norske poetokratiets mytesystem. I det 19. århundres Norge oppsto poetokratiet som en særnorsk styringsform. Norge fikk et vantro og ahistorisk teokrati. Jesus ble en Wergeland og Bjørnson hans St. Peter. Kirken ble nasjonen, prestesønner ble poetokrater. «Jeg gjør gode gjerninger, altså redder jeg verden. Det er: Jeg frelser, altså fins jeg. Salvo, ergo sum. Men gode gjerninger er ikke gode gjerninger, men tankedikt om gode gjerninger. Konsekvensetikk blir sinnelagsetikk.

          Salvo ergo sum blir AMO, ERGO SUM Bjørnson: Et godt hjerte gir et godt levebrød i Norge. Amo, ergo sum er poetokratiets grunnlov». Kollektiv nasjonalisme er fascisme, som i et land som Norge arter seg som kollektiv moralisme i to punkter: 1. Manikeisk standpunkt: Norge er lite og derfor godt. 2. Moralimperialisme: alle må bli mer norske.

          Antagelig kan man, som hos Marx, dessuten skille mellom Bjørnson og bjørnsoniarnerne. De siste har skapt en farlig sjåvinistisk Bjørnson-kanon. Enhver tanke som ikke kunne vært tenkt av Bjørnson er forbudt i Norge.

          Man kan helt klart si mye om Knut Hamsun (Norges mest kjente nazist, etter Quisling og med brune holdninger hele livet), men skrive nekrologer kunne han. Her er Bjørnsonnekrologen:

          Det kom bud for døren- /de faldt vore Hænder,
          De dugget vore Øine i Nød.
          Alle stod i dalerne og langs vore strender
          Og spurte hvordan Budskapet lød?
          Det kom et bud for døren:
          Det var slut. Han var død».

          • Norge vil bare at verden skal bli norskere. Kanskje har utdelingen av Nobels fredspris gått nordmenn til hodet? Kanskje gjorde Nobel sitt livs tabbe ved å la Bjørnsons fedreland få dele den ut? Bjørnson ble for øvrig medlem av den aller første norske Nobelkomiteen.

          • AvatarTord_Bjork // 2016-12-04 kl 19:08 //

            Tack för redogörelsen av norsk politisk kultur. Jag har med nöje också läst Jens Bjørneboe, en av husgudarna. När det gäller det norska rättsuppgörelsen efter kriget var den i alla fall bättre ön den danska, betydligt fler avrättades Danmark trots, eller tack vare, betydligt mindre motstånd och förtryck. Den svenska uppgörelsen kom som sagt av sig.

            Förvånande är dock att om skillnaden skulle vara så stor mellan Sverige och Norge så är det märkligt att den antiryska hållningen idag är till synes än starkare än i Sverige vilken redan den är en av de mest uppblåsta i Europa. Har inte uppgörelsen med nazismen innefattat uppgörelsen med dess antislaviska folkmordsprogram riktat mot ryssen och vad som kan tänkas utgöra motstånd mot västs ekonomiska dominans?

          • Det har bl. a. å gjøre med de norske politiske elitenes forhold til USA, som du må skille fra grasrotas – amerikanere jeg kjenner som bor i Norge, er helt perplekse over denne forskjellen mellom elite og folk i synet på USA. Oppgjøret med nazismen omfattet ikke et oppgjør med anti-kommunismen, selv om frontkjemperne ble tatt. Anti-kommunismen var en del av den pakka som inngikk i klassekompromisset etter 1945. Det beste inntaket til den norske eksepsjonalismen er Georg Johannessens «Den norske tenkemåten». Hvis du ikke kan lese den vedlagte linken fra en svensk IP-adresse, skaff boka fra et antikvariat. Begynn å lese på s. 211, «Teach in» om Norge. http://www.nb.no/nbsok/nb/e22ac20072727d5c8278a676a850cf45?index=27#211

    • AvatarMagnus Eriksson // 2016-11-05 kl 17:49 //

      Hej! Du har skrivit allt för mycket till att jag orkar svara på allt. Angående detta:

      «Här får vi bilden klar för oss. Artikelförfattaren är ointresserad av
      sakförhållanden. Istället triggar personen läsaren med nyckelfraser som
      ska leda oss på rätt väg. Hemskheter som förnekelse av folkmord och
      fångläger där den ena onda sidan dödar bosnier och kroater. Det hela
      avslutas med den typiska metoden för författaren: guilt-by-association:
      Diana Johnstone har långt senare uttalat sig positivt om Front National
      och Trump, Jaha?»

      Nej. Jag ställer mig inte bak Zarembas användande av «brunvänster». Jag refererar bara till en debatt och var begreppet stammar från. Jag tycker att jag förbereder ganska bra på det här:

      «At omtalen av Myrdal var en ondsinnet
      løgn brydde seg ingen om. Interessant nok er denne type omtaler en
      velkjent taktikk man finner igjen fra debattene rundt borgerkrigen i
      Jugoslavia, Irakkrigen, Libyakrigen, krigen i Syria og konflikten mellom
      Russland og Ukraina.»

      Jag menar att den omtalen där och då var ondsinnad. Att det ändå existerar bruna tendenser hos folk som tidigare tillhörde vänstresidan är det ingen tvivel om. Att Myrdal själv, samt många från FiB-miljöen, har blandat sig med sånt är heller ingenting nytt. Men i mina ögon är inte detta vänster, men något annat.

      • Her må vi vel ha det ultimate beviset på at Myrdal har sluttet seg til de reaksjonære i Sverige?https://uploads.disquscdn.com/images/1b8810aa4af70c61b8dd8d64885e7cad48da911c8f2260dd1eceb2b4473caead.jpg

      • AvatarTord_Bjork // 2016-11-07 kl 13:12 //

        Jag förklarade kortfattat i den pågående diskussionen varför jag starkt kritiserade ditt inlägg:
        «Anledningen till det grova påhoppet i nidvisan är förstås ett påhopp på norsk vänster för agerandet i Jugoslavienkonflikten som också var det som Eriksson legitimerade med sin djupt falska påhopp på vad jag förstått var en trotskistisk tidnings försök att motverka den extrema västpropaganda som ledde fram till SV:s förräderi mot FN och en självständig utrikespolitik 1999.»

        Du tar kronologiskt din början i striden kring Living Marxist som föregick Zarembas stämpling av väst-kritiker som «brunvänster». Du avslutar information med att tidningen blir fälld i domstol istället för att i sak tala om ifall tidningen gjorde fel eller inte. Det är rimligt att se det som att du genom att underlåta att informera läsaren om tidskriften hade rätt i huvudsak tar ställning för kritiken mot de som likt Living Marxist lyft fram en annan sida av Jugoslavienkonflikten är den SV lyssnade på när de sa ja till bombningarna av Serbien. Radikal Portal är ett politiskt forum och inte en plats för akademiska grumliga resonemang. Här bör det framgå hur man förhåller sig till sakliga argument och den politiska konflikt det handlar om, det är därför inte neutralt att låta som att slutsatser kan dras av om en tidning fälls eller inte. När du sedan fortsätter undvika att redovisa det sakliga innehållet i konflikten och istället använder guilt-by-association genom att tala om vilka Diane Johnstone stödjer idag utan att tala om varför och än mindre vad det har med saken att göra blir ditt resonemang än mer politiskt grumligt.

        Du avslutar din artikel med «Jan Myrdal har alltid omgitt seg med en grumsete krets.» och «Kanskje det er riktigere å si att Myrdal endelig har kommet hjem, enn at han har tråkket feil.» Nu framhäver du att du i artikeln också säger att det funnits angrepp på Myrdal som har varit «ondsinnet». På vilket sätt det skulle vara att förbereda din slutsats är obegripligt. Ditt syfte må vara gott men det är för slarvigt genomfört, särskilt när du ska komma till avgörande sakargument.

        T.ex. ”Myrdals forsvar av Robert Faurissons rett til å ytre seg er for så vidt legitimt, men forsvaret gikk til dels også over til å bli et forsvar for enkelte deler av Faurissons teorier. Dette er illegitimt.” Vad exakt Myrdal eventuellt stödde för saklig detalj i Faurissons resonemang får vi inte reda på. Vi ska förstå genom din auktoritet i kombination med allmänna upprördheten över förintelseförnekare att Myrdal är illegitim, inte genom att vi själva får ta ställning till fakta.

        Det kan vara att artikelns problematisering av yttrandefrihetsfundamentalism är något som behöver tas upp mer, men det görs inte på ett sätt med goda argument för och emot som leder fram till en slutsats. När det dessutom blandas med en diskussion om Myrdal i sak eller med samröre eller både och närmat sig högern blir det inte bättre. Det mesta handlar inte om Myrdal alls utan om Jugoslavien, Stefan Lindgren eller Nationell Vänster som snarare visar att försök att organisera en vänster i riktning mot mer nationella synsätt misslyckas även om Eriksson uppförstorar det.

        Det kunde vara angeläget att ta ett mer samlat grepp på de problem Eriksson berör. Men det är för mycket guilt-by-association och oklar begreppsanvändning i han artikel för att den kan ses som annat än en ansats med n del allvarliga sätt att ta upp frågorna som leder fel.

        Att Eriksson menar att min kritik är för lång när han själv valt att skriva en lång artikel pekar på att han inte kan försvara den i sak på viktiga punkter. Det är synd. Ämnet är intressant.

        • AvatarMagnus Eriksson // 2016-11-07 kl 15:19 //

          Nej, det pekar inte på att jag inte kan. Det pekar på att jag inte har tid till att skriva långa essayer i kommentarfält. Speciellt inte när utgångspunkten vilar på en felaktig premiss. Det är att bekämpa halmdockor och det vill inte jag använda min tid på. Allra minst när dom avslutas på det sättet du gjorde med din «kommentar». Det är väldigt lätt att välja att ignorera. På samma sätt som att jag inte är vidare interessert att snacka med din vän, Simen här, som ber att få se på SÄPO-filerna av mig. Ointressant.

          Men för all del: Jag menar inte att saken mot Living Marxists gick riktigt för sig. Jag ser det som ett alvarligt hot mot yttringsfrihet att giganter som The SUN kan krossa kritik från randgrupper finansiellt. Jag delar Chomskys kritik där. Jag tycker inte heller att framställningarna av Chomsky i eftertiden var reala. Han var ingen «folkmordsförsvarare» som han utmålades som. Det är inte tilfället med Ordfront heller. Jag tycker inte heller att beskyllningarna mot Myrdal från Levande historia var accceptabla. Långt därifrån.

          Därimot tycker jag att det är ett problem när man börjar med att försvara yttringsfrihet från et principiellt perspektiv, för att så gå in och försvara enkelta delar av teorierna. Då har man gått över en gräns.

          Det är det du får av mig.

  6. Her er for øvrig Jan Myrdals egen kommentar til kritikken og det sedvanlige spetakkelet om hvem som egentlig er fascist som foregår akkurat nå på svensk venstreside:

    «Att jag nu på begäran skrev i Nya Tider har som envar kan iaktta på sina håll utlöst utbrott som från en slamvulkan. Men lägg upp och gå igenom den stora Dagens Nyheter och den mindre Nya Tider. Båda är mig politiskt främmande. Men när det gäller vem som tjänar som språkrör för Förenta staternas krigsförberedelser i landet så är det Dagens Nyheter och inte Nya Tider».http://clarte.nu/clartebloggen/bloggartiklarna/9734-var-star-fienden

    • AvatarBjarte Møller Bjørge // 2017-02-16 kl 14:22 //

      Trodde en periode at Myrdal var blitt senil, men det er verre enn som så, dessverre.

  7. Avatarbørre arnold // 2016-11-02 kl 17:49 //

    Brune eller røde sosialister? Nei takk ingen av dem, Stalins konsentrasjonsleirer var marginalt bedre enn Hitlers, sosialistiske folkemord i forrige århundre oversteg med bred margin 100 millioner. At mennesker i dag vil bekjenne seg til grov menneskeforakt slik bakmennene i SOS rasisme-Stalinistene i tjen folket er vel et svar som psykiatrien er bedre egnet til å svare på.

    • Tror vi står over en ekstrarunde i hagvetdebatten her. Men er forsåvidt enig i at det ikke er helt ulogisk å dra den inn. Forfatteren av artikkelen legger i og for seg opp til det, jfr konklusjonen: «Kanskje det er riktigere å si at Myrdal endelig har kommet hjem, enn at han har tråkket feil.

  8. Vel, da har det gått 6 dager og forfatteren av artikkelen har ennå ikke svart. Vi trekker da den konklusjonen at Jahn Magnus Eriksson selv ikke syns at hans argumentasjon er særlig sterk. Case closed og nice try, som vi sier på nynorsk. Hvis han derimot mot formodning likevel vil kommentere kritikken, og da selvsagt ikke minst Tord Bjørks, vil det også være av stor interesse om han samtidig sier noe om sin egen befatning med svensk venstresidepolitikk før han gjorde nordmann av seg.

  9. Her er nok et interessant innlegg for venstresidefolk i den pågående svenske ytringsfrihetsdebatten. Like greit å kjøre dette helt gjennom når vi først er i gang?

    » Vi lever i en tid då den borgerliga ideologiska hegemonin är mycket stark, vänstern är svag och arbetarklassen befinner sig på strategisk defensiv. I det läget gynnar det klasskampen att den revolutionära vänstern försvarar yttrandefriheten och att samma vänster utnyttjar den fullt ut. Det är alltså fråga om en taktisk huvudlinje. Att ropa på organisatoriska åtgärder mot nazistiska, högerextremistiska och högerpopulistiska organisationer och grupper, som sedan ska genomföras av den borgerliga staten – och i fallet Bokmässan av ett kapitalistiskt företag – riskerar att fungera kontraproduktivt, d.v.s. slå tillbaka mot den revolutionära vänstern. Det kan också framställas som att vänstern inte vågar ta diskussionen med de högerpopulistiska grupperingarna. Komintern drev linjen, åtminstone efter 1935, att kommunisterna i fackföreningsrörelsen i de kapitalistiska länderna inte skulle kräva att fascist- och nazisympatisörer skulle uteslutas utan hellre ta diskussionen med dem. De högerpopulistiska grupperingarna i Sverige måste berövas sitt masstöd, inte få chansen att framstå som martyrer». http://jinge.se/allmant/bokmassan-nya-tider-och-yttrandefriheten.htm

Kommentarfeltet er lukket.