Sylvi Listhaug godsnakker med profilert organisator av et utall rasistiske grupper. Hun bygger opp stemningen til hatet og drapstruslene som kommer fra hennes facebookvenner.
Det er slutten av oktober, snart november. Utenfor blåser en kald sur vind og tar med seg den siste rest av sommer. Det er kaldt nå. Vi er godt inne i den råkalde tida. Snart kommer det første av de to valgene jeg venter på i høst. Amerikanerne, våre nærmeste allierte, kan velge en president som grunnet holdningene han har fremvist i valgkampen blir heiet frem av Ku Klux Klan. De sier han er deres mann.
Det andre valget jeg venter på foregår i et av Afrikas minste land: Gambia. En gang et lovende ungt demokrati, men nå går spenningen ut på om landet vil fortsette å være fredelig i møte med et valg hvor det er sannsynlig at en president som i sommer truet med å begå folkemord på landets største etniske gruppe, vil bli gjenvalgt.
LES OGSÅ Kjersti Opstads tekst: Keiserens nye ytringsfrihet
Integreringsministerens Norge for de få
På Facebook sitter integreringsministeren vår og bygger opp stemningen frem mot vårt eget valg neste høst. Hun godsnakker med tidligere leder av Norwegian Defence Leauge-Ronny Alte på sin egen facebookvegg. Pegida-Ronny Alte. Norsk Frihetsparti-Ronny Alte. Soldiers of Odin-Ronny Alte. «Pleier omgang med ekte nazister»-Ronny Alte. Bad Boys Club-Ronny Alte. En mann som har hatt en finger med i spillet i de fleste rasistiske nyvinningene vi har sett de siste årene. Som den dagen da Anders Behring Breivik, en tidligere partifelle av integreringsministeren, begikk en grufull terroraksjon midt i vårt mest sårbare hjerte, i likhet med resten av NDLs facebookgruppe var ikledd de samme riddersymbolene som Breivik brukte for å flagge det han stod for. Den Ronny Alte. Den profilerte og kjente – Listhaug vet hvem han er – Ronny Alte.
De snakker om hvordan venstresiden for lenge har brukt «rasismekortet» når de går tomme for argumenter og om hvordan tiden for å skyve ting under teppet er forbi. Tidligere denne uken har hun snakket om at nordmenn er slike som drikker alkohol, spiser svinekjøtt og viser ansiktet sitt og om hvordan hun har en nullvisjon for mottak av flyktninger i Norge. Integreringsministeren. Og jeg kjenner at hun mister meg. Vår integreringsminister får meg til å kjenne på klamheten, trangheten, på hjerteløsheten og på følelsen av å ikke lenger høre til. Ikke være bra nok. Aldri være bra nok.
LES OGSÅ: Nazister og islamofober til støtte for Sylvi Listhaug
Integreringsministerens facebookvenner
Selv ikke jeg er norsk nok. Jeg, som er oppvokst et lite steinkast og et fjell fra Integreringsministeren. Jeg, som har aner i riket så langt tilbake som manns minne og landets kirkebøker kan huske. Jeg, som har vokst opp i fjæresteinene i et av våre mest ikoniske fjordlandskap og som hadde en bestefar som lærte meg å tjære færing og slipe vedøks på slipestein. Jeg, som faktisk den dag i dag har en rosemalt kaketine stående på hylla over mikrobølgeovnen og som med et smil breiere enn sola har seila Colin Archer-skøyte i sommerkuling over åpent romsdalshav og som kjenner minst 15 gode grunner å fiske middagstorsk på. Jeg er ikke norsk nok. Ikke nå lenger. I det siste har jeg oftere og oftere tatt meg selv i å lete etter alternativer. Etter steder vi kan dra, når vi ikke lenger kan være her vi er. Når vi må reise. Når riket ikke lenger tillater slike som oss.
For det er dit vi er på vei, er det ikke? Målet, det ultimate målet, det man jobber for å få til er å få oss til å reise frivillig fra riket? Muslimer, innvandrere og landssvikere. Som en del av en multireligiøs, multietnisk familie hvor venstresideverdier som å vise samhold og solidaritet med våre medmennesker er sentrale, så kan jeg sette kryss ved samtlige bokser. Enten må vi reise frivillig, ellers skal vi skytes. Det er det de sier til oss, det er det de har sagt til meg personlig flere ganger, integreringsministerens facebookvenner. De vil at vi skal dra, vi er ikke lenger velkomne der jeg kommer fra.
LES OGSÅ Kjersti Opstads tekst: Jeg vil ikke snakke om hat
«Du skal skamklippes og skytes, negerhore»
Budskapet om uønskethet strømmer mot oss i alle kanaler. Vi kan aldri jobbe hardt nok, aldri være perfekt nok, aldri være høflige nok, aldri være ydmyke nok, takknemlige nok. Vi kan aldri bøye hodet lagt nok ned og skamme oss nok, vi muslomane, shariamadrasser av noen halalhore-landssvikere. Husker du hva som skjedde etter krigen, har de spurt flere ganger – Integreringsministerens facebookvenner. Vi skal skamklippe deg, svarer de for deg om du ikke svarer raskt nok. Det er det vi gjør med sånne som deg. Du skal interneres, deporteres, tvangssteriliseres. Skytes. Negerhore. Din feite, jævlige negerhore.
Og et sted innerst inne i sjela kjenner jeg at jeg vil dra. Jeg virkelig vil dra. Til et sted hvor jeg kan være utlending uten å bli behandlet slik vi nå behandler de som har kommet hit. Jeg vil ikke være her lenger. Jeg vil ikke bli ropt til og tråkka på lenger. Av integreringsministerens facebookvenner. Dette er ikke lenger mitt land. Dette er ikke lenger et sted hvor jeg kan føle meg hjemme.
Hun andre som ikke føler seg hjemme
I vaskekjelleren i blokka jeg bor har jeg funnet et slags fellesskap med en gammel dame som er like fremmedgjort og usikker som meg selv. Hun har passert 80 og har sett blokka og dalen hun bor i bli flerkulturell uten at noen noensinne spurte henne om hva hun tenkte om det, hva hun ønsket. I år etter år har hun sett sine gamle naboer flytte ut eller falle fra og et nytt og fremmed storbysamfunn har flyttet inn. Hun er sint og hun er redd og mest av alt er hun alene. Den trygge fellesskapsfølelsen jeg kjenner i den nye kulturen. Den vidunderlige multikulturen som ikke vil skjelle meg ut, hetse meg og skyve meg unna er den samme kulturen som gjør henne redd, fremmed og alene. Min trygghet er hennes utrygghet.
Hun forteller meg om samholdet som en gang var og jeg forteller henne om de søte unge muslimske guttene jeg kjenner som besøker ensomme etnisk norske eldre og som hjelper dem helt uten betingelser og selviskhet. Hun forteller om sin utrygghet og forbanner alle disse utlendingene som kjøper seg inn i blokka. De skremmer henne, sier hun og jeg ser at hun mener det. Hun har hørt på radioen om alt det disse utlendingene gjør. Om hvordan fengslene er fylt opp med utlendinger. Om hvordan politiet har sagt det. Nå som vi ikke lenger skyver slike ting under teppene. Jeg forsøker å forklare at Groruddalen nok aldri har vært tryggere. Kriminaliteten har falt drastisk de siste årene. Men hun tror ikke på meg. De har sagt noe annet både på radioen og på TV og hun er redd. Hun er virkelig redd. «Vi burde ta bedre vare på de ensomme, etnisk norske eldre», sier hun og jeg tenker på alle de hun kunne ha blitt kjent med. Alle de vidunderlige menneskene mine som ville ha snakket med henne. Om hun ikke satt alene bak en låst dør og var redd dem.
Hat møtes av hat
Er det det samme jeg er ferd med å gjøre? Er jeg i ferd med å låse døra og sitte innenfor og være redd dere? Har også jeg slutta å være et oss? I frykt for å ikke være ønsket og velkommen?
I facebooktråden vår integreringsminister samtaler med Ronny Alte i har hun lenket til en kronikk av Amal Aden. I kronikken snakker hun om somalske «Fatumo», som ifølge Aden hater Norge, men er veldig glad i pengene hun får fra NAV. Det får meg til å tenke på inkludering og trygghet. Når språket som blir brukt av de som taler om deg ekskluderer og det som møter deg er fiendtlighet og hat, hvordan kan du da føle noe annet enn frykt og hat tilbake? Er redselen og hatet Fatumo føler for landet som har tatt henne imot forskjellig fra den redselen og det hatet min ensomme nabo på 80 som mener hun har mistet sitt land og nabolag, føler? Og hvor ulikt er disse følelsene igjen fra de følelsene som får meg til å føle meg ekskludert og uønsket i mitt eget land og som gjør at jeg til tider kan vurdere å bo i et land hvor presidenten truer med folkemord og hvor demokrati, vekst og trygghet er noe de en gang trodde på. Ikke noe som lenger er? I landet der de desperate lykkejegerene og migrantene kommer fra?
Inkluderingsminister for ekskludering
Ute er det en rå og iskald oktoberkveld. Snart er det november. Snart gjør verden noen viktige veivalg. De viktigste veivalgene på svært, svært lang tid. Og jeg vet at innenfor denne iskalde retorikken vi bruker om hverandre, så finnes det noen levende, varme og elskende hjerter. Jeg vet hvem folket mitt er. Jeg vet hvor varmt og inkluderende folket mitt kan være. Og jeg vet hvem Fatumos folk er. Jeg vet hvor fantastisk varme og gode og inkluderende de kan være. Om vi bare kunne slutte å bruke iskalde harde ord om hverandre og begynne å bruke inkluderende, varme ord til hverandre. Hvilket fantastisk veivalg ville vi ikke da ha tatt. Nå, mens vi fremdeles kan velge. Og vi må gjøre det selv. For integreringsministeren vår, hun jobber mest for ekskludering.
Sylvi Listhaug har fjernet denne tråden fra veggen sin etter at det ble oppstyr om den på sosiale medier.
Så fint skrevet. Og vet du – jeg er norsk men jeg er «raddis», og som «raddis» blir jeg også tilsnakket og ropt til på den måten du blir. Alt og alle som ikke er som «de», blir utskjelt, uthengt, truet med voldtekt, drap. Norge er delt i to. Den mørke siden og den lyse siden. Egoisme, kulde, rasisme og aggresjon regjerer på den mørke siden og Listhaug pisker det frem med voldsom energi. Jeg frykter for hvordan landet vårt skal bli. Jeg vil heller ikke bli her. Jeg vil bo et sted der man omfavner hverandre og lar hverandre leve. Men mørket har spredd seg over hele verden – jeg håper bare at vi sammen kan kjempe for at lyset skal fortrenge mørket slik at landet vårt igjen kan bli et godt sted å være, uansett farge eller etnisitet og religion.
Så fint da. Du er på den lyse,gode,snille siden.De som ikke er enig med deg er på den mørke,fæle siden. ..nyanser gitt.
Du mener kanskje at de som truer med voldtekt og drap er på den lyse, gode, snille siden?
Uansett hvem som vinner presidentvalget i USA vil det ikke være til glede for noen på venstresiden. De som tror HC er venstresidens kvinne vil få seg ubaheagelige overaskelser – med mindre de har snudd 180 grader og blitt tilhengere av amerikansk imperialsme og verdenspolitimentalitet.
Herrejemini, hvor store skylapper er det mulig å gå med?
Hvem er det som truer muslimske kvinner bort fra offentligheten? Det er vel «Fatumos» folk og venner som fra parallellsamfunnet vi er i ferd med å utvikle som ringer og truer Amal Aden bort fra offentligheten med trusler og vold på åpen gate? Hvem er det som prøver å slå ned NRKS journalist på Grønland når han spør noen uskyldige spørsmål om hvorfor så mange muslimer ønsker å forby homofili?
Men Kjersti Opstad velger kanskje ikke å forholde seg til disse «varme og menneskekjære» trekkene blant Fatumos venner? Hvorfor støtter ikke Kjersti Opstad heller de modigste og mest progressive stemmene i dagens samfunn som Kadra Yusuf og Amal Aden og andre kvinner med muslimsk bakgrunn i dagens samfunn?
Ah, min gamle uvenn Sneglen. Du holder stilen ser jeg. Håper kvelden er god. Hvor mange homofile muslimer kjenner du forresten? Som bor på Grønland? Jeg kjenner faktisk et par-3 stk. De trives og har det bra. Virkeligheten er ikke alltid som på TV. (Uten at det betyr at det ikke finnes problemer med homohat blant enkelte muslimer. Det gjør det helt klart. Men dog, verden er komplisert og nyansert og om du insisterer på å snakke om muslimer, homofili og grønland, så vil jeg også snakke. Og helt ærlig? finnes det noen bydeler hvor det bor så mange homofile som det man finner på Grønland? Det er også en del av bildet.)
Jeg kjenner forresten flere «skamløse» kvinner. De er råtøffe og jeg digger dem. Og jeg tror enkelte av dem har litt å si om din påstand om at jeg ikke støtter dem. Det er nemlig temmelig langt fra sannheten, uten at vi trenger å gå mer inn på det. At Venstresiden ikke støtter disse kvinnene er også en stor myte. En veldig stor myte. Men igjen, virkeligheten er nyansert. Dette er nyanser jeg ofte mener Amal Aden ikke formidler spesielt godt. Hun snakker ut i fra sitt ståsted, og det er hun selvfølgelig hjertelig velkommen til, men jeg synes ofte at hun utelater for store deler av bildet til at jeg personlig anser hennes bidrag som verdifulle for den delen av dette som jeg synes er viktig. Jeg er mer opptatt av å finne ut av dette med hvordan vi kan leve sammen og finne felles forståelser enn mye annet.Men det finnes mye fra henne jeg ikke har lest og satt meg inn i, så her er jeg åpen for at jeg kan ta feil. Selv opplever jeg somaliere i Norge som en svært mye mer nyansert gruppe enn det jeg forstår ut fra Adens fortellinger. (Uten at det betyr at hennes fortellinger ikke er virkelige. Vi har bare ulik oppfatning av utbredelse og av hvordan man motarbeider den type holdninger). Personlig oppfatter jeg den andre du nevner Kadra Yusuf, som en mer interessann stemme. Men begge disse skal ha æren for å være pionerer. De har funnet og brukt sine stemmer og betalt dyrt for det og de fortjener støtte for det de har gjort. helt uavhengig av om jeg synes det de gjør til enhver tid. Begge disse og flere skal ha æren for at vi nå ser mange fantastisk sterke og taleføre muslimske kvinner. Og jeg heier på dem og jeg digger dem. De er simpelthen fantastiske.
Opp igjennom er det nok møter med somalske kvinner som har overraska meg mest, imponert meg mest og fått meg til å le mest. For noen damer! For en styrke! For en vilje! For en innsats de gjør! Det er fortellingen vi ofte glemmer å fortelle. Fortellingen om de kvinnene som kommer hit som analfabeter og som kjemper seg frem til å få den sykepleier utdanningen, til å bli psykologer, til å få til akkurat det de setter seg fore. Vi burde fortelle den fortellingen også. Den er også en del av virkeligheten.
Ser fram til den dagen venstresiden finner andre argumenter enn #ikkealle og «nyanser». Dette begynner å bli kjedelig.
Kjedelig å diskutere med noen som insisterer på at nyanser ikke finnes, ja.
Nei. Det er kjedelig å diskutere med folk som tror at «nyanser» betyr at du ikke kan si noe definitivt om noe som helst. Gjør man det, så tenker man «svart/hvitt» og er blind for nyanser.
Skjer dette i artikkelen du kommenterer under?
Jeg leste nettopp at Amal Aden har mottatt over 320 drapstrusler på telefon etter den nevnte artikkelen. Trehundreogtjue drapstrusler!! Alle fra kvinner og menn i det somaliske miljøet.
Er det en del av «dine nyanser og det store bildet»? Sier ikke det noe om at Amal Aden tvert i mot tar opp holdninger som er svært viktige å belyse?
Skal man telle hvor rett noen har basert på antall drapstrusler man mottar vinner antirasister lett. Betyr det at vi har rett?
Alle drapstrusler er selvsagt like rystende. Det som sjokkerte meg var omfanget. På NRK kunne man nettopp lese om en rettsak mot en mann som på stygt vis drapstruet Hadia Tajik. Mens omfanget av trusler mot Amal Aden er underkommunisert. Av noe som virker som PK-årsaker.
Hadia Tajik er svært profilert og det er snakk om en pågående rettsak. Ikke rart at den får litt oppmerksomhet. Jeg har mange venner som har blitt drapstruet utallige ganger. Er det PK som gjør at Amal Aden kommer i avisa når hun blir drapstruet og ikke antifascister?
La en ting være klinkende klart. Det Amal Aden opplever er ikke greit. Trusler mot en som deltar i debatt er fullstendig uakseptablet og jeg håper politiet tar dette på alvor. Amal Aden skal ikke behøve å måtte finne seg i dette.
Som antirasist og kvinne som våger å være synlig så er jeg slettes ikke ukjent med trusler. Dessverre er det noe man opplever med jevne mellomrom.
Jeg støtter selvfølgelig Amal Adens rett til å uttale seg uten å bli møtt av trusler, uten at det gjør at jeg ser på det somalske miljøet som mindre nyansert og spennende av den grunn.
Kjersti Opstad, det er direkte feil det du skriver. Det var Listhaugs politiske rådgiver, Espen Teigen (Frp), som i går kveld sto bak kommentarene på hennes hjemmeside, IKKE Listhaug. Du kritiserer derfor feil person…
http://www.dagsavisen.no/kosepratet-med-tidligere-odins-soldater-talsmann-pa-facebook-1.794495
Fra artikkelen kan man også lese følgende:
«Teigen hevder overfor ABC Nyheter at han ikke visste hvem Alte var da han skrev kommentarene på vegne av Listhaug, og vedgår at han ikke burde svart ham.
– I et hav av kommentarer på Facebook, koblet jeg ikke navnet med hvem det var, og svarte naturlig nok han på lik linje med alle andre. Hadde jeg koblet hvem det var der og da, hadde jeg selvsagt ikke svart han. Vi bruker alltid å ha en høflig og hyggelig tone overfor folk på Facebook.»
Om man tror på den forklaringen så gjør ikke det ministeren mindre ansvarlig. Hun er ansvarlig for det som blir skrevet på sin facebookside og hun er ansvarlig for det som skjer i hennes departement. Sånn er det bare. At en leder skylder på en medarbeider er intet annet enn en tåpelig unnskyldning.
Hvor har du det fra at Listhaug har skyldt på Espen Teigen? Det er meg som påpeker det FAKTUM at det IKKE var Listhaug som skrev kommentarene. At til syvende og sist er ansvarlig for hva Teigen skriver, er noe helt annet. Regner med at du også evner å se forskjellen…
Sylvi Listhaug er en modig Kvinne som tar ansvar der de fleste ikke gidder. For de gidder ikke å bli mobbet av moralistene, slik denne artikkelen er et eksempel på. Hadde det ikke vært for henne ville vi vært på vei dit Sverige er i dag, en framtid med splittelse, segregering og lovløshet.
Skyld ved assosiasjon er den feigeste type argumentasjon å bruke mot andre mennesker.
Skrev en helt saklig kommentar her for å ta Listhaug i forsvar. Men den ble fjernet. Er det bare tillatt med kommentarer som støtter artikkelforfatter sitt syn i saken?
Dette er ikke et tilsvar til Kjersti Opstad, men ment for de ureligiøse debattantene som kaller en spade for en spade og ennå har gangsynet og et åpent sinn i behold. At noen gidder svare på dette tulleinnlegget er meg en gåte. Det står godt nok fundamentert på sine egne urimeligheter uten at noen i hele tatt behøver å imøtegå dem. Enhver som ikke er indoktrinert (eller burde jeg si integrert) medlem i den menigheten forfatteren representerer, kan bare gremmes, men det kan vi godt leve med…
En litt annen vinkling som jeg undrer meg over. Rabalderet med Visjon Norge plasserte Listhaug i den fundamentalist-kristne folden. Dermed burde vel Jesus kunne ha en viss innflytelse på innvandringspolitikken. «La de små barn komme til meg», «her er ikke jøde eller greker» osv. Jeg er forundret over hvor taust det er i Den Norske Kirke. Er de redde for å få alle haterne fra kommentarfeltene etter seg?