Ekskluderingsministeren

Foto: Bård Gudim, FrpMedia

Sylvi Listhaug godsnakker med profilert organisator av et utall rasistiske grupper. Hun bygger opp stemningen til hatet og drapstruslene som kommer fra hennes facebookvenner.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (34 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Det er slutten av oktober, snart november. Utenfor blåser en kald sur vind og tar med seg den siste rest av sommer. Det er kaldt nå. Vi er godt inne i den råkalde tida. Snart kommer det første av de to valgene jeg venter på i høst. Amerikanerne, våre nærmeste allierte, kan velge en president som grunnet holdningene han har fremvist i valgkampen blir heiet frem av Ku Klux Klan. De sier han er deres mann.

Det andre valget jeg venter på foregår i et av Afrikas minste land: Gambia. En gang et lovende ungt demokrati, men nå går spenningen ut på om landet vil fortsette å være fredelig i møte med et valg hvor det er sannsynlig at en president som i sommer truet med å begå folkemord på landets største etniske gruppe, vil bli gjenvalgt.

LES OGSÅ Kjersti Opstads tekst: Keiserens nye ytringsfrihet

Integreringsministerens Norge for de få
På Facebook sitter integreringsministeren vår og bygger opp stemningen frem mot vårt eget valg neste høst. Hun godsnakker med tidligere leder av Norwegian Defence Leauge-Ronny Alte på sin egen facebookvegg. Pegida-Ronny Alte. Norsk Frihetsparti-Ronny Alte. Soldiers of Odin-Ronny Alte. «Pleier omgang med ekte nazister»-Ronny Alte. Bad Boys Club-Ronny Alte. En mann som har hatt en finger med i spillet i de fleste rasistiske nyvinningene vi har sett de siste årene. Som den dagen da Anders Behring Breivik, en tidligere partifelle av integreringsministeren, begikk en grufull terroraksjon midt i vårt mest sårbare hjerte, i likhet med resten av NDLs facebookgruppe var ikledd de samme riddersymbolene som Breivik brukte for å flagge det han stod for. Den Ronny Alte. Den profilerte og kjente – Listhaug vet hvem han er – Ronny Alte.

De snakker om hvordan venstresiden for lenge har brukt «rasismekortet» når de går tomme for argumenter og om hvordan tiden for å skyve ting under teppet er forbi. Tidligere denne uken har hun snakket om at nordmenn er slike som drikker alkohol, spiser svinekjøtt og viser ansiktet sitt og om hvordan hun har en nullvisjon for mottak av flyktninger i Norge. Integreringsministeren. Og jeg kjenner at hun mister meg. Vår integreringsminister får meg til å kjenne på klamheten, trangheten, på hjerteløsheten og på følelsen av å ikke lenger høre til. Ikke være bra nok. Aldri være bra nok.

LES OGSÅ: Nazister og islamofober til støtte for Sylvi Listhaug

Integreringsministerens facebookvenner
Selv ikke jeg er norsk nok. Jeg, som er oppvokst et lite steinkast og et fjell fra Integreringsministeren. Jeg, som har aner i riket så langt tilbake som manns minne og landets kirkebøker kan huske. Jeg, som har vokst opp i fjæresteinene i et av våre mest ikoniske fjordlandskap og som hadde en bestefar som lærte meg å tjære færing og slipe vedøks på slipestein. Jeg, som faktisk den dag i dag har en rosemalt kaketine stående på hylla over mikrobølgeovnen og som med et smil breiere enn sola har seila Colin Archer-skøyte i sommerkuling over åpent romsdalshav og som kjenner minst 15 gode grunner å fiske middagstorsk på. Jeg er ikke norsk nok. Ikke nå lenger. I det siste har jeg oftere og oftere tatt meg selv i å lete etter alternativer. Etter steder vi kan dra, når vi ikke lenger kan være her vi er. Når vi må reise. Når riket ikke lenger tillater slike som oss.

For det er dit vi er på vei, er det ikke? Målet, det ultimate målet, det man jobber for å få til er å få oss til å reise frivillig fra riket? Muslimer, innvandrere og landssvikere. Som en del av en multireligiøs, multietnisk familie hvor venstresideverdier som å vise samhold og solidaritet med våre medmennesker er sentrale, så kan jeg sette kryss ved samtlige bokser. Enten må vi reise frivillig, ellers skal vi skytes. Det er det de sier til oss, det er det de har sagt til meg personlig flere ganger, integreringsministerens facebookvenner. De vil at vi skal dra, vi er ikke lenger velkomne der jeg kommer fra.

LES OGSÅ Kjersti Opstads tekst: Jeg vil ikke snakke om hat

«Du skal skamklippes og skytes, negerhore»
Budskapet om uønskethet strømmer mot oss i alle kanaler. Vi kan aldri jobbe hardt nok, aldri være perfekt nok, aldri være høflige nok, aldri være ydmyke nok, takknemlige nok. Vi kan aldri bøye hodet lagt nok ned og skamme oss nok, vi muslomane, shariamadrasser av noen halalhore-landssvikere. Husker du hva som skjedde etter krigen, har de spurt flere ganger – Integreringsministerens facebookvenner. Vi skal skamklippe deg, svarer de for deg om du ikke svarer raskt nok. Det er det vi gjør med sånne som deg. Du skal interneres, deporteres, tvangssteriliseres. Skytes. Negerhore. Din feite, jævlige negerhore.

Og et sted innerst inne i sjela kjenner jeg at jeg vil dra. Jeg virkelig vil dra. Til et sted hvor jeg kan være utlending uten å bli behandlet slik vi nå behandler de som har kommet hit. Jeg vil ikke være her lenger. Jeg vil ikke bli ropt til og tråkka på lenger. Av integreringsministerens facebookvenner. Dette er ikke lenger mitt land. Dette er ikke lenger et sted hvor jeg kan føle meg hjemme.

Hun andre som ikke føler seg hjemme
I vaskekjelleren i blokka jeg bor har jeg funnet et slags fellesskap med en gammel dame som er like fremmedgjort og usikker som meg selv. Hun har passert 80 og har sett blokka og dalen hun bor i bli flerkulturell uten at noen noensinne spurte henne om hva hun tenkte om det, hva hun ønsket. I år etter år har hun sett sine gamle naboer flytte ut eller falle fra og et nytt og fremmed storbysamfunn har flyttet inn. Hun er sint og hun er redd og mest av alt er hun alene. Den trygge fellesskapsfølelsen jeg kjenner i den nye kulturen. Den vidunderlige multikulturen som ikke vil skjelle meg ut, hetse meg og skyve meg unna er den samme kulturen som gjør henne redd, fremmed og alene. Min trygghet er hennes utrygghet.

Hun forteller meg om samholdet som en gang var og jeg forteller henne om de søte unge muslimske guttene jeg kjenner som besøker ensomme etnisk norske eldre og som hjelper dem helt uten betingelser og selviskhet. Hun forteller om sin utrygghet og forbanner alle disse utlendingene som kjøper seg inn i blokka. De skremmer henne, sier hun og jeg ser at hun mener det. Hun har hørt på radioen om alt det disse utlendingene gjør. Om hvordan fengslene er fylt opp med utlendinger. Om hvordan politiet har sagt det. Nå som vi ikke lenger skyver slike ting under teppene. Jeg forsøker å forklare at Groruddalen nok aldri har vært tryggere. Kriminaliteten har falt drastisk de siste årene. Men hun tror ikke på meg. De har sagt noe annet både på radioen og på TV og hun er redd. Hun er virkelig redd. «Vi burde ta bedre vare på de ensomme, etnisk norske eldre», sier hun og jeg tenker på alle de hun kunne ha blitt kjent med. Alle de vidunderlige menneskene mine som ville ha snakket med henne. Om hun ikke satt alene bak en låst dør og var redd dem.

Hat møtes av hat
Er det det samme jeg er ferd med å gjøre? Er jeg i ferd med å låse døra og sitte innenfor og være redd dere? Har også jeg slutta å være et oss? I frykt for å ikke være ønsket og velkommen?

I facebooktråden vår integreringsminister samtaler med Ronny Alte i har hun lenket til en kronikk av Amal Aden. I kronikken snakker hun om somalske «Fatumo», som ifølge Aden hater Norge, men er veldig glad i pengene hun får fra NAV. Det får meg til å tenke på inkludering og trygghet. Når språket som blir brukt av de som taler om deg ekskluderer og det som møter deg er fiendtlighet og hat, hvordan kan du da føle noe annet enn frykt og hat tilbake? Er redselen og hatet Fatumo føler for landet som har tatt henne imot forskjellig fra den redselen og det hatet min ensomme nabo på 80 som mener hun har mistet sitt land og nabolag, føler? Og hvor ulikt er disse følelsene igjen fra de følelsene som får meg til å føle meg ekskludert og uønsket i mitt eget land og som gjør at jeg til tider kan vurdere å bo i et land hvor presidenten truer med folkemord og hvor demokrati, vekst og trygghet er noe de en gang trodde på. Ikke noe som lenger er? I landet der de desperate lykkejegerene og migrantene kommer fra?

Inkluderingsminister for ekskludering
Ute er det en rå og iskald oktoberkveld. Snart er det november. Snart gjør verden noen viktige veivalg. De viktigste veivalgene på svært, svært lang tid.  Og jeg vet at innenfor denne iskalde retorikken vi bruker om hverandre, så finnes det noen levende, varme og elskende hjerter. Jeg vet hvem folket mitt er. Jeg vet hvor varmt og inkluderende folket mitt kan være. Og jeg vet hvem Fatumos folk er. Jeg vet hvor fantastisk varme og gode og inkluderende de kan være. Om vi bare kunne slutte å bruke iskalde harde ord om hverandre og begynne å bruke inkluderende, varme ord til hverandre. Hvilket fantastisk veivalg ville vi ikke da ha tatt. Nå, mens vi fremdeles kan velge. Og vi må gjøre det selv. For integreringsministeren vår, hun jobber mest for ekskludering.

Skjermdump fra Sylvi Listhaugs facebookvegg.

Skjermdump fra Sylvi Listhaugs facebookvegg.

Sylvi Listhaug har fjernet denne tråden fra veggen sin etter at det ble oppstyr om den på sosiale medier. 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.