Vi er et land i krig, men ingen bryr seg om oss

Foto: John Henderson

Det er ølkrig i butikken, utlånerne kriger om kunder, smørkrise og oljekrise. Men intervensjonen fra NATO uteblir og vi får ingen hjelp fra FN.

Svein Kåre Takle
Om Svein Kåre Takle (18 artikler)
Helsefagarbeider, pølsemaker og tillitsvalgt i Fagforbundet SHS fana, Bergen.

Vi har vel vært konstant i krig de siste 40 årene tenker jeg, med oljekriser, finanskriser og ikke minst priskriger på løpende bånd. For ikke snakke om alle låneselskapene som stadig kriger om kundestrømmen sin, altså meg og deg og alle andre som går rundt i gatene her og har det så fryktelig vondt hele tiden fordi den forbanna regjeringen bare tar pengene våre uansett hva vi bruker dem på.

Disse flyktningene fra Syria, Afghanistan, Somalia, Eritrea og alle andre land rundt omkring i verden? Jeg skjønner ikke problemet. Det er uroligheter der de kommer fra, så stikker de bare bort her til oss i nordvest og søker asyl. Men hva med oss? Dere må jo ha fanget opp et par av de spørsmålene og utspillene vi kommer med til dere når dere smyger dere over grensen fra Russland og inn her i varmen til oss. Hva tenker dere?

LES OGSÅ: TISA Hotell — et hjem for oss, et helvete for deg

Krigens ofre
Jeg vet hva jeg tenker, og det skal jeg dele med dere:

Jeg tenker at ølkrigen i 2003 skaffet ukultiverte ekle drankere øl til bare 9 kroner per flaske når bryggerienes krig sto på som verst. I et land der folk benytter enhver anledning og et hvert arrangement til å ødelegge kosen og stemningen med å bøtte nedpå litervis med alkohol tenker jeg at ølkrigen skapte uroligheter i samfunnet. Organisasjoner som Røde Kors er fremdeles daglig inne i de verste norske hjem for å trøste hjelpeløse barn som går for lut og kaldt vann mens foreldrene tømmer ned store mengder alkohol og det som verre er. Prioriterer seg selv foran barna. For ikke snakke om alle de som holder seg akkurat på den grensen til at ingen av de nærliggende godtroende naboene fatter såpass stor mistanke at de tar en anonym telefon til barnevernet for å melde fra om kritikkverdige forhold. Gud forby at vi skal angi naboen vår, tyste på vår kjære neste. Med det enorme alkoholforbruket nordmenn i utgangspunktet har, og den sinnssyke lavmåls drikkekulturen, tenker jeg at ølkrigen på begynnelsen av dette millenium ikke akkurat bidro til å bedre forholdene her oppe. Hvor var FN og NATO da? Hvem ga oss tilbud om asyl i et roligere land? Menneskesmuglere kunne sikkert sendt ut horder med hjelpeløse stakkarslige, i små joller av tre ut på de syv hav på jakt etter et bedre liv i et land uten brysomme lavintelligente som drikker med begge hender.

Jeg tenker at bleiekrigen for seks år siden tok knekken på de titusener av småbarnsfamilier som hamstret i så store mengder at man lett kunne mistenkt kvinnene for å bruke dem som bind. I et land der så mye varer og gjenstander som overhodet mulig tiltenkes engangsbruk tenker jeg at bleiekrigen fikk alle landets søppelfyllinger til å svømme over av miljøfarlig avfall som den levende konsekvens av nordmenns manglende forståelse for verdien av gjenbruk. Et svimlende fåtall av de jeg kjenner bruker så mye som mulig opp igjen for å redusere avfall, og de kritiseres og baksnakkes av bortskjemte drittunger som kun opplever det store utland via reisebyråer som tar skammelig godt betalt for sol og varme, den mest omdiskuterte norske mangelvaren. Hvor mange mennesker som ligger og sulter i hjel i 40 grader celsius er vi fullt klar over, for vi kaller dem lykkejegere. Vi har jo nok med bleiekrigen, en av de mange krigene som skaper masse uroligheter i samfunnet vårt. Hvor var FN og NATO da? Hvem ga oss tilbud om asyl i et roligere land?

LES OGSÅ: Det var en gang en velferdsstat

Strømmer av lykkejegere
Jeg tenker at godterikrigen før sommeren en dag kommer til å koste mer enn den smaker. Kyniske dagligvarekjeder presset prisene ned og beklaget seg over den sure svie som skulle komme etter den søte kløe, at dette ikke nok kunne være noe bra for selskapets økonomi. Ingen tjente penger på snopet som ble solgt, ikke en gang forbrukerne tjente noe på det til tross for at enkelte medier påstår at vi forbrukere tjener på priskriger. For noe stort forbanna tull!

Med overvekt spådd som den fremtidige folkesykdommen tenker nok jeg at en priskrig på noe så helseskadelig som godteri vil være alt annet enn gunstig for den allerede makelig anlagte grinete nordmannen som hele tiden er redd for at utlendinger skal komme hit å ta alle pengene våre. For det er den røde tråden som går igjen her, at vi er redd noen skal ta pengene våre. Den store godterikrigen skapte også uroligheter i samfunnet når folk gikk mann av huse for å sikre seg de beste smågodt-favorittene først som sist. Jeg fikk jo ikke med meg denne nyheten, så jeg la bare merke til at butikkene jeg handlet i plutselig hadde enormt med kunder i forhold til hva de var vant til. Så la jeg merke til de syke mengdene med smågodt i plastposer folk gikk og bar på i den ene hånden, også selvsagt energidrikken i den andre hånden. Burn, Battery eller Red Bull, som ikke akkurat bidrar til sunnere livsstil. Horder av lykkejegere strømmet til de tusener av kassepunkter med store mengder smågodt og energidrikker. Så ekstrem var denne godterikrigen at butikkene måtte gå ut med store plakater med beskjeder om at kunden ikke kunne ta hele kolli med én og én sort, men heller grabbe med seg i plastposer, og dette bare for at det skulle være nok til alle. Butikkene er fremdeles fortvilet over alle pengene de taper, eller ikke tjener. Og sivilbefolkningen sto midt oppi denne kalde krigen, formelig tvunget til å kjøpe tonnevis med godteri for å vedlikeholde ekspertenes spådom om overvekt og diabetes som de nye folkesykdommene. Hvor var FN og NATO da? Hvem ga oss tilbud om asyl i et roligere land?

Krigsherjet land i smørkrise
Inspirasjonen til denne kronikken fikk jeg da jeg hadde en lang samtale med en som kom hjem fra Bangladesh, et land i sorg, til Norge, et land i sorg, i det herrens år 2011. Den første beskjeden hun fikk da hun returnerte med inntrykkene fra menneskesmuglernes mekka var at julematen sto i fare som følger av en smørkrise. Det krigsherjede Norge manglet smør, eller rettere sagt Tine meierismør. Det var plutselig blitt avgjørende for å skape julestemninjg i de allerede tusenvis av stappmette hjem dette året. Alle kakene og matrettene vi visstnok ikke kunne fremkalle som følger av faren for ett enkelt utsolgt produkt? Men bøndene våre fikk aldri den kredden de fortjente selv da. Vi jamret bare over det ene produktet som butikkene opplevde litt manko på en periode, og krisen var så omfattende og sårbar at den fikk oppmerksomhet langt utenfor landegrensene. Hvor var FN og NATO da? Hvem ga oss tilbud om asyl i et roligere land?

Jeg for min del tør ikke tenke på hva slags rykte vårt folkeslag har der ute i den store verden, med all oppmerksomheten vi tiltrekker oss fra kriser og kriger om produkter og overforbruk. Det er flaut. Barn sulter i hjel i 40 varmegrader mens vi sutrer over mangel på sommer. Unge jenter fra Asia selges som varmt hvetebrød til feite, kåte vestlige horekunder mens våre menn faen ikke klarer å ta et nei for et nei når hun ikke vil ha sex likevel. Tapre menn graver sine barn ut av ruinene for å begrave dem på anstendige plasser og noen av deres slektninger sitter her borte og gråter hver gang det kommer dem for øret at det har skjedd et nytt attentat i hjemlandet, mens vi bekymrer oss over hvor mye disse ensomme menneskene koster vårt samfunn. Leger Uten Grenser jobber på spreng for å lappe sammen totalt ødelagte små barn mens vi hamstrer bleier og tørrmelk til den store gullmedaljen. Frivillige organisasjoner setter sine liv på spill for å få litt mat og medisiner frem til de trengende mens våre butikkjeder bekymrer seg over at noen få griske tankeløse skal tømme butikkhyllene deres for smågodt.

Og sist men ikke minst, vi er så likegyldige til våre mest verdifulle at vi titt og ofte stuer dem inn på et rom slik at vi kan sitte oppe og drikke oss sanseløse til langt ut på natten. Alt dette skjer hele tiden uten at vi later til å lære så fryktelig mye.

Fatølets nødvendighet
Men Gud forby dersom en butikk sanerer et produkt som er deg nidkjær, som for eksempel kampanjen med å boikotte en dagligvarekjede fordi dem har kastet ut en variant av fatøl fra butikkhyllene sine. Ja da reagerer vi med sjokk og vantro da. For det går ikke an å kjøpe noe annet, det ene fatølet til den ene produsenten er viktigere enn Marevan er for en hjertepasient, så går du på dagligvarebutikken og oppdager at det fatølet ikke lenger står i hyllene blir du såpass sjokkert og engasjert at du lett kan dele innlegg på sosiale medier om å danne opposisjon mot den ene butikkjeden som mangler det ene produktet.

De sier at trafikkbøller bør gå en vakt på akuttmottaket En kamerat av meg sier at overgripere bør gå en vakt på sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus. Jeg sier at vi alle bør ta oss en tur til et land der bare det å overleve fra dag til dag er så stort at alt annet er en bonus. For vi fyller opp hele oss selv med smågodt, energidrikk, søppel-tv og korte avstander til uvesentlige plasser. Vi er så mette at vi er blitt konstant sultne.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Ronjar__

    Her var det mye «vi». Vi er vel alle syndere, og jeg skal ikke kaste noen stor sten her. Men foretrekker at moralistiske bannbuller presiserer det fellesskapet pisken svinges over.