Når forbrytelser skal lønne seg

Foto: Lars Åge Kamfjord

Justisminister Anundsen går inn for profittdrevne fengsler. Det er et inhumant system som i tillegg har gir større gjentakelsesfare og økte utgifter.

Stein Lillevolden
About Stein Lillevolden (10 Articles)
Sosialarbeider i København

Det vakte en smule oppsikt da Fremskrittspartiet nylig gikk inn for private fengsler i Norge i forslag til nytt partiprogram. Det er egentlig ingen nyhet, men et varslet (over)grep fra justisministerpartiet i den blåsorte regjeringen, for Fremskrittspartiet har også tidligere programfestet dette. Regjeringsmedløperne i Høyre har likeledes for lengst tatt de første skritt i retning konkurranseutsetting av fengsler, gjennom å være for private utbyggere av fengsler og fangetransporten utlisitert til vekterbedrifter. Det er ikke underlig at mange internasjonale fengselsfirmaer allerede har lobbyister og norske avdelinger på plass i Oslo, for å bringe seg i posisjon overfor regjeringens ustyrlige vilje til å bruke av det deilig store oljefondet til å straffe de fattige og gi de rike skattelettelser.

LES OGSÅ Lillevoldens tekst om feilede politimetoder: Eirik Jensens uro

Strengere straffer, flere fanger
Den gang Fremskrittspartiet og Høyre var i opposisjon, angrep begge partier den daværende rødgrønne regjeringen for lange soningskøer og hevdet dette enkelt kunne løses med privatisering. Etter at de selv kom i posisjon bare økte soningskøene på grunn av stadig lengre straffer, selv om antall anmeldte lovbrudd faktisk har vært nedadgående i mange år. Det enormt kostbare oppkjøpet av 242 fengselsplasser i det nederlandske fengselet Norgerhaven har endret fint lite på soningskøen, da Norge samtidig bare pøser på med stadig lengre straffer og varetektstider. Dette i en tid hvor land Norge vanligvis sammenligner seg med har til dels kraftig nedgang i bruken av fengselsstraff. Et godt eksempel her er nettopp leievokterlandet Nederland. Bare mellom 2011 og 2015 falt fangetallet i Nederland med 27 prosent, og over den siste tiårsperiode er det daglige fangetallet halvert, fra 20.000 fanger til underkanten av 10.000. Mer enn tyve fengsler er lukket, og dette tallet ville vært enda høyere hadde ikke reaksjonære krefter som Anundsen og hans belgiske kolleger kommet med kapitalinnsprøytning, og dermed opprettholder antallet fengsler i Nederland på et kunstig høyt nivå.

Det er nedgang i den registrerte kriminaliteten både i Norge og Nederland, men der Norge får stadig fullere fengsler på grunn av økte straffelengder og stramming av kriteriene for prøveløslatelser, har Nederland innsett at fengsler i første rekke bare produserer flere fanger. Nederland hadde i mange år med tilsvarende voldsom økning i fangetallet, inntil de bevisst begynte å gå etter nedkorting av straffetiden, endring av narkotikalovgivningen og utvidet bruk av prøveløslatelse. Likevel er Nederland et grelt eksempel på et land hvor kriminalpolitikken blir stadig mer inhuman gjennom deres sammenblanding av kriminal- og sosialpolitikk og uetisk tvangsbehandling av de mest rusutsatte og nedslitte menneskene, så de er absolutt intet forbilde. På mange måter er Nederlands kriminalpolitikk langt mer inhuman og inngripende enn den norske inntil nå, men samtidig ser de på fengsel som et dyrt, gammeldags og ubrukelig verktøy mot de fleste former for kriminalitet.

LES OGSÅ: Når kampen mot kriminalitet forpurres av ideologi

Den store norske innelåsning
For 2014 (den senest tilgjengelige kriminalstatistikk i Norge) er det en økning i antallet gjennomførte fengselsdøgn for både varetektsfengslinger og avsoning av fengselsdom, til tross for færre anmeldte forbrytelser. Dette året ble det sonet nesten 11 000 flere døgn på fengselsdom i anstalt enn året før. Dette kommer i tillegg til den økningen av gjennomførte fengselsdøgn som er kommet på grunn av den økte bruken av elektroniske fotlenker. Aldri har det vært flere fanger i Norge i fredstid.

Levekårsundersøkelser av den norske fangebefolkning viser at de i hovedsak er en oppsamling av alle former for sosial dårligdom, og at man i særlig grad straffeforfølger folk med enorme rusproblemer. En endring i norsk narkotikapolitikk i en sosialpolitisk retning ville tømme norske fengsler på samme måte som i Nederland, men i stedet fortsetter man Norges vanvittige undertrykkelse av utslåtte og nedslitte mennesker.

I alle land som tidligere har innført privat fengselsdrift, har målet vært gjøre maktbruken og fattigdomsforfølelsen billigere, men selv i pionerlandet USA har man oppdaget at private fengsler er langt dyrere i drift enn de statlige fengslene, fordi profittkravene er høye fra investorenes side og avkastningstidene korte. I tillegg blir de føderale fengslene stadig mer utarmede og overfylte, fordi de skal ta seg av det høyeste sikkerhetsnivå og ressurskrevende fangene. Men privatiseringsindustrien er mektig og har mange ideologiske fortalere, og kan fengslene privatiseres, kan alt privatiseres.

Justisminister Anundsen kjenner godt til at private fengsler både i USA og Storbritannia er et pengesluk, men han er først og fremst en ideologisk agent for straff og privatisering, og slett ikke opptatt av fengslenes skadevirkning og enorme menneskelige og økonomiske omkostninger. Han vet godt at private fengsler er en drivkraft i utvidelsen av bruk av straff, men selv om fengsel er et ubrukelig kriminalpolitisk middel, er det tidenes beste politiske verktøy for makt. Her i tabloidpolitikken og populismens tidsalder er lengre straff, mer politi, mer fengsel, mer innelåsning av flyktninger og mer maktbruk mot sosiale problemer selve generatoren for økt stemmetall ved neste valg.

LES OGSÅ: Væpnet politi gir allmennfarlig trygghet

Privatisert fangetransport
Høyre og Fremskrittspartiet går også inn for privatisering av fangetransport, der politiet tidligere har stått for transporten av alle varetektsfanger. Bruken av vektere i fangetransport er prøvd tidligere. I 2003 startet Bondevik II-regjeringen forberedelsen for et prøveprosjekt hvor fangetransporten i Søndre Buskerud, Vestfold og Telemark overlatt til private vekterselskap, inntil den rødgrønne regjeringen overførte fangetransporten til en nyopprettet gruppe av fengselsansatte, og altså ikke tilbake til politiet. Dermed ble bakdøren holdt åpen får ny privatisering, fordi det blir en enkel organisatorisk øvelse å føre fangetransporten tilbake til et internasjonalt sikkerhetsfirma.

Hafslund Sikkerhet AS vant anbudet i prøveprosjektet for privat fangetransport i 2004-2006, men har senere blitt kjøpt opp av den internasjonale kjempen Securitas. Alle de store aktører i det europeiske fengselsindustrielle kompleks er allerede på plass i Norge, så med dagens regjering er det bare et tidsspørsmål når anbudsrunden først for å gjenoppta privat fangetransport, og deretter bruke dette som springbrett for de store firmaer med ferdige pakker for privat fengselsdrift.

Erfaringer fra UK
Når norske og europeiske myndigheter skal vise hvor liberal og god kriminalpolitikk man fører, griper man gjerne til skrekkeksempler fra USA med vanvittig høye fangetall, fanger i telt, anstalter med ekstremt overbelegg, Three Strikes Out-politikken som fabrikk for stadig nye fanger, og det er selvfølgelig et interessant poeng at selv i USA har man nå oppdaget at private fengsler er dyrere, dårligere og det stikk motsatte av kriminalomsorg. En kan bare se et par episoder av Orange Is the New Black på Netflix for å bli overbevist om det. I en slik sammenligning kan selvfølgelig alt i Norge se godt ut, men det er mer nærliggende land og eksempler på hva privatisering av fengsler fører til.

Pionerne innen privatisering av fengsler i Europa er Storbritannia. Faktisk har Storbritannias felles fengselsadministrasjon en langt større andel av sine fanger i private fengsler enn hva USA har! I England og Wales var 18,5 prosent av fangene i fjor i private fengsler, og for Skottland var tallet 15,3 prosent, mens i USA var 8,4 prosent av fangene i private anstalter (se en sammenstilling av tall fra offisielle kilder her).

Den europeiske føderasjonen av fagforeninger for offentlige ansatte EPSU har nøye overvåket alle former for privatisering i EU, og i en rapport utført av den uavhengige fengselsprivatiseringsforskeren Stephen Nathan peker han på at privatiseringen av fengsler i UK har betydd økt fangetall, økt overbelegg og økt tilbakefall, og til tross for senkede standarder og rettigheter for lønn, arbeidstid, sykedagpenger, ferie og pensjoner, har privatiseringen ført til stigende omkostninger for skatteyterne.

LES OGSÅ: Fattigdom og fengsel i USA

Det fengselsindustrielle kompleks
Det første trinn på veien til private fengsler rundt omkring i verden har alltid vært bygging av fengsler under konstruksjonen Offentlig Privat Samarbeid OPS. I Storbritannia ble det tilsvarende Privat Public Partnership PPP åpningen for at det som ofte benevnes som det internasjonale fengselsindustrielle kompleks kunne få så stor makt og utvikle overlappende interesser mellom regjeringen og en industri av sikkerhetsleverandører.

Et eksempel er det multinasjonale selskapet Sodexo, som under slagordet ”Quality of Life Services” har 420.000 ansatte i 80 land og et overskudd på 20 milliarder euro fra drift av kantiner, mat til flyplasser, rengjøring og service, men som også driver fengsler og asylinstitusjoner i England og Australia. Disse anstaltene er mildt sagt ikke preget av ”Quality of Life”, men en viktig del av en mektig pengemaskin.

I Norge kjenner man kanskje bedre til en av deres samarbeidspartnere i fengselsdrift, det dansk-britiske G4S som et vekter- og sikkerhetsfirma med tidligere tette relasjoner til det danske Falck, inntil denne delen ble skilt ut. Dette er verdens tredje største private arbeidsgiver med over 600.000 ansatte, og har det selvbevisste slagordet ”Securing Your World”. Deres fengselsdrift og fangetransport har svært frynsete rykte og vært under voldsom kritikk i England etter en rekke skandaler, men profitten ved privat fengselsdrift er åpenbar stor nok til at kritikken preller av, og selv om de flere ganger har vært nominert til prisen Public Eye Award for verdens verste firma!

G4S pleier å unnskylde seg med at det ikke finnes noen G4S-fengsler, de blir bare drevet av G4S, og kritiserbare forhold skyldes kriminalpolitikk, ikke G4S. De tilbyr ikke bare fengselsdrift, men tjener også godt på å tilby firmaer produksjon, montering eller pakking av deres varer i fengslene til lave omkostninger på grunn av eliminering av lønnsutgifter. G4S har virkelig skaffet seg sugerør inn i hele verdens statskasser, for deres private kunder utgjør bare fire prosent av deres enorme inntekter. Hvis G4S skulle vinne anbud om fengselsdrift i Norge, skal Anundsen være forberedt på at de alltid fraskriver seg ansvaret for overgrep og konsekvent dytter skylden over på nærmeste politiske ansvarlige.

Erfaringene fra Storbritannia bør studeres nøye, slik at man vet hvilke krefter man står overfor. Samtidig er det grunn til å huske at det er en dråpe sannhet i G4S’ arrogante avvisning av ansvar for en rekke overgrep og dødsfall i britiske fengsler og under privat fangetransport med at dette ikke er deres skyld, men kriminalpolitikkens ansvar. Det er ikke tvil om at dagens regjering er skyldig i planlegging for at kriminalitet skal bli lønnsomt.

Privatisert rettsstat?
Frihetsberøvelse og statens monopol på fysisk maktbruk er kjernetemaer innen maktutøvelse i det som defineres som en rettsstat. I det idealiserte bildet av den borgerlige rettsstaten skal det være en klar ansvarslinje i maktutøvelse, slik at den kan kontrolleres og i siste instans stå til ansvar overfor offentligheten gjennom demokratisk kontroll, offentlighet og innsyn. Selvfølgelig representerer staten mektige økonomiske og politiske interesser, men likevel ikke så snevre eierinteresser som en privatisert kriminalomsorg. Nå er det en smal sak å se brudd på den offentlige kontroll over maktutøvelse og graden av rettssikkerhet også i dag, men ved privatisering blir bildet mer sløret med uklare ansvarslinjer.

Historisk var demokratiske statsdannelser en premiss for å kunne tilkjempe seg menneskerettigheter og et minimum av forutsigbare forhold innen straff og maktanvendelser. Derfor er det helt på tvers av den borgerlige rettsstats grunnlag å overlate fysisk maktanvendelse og innelåsning av mennesker til private økonomiske interesser og kontroll. Private aktører er alltid satt til verden for å representere sine investorer, ikke fellesskapet og rettsstaten. Økonomiens lover for avkastningen på investeringer vil alltid gå foran fangers rettigheter i et privat fengsel, for de går ikke akkurat inn i dette feltet fordi de er filantroper.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*