Legeforeningens streik angår oss alle – angrepene på arbeidstida må bekjempes

FOTO: Rohin Francis

Den dagen fagbevegelsen mister grepet om lønn og arbeidstid, da er det min påstand at fagforeningene har tapt sin betydning.

Jørund Hassel
Om Jørund Hassel (59 artikler)
Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

To av de viktigste sakene for at fagforeningene ble dannet og fagforeningenes eksistens har vært, og er, retten til å få ei lønn som er til å leve av, og kampen om ordnet arbeidstid. De kampene som fagforeningene i sin tid kjempet, medførte at arbeidstakernes medbestemmelsesrett ble Grunnlovfestet (§ 110). Lønn og arbeidstid var fagforeningenes viktigste arbeidsoppgave den gangen fagforeningene ble dannet, for det ble først og fremst gjennom fagforeningene at medbestemmelsen ble ivaretatt.

Legekonflikten angår oss alle – i det konflikten handler om rett til medbestemmelse på arbeidstid. Kontroll på arbeidstid, er en fagbevegelsens grunnpilarer!

LES OGSÅ: Internasjonal solidaritet samler havnearbeiderne

Helse og marked
I arbeidervernlovgivningen og i Arbeidsmiljøloven av 1977, har dette med arbeidstid stått sentralt. Ut fra vernehensyn og helsemessige konsekvenser – basert på grundig forskning, har daglig og ukentlig arbeidstid stått sentralt i lovgivningen.

Forbud mot natt- og helgearbeid har likeså stått sentralt ut fra helserisiko og kroppens behov for hvile.
Med innføringen av markedsliberalismen i 1981/1985 (Willoch-regjeringene) startet oppsplittingen av virksomheter, og dermed oppsplittingen av fagforeninger. Det innebar en svekkelse av fagforeningene gjennom at viktig kompetanse ble borte i nye virksomheter.

I tillegg kom kravene til lengre åpningstider innenfor opplevelses- og servicenæringene. Dermed ble lønn gradvis en sentral oppgave i fagforeningenes hovedorganisasjoner, mens arbeidstid ble sekundær oppgave. Det ble gradvis et mer lokalt anliggende. Lokale fagforeninger fikk mer og mer ansvar for arbeidstid, – ofte uten nødvendig opplæring på lov- og avtaleverket.

Foreninger opplever ofte utskiftninger av tillitsvalgte – og de som overtar mangler ofte tilsvarende kompetanse. Dermed forsvinner også viktig opparbeidet kompetanse i foreningene, samtidig som at styrkeforholdet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden forrykkes. Mange steder har det fått den konsekvens at helsemessige forebyggende tiltak ofres til fordel for marked og krav til lønnsomhet.

LES OGSÅ: Storstreiken i 1921

Markedsstyrt lønn spiser av solidarisk lønnspolitikk
Etter hvert ble markedstilpassede lønninger et tema. Det gjorde at enkelte hovedorganisasjoner begynte å tenke individuelle (markedstilpassede) avlønninger, fokusering på teoretisk kompetanse fremfor faglig kompetanse og så videre. Akademikerne er de som har gått lengst, og vil at avgjørelsesmyndigheten på lønn skal ligge på lokalt nivå. I 2016 inngikk Akademikerne i staten en egen tariffavtale. Den fokuserer på lokal lønnsfastsettelse – hvor sannsynligheten er stor for at forhold som trynefaktor, kameraderi, bekjentskaper og lignende kan få større gjennomslagskraft en faglig integritet.

Innføring av markedstilpassede lønninger, har virket veldig negativt på den solidariske lønnspolitikken, og har skapt store forskjeller i befolkningen. Aksjeutbytter, opsjoner, bonuser, pensjonsavtaler, sykeforsikringer, sluttavtaler, og en rekke andre frynsegoder kommer ofte som et tillegg til markedsbaserte lønninger.

Poenget er at lønnsbudsjettene er ofte en fast post – som det er vanskelig å få økt størrelsen på. Det gjør at for å få rom til høyere lønn for ledere og høyt utdannende – så spises det av lønn til øvrige arbeidstakere, ubekvemstillegg mv som da får forringet sine lønns- og arbeidsvilkår. Den solidariske lønnspolitikken taper på denne måten i forhold til markedets krav.

Arbeidstakere stenges ute
Markedstilpassede lønninger, og det at det er oppstått en klassetenkning, som gjør at den solidariske lønnspolitikken er gått tapt.

Det er også et problem at innen det offentlige, og i ledelsen i private virksomheter, ansettes det for tiden nesten bare folk med høyere utdannelse. Arbeidstakere stenges på denne måten ute fra sentrale beslutningsorgan i virksomhetene gjennom at de posisjonene forbeholdes de med høyere utdanning.

Det preger den nye arbeidsgiverpolitikken, hvor personalpolitikken innebærer at arbeidstakere uten utdannelse blir veldig lite verdsatt. Kraften til fagbevegelsen i at «sammen er vi sterke» er dermed fjernere enn på lenge.
Det som har bygget opp faglige rettigheter for arbeidstakere, er at «sammen står vi sterke – splittet står vi svakt». Det er trist at arbeidsgiverorganisasjoner, Civita, konsulentbyråer og politiske partier har forledet arbeidstakere og enkelte arbeidstakerorganisasjoner til å tro at «alene er vi sterke».

Medbestemmelse forsvinner gradvis
Endringene i Arbeidsmiljøloven fra 1/7 2015, og delvis loven med virkning fra 1/1 2006, ble et angrep på arbeidstiden og arbeidstakernes medbestemmelsesrett. Loven av 2015 legger opp til at arbeidstid skal avgjøres på virksomhetsnivå (ikke lengre på sentrale nivåer) – og hvor lokale fagforeninger ikke lengre kan la seg bistå fra sentrale organisasjonsledd på samme måte som før.

Det er min påstand at i mange fagforeninger og lokale ledelsesnivåer, er ikke kompetansen til stede for å sikre at hensynet til helse, miljø, sikkerhet, sosiale og velferdsmessige blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte med disse lovendringene. Ingen skal utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger ved utførelse av arbeid.
Etter innføringen av Arbeidsmiljøloven av 2015, ser vi kraftige endringer i utøvelse av arbeidsgiverpolitikken mange steder. Og hvor dette med å frata arbeidstakere medbestemmelse på arbeidstid står veldig sentralt. Spesielt angripes kravet til skriftlig avtale/partsenighet på vaktplaner og arbeidstid.

Et annet forhold er at ofte brytes minimumskravene til innhold i arbeidskontrakten i nyere avtaler – hvor kravet er at arbeidstid, pauser og arbeidssted er sentrale poster som skal fremgå av kontrakten. Det er blitt mer og mer vanlig at disse postene utelates. Det betyr at arbeidstakeren skriver under på, og står uten vern og beskyttelse av fritiden.

Legene har i lang tid fått leve sitt eget liv hva angår arbeidstid. Når arbeidsgiverorganisasjonene skulle finne et «offer/prøveklut» for å oppheve kollektive avtaler på arbeidstid – og overføre mer makt til arbeidsgiverne – så er det ikke overraskende at de valgte nettopp legeforeningen og arbeidsgiverorganisasjonen. Spesielt fordi Spekter er i førersete når det gjelder å forsøke å kneble fagforeninger.

På denne måten er ikke verken Akademikerne eller Legeforeningen helt uten skyld at de står i en streikesituasjon. Kollektive løsninger og arbeidstidsspørsmål har ikke stått sentralt nok i det daglige arbeidet hos Legeforeningen/ Akademikerne er min påstand.

Det er ganske spesielt at leger, som er sentrale i forebyggende helsearbeid, kanskje er blant de arbeidstakergruppene som minst etterlever de forskningsmessige funn på hva som er helsefremmende arbeid?

Fagforening mot fagforening
Men også andre hovedorganisasjoner har bidratt til denne utviklingen. Innenfor kriminalomsorgen har Kriminalomsorgens Yrkesforbund (YS) og Norsk Fengsels- og kriminalomsorgsforbund (LO) eksempelvis bidratt i den offentlige debatten. I kampen om å verve medlemmer, har det å kunne gå lengst i å sette gjeldende lover og avtaler på arbeidstid til side stått sentralt. Det er paradokset, når fagforeninger som skal kjempe for arbeidstakernes interesser, samtidig kjemper om de samme medlemmene. Når fagforeninger settes opp mot fagforeninger, da følger høyrepartiene, arbeidsgiverforeninger, Civita med flere veldig godt med. Splitt og hersk er alt hva arbeidsgiverne ønsker seg.

Tilsvarende har skjedd innenfor helse- og omsorgstjenester, hvor underbemanning forsøkes kompensert med innføring av «nordsjøturnuser på land». Å sammenligne nordsjøturnuser på land og til vanns blir feil. Fordi er man på land har man gjerne omsorgsoppgaver, hus og hjem som skal vedlikeholdes og holdes rent, matlaging, pendling med mer som kommer i tillegg. Det har ikke de som jobber og bor på oljeplattformer. Men i Arbeidsmiljøloven er det fra 1/7 2015 kommet inn en lovbestemmelse som gir dårligere beskyttelse for arbeidstakere blant annet for helse- og omsorgsarbeidere (Aml, § 10-12 (7))

Ovennevnte forhold ble lagt til grunn da Høyres Stortingsrepresentant, og leder av Stortingets arbeids- og sosialkomite, Arve Kambe, i 2014 mente at arbeidstakere måtte kunne få jobbe 24-timersvakter om de ønsket det. Det ble også et sentralt punkt i debatten i 2014/ 2015 om hvorfor fagforeninger kunne stoppe at den enkelte ville jobbe 24-timersvakter (slik man ønsket det ved blant annet Ila Fengsel).

LES OGSÅ: Jobbklubb med NAV – Plassen som gjør deg gal

Arbeidstidsutvalget knekker fagforeningenes medbestemmelse på arbeidstid
I disse dager er Arbeidstidsutvalgets innstilling ute på høring. Et av de sentrale punktene i Arbeidstidsutvalgets innstilling, er å fjerne fagforeningenes innflytelse på gjennomsnittsberegning av vaktplaner, og forkortet friperioder mellom vaktene.
Konflikten mellom Spekter og Akademikerne handler mye om det Arbeidstidsutvalget foreslår, men som ennå ikke er vedtatt.

Støtt legeforeningens streik – den angår oss alle

Det overordnede mål må være at arbeidstidsordninger som krever omfattende unntak fra arbeidsmiljøloven, ikke skal ikke avtales individuelt. Den enkelte arbeidstaker skal slippe å måtte stå alene med sin sak mot et stort kobbel av personer på arbeidsgiversiden (HR-sjefer, jurister, økonomisjefer mv).

Det er umåtelig viktig at arbeidstakerorganisasjonene står sammen om en solidarisk lønns- og arbeidsgiverpolitikk, og hvor spørsmålet om lønn og arbeidstid løftes opp som den viktigste sak. Den dagen fagbevegelsen mister grepet om lønn og arbeidstid – da er det min påstand at fagforeningene har tapt sin betydning.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned