Ad det der klippet som vi alle har flirt av de siste dagene. Den hvor «purpose» og «millennials» skrevet med Scrabble-bokstaver er to stikkord. Innholdsløst vrøvl, akkompagnert med dårlig engelsk og heftig gestikulering. Klippet er jo hysterisk morsomt, men samtidig er det noe skremmende over det hele. Masser av våre skattepenger går bort til å berike folk som driver med bullshit og kvakksalveri som dette. Jeg skal ta en liten historie fra mitt eget liv nå.
LES OGSÅ: Sigrun Vågeng: Her er min historie om NAV
Tvangsmotivering
Etter at jeg var ferdig med masterstudiet i Oslo gikk jeg arbeidsledig en stund. Jeg hadde riktignok noen vakter her og der på et pedagogisk vikarbyrå, og noen korte vikariater andre steder. For det er det fine med vikarjobbing er – ikke for deg, men for statistikken – at det ser ut som om du er i jobb. Jevnt over var jeg arbeidsledig i en ganske lang periode, uansett hva statistikken har lyst til å si om det. Med en gang du krysser grensen fra kortere til lengre periode så blir det satt i gang en masse tiltak. Dette kalles gjerne jobbtiltak og har sin form i en serie med forskjellige motivasjonskurs. Du skal helt enkelt lære deg til å bli motivert til å søke jobb.
Dette er ikke kurs som NAV holder selv, men tjenester som NAV har kjøpt inn fra profesjonelle aktører der ute. De som tilbyr det beste produktet, den beste motivasjonen for minst mulig med penger, får oppdraget. Det er snakk om mange hundre millioner kroner på landsbasis som blir brukt på prosjekter som dette.
I forkant av kurset får du et brev i posten, hvor det står at NAV tenker å trekke deg for penger hvis du ikke møter opp for å bli motivert. Så da er det bare å møte opp.
LES OGSÅ: Naver eller menneske, hvem er jeg?
Billig hjernevask
Når du så kommer inn i kurslokalet er gjerne noe av det første du ser et stort kaffeapparat. Den har enten et myntinnkast, eller vanligere at den tar kredittkort, som du kan kjøpe pulverkaffe fra for 20 spenn koppen. Rundt deg står det en masse andre arbeidsledige folk fra mediebransjen, datateknikkere, barnehageassistenter, litteraturvitere, oversettere og butikkmedarbeidere. Alle sammen har blitt sendt på Oslos desidert beste jobbsøkerkurs og nå ligger fremtiden foran oss som en lysgrønn og åpen eng. I hvert fall om fem minutter når kurset starter, klokka 09.00.
Etter fem minutter kommer kurslederne, typisk en mann og en kvinne, og ber oss stige på. Vi finner oss hver sin plass i lokalet og showet er i gang. De to presenterer seg og forteller om hvor suksessfull bedriften er: Den har vært årets gasellebedrift flere år på rad og de har størst suksess med å motivere folk ut i arbeid. Gasellebedrift høres flott ut, men betyr bare at de har vært flinke til å tjene penger. I dette tilfellet, dine skattepenger. Suksessoppskriften ligger i en helt ny type CV-mal, som vil gjøre at nettopp din CV flyttes fra nederst i bunken til toppen. Du blir fortalt at den CVen du har fra før er dritt. Men de har også en unik kompetanse, som de har tenkt å dele med oss, slik at vi kommer oss ut i arbeid. De regner opp alle kurs de har tatt i coaching og neuro-lingvistisk programmering (NLP). Det siste der er en hjernevaskingsteknikk fra 70-tallet. Heldigvis er det ren pseudovitenskap, så det funker ikke. Det er likevel betenkelig at dette har vært et salgspoeng overfor NAV som tror de har kjøpt billig hjernevask. Hun hadde også en-eller-annen-type–terapeut-utdanning som ikke fikk statsstøtte. Fyren hadde jobbet som telefonselger og dørvakt i mange år, før han tok coachingkurs og NLP-kurs.
«-Okei. Here we go…» tenker jeg.
Men holder kjeft litt til. Kjenner likevel at jeg blir smått forbannet av å ha bli sendt til et kurs som er fullstendig bortkastet tid. Dette var ikke første gang jeg ble sendt på kurs, og hvis man vil ta fri for et eller annet (noe man garantert vil) så er det greit å holde en lav profil en liten stund.
Kan bare gå en vei
Jeg sitter der, lengst bak, og ser på showet som utfolder seg. Det blir laget kart på tavlen. «Her er du!», sier en av kurslederne, og tegner en figur. «Her er målet ditt!», sier den andre, og tegner et mål på andre siden av tavlen. Hele tiden smiler de, gestikulerer og nikker. Så blir kursdeltakerne spurt om en masse ting som er viktige for dem: «Frihet» sier noen, en annen sier «Sove lenge!», «Familie», «Gode kollegaer», «Penger», «Reise på ferie», roper de ulike deltakerne ut alt mer entusiastisk.
Kurslederen danser rundt foran tavlen og tegner ned alt som blir ropt ut, samtidig som vedkommende nikker fornøyd til alle forslag. Slik holder det på i en time, hvorpå vi får forklart at noe av dette er slikt vi vil få i en jobb mens annet er slikt vi må ofre for å få en jobb. Vi får en pause og jeg går ut og tenner meg en sigarett. Den satans kaffeautomaten har jeg gitt opp. Jeg har 4,50 på kortet og det er uansett et VISA Electron. Så det funker ikke. Ei blid jente kommer ut til meg og spør om jeg har fyr. «Javisst», sier jeg og fyrer opp henne. Ikke som en kul cowboy, men mer som en trøtt slask med 4,50 på kontoen. «Vet du hva? Jeg føler meg skikkelig heldig!», sier hun og tar et trekk. «Ok?», sier jeg, mens jeg tenker på at jeg faktisk har en termos hjemme og kunne traktet en kanne før jeg dro. Jeg burde jo vite at vi ikke fikk gratis kaffe på et kurs i regi av NAV – eller noen som NAV har kjøpt inn for å gjøre livet mitt surt. «Ja.» Sier hun og fortsetter, «Jeg er skikkelig motivert for dette kurset, og når jeg så hvilken kompetanse disse to har og at de vil dele den med oss… det kan jo bare gå en vei!»
Jeg kjenner at jeg ikke gidder å prate mer med henne, røyker litt hardere på sigaretten, stumper den, og legger sneipen tilbake i pakken. Så går jeg inn igjen.
LES OGSÅ: Tiltaks-fella
Lukk øynene og tenk på noe
Den mannlige kursholderen har satt seg på en stol og nå er det kvinnen som skal kjøre showet. Vi blir bedt om å sette oss i en ring. Lukke øynene og tenke på en ting som vi vil. Vi skal tenke skikkelig hardt. Jeg begynner å tenke på kaffe, men så tenker jeg at jeg helst bare vil dra herfra. Jeg har ikke lyst å motivere meg selv til å la meg motiveres av disse to idiotene. Men jeg sitter bare og holder kjeften min og lukker øynene. Så sier hun at vi skal tenke på en hatt, hvor vi skal legge denne tingen vi tenkte på. Etter vi hadde gjort dette så skulle hver og en av oss, hver bidige deltakere, late som om vi, en etter en, plukket opp hver vår tanke fra fantasihatten. Så skulle vi presentere denne. Plutselig så jeg at vi var tilbake i ungdomsskolen. Der var jo klassens klovn, som hadde en kjempemorsom ting i sin hatt, smartingen var også der med sin smarte og gjennomtenkte ting i hatten. Det var også noen sjenerte folk som sa det samme som personen ved siden. Jeg husker ikke hva jeg sa at jeg hadde i hatten. Men når vi var ferdige så var det lunsj. Halve dagen igjen, men så var det jo seks uker til med usynlige hatter, kjempeentusiastiske kvinner på røykehjørnet og en dørvakt som nikket sykt irriterende hver gang man snakket med ham. Den nikkinga har han lært seg på NLP-kurs og lever i troen at det skal programmere dem han snakker med.
Seks uker med tankekart som viste deg og dine interesser. Seks uker med CV-skriving, eller spissing, som de kalte det. Seks uker med en kursleder som insisterte på at han skulle lese opp hvert eneste vikarbyrå som fantes i landet, med teatralsk innlevelse som om han var midt oppe i sitt livs rolle – noe trist å tenke på at han trolig også var det. Seks uker med øvelser på å skrive søknadsbrev som fikk deg til å se ut som en jævla idiot hvor hen du sendte de: «Hei, mitt navn er Magnus Eriksson, og dere har drømmejobben min!». Det endte i hvert fall opp med at man sendte disse overpositive salgsbrevene til jobber man egentlig ikke vil ha. Faen, kan jo ikke sende en CV hvor du prøver å selge deg selv som en støvsugerselger vil selge en støvsuger. I hvert fall ikke til en jobb du ikke vil ha. Så det var vel en periode der hvor Narvesen og Joker fikk en del brev fra en nyutdannet idéhistoriker som var sikker på at han funnet drømmejobben hos dem. Ikke ble jeg kalt inn på intervju heller.
Parasitter
Men jeg hadde vært på jobbkurs, eller jobbklubb som de kaller det, tidligere også. Jeg har også vært den jævlig irriterende jenta som entusiastisk trippet håpefullt til tross for at hun også innerst inne skjønner at det bare er dritt for å holde en avdanka dørvakt og en terapi-et-eller-annet i arbeid. Første gangen er greit nok. Tredje gang så ser du hva det er. Det å plukke opp fantasiting fra fantasihatter blir skremmende fort gammelt.
Og til slutt er du så sur og demotivert at du bare gir opp. Da er det snart dags å få høre at ditt CV-oppsett er dritt igjen og må skrives om. Så blir du sendt rundt på kurs i all evighet og kan holde live i enda flere parasitter med sugerør i felleskapets kasse.
Men en ting er helt sikkert. Med en gang det ikke er gratis kaffe – da er det en dårlig deal.
Hvis noen som står for innkjøp i NAV leser dette kan jeg opplyse om at dette dreier seg om selskapet Din Utvikling og at dere er blitt tatt grundig ved nesen når dere gikk til innkjøp av tjenester fra dette svindelforetagendet.
Til kronikkforfatteren: De fleste av disse kursholderne har ikke fast ansettelse og jobber på elendige kontrakter. De har gjerne selv vært arbeidsledige kort tid før. Det er ledelsen som er de onde nevrolingvistiske humbugmakerne, men selvsagt; ideologien sildrer nedover i rekkene i pedagogikk og kursmateriell.
Jeg kjenner også igjen arrogansen du har overfor de andre på kurset. Den norske hvite Blindern-utdannde middelklassen forstår ikke helt hva som har rammet dem når du puttes på samme kurs som de andre arbeidsledige. Prekarisering og arbeidsløshet rammer dypt inn i middelklassen i dag og forskjellene mellom en arbeidsledig lagerarbeider og en ledig idehistriker er illusoriske i dag. Dere er begge like fucked.
Mange klamrer seg imidlertid til arrogant posering og bonding med andre med samme klassebakgrunn som «urettmessig» har havnet på feil sted. Jeg oppfordrer deg til heller å forsøke å knytte bånd til de andre der. Kun med solidaritet får vi endring, og når du har havnet på det kurset er det bare samling på bånn som kan gi endring.
Hei, takk for veldig god kommentar på teksten min. Jeg er fullstendig klar over det du skriver, og er helt enig i alt. Men min tekst er fremst en personlig følelsesmessig post på min private facebookvegg, som ble plukket opp av Radikal Portal. Når man blir tvangssendt på et meningsløst kurs, som kun tjener de grådige profittørene bak… Ja, da er det veldig lett å bli negativ til alt – kaffemaskiner, kursholdere og de i samme situasjon som meg. I hvert fall de som er positive til å være der. Der og da kjennes de som idioter og ikke medmennesker. Og min sympati og solidaritetsfølelse for de er begrenset på grunn av omstendighetene: 4.50 på kontoen og ikke penger til en kaffe en gang. Det er psykologi, ikke politikk.
Men jeg er enig at solidaritet er viktig. Og det er også viktig å forstå at vi lever i et politisk system hvor det skal finnes folk på bunn. I ulikhetssamfunnet, hvor vi hyller de velstående som driftige, må det være noen arbeidsledige og fattige, som inntar de motsatte karakteristikkene. Og typisk vil det systemet, som ellers ville fanget opp disse, i dag fortelle dem at de har skylden for sin egen situasjon: de blir beskrevet som snyltere, parasitter som ikke kommer seg opp på morgenen.
For øvrig har jeg sloss mot fattigdom hele livet mitt. Jeg er ikke priviligiert.
Jeg tror vi har samme analyse av hva disse kursene. Hvis man har gått på universitetet eller hatt et normalt arbeidsforhold blir man overrasket over den rå og primitive manipuleringen og undertrykkingen. Jeg opplevde det som å være fanget i en fanatisk sekt, NAV kunne like gjerne ha leid scientologene til å gjøre jobben.
Jeg anser ikke deg for å være priviligert, å gjøre immaterielt arbeid eller lempe
kasser går i grunnen ut på ett et så lenge du jobber under elendige
arbeidsforhold og får dårlig betalt. For meg var de andre på kurset en positiv overraskelse , de mange var ganske direkte med et krasst skråblikk både på egen situasjon og systemet de var en del. Det er jo ingen vits å late som noe som helst når man befinner seg på bånn.
Jeg har nok mye av den samme bakgrunnen som deg, men blir litt opgitt over folk med en bestemt «habitus». Mange forstår ikke at de er fucked. De organiserer seg ikke og krever lite, føler seg (midlertidig ) urettferdig behandlet av systemet, men tar ikke innover seg dype endringene i arbeidsliv og kunnskapsproduksjon.
Jobben på REMA er ikke det de «egentlig» driver med, selv om det er her de tjener pengene og bruker det meste av tiden sin. De er jo egentlig kunstnere og skribenter, skal få PHD-stipend eller kan gå med på å justere litt ned til interessant saksbehandlerjobb i staten.
Denne gruppen er på en måte etterslepet etter den ekspanderende middelklassen i sosialdemokraiet. Da kunne man eksperimentere med utdannelse, reiser,
arbeid osv, for du visste at du lett kunne skaffe deg en grei jobb etter eller annet sted i offentlig sektor eller kanskje i næringslivet. Slik er det ikke lenger.
Utfra det du skriver her og i din forrige kommentar så skjønner jeg at du har kikket ganske nært og kritisk på dette – uten at jeg tenker å utdype det akkurat her. Det har jeg også gjort og det er mye å ta tak i hvis man vil.
Mens man skriver på egen CV så er det jo interessant å se litt nærmere på hvordan andre har gjort det. Der dukker det jo fort opp ting som burde være interessant for gravejournalisten. Jeg regner med at du også har gjort det?
Det er i grunnen rart at det er så lite fokus på disse aktørene i dette markedet. Jeg tror det delvis skyldes at arbeidsledighet er veldig skambelagt og ansett som en slags personlighetsforstyrrelse. I tillegg tror jeg de fleste rett og slett er redd for NAV. Det er jo umulig å forstå seg på den organisasjonene. De som kunne ha skrevet fra denne situasjon holder helst en lav profil, forståelig nok.
Jeg tror også tausheten skyldes en alminnelig utbredte vrangforestillinger om arbeidslivet som delvis også deles av de arbeidsledige selv. Vi klarer ikke å få diskusjonen opp på et analytisk nivå. Det hele blir en diskusjon om «verdig trengende», marginalitet, integrering osv. Dette fører til at alt ansvaret for disse dype strukturendringene i kapitalismen dyttes over på den enkelte prekære arbeideren. Absurd nok skal de selv ha ansvaret for resultatene av et europeisk arbeidsmarked, frisleppet av privat arbeidsformidling, finanskrise og lav oljepris. Mye av humbug-ideologien på disse kursene passer jo som hånd i hanske til disse forestillingene om at arbeidsledighet er den arbeidslediges egen skyld.
Ut ifra beskrivelsen av kurset er det flere jobber du nå er godt motivert for: Sandwich Artist(TM), Marketing Consultant og Face2Face-promoter. Og til dere som er blitt arbeidsledige som en følge av omstilllinger, så husk på det som omstillingsekspert Anita Krohm Traaseth pleier å si: Omstilling handler ikke bare om nedbemanning, men om en reise vi skal gjøre sammen.
Haha, takk. 😀
Må si meg mer eller mindre enig i din beskrivelse og analayse av disse «jobbtiltaks-kursene» i regi NAV – hvor man skal lære å skrive CV og «selge seg», og bli god på dette gjennom «foredrag» av ulike innleide «coacher» o.l, diverse rollespill der man later som man er på jobbintervju etc.
Leste et sted at NAV også sendte profesjonelle datafolk til «kurs» i å lære seg å skrive på tastatur. Vet ikke om det er sant men det skulle ikke forundre meg. De som driver disse kursene og tar imot penger fra NAV for dette er de virkelige trygdesnylterne som urettmessig suger til seg folks skattekroner.
Vel, dersom du er en datamaskinist og ikke kan tangere ditt tastatur, så trenger du kanskje et slikt kurs?
Disse «kursene» har kun en funksjon og det er å pynte på statistikk for NAV. Meningen har aldri å vårt å få folk i jobb.
Fint innlegg! Må si jeg humret da jeg leste det. Jeg har selv en lang fartstid som NAV-bruker, og har vært på Word/Windows-kurs på 90-tallet hvor jeg endte opp som hjelpelærer på gruppa, og en arbeidsutprøving for ikke mange årene siden, som skrumpet inn til kun å vare i fem halve dager, hvorav den ene dagen var sommerfest. På bakgrunn av det skulle firmaet vite hvordan jeg klarte en jobb. Jeg satt med en såkalt «kreativ» oppgave og fant ut at dette fantastiske produktet som jeg hadde laget bare måtte foreviges og legges ut på Facebook. Dette moret meg litt i noen minutters tid, og jeg så ikke noe galt i det. Men sannelig min hatt hadde ikke en av veilederne fått med seg dette og skrev i rapporten at jeg «hadde tatt bilder», noe de overhodet ikke kunne skjønne hvorfor. Nei, nei. Kanskje jeg er barnslig. Sannelig om jeg vet.
Ganske trist å se hva skattepengene mine går til. Det er nok viktig å få politikere fra ytre høyre på banen for å effektivisere og skjære ned og bort tull som dette.
Men er det like trist som en venstrevridd idéhistoriker med 4,50 kr på konto? Det er en del bolsjeviker med mastergrad i modelleire som rett og slett ikke forstår at grunnen til at enkelte tjener mer enn andre, rett og slett er fordi de besitter verdifull kunnskap. Dette i skarp kontrast til en idéhistoriker.
Men hvorfor skal man få bedre lønn for å ha verdifull kunnskap, når den kunnskapen man besitter uansett bare er et resultat av ens gener? Hvorfor skal man få ekstra betalt for å ha gode gener, når gode gener tross alt er noe man får uten å ha noe som helst å gjøre med utfallet selv?
Man kan fortsatt ha en ekstrem høy IQ uten å ha utredt noe her i livet, på samme måte som enkelte med relativt lav IQ kan komme i samme mål med ekstra hardt arbeid og viljestyrke. Mennesker er mer avanserte enn som så. Vi er ikke svart på hvitt. Jeg skal ikke påstå at gener ikke er relevant, for det er åpenbart at det spiller en rolle, noen ganger mer enn andre. Men mennesker er ikke bøker, og du er naiv og ignorant hvis du tror at absolutt all kunnskap en sitter på er ekslusivt avhengig av ens gener.
Ja, men sannsynligheten for at det går bra er mye høyere når man har høyere IQ, og spesielt går det ofte dårligere når man har lav IQ. Når det gjelder viljestyrke, så er nok det også genetisk. Nettopp fordi man kan se folks viljestyrke i en veldig ung alder.