Vi må tale voldtekt ihjel

Foto: Daniela Brown

Plutselig var jeg bak noen busker, der penetrerte han meg mot min vilje mens han holdt hånden over munnen min.

anonym
About anonym (34 Articles)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkene telefon for incest og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.

Takk Andrea
Jeg har selv vært et voldtektsoffer, og jeg vil takke Andrea Voldum for hennes mot og evne til inspirasjon. Ja, for det kreves enormt mot og styrke for å komme seg etter et overgrep samt kjempe en lang kamp i retten. Samtidig har hun valgt å stå frem med sin historie. Det er beundringsverdig. Jeg tror ikke mennesker som ikke har opplevd det samme kan forestille seg hvor hardt det er.

Jeg er så hjertens enig i at dette må tales ihjel, og ikke ties ihjel. Det er godt kjent hvor stort problem det er, seksuelle overgrep generelt, og forskningen viser alt vi trenger å vite for å prioritere tiltak og jobbe bredt og omfattende for løsninger. Flere er også blitt klar over hvor dårlig systemet og rettsapparatet håndterer dette. Det er mitt håp at den bølgen med engasjement og debatt i forbindelse med Hemsedal-saken vil føre til stadig mer åpenhet og opplysthet og føre til positive endringer.

LES OGSÅ: Venn, samboer, mishandler, voldtektsmann

Min historie — voldtekten
En sommerkveld i 2007 dro jeg med noen venninner ut på byen. Jeg hadde siste tiden tatt opp igjen mer av mitt sosiale liv etter å ha vært totalt uten alkohol og fest etter jeg fikk et barn, et funksjonshemmet barn, noen år tidligere i relativt ung alder. På byen den kvelden møtte jeg en mann jeg kom i prat med. Vi danset. Flørtet. Ja, jeg flørtet.

Mannen og jeg bestemte oss etterhvert for å slå følge fra utestedet til en fast food-restaurant. Det var en park like ved, og vi satte oss på en benk for å spise maten. Jeg hadde drukket en del alkohol den kvelden, men ”black-outèn” kom brått på rett etter jeg hadde spist.

Jeg husker kun bruddstykker etter dette. Plutselig var jeg bak noen busker, der penetrerte han meg mot min vilje mens han holdt hånden over munnen min. Men jeg klarte ikke å snakke, gi lyd fra meg eller gjøre motstand. Jeg lå med ansiktet ned i jord og gress.

Dernest ligger jeg inni baksete på en bil. Der er mannen og to andre menn. De kjører meg bort fra byen. Jeg forstår ikke hva som skjer, skal skje, jeg klarer ikke å tenke. Jeg kan tidvis oppfatte noe men er nummen, klarer fortsatt ikke å snakke og har ingen kroppsbeherskelse.

Jeg husker jeg oppfatter at jeg er inne i et hus og er blitt lagt i en seng i et lite mørkt rom. Jeg ligger med ansiktet mot veggen, endelig er alt rundt meg stille. Mørkt. Det er bare meg, og veggen. Men så hører jeg hvisking og latter utenfor rommet, snart går døra opp, lys flommer inn men så blir det mørkt igjen.

Dette skjer gjentatte ganger. En og en mann står over meg, i mørket, trenger seg inn i meg, uinvitert, invaderende. Som om jeg kun var et objekt. Et ubevegelig livløst objekt.

Deretter setter en av mennene seg lydløst ved siden av meg, han beføler brystene mine, hardt, jeg våkner mer til og vil ha ham vekk, jeg klarer da å bevege meg mer og jeg prøver å forsvare meg, men da holder han armene mine hardt fast.

Så husker jeg ikke helt hva som skjedde før jeg plutselig står utenfor huset. Mennene snakker lavt seg imellom på et språk jeg ikke forstår. Jeg er redd, kvalm, skjelver, hakker tenner, gråter og er så kald selv om det er sommer og varmt, jeg fomler. Jeg finner frem mobilen min og ringer nødnummeret, men jeg klarer ikke si noe.

En av mennene griper meg og fører meg inn i bilen, og de spør gjentatte ganger hvor jeg bor. Jeg hikster, vil ikke svare på det. Jeg ber dem slippe meg av. Bilen stopper etterhvert. Jeg er ute av bilen, i sentrum og går sporenstreks til politiet. Fortumlet og forgrått.

LES OGSÅ: — Jeg ser han tar en pose opp fra lommen og heller i glasset mitt

Tiden etter overgrepet
Prosessen som da ventet meg var som en forlengelse av overgrepet. Etterhvert ”datt jeg av” et sted i prosessen, orket ikke forholde meg til det mer, det var for bisart, sykt og smertefullt. Virkelighetsfjernt.

Det ble funnet DNA spor etter flere menn enn jeg hadde registrert, hvorav flere ble varetektsfengslet. Det var kun han ene i tillegg til en kompis av ham som jeg hadde sett og snakket med ute på byen.

Flere av mennene var gifte, familiefedre. Jeg ble opplyst om at kona til en av de varetektsfengslede fødte et barn mens mannen var i fengsel. Mange av opplysningene var opprørende å høre. Dette virket som en tragedie for flere enn meg og mine pårørende.

Mennenes påstander og utsagn om meg og hendelsen var hardt for meg å forholde meg til. Ikke viste analysene av blodet mitt noe spesielt heller, annet enn ”normal” mengde alkohol.

Etterforskningen resulterte i henleggelse, og det ble spekulert i at jeg hadde vært med på det frivillig. Da orket jeg ikke mer. Jeg måtte få det vekk, ut av hodet, late som jeg taklet det uten vansker, jeg måtte si til meg selv at det var sikkert til det beste at de ble løslatt, tenk på familiene deres, gjerningsmennene var sikkert ikke i stand til å forstå hva de hadde gjort og forårsaket, det var meg som hadde sendt ut feil signaler, oppført meg uansvarlig.

Som en slags overlevelsesstrategi utviklet jeg nærmest en form for Stockholmssyndrom hvor jeg fikk mer sympati for overgriperne og deres pårørende enn meg selv.

LES OGSÅ: En ekte mann?

Holdninger ødelegger for kvinner
Jeg klandret mest meg selv, og det er jo også noe man plukker opp fra samfunnets holdninger. Krenkelsen, den vemmelige følelsen av å ha blitt invadert på en grov måte, og skammen var verst å bære.

Man føler seg skitten, brukt og at noen har tatt noe fra deg som du kanskje aldri kan få tilbake. Verdigheten sin og eierskapet over sin egen kropp og seksualitet og livet sitt generelt. Respekt som ble utvisket fordi de fratok så respektløst. Grenser man ikke lenger vet hvor burde være fordi man ikke fikk lov til å bestemme over sine egne seksuelle erfaringer.

Noen andre tok det valget for deg. Den skaden er mye vanskeligere å rette opp enn mange tror, og det kan prege livet enormt. Kanskje blir man også oversensitiv for nye intime og seksuelle erfaringer, eller kanskje blir man ”undersensitiv”, som igjen kan føre til nye vonde erfaringer.

Den uheldige effekten av et overgrep kan gi seg utslag på så mange, mange måter. Mange slags situasjoner kan plutselig fremkalle reaksjoner som angst.

Jeg fikk et stort behov for å være sosial og nær mennesker, mens sosial angst har kunnet gi seg til kjenne under visse omstendigheter. Jeg fikk også tendenser til posttraumatisk stressyndrom, og jeg kjenner meg veldig igjen i det Andrea Voldum beskriver som strevsomt i tiden etter hendelsen som rammet henne.

Jeg var lenge redd for hevnaksjoner, som var en fullstendig rasjonell frykt. Det ble innvilget besøksforbud for en periode, og jeg hadde hemmelig adresse i flere år.

Seksuelle overgrep er mye forskjellig
Mennesker som forgriper seg på andre i større eller mindre grad, tenker ikke over hvor store konsekvenser det får for ofrene. Noen mennesker kan ikke forestille seg hvor mye skade det kan føre med seg. Hvordan det er å fullstendig bryte ned en person. Og så skal den personen fungere videre i livet og i samfunnet etterpå.

Eldre mennesker bør også ha vett til å forstå at unge mennesker slik som en 18-åring, er uavhengig av tidligere seksuell erfaring, en fersking når det gjelder seksualliv, og det kan være sårbart. Den sårbarheten bør menn være mer bevisst på. En ung kvinne kan være et lett bytte for predatorer. Men overgrep skjer så klart i alle aldersgrupper og på tvers av kjønn og legning. Selv var jeg i midten av 20-årene.

Seksuelle overgrep skjer i alle slags former, og det finnes også gråsoner. Jeg skal være ærlig å fortelle at jeg også har opplevd sex i fylla og dårlig sex som jeg gjerne skulle vært foruten, men som jeg aldri har følt som et overgrep ei heller fått traumer av etterpå.

Jeg mener det blir farlig å spekulere i at ”kvinner nå til dags er mer sensitive”, noe som er blant holdningene jeg ser. Dette kommer fra mennesker som ikke har opplevd overgrep. Jeg vil tro at de fleste klarer fint å skille mellom overgrep og ”dårlig sex”.

Kommunikasjon er viktig
Men at det kan oppstå misoppfattelser og kommunikasjonssvikt mellom parter er jeg helt med på. Nettopp derfor bør det være mer fokus på forebyggende arbeid, temaer som kommunikasjon, individuelle forskjeller med hensyn til kropp, intimitet og seksualitet, respekt for og evne til å oppfatte andres grenser og tempo, hva det vil si å presse noen seksuelt sett, konsekvenser av å tråkke over andres grenser og så videre. Vi er rett og slett ”skrudd sammen” forskjellig.

Slikt som flørt eller at man liker noens oppmerksomhet, er ikke ensbetydende med at man vil noe mer den kvelden. Eller noen gang. Flørt betyr ikke nødvendigvis sex. Og det betyr iallfall ikke å ville bli utnyttet i en sårbar tilstand. Kvinner skal ikke måtte behøve å gå rundt å være bekymret for hva slags signaler de sender ut om hva slags begjær eller tilbøyelighet de måtte bli oppfattet som at de har.

Hvordan kvinner kler seg, staser seg opp, sminker seg, ter seg, hvor mye kropp de viser og så videre har ingenting med saken å gjøre.

Holdningsendringer må til
Det har vært flott og rørende å se hvor mye debatt og engasjement som har kommet i forbindelse med Hemsedals-saken. Samtidig har det vært vondt å tenke tilbake på min egen opplevelse og se at andre gjennomgår det vonde jeg har vært igjennom. Samt se de dårlige, urettmessige og hensynsløse holdningene som fortsatt florerer.

Holdningsendring må til, kunnskap og informasjon må ut, kampanjer og tiltak bør iverksettes. Forebyggende arbeid. Endringer i systemets håndtering av saker. Det bør skje et kunnskapsløft på mange plan.

Til mine medsøstre/medmennesker som eventuelt skulle lese dette og som har opplevd noe lignende:

Det ligger styrke i å finne tilbake til hele seg og vite at ingenting egentlig noensinne ble tatt fra deg, for tomrommet du kjenner er bare en illusjon. De som forgrep seg er de som i realiteten har t|apt noe, for de har mistet sin moral, sin fornuft og sin medmenneskelighet. ”Offer” er bare et begrep for det definerer deg ikke, reis deg og ta et skritt av gangen, gå med hevet hode fordi du har aldri noensinne hatt noe å skamme deg for.

Med vennlig hilsen et medmenneske, kvinne 30+.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned