Vi trenger en boligpolitikk for de som bor, ikke for spekulantene

Eiendomsspekulant Olav Thon. Foto: Gry Taaren

De største partiene har en nyliberal boligpolitikk som har som formål å tilfredsstille de som vil tjene penger på bolignøden.

Luis Espinoza
About Luis Espinoza (3 Articles)
Luis Espinoza har master i internasjonal politisk økonomi ved University of Manchester og bor i Oslo.

Det er ikke ukjent for nordmenn flest at det er nærmest umulig å komme inn i boligmarkedet uten hjelp fra nære slektninger, eller dyre forbrukslån. De som er heldige nok til å få innvilget søknad om boliglån fra banken må regne med å sitte igjen med stor gjeld, som flere ganger overstiger en vanlig årsinntekt. Boligprisene i Norge er på et historisk høyt nivå, og det ser ut som at trenden bare kommer til å fortsette.

Myndighetene har fortsatt ikke klart å komme med tiltak som kan snu denne trenden. Vi har all grunn til å tro at dette skyldes en mangelfull analyse av årsakene til krisa. Denne analysen, som er forankret i en nyliberal tankegang, har ikke som overordnet formål å løse boligkrisa. Den ser heller etter nye muligheter for at enkelte aktører kan profittere på den. Vi trenger derfor en ny tilnærming som har en sosial profil, og som tar i betraktning elementer som tradisjonelle analysere velger å overse.

LES OGSÅ: — Skal vi løse boligkrisa må vi få en skikkelig utleiepolitikk

Den nyliberale analysen
«Dette er egentlig enkel økonomi: Tilbudet må møte behovet». Slik oppsummerer administrerende direktør i Boligprodusentenes forening, Per Jæger, løsningen for boligkrisen vi opplever i dag. Han tar til orde for å fjerne unødvendige reguleringer, og la boligentreprenører bygge der hvor det er stor etterspørsel for boliger. Slik han selv påpeker er dette ‘enkel økonomi’. Man må la markedskreftene gå sin naturlige gang og profittmaksimeringsbehovet jobbe for likevekt i økonomien. Dersom noen trenger en bolig, og er villig til å betale for den, må myndighetene legge til rette for at profittsøkende entreprenører bygger, og selger boligen til potensielle kjøpere. Konkurransen mellom entreprenører vil føre til at prisene går ned, dermed kan alle nordmenn endelig ha råd til sin egen bolig, og boligkrisen vil bli løst.

Denne analysen, og følgende løsning er han ikke alene om å komme med. Vi kan se i media hvordan eiendomsmeglere, boligentreprenører, bankrådgivere, vanligvis omtalt som eksperter, bli spurt om hva som må til for å dempe boligprisveksten. Deres nesten entydige svar er at man skal la markedskreftene slippe til.

LES OGSÅ om hvordan kommersiell byutikling presser vekk de som har minst: Gentrifisering nedenfra

En ny tilnærming
En grunnleggende årsak til at boligkrisen ikke vil løses gjennom tradisjonell nyliberal markedsliberalisering er at tankegangen som underbygger denne politikken overser motsetningen mellom bruksverdi, og bytteverdi i boligmarkedet. Alle varer i et kapitalistisk system har en bruksverdi, og en bytteverdi. For en bolig er bruksverdien det stedet hvor vi bor, hviler, søker tilflukt fra klimatiske forhold, hvor vi elsker og oppdrar våre barn. Bytteverdien, derimot, er verdien boligen har på markedet, altså hva den selges for. Vi liker å tenke at bytteverdien skal gjenspeile bruksverdien, i dette tilfellet, hva boligen selges for skal gjenspeile befolkningens behov for et sted å bo. Imidlertid viser dette seg ikke å være tilfellet.

Selv om flere byer har opplevd en markant oppgang i antall innbyggere i løpet av de siste årene (vanligvis som en bieffekt av nyliberale tiltak som økt sentralisering, fri flyt av arbeidskraft innenfor EØS, målrettede angrep mot distrikts-Norge), kan ikke dette i seg selv forklare en uvanlig høy oppgang i boligprisene. En av de viktigste grunner som politikere, og eksperter har valgt å overse er at ikke alle som kjøper bolig har som formål å utnytte dens bruksverdi, altså bo i boligen. Boligens bytteverdi har nemlig gjort at Ola Nordmann oppfatter boligen som et sparings- og investeringsobjekt. Dette har selvsagt vært en del av etterkrigsboligpolitikken, som gjennom en rekke økonomiske insentiver oppmuntrer investering i, og nedbetaling av egen bolig. Nedbetaling av egen bolig blir en form for langsiktig sparing. Selv om dette var opprinnelig ment for de som eide, og bodde i sin egen bolig har mange i ettertid funnet ut at det er lurt å investere i nye boliger, som man ikke nødvendigvis skal bo i, siden det gir en sikker avkastning til pengene man har til overs. Profesjonelle investorer, derimot, har for lenge siden funnet ut at det er penger å hente fra å kjøpe boliger i pressområder som Oslo, og leie dem ut til en pris som gjør at leieboeren betaler for boligen mens spekulanten sitter igjen med fortjeneste. En bolig blir dermed ikke bare en bolig men en vare som kan gi dem en økonomisk gevinst, selv om de ikke har tenkt å bo i den.

LES OGSÅ: Hovinbyen — de rotløses by

Boblelignende tilstander
Når det er mange som konkurerer om samme objektene er det den som legger det høyeste bud som blir igjen med boligen. Budgiverne forventer selvsagt at boligen vil fortsette å stige i verdi. De får tross alt vite av ekspertene at så lenge tilbud ikke møter etterspørsel vil boligprisene fortsette å stige. Mediene spiller godt i lag med “ekspertene” og gir dem god spalteplass. Det at flere av disse “ekspertene” vil selv tjene økonomisk på at boligene fortsatt stiger i pris virker uproblematisk for mediekonsernene, som har dem som faste, og vanligvis eneste spaltister om boligmarkedets tilstand.

Adgang til penger som støtter denne trenden er ikke noe problem. Til tross for at gjeldsgraden til nordmenn flere ganger overstiger gjennomsnittslønna til en vanlig lønnsmottaker, har lav styringsrente forenklet tilgangen til store pengemengder, som kan bli lånt ut til ivrige kunder som ikke ser ut til å sette begrensninger til hvor mye de skal by på drømmeboligen/investeringsobjektet. En ganske god deal for banken som sikrer seg en gjeldsslave i ganske lang tid, om ikke resten av livet. Dessuten har lav rente, og skatt på formue gjort det stadig mindre profitabelt å sette sparepengene i banken. Investere i noe som alltid stiger i pris (som en bolig) blir derfor å foretrekke. Foreldre- og besteforeldregenerasjonen oppfordres til å tenke som grådige kapitalister, og kaste seg inn i denne trenden. Samme generasjon som nøyt godt av god gammeldags sosialdemokratisk boligpolitikk, og fikk subsidiert veien inn i boligmarkedet. De har tross alt gode muligheter til å tjene penger samtidig som de setter sparepengene sine i et sikkert investeringsobjekt. Dersom man ikke gjør det har man gått glipp av en strålende mulighet.

Likhetstrekk med Minskys modell om finansiell ustabilitet er slående. Denne modellen, som ble utviklet av keynesianeren Hyman Minsky, går på at finanskriser oppstår når en overdrevet optimisme om et investeringsobjekt (bolig, aksje, osv.), som ser ut til å alltid stige i verdi, skaper en selvforsterkende prisboble som sprekker til slutt. Banker og andre finansinstitusjoner spiller en sentral rolle. De forsyner folk med penger, i form av kreditt, som brukes for å kjøpe investeringsobjektet. Mange interesserte, og bred tilgang til ferske penger setter i gang en selvforsterkende prisspiral. Objektet stiger i verdi, og fremstår som en god investering. Det øker ytterligere appetitten for objektet, og troen på at «denne gangen er det annerledes» gjør alle mer risikovillige. Bankene begynner å låne ut penger til folk de vanligvis ikke ville lånt ut til, for å sikre seg en større markedsandel, før konkurrenten gjør det. Folk, derimot, begynner å by langt over på hva som virker rasjonelt for hvert enkelt objekt. Det blir euforiske tilstander. Prisene når historiske høyder, og det ser ut til å aldri ta slutt. Helt fram til noen oppdager at en gruppe av låntakere ikke er i stand til å betjene gjelda si. Finansinstitusjoner begynner å bli mer varsomme. Pengekrana blir stengt. Uten kreditten, som holdt boblen i live, begynner prisene å flate ut for så å gå ned. Folk får panikk. Alle prøver å bli kvitt investeringen, og selger samtidig. Det presser prisene ytterligere ned. Den selvforsterkende spiralen går nå motsatt vei, og tar gjerne med seg resten av økonomien.

Minsky-modellen ble hyppig sitert til å forklare årsaken til boligkrisen i USA, som gjennom sin tilknytting til finanssektoren rammet hele verdensøkonomien. Slik tilstanden til boligmarkedet er nå i Norge ser det ut som at vi befinner oss i den euforiske fasen, og at vi kan oppleve en bratt nedtur som vil få fatale følger for hele økonomien. Men verken dette, eller det at lavlønte, og førstegangskjøpere sliter med å komme inn i boligmarkedet ser ut til å ta nattesøvnen til myndighetene.

Problemet som ikke var et problem (for eliten)
De folkevalgte har hatt en uvanlig passiv tilnærming til denne krisa. De tre største partiene i norsk politikk (Ap, Høyre og FrP) har holdt seg på sidelinja, og håpet på at markedene skal fikse problemet. Deres nærmest symbolske tiltak, som en liten minimums nedbetaling av avdrag på boliglån, eller forenkling av krav til ombygging av deler av boligen som kan bli til utleieobjekter, har ikke ført til at boligmarkedet kjøles ned. Andre tiltak, som skatt på sekundærboligen, har blitt avvist flere ganger av ledelsen i disse partiene. Det virker som de er stort sett enige i at markedene vet best, og at samfunnet skal styres etter markedsbaserte, og nyliberale prinsipper. Boligpolitikken har dermed blitt utarbeidet på grunnlag av interessene til profittsøkende spekulanter heller enn folkets behov for et sted å bo. Her er det penger å hente, og alle skal ha sin del av kaka. Banker, eiendomsmegler, private utbyggere og spekulanter har for lengst innsett at de kan tjene penger på befolkningens nød. Til og med Oslo kommune har kastet seg i denne trenden, og tjener i milliardklassen på å leie ut boliger til Oslos fattige innbyggere. Det vi er vitner til i dag er en ren overføring av rikdommen nedenfra, og oppover på samfunnsstigen. En tydelig klassebasert politikk, til fordel til de som har mest fra før, i likestillingslandet Norge.

For en sosial boligpolitikk
Boligpolitikken er for viktig til å overlate den til markedet. Som vi allerede har sett er en markedsliberal politikk årsaken heller enn løsningen til boligkrisen. Den har ført til at boligene blir til investeringsobjekter heller enn folkets hjem. Årsaken er å finne i motsetningen mellom bruks- og bytteverdi, som ikke alltid samsvarer i et kapitalistisk system. Dersom boligkrisa skal løses må man ta tak i denne motsetningen.

Vårt fremste mål må være å utvikle en boligpolitikk basert i boligens bruksverdi. Vi må sørge for at en bolig er og forblir en bolig, ikke et spekulasjonsobjekt. Boligmarkedet må skjermes fra spekulanter, og andre aktører som prøver å profittere på bekostning av majoriteten.

Det har allerede blitt foreslått en rekke tiltak som kan danne grunnlag for en sosial boligpolitikk. Av disse vil beskatning på sekundærbolig være en av de viktigste virkemidler som kan dempe boligprisveksten på kort sikt. Imidlertid bør man utarbeide en plan for en bærekraftig boligpolitikk i et langsiktig perspektiv. På lang sikt må stat og kommune komme på banen, og kutte alle unødvendige mellomledd som har som hensikt å berike seg på bekostning av de som trenger bolig. Kommuner kan opprette kommunale tomteselskaper som regulere tomter, og selger dem til billige priser. Boligkooperativer, samskipnader eller andre utbyggere, som ikke er profittbaserte, må styrkes, og stå for utbygging av nye boliger for de som i dag står utenfor boligmarkedet. Kommunene kan også bygge rimelige utleieboliger, som leietakeren kan få muligheten til å kjøpe etter en viss tid.

Det alle disse virkemidlene har tilfelles er at de vil sørge for er at man setter boligens bruksverdi i sentrum for utformingen av en ny boligpolitikk. Dessuten må vi innse at boligkrisen er en del av et større problem, som har sitt utgangspunkt i et samfunn som organiseres etter profittmaksimerendeprinsipper heller enn det beste for samfunnet. En kamp mot økende boligpriser vil være forgjeves dersom tankegangen, som er årsaken til problemet, forblir hegemonisk i samfunnet.

Ideen om en sosial boligpolitikk har ikke slått gjennom den politiske eliten. Større økonomiske forskjeller er ikke nok til å endre løpet. Men når boblen sprekker, og de innser hva som var årsaken til krisa, kan det være for sent å rette på problemet.  

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

3 Comments on Vi trenger en boligpolitikk for de som bor, ikke for spekulantene

  1. Geir Ivar Jørgensen // at // Reply

    Enda en mening om boligmarkedet som forvirrer, villeder og desinformerer mer enn den peker på en konkret og effektiv løsning.

    Fakta 1. – Boligmarkedet i Norge er 100% styrt av boligspekulanter, meglere og utbyggere. Av pengefolket, som kun er opptatt av boligmarkedet for å maksimere egen profitt. Mer av det samme vil selvsagt ikke gi noen løsning. Det blir bare verre.

    Fakta 2. – Regjeringen fører en politikk som stimulerer til spekulasjon. Med lav rente og ingen sanksjoner for spekulasjon. Renten må økes, og ikke senkes ytterligere, slik økonomer og de blåblå ønsker. Sanksjoner med beskatning av sekundærbolig vil dempe spekulasjonen i boligmarkedet. Utleie markedet må reguleres mht. maks priser per kvm.

    Fakta 3. – Boligmarkedet må reguleres i henhold til folkets behov, og ikke behovet til utbyggere, meglere og boligspekulanter. Det krever en regjering som er villig til å iverksette sosial boligbygging i det offentliges regi. Sosial boligbygging vil dempe prisene både for nye boliger og for utleiemarkedet. Derfor er det den beste løsning for folkets behov.

  2. lovåundre // at // Reply

    Kanskje på tide at vi innfører eierboplikt,
    for vanlige boliger, som i utgangspunktet ikke er bygd og ment for utleie.
    Med eierboplikt mener jeg at eieren selv må bo i boligen.
    Da vil prisene ganske sikkert reduseres etterhvert.

  3. Stein Voll // at // Reply

    Partiet Høyer har innført forskjellige reformer, som hadde til hensikt å øke boligprisene i Norge. Men det hjelper jo ingenting, å stemme på SV, når SV ikke vil reversere disse reformene.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*