En historie om en amerikansk progressiv

Franklin D. Roosevelt, Harry S. Truman og Henry A. Wallace rett etter Demokratenes valgseier i november, 1944. Foto: Wikipedia Commons

Bernie Sanders blei bekjempa av Demokratenes partitopper på samme måte som Henry Wallace 70 år før. Men bevegelsen han har stått i sentrum for gjør at venstresida i USA ikke bør trenge å vente i 70 år til.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (53 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.
Da var det offisielt. Hillary Clinton er av Det demokratiske partiets landsmøte valgt til presidentkandidat for 2017. Bernie Sanders oppfylte sitt løfte om å stille seg bak Hillarys kandidatur, til sine tilhengeres store skuffelse. Det er altså Wall street-favoritten Hillary som skal være USAs håp mot Republikanernes Donald Trump. Ingen av kandidatene er spesielt populære blant vanlige amerikanere, og på meningsmålingene skifter de jevnlig på å ha ledelsen. Det er mange vippestater på spill.

LES OGSÅ: Gratulerer Hillary!

Det er all grunn til å være skuffa. Ikke bare har Bernie Sanders måtte konkurrere mot Hillarys enorme valgkampmaskineri finansiert av noen av de mektigste kreftene blant USAs finansmagnater. Han har også, slik Wikileaks nylige lekkede e-poster fra Demokratenes sentrale ledelse bekrefter, måttet kjempe mot en valgkomité som ensidig har favorisert Hillary, og gjort sitt ytterste for å kjempe mot Bernies kandidatur. Nå som trusselen fra Trump er overhengende, er det lite trolig at lekkasjen vil få større konsekvenser. Med all sannsynlighet vil mange holde seg for nesa og stemme Hillary av rein apati og frykt.

LES OGSÅ: Epostlekkasjer viser at det Demokratiske partiet motarbeidet Bernie Sanders

Sanders’ forgjenger
Dette er ikke første gang Demokratene har pressa ut en progressiv kandidat. Også under andre verdenskrig lå de an til å nominere en progressiv kandidat. Den gangen var det den idealistiske Henry A. Wallace fra Iowa, som var folkets favoritt. Wallace hadde flere standpunkt vi kjenner igjen i dag fra Bernie Sanders, som for øvrig er en uttalt Roosevelt-tilhenger. Han var i likhet med Bernie drevet av en utprega rettferdighetssans, både på økonomisk fordeling, internasjonale forhold, kvinners og minoriteters rettigheter, og var en konsekvent antifascist. Jeg vil gå så langt som å påstå at Wallace var betraktelig til venstre for Bernie på de fleste spørsmål. Og Wallace nådde så nært toppen man kommer i USA.

Han måtte som Bernie også kjempe i motbakke. Også han pådro seg fiender, både i og utafor partiet. For Wallaces del mista han sin store sjanse på Demokratenes landsmøte i 1944, hvor han ble vraka til fordel for den anonyme Harry S. Truman – mannen vi husker fra atombombene over Japan. Wallace ble kort tid etter krigen skvist ut av regjeringa, og kampanjen hans som presidentkandidat for Det Progressive partiet i 1948 ble totalt knust under den nye fanatiske antikommunismen som begynte å ta form i Den kalde krigens første dager.

Sanders-kampanjen var første gang siden 1944 at USA hadde en reell sjanse til å velge en progressiv president. Det gjenstår å se hvilken varig effekt valgkampen vil få for den amerikanske venstresida. I denne artikkelen vil jeg forsøke å tegne opp historia om Henry Wallace som politiker, med fokus på hans standpunkter, og hvordan han til slutt bukket under for presset fra fiendene sine.

LES OGSÅ: Regnskapets time for Sanders’ kampanje

En utradisjonell landbruksminister
Henry A. Wallace kom fra en familie av bønder fra jordbruksstaten Iowa. Bestefaren hans hadde vært redaktør for et av delstatens mest innflytelsesrike tidsskrift for bønder, og faren hans hadde tjent som landbruksminister under presidentene Harding og Coolidge på 20-tallet. Det lå nærmest i korta at Henry på et eller annet tidspunkt ville tre inn i politikken.

Trettiårene var i USA som i Europa prega av den økonomiske depresjonen i etterkant av børskrakket i 1929. Arbeidsløsheten var skyhøy, og på landsbygda ble gårdsbruk etter gårdsbruk tvangsauksjonert. Alle sektorer i landets økonomi var i krise.

Dette la grunnen for Franklin D. Roosevelts valgseier i 1933. Roosevelt gikk til valg på et omfattende program mot depresjonen, det såkalte «New Deal», som innebar en omfattende offentlig inngripen i økonomien, hvilket tidligere hadde vært fullstendig uhørt i USA. Det var i sin søken etter en landbruksminister han vendte seg til Wallace-familien, som hadde ry på seg for å tale bøndenes sak.

Som landbruksminister førte Wallace en politikk som på dette tidspunktet var usedvanlig radikal. I stedet for å stimulere til økt produksjon, som siden ville lede til enda lavere priser og inntekter for bøndene, oppmuntret Wallace heller til en kontrollert begrensing av både avlinger og kjøttproduksjon. Denne kontroversielle politikken, medførte blant annet at titusener av dyr ble slakta mot kompensasjon, hvorpå overskuddet siden ble gitt til fattige amerikanere i byene. Det er ingen tvil om at Wallaces politikk bidro til å hjelpe amerikanske bønder ut av de verste kriseåra.

På lag med vitenskapen
Et av Wallaces fremste karaktertrekk var hans syn på vitenskap. Wallace var alltid interessert i hvordan vitenskapen kunne brukes til å skape en bedre framtid for menneskeheten. Blant annet var Wallace en av 30-tallets skarpeste kritikere av de antivitenskapelige raseteoriene som florerte. Som han sa i en tale i 1939:

We must remember that down through the ages one of the most popular political devices has been to blame economic and other troubles on some minority group. But no one can claim with scientific certainty superiority for any race or nation so far as its inborn genetic characteristics are concerned. Indeed, no nation in Europe is a greater mixture of tribes and breeds than the Germans. […] Superior ability is not the exclusive possession of any one race or any one class. It may arise anywhere, provided men are given the right opportunities.

Dette var ikke selvsagte tanker i en tid hvor rasismen florerte i både lærebøker og i akademia, også i demokratiske land.

Presidentvalget i 1940
Ved valget i 1940 tok President Roosevelt et radikalt valg. Han valgte å stille til en tredje periode, noe ingen president tidligere hadde gjort. Som visepresident tok han med Henry Wallace, antakelig på grunn av at han ville trenge en viktig alliert og motkraft mot de sterke høyrekreftene som følte seg marginalisert av New Deal-politikken.

Roosevelts frykt var ikke ubegrunna. På Demokratenes landsmøte ble det klart at motstanden mot Wallace stakk djupt hos partibossene. Det så ut til at Wallace kandidatur ville bli torpedert. Roosevelt svarte med å skrive et brev til delegatene på konvensjonen, hvor han trua med å trekke sitt eget kandidatur:

The Democratic Party has failed when it has fallen to the control of those who thinks in terms of dollars instead of human values. […] Until the Democratic Party through this convention makes overwhelmingly clear its stand in favor of social progress and liberalism, and shakes off all the shackles of control fastened upon it by the forces of conservatism, reaction, and appeasement, it will not continue its march of victory. […] The party must go wholly one way or wholly the other. It cannot face in both directions at the same time. By declining the honor of the nomination for the presidency, I can restore that opportunity to the convention. I so do.

Ikke bare presidenten talte Wallaces sak. Også hans kone, Eleanor Roosevelt, som den første presidentkone til å tale på et landsmøte, tok ham i forsvar. Det endte med at partibossene måtte gi seg. De skulle få sin sjanse seinere.

Ingen tradisjonell amerikansk politiker
Wallace var ingen typisk politiker man vanligvis kunne vente å finne i Det hvite hus. Ikke bare var han en sterk spiritualist som både var fascinert av Navajo-indianernes religioner, i tillegg til buddhisme og zoroastrisme. Han var også avholdsmann, og noe av det første han gjorde da han ble innsatt, var å fjerne whiskybaren som tidligere hadde vært en viktig del av sortimentet i møtene på visepresidentens kontor. Han fjernet også en urinal på samme kontor av den enkle grunn at det «stinket til den høye himmel»(Culver & Hyde. American Dreamer (2001): 252). Han foretrakk heller å bruke fritida på å spille tennis, bokse, lese – og å kaste bumerang over Potomac-elva(Oliver Stone: The Untold History of the USA (2012): episode 1).

Som et tegn på hvor viktig Wallace var for Roosevelt, ble han satt til å lede både det viktige Board of economic warfare, samt Supply Priorities and Allocation Board – to av de viktigste etatene for å omstille den sivile økonomien til en krigsøkonomi, rede til å utprodusere både Nazi-Tyskland og Japan. Wallace innsats her var ikke bare viktig for den allierte krigsinnsatsen i kampen mot nazismen. Det var også blant annet denne politikken som gjorde det mulig for USA å bli den økonomiske supermakten de ble etter krigen. La det synke inn at disse viktige posisjonene ble besatt av en mann som var minst like radikal som Bernie Sanders, i USA!

The Century of the Common Man
Den talen Wallace huskes mest for i ettertid er uten tvil den han holdt 8. mai 1942 for Free World Association i New York. Talen hadde tittelen «The Price of Free World Victory», men har siden blitt husket mest som «The Century of the Common Man», etter dens mest berømte frase. Talen oppsummerer mye av idealismen og visjonene Wallace hadde båret med seg hele veien:

Some have spoken of the «American Century». I say that the century in which we are entering – the century which will come out of this war – can be and must be the century of the common man. Everywhere the common man must learn to build his own industries with his own hands in a practical fashion. Everywhere the common man must learn to increase his productivity so that he and his children can eventually pay to the world community all that they have received. No nation will have the God-given right to exploit other nations. Older nations will have the privilege to help younger nations get started on the path to industrialization, but there must be neither military nor economic imperialism. The methods of the nineteenth century will not work in the people’s century which is now about to begin(Culver & Hyde: 277).

Det kan være vanskelig for oss å innse hvor radikalt dette var. Denne talen, med et så eksplisitt anti-imperialistisk innhold, ble holdt i en tid hvor USA var alliert med Storbritannia. Winston Churchill, Storbritannias statsminister, var ikke uten videre begeistret for disse holdningene, og protesterte heftig.

Frierferd i Latin-Amerika
Wallaces anti-imperialistiske grunnsyn ble et viktig redskap for Roosevelt når det kom til å sanke støtte og allierte i den tredje verden. I 1943 ble Wallace, som kunne snakke flytende spansk, sendt på en rundferd i Latin-Amerika for å oppmuntre til latin-amerikanske land til å erklære Tyskland krig.

Kampanjen var intet mindre enn enestående. 65 000 mennesker kom for å høre på ham i Costa Rica; 15 % av det totale folketallet. I Santiago de Chile jublet over én million mennesker mens han kjørte gjennom gatene(Stone & Kuznik: Episode 2).

Da han kom hjem hadde flere av landa erklært Tyskland krig, og en gallup-poll blant demokratiske velgere viste at 57 % av velgerne ønska at Wallace skulle etterfølge Roosevelt som president. På tross av motstanden fra partibossene så det ut til at mye pekte i riktig retning. Spesielt viktig var støtten fra landets arbeidere.

Klassekamp i 40-tallets USA
Ikke mange amerikanere i dag husker krigen som en av de periodene i landets historie med hardest klassekamp. I 1944 var over én  million arbeidere i streik på ett eller annet tidspunkt.  De private profittene i industrien hadde økt fra 6 milliarder dollar i 1940, til 10 milliarder i 1944. Lønningene, derimot, var stort sett fryste. Det var duka for harde kamper.

Detroit var et av de mest dramatiske sentra for kampene som fulgte. Byen hadde fått et stort oppsving på 30-tallet som følge av nye industrier, og en jevn strøm med arbeidere, spesielt afro-amerikanske, som migrerte sørfra. I juni 1943 kom det til raseopptøyer, som ble enda verre på grunn av volden fra politistyrkene. Hæren ble satt inn, og 34 mennesker ble drept. 25 av dem var fargede.

Wallace dro til Detroit for å undersøke situasjonen. I juli 1943 holdt han en tale i Detroit, hvor han proklamerte:

We cannot fight to crush Nazi brutality abroad and condone race riots at home. Those who fan the fires of racial clashes for the purpose of making political capital here at home are taking the first step toward Nazism.

We cannot plead for equality of opportunity for peoples everywhere and overlook the denial of the right to vote for millions of our own people. Every citizen of the United States without regard to color or creed, whether he resides where he was born or whether he has moved to a great defense center or to a fighting front, is entitled to cast his vote.

Dette er ikke ord fra borgerrettsbevegelsen på 50- og 60-tallet. Dette er en representant fra den amerikanske regjeringen midt under andre verdenskrig, en tid hvor mantraet var å stå samlet mot trusselen utenfra.

Wallace var hele veien på arbeidstakersida i disse konfliktene. Som hans tale om den vanlige mann indikerte, var det alltid vanlige folk han brydde seg om. Hans demokratiske sinnelag illustreres best i denne artikkelen han skreiv i 1944 om amerikansk fascisme:

If we define an American fascist as one who in case of conflict puts money and power ahead of human beings, then there are undoubtedly several million fascists in the United States. There are probably several hundred thousand if we narrow the definition to include only those who in their search for money and power are ruthless and deceitful. […]They claim to be super-patriots, but they would destroy every liberty guaranteed by the Constitution. They demand free enterprise, but are the spokesmen for monopoly and vested interest. Their final objective toward which all their deceit is directed is to capture political power so that, using the power of the state and the power of the market simultaneously, they may keep the common man in eternal subjection.

Disse orda ville vært like relevante i dagens amerikanske virkelighet. Bernie Sanders er vel den som i dag står nærmest denne konsekvente antifascismen.

Demokratenes landsmøte i 1944
Det var på dette møtet partibossene fikk sin etterlengtede hevn. Krigen hadde tæret på Roosevelts helse, og det var klart at han ikke hadde lenge igjen. Likevel besluttet han å stille en fjerde gang som Demokratenes presidentkandidat. Forskjellen var at han denne gangen ikke var villig til å stille noe ultimatum for Wallace. I stedet nøyde han seg med å sende et brev til landsmøtet der han uttrykte at han ville stemt på Wallace, dersom han selv hadde vært delegat.

Mye så likevel ut til å gå riktig vei for Wallace. En gallup-poll som ble sluppet like før landsmøtet viste at blant Demokratenes velgere hadde Wallace 65%, partibossenes favoritt, fagforeningsknuseren Jimmy Byrnes på 3%, og den anonyme Truman på 3%(Culver & Hyde: 350).

Dette medførte krisestemning i Demokratenes ledelse. Alle var klar over at valget av visepresident også i praksis ville innebære valg av landets neste president underveis i perioden. I Norge snakka man i etterkrigstida om at «noen av oss har snakket sammen», hver gang noe ble beslutta bak lukkede dører i maktas korridorer. Dette ville stemt minst like godt om dette landsmøtet.

Wallaces tale til landsmøte ble møtt med uavbrutt applaus. Mens Wallace proklamerte at fremtiden måtte bringe med lik lønn for likt arbeid, uavhengig av kjønn eller rase, begynte tilhengerne hans å rope «We want Wallace! We want Wallace». Landsmøte-orgelspilleren begynte å spille Wallace’s valgkampsang «The Iowa Corn song». Salen var i fullstendig ekstase.

Florida-senatoren Claude Pepper var overbevist om at dette var det rette øyeblikket. Om en avstemning ble holdt den dagen, var det klart at Wallace ville bli valgt. I stemninga som fulgte, reiste han seg og begynte å gå opp mot podiet for å nominere Wallace. Da han var ett steg fra podiet slamret møteleder Samuel Jackson hammeren i bordet og fikk utsatt voteringen til neste dag. Den offisielle begrunnelsen var brannfare på grunn av folkemengden. Men dagen etter møtte Jackson Pepper på hotellrommet hans og sa:

Claude, jeg hatet å gjøre det jeg måtte gjøre i natt, men jeg så deg gå opp trappene og jeg visste at om du hadde kommet deg opp, ville landsmøtet nominert Wallace. Jeg hadde klare instruksjoner fra Hannegan (en av partibossene. Red.) om ikke å la landsmøte nominere visepresidenten i går. Så jeg var nødt til å utsette voteringen midt i ansiktet ditt. Jeg håper du forstår(Culver & Hyde: 364).

Med dette var sjansen forspilt. I løpet av dagen samlet anti-Wallace-kreftene seg om den anonyme Truman. Politiet stramma inn sikkerheten, og holdt flere Wallace-tilhengere utenfor lokalet. Det ble foretatt ringerunder til delegasjonslederne, hvor det ble hevda at Roosevelt ønsket Truman som visepresident, avtaler ble gjort, posisjoner tilbudt, og én etter en trakk kandidatene seg, og overførte stemmene sine til Truman. Etter å ha fått flest stemmer i både første og andre avstemming, endte Wallace med 105 stemmer, mot 1 031 til Truman. Robert Hannegan, en av de ledende partibossene mot Wallace uttalte at han ville gravsteinen sin skulle ha teksten «Her hviler mannen som stanset Henry Wallace fra å bli USAs president» inngravert (Culver & Hyde: 365).

Et vemodig steg tilbake
Det gikk slik partibossene håpa. I 1945 døde Roosevelt, og visepresident Truman tok over. Under hans tid som president skulle USA slippe to atombomber over Japan, og øke spenningene mot Sovjetunionen, og involvere seg i den ødeleggende Korea-krigen. Det militaristiske USA vi kjenner i dag tok form under hans presidentperiode. Da Wallaces andre forsøk på å bli president, ved å stille for Det progressive partiet i 1948, feilet, mistet USA sin siste sjanse på over 70 år til å få en progressiv leder.

Man sier ofte at den tradisjonelle forestillinga om at historia drives fram av «store menn» er feil. Som hovedregel er nok dette riktig. Men man skal ikke underdrive hvilken betydning det hadde for USA at Wallace tapte. Det er lite trolig at Wallace ville blitt like overkjørt av de utenrikspolitiske haukene, som den mer føyelige Truman ble. Truman-doktrinen, atomopprustninga, Koreakrigen, Vietnamkrigen, den brutale kampen mot borgerrettsbevegelsen på 50- og 60-tallet – lista over områder hvor Wallace sto i diametral motsetning til Truman er lang. Det bør ikke være kontroversielt å si at mye kunne sett annerledes ut.

Nå er det foreløpig over og ut for Berniekampanjen også. Bernie Sanders har akseptert nederlaget, og oppfordra folk til å stemme på det minste ondet, Hillary Clinton. Sjøl trekker han seg ut av Demokratene, og går tilbake til sin tilværelse som uavhengig.

LES OGSÅ: Bernie Sanders er ikke venstresidens redning

Dette betyr ikke nødvendigvis at USA må vente i 70 år på neste sjanse. Bernie-kampanjen har knytta langt sterkere bånd enn Occupy-bevegelsen evnet i 2011. Det diskuteres allerede hvordan de skal posisjonere seg fram til neste valg til kongressen. Dette er en minst like viktig oppgave som å velge president, spesielt tatt i betraktning hvor sterke ultra-høyre kreftene har blitt. En progressiv president vil være fullstendig vingeklippet med den nåværende kongressen.

Det blir spennende å se hva som skjer med den amerikanske venstresida framover. De bør begynne å sondere etter mulige kandidater allerede nå. Det viktigste er uansett å holde bevegelsen samlet, og forent rundt noen hovedsaker: reformering av valgsystemet, kjempe mot de økende forskjellene, en offensiv klimapolitikk, anti-militarisme (her har Bernie-kampanjen vært ekstremt svak) – og for likeverd mellom kjønn, legning og rase. Kort sagt; de må bryte gjennom det ultra-høyre hegemoniet. La oss håpe dette vil skje i løpet av de neste fire åra. Ikke om 70.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.