Hans Petter Sjølis «ansvarlige» stormangrep fra den ideologiske skyttergrava

VGs Hans Petter Sjøli står i en intellektuell spagat når han trekker en linje fra den moderate Labour-lederen Jeremy Corbyn til Josefs Stalins formaninger mot «sosialfascismen».

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (60 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

I tradisjonell marxistisk ordbruk heter det seg at «de herskende tanker er de herskendes tanker». Dette innebærer at de regjerende ideologiene og tankene, det som går for å være såkalt «common sense», ordinært sett vil være tanker og idéer som tjener det bestående systemet. I vårt tilfelle vil dette være det liberaldemokratiske kapitalistiske samfunn.

De store mediene forholder seg med få unntak til denne maksimen. På tross av kommentarfeltrytternes anklager om «sosialistiske journalister», er det ingen tvil om at virkeligheten er at mediene jevnt over presenterer et temmelig sentrumsorientert syn på politikk. Sentrum i et liberaldemokratisk kapitalistisk samfunn er ganske naturlig et syn som slutter opp om dette status quo. Mediene er ikke mer venstrevridde enn at den høyrekonservative Torbjørn Røe Isaksen kan forsikre at samtlige av de større avisene kretser rundt omlandet Høyre/Arbeiderpartiet.

LES OGSÅ: Fascismens framvekst i Europa: — Et resultat av elitenes politikk

Ingen venstresekterisk renessanse
VGs debattredaktør, Hans Petter Sjøli, skreiv 30. juli en kommentar med tittelen «Gi meg de rene og ranke». Hovedpoenget i artikkelen hans var å svartmale det nye oppsvinget for den radikale venstresida vi nå opplever i blant annet Storbritannia og USA. Her anklages disse, ikke for å være «populister» slik refrenget vanligvis går, men for «sekterisme», og slås attpåtil i hartkorn med de Moskvatro kommunistene i mellomkrigstida.

Det påfallende med Sjølis kommentar er ikke at den representerer en ny type ideologisk frontalangrep. Dette er takter vi kjenner fra antikommunister av alle avarter, enten de er på ytre høyre, eller trygt planta i den konsensusorienterte sentrumsekstremismen Sjøli representerer. Det interessante er tvert imot hvor krampaktig den fortoner seg. Der hvor andre kritikker eller ideologiske debattinnlegg går på de –politiske- motsetningene, enten gjennom konkrete uenigheter på politiske tiltak og ståsteder eller ideologiske grunnsyn, nøyer Sjøli seg med å spinne på sin kvasihistoriske analogi. Spør du meg er det litt av en intellektuell spagat du står i, når du trekker en linje fra Storbritannias moderate sosialdemokratiske Labour-leder Jeremy Corbyn, og Josefs Stalins formaninger mot «sosialfascismen». Men slik har altså det ideologiske nivået blitt i landets ledende debattaviser.

Det har vært få forsøk på å imøtekomme Sjølis påstander. Dette kan både skyldes at folk hever seg over å diskutere på premisser satt av så primitive sleivspark, eller ganske enkelt feriesesongen. Jeg vil ikke la Sjølis påstander stå uimotsagt. I denne teksten skal jeg vise hvor malplassert anklagene om «sekterisme» er, og heller forsøke å tegne opp et bilde på hvorfor disse nye venstrebevegelsene har vokst. Konklusjonen min er overraskende nok ikke noen «venstresekteristisk renessanse», slik Sjøli vil ha oss til å tro.

LES OGSÅ: Totalitarismeteori gjør oss ikke klokere på nazisme, kommunisme og jihadisme

Sekteristiske amerikanere?
La oss ta USA først. Sjøli synes denne nye oppvåknede «sekterismen» kom klart til uttrykk da Bernie Sanders’ tilhengere buet da han uttrykte støtte til Hillary på Demokratenes landsmøte. Ikke bare buet de. De opprettholdt til og med «anklagene fra nominasjonskampen om at Clinton er kjøpt og bestukket av storkapitalen». Enda verre: dette var også en anklage Stalin retta mot sosialdemokrater i mellomkrigstida. At det er et velkjent etterprøvbart faktum at Hillary er finansiert av både de største bankene, fossilindustrien og våpenlobbyen, som alle så klart ønsker gjenytelser for penga, finner ikke Sjøli naturlig å nevne her.

Sjøli hevder, ganske riktig, at venstresida rives mellom såkalte «idealister» og «pragmatikere». Dette utdypes med at vi idealister bare bryr oss om å være «ideologisk rene», underforstått – at vi ikke bryr oss om den virkelige verden, mens «pragmatikerne» er de realistiske som forholder seg til virkeligheten.

Dette er ikke nye anklager. De samme anklagene har blitt retta mot mennesker som ønsker et annet samfunn til alle tider. Henry A. Wallace, USAs mest progressive visepresident gjennom tidende, ble langt på vei felt av den strategien. Den er altså uhyre effektiv. Det er derfor denne må imøtegås ved enhver anledning.

Det virker nemlig ikke som at Sjøli forstår at aversjonen mange amerikanere føler mot Hillary Clinton bunner i reell politisk uenighet. At Hillary hele veien har vært en patologisk løgner, som i likhet med Trump jevnlig vender kappa etter vinden, hjelper heller ikke. Vi kan bare nevne Hillarys støtte til den erkereaksjonære Georg W. Bush’ krig mot Irak i 2003, hennes ekstremt aggressive utenrikspolitikk med støtte til militærkupp i Honduras, bombing av Libya, krigstrusler mot Iran, uforbeholden Israel-støtte, og bevæpning av syriske terrorister. Dette, sammen med en temmelig liten vilje til å bygge opp igjen det amerikanske velferdssystemet og arbeidslivet etter 30 år med herjinger både fra Republikanere og Demokrater, gjør folk lei. Det er ikke til å undres over at folk, og spesielt ungdom, har strømmet til Bernie Sanders. Folk ønsker ikke en fortsettelse av Bush-perioden. Folk har fått nok av å leve som gjeldsslaver. Folk har fått nok av u-landifiseringen av de amerikanske industribyene. Hillary er ingen «venstreliberal» (!) som Sjøli hevder. Hun er et ektefødt barn av den nykonservative renessansen som har prega USA siden president Reagan på 1980-tallet. Bernie har derimot på sin side appellert til folk med løfter om kursendring fra dette. Det er uredelig, og ekstremt navlebeskuende å redusere disse politiske forskjellene til et spørsmål om «sekterisme». Dette er ikke mer «sekterisme» enn at norske Arbeiderparti-velgere foretrekker Jonas Gahr Støres politikk over Siv Jensens.

LES OGSÅ: Bernie Sanders sin klassekamp — ein sosialisme for fattige amerikanarar

«Schrödingers sosialist»
Sjølis påstander er om mulig enda mer malplasserte anvendt på Storbritannia. Dette kan best illustreres med et bilde som sirkulerte på nettet for en tid tilbake. Det var et bilde av den da nyvalgte Labour-leder Jeremy Corbyn med påskriften «Schrödingers socialist – simultaneously unelectable and a threat to national security». Sitatet henspiller på at statsminister David Cameron, i en twittermelding i fjor høst hadde anklaga Corbyn for nettopp dette. Bak anklaga lå nok frykten for at en sjølerklært krigsmotstander, anti-atomvåpenaktivist, uttalt EU- og NATO-motstander, med god gammeldags sosialdemokratisk økonomisk politikk, ble valgt med overveldende flertall til leder for Storbritannias største parti. Vi snakker altså ikke om noen revolusjonær Komintern-kommunist her. Vi snakker en moderat gammel sosialdemokrat med aversjon mot krig og vold. Om rett skal være rett, så er det jo nettopp Corbyn som er den «liberale» og «reformvennlige» sosialdemokraten Sjøli burde heie på.

Men den gang ei. Sjøli slenger seg med de erkekonservative britiske mediene (for det er nettopp dét de er), og erklærer Corbyn «ikke valgbar», og foreskriver heller en «noen hakk mer ‘moderat’» kandidat. Dette på tross av at titusener har meldt seg inn i Labour, både da Corbyn skulle velges første gang, og nå som høyrefløyen egger til ny lederstrid. Disse innmeldingene har ført til at Labour i dag er større enn noensinne. Det er ingen tvil om at Corbyn har aktivisert og gitt nytt håp til unge og desillusjonerte mennesker, som ellers hadde mista fullstendig trua på det råtne politiske systemet.

Sjøli gjør så et nummer ut av at Labours popularitet på målingene ligger bak de konservative. Dette skyldes antakelig flere ting. Én av dem er at UKIP har fått permanent fotfeste i tidligere Labour-bastioner i britiske arbeiderklasseområder. Dette er en utfordring det ikke mer trolig at en høyresosialdemokrat av tidligere Labour-leder Blairs «New Labour»-type vil kunne hanskes med.

Noe annet som spiller inn er antakelig bråket innad i Labour. Indre stridigheter og støy i et parti, har det med å støte fra seg velgere. Så kan vi spørre hvem som har skylda for bråket. Er det Corbyn, som hele veien har vært ærlig om sine politiske standpunkt, som ble valgt av en overveldende majoritet på partiets landsmøte, eller er det høyresida i partiet, som ikke tåler at venstresidas kandidat vant ledertittelen for første gang på 20 år? Er det virkelig «sekterisme» som har ført til at de mange hundre tusen medlemmene i Labour foretrekker en kandidat som ønsker en endring av Storbritannias kurs, heller enn å få atter en videreføring av Margaret Thatchers politikk? Jeg trur dette handler om virkelig politisk uenighet. Sjøli får holde fast på sekterisme-tesen, dersom han sjøl mener denne er bedre egna.

Det «ansvarlige» sentrum
Sjølis tekst føyer seg inn i den moderne idealistiske fortellinga om at «sannheten ligger i midten». De såkalte «ytterpunktene» bør unngås. Hørt det før?

Dette er et ideologisk utgangspunkt som bare bidrar til å tilsløre og å avpolitisere reelle politiske uenigheter. De herskende tanker og idéer er i kontinuerlig forandring. Det som var «common sense» på 1960-tallet trenger ikke å være det i dag. Noen, kanskje Sjøli er blant disse, tilskriver dette den modernistiske trua på framskrittet. At noe er annerledes fra fortida betyr at vi har gått framover. «Verdensånden» har beveget seg fra noe dårlig, til noe litt bedre. Det gamle er «feil», det nye er «rett». Med et slikt utgangspunkt var høyrebølgen på 1980-tallet, og dens omfattende nedbygging av velferd, og tiltakende økende økonomiske forskjeller et «nødvendig» og riktig oppgjør med det «gammeldagse» velferdssamfunnet.

Men er det noen automatikk i dette? Kan det hende at man mista noe på veien? Er det slik at menneskesamfunn alltid med mekanisk nødvendighet går mot et høyere og bedre stadium, eller kan man få tilbakeslag på veien? Dette er spørsmål vi alle kan ha godt av å reflektere over. Er det for eksempel slik at fordi NATO har blitt mer aggressive og lystne på krig utafor eget territorium siden den kalde krigen, så er det dermed mer «riktig» eller «venstreliberalt» å støtte dette i dag, enn det var for 30 år sia? Er det slik at finansiering i millionskalaen fra storbanker og våpenindustri i dag kommer gratis og uten betingelser, og ikke får noen påvirkning på politikken? Er man «umoderne» og «sekteristisk» om man peker på hva slags politikk dette går på bekostning av? Er man ansvarlig om man tar lett på krig, milliardærstøtte og politikk for økende økonomiske forskjeller?

Hvis så er tilfelle, så jeg uansvarlig med glede. Det håper jeg briter, amerikanere og nordmenn også fortsetter å være, så kan vi heller la de «ansvarlige» i VGs debattredaksjon ergre seg videre.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Hans Petter Sjølis «ansvarlige» stormangrep fra den ideologiske skyttergrava

  1. AvatarKjæran Dahle // 2016-08-01 kl 19:29 //

    Stalin var ikke så dum, kansje noen av de som buet nå får en mulighet til å lese litt mer Stalin. 🙂

    • AvatarSvend Erichsen // 2016-08-02 kl 07:21 //

      Hjelp. Hvordan fikk du dette til å handle om Stalin, Kjæran?

      Bra artikkel Ivar!

Kommentarfeltet er lukket.