Det finnes ingen Lexit

Det er vanskelig å selge en stemmegivning for EU til venstresiden, men økningen i rasisme både under valgkampen og etter Brexit gjør at det ikke finnes noen  Lexit for meg.

Jeg forlot nylig Storbritannia for å turnere noen uker i Finland, Sverige og Norge i begynnelsen av juni. Det var godt å kunne reise i og med at ”debattene” om folkeavstemninga ble mer intense, og tanken på å være borte et par uker virket styrkende og inspirerende. Jeg og turkameraten min, Efa Supertramp (Wales), snakket mye om den kommende folkeavstemninga og vi ønsket å høre perspektivene til folk vi møtte under turen vår. Det som følger er delvis hva jeg lærte av å høre synspunktene til personer fra turen, men også hva som er nytt og under utvikling i  Storbritannia i etterkant.

LES  OGSÅ: Lanseringsuttalelsen til Lexit-nettverket

Mindre bevegelsesfrihet
Som vi begge visste kan turnéer i Sveits (som er utenfor EU) være en byråkratisk opplevelse med grensetoll og sjekk fra grensevakter, og det er minimalt med underholdning i dette. Passene våre ble sjekket på toget på den norske grensa etterfulgt av forespørsler om gitarene våre… Vi så ut som turister, ikke de turnerende musikerne vi var. Selv om det ikke var like stressende som en sveitsisk grensekontroll var det en påminnelse om et potensielt Europa med flere grensekontrolle

Brexit skulle ikke skje. Verdensledere, som Barack Obama og Angela Merkel, viste sterk støtte til bli-kampanjen, inkludert mange økonomiske eksperter, venstreving kjendiser, Den engelske sentralbanken… Jeg kunne fortsette i det uendelige.

Det var på mange måter vanskelig å selge til venstresida i Storbritannia å skulle bli i Den europeiske unionen. Lovnaden om TTIP under EU’s lovgivning, snakk om en Europeisk hær (som stort sett er NATO, er det ikke?), og behandlingen av Hellas og Syriza: alle ble brennhete temaer for venstresida i Storbritannia, særlig de som støttet å forlatte EU, dden såkalte «Lexit-kampanjen». De mottok støtte fra mange fagforeninger for å distansere seg selv fra de nyliberallistiske, ytre høyre-holdningene til Nigel Farage og andre.

LES OGSÅ: En stemme er en stemme

Mer rasisme med Brexit
Det er vanskelig å skulle være uenig på disse punktene, men for å forstå veien videre må vi ta et steg tilbake og se hele bildet. Økningen av islamofobi, anti-flyktning og den anti-europeiske følelsen har nådd et kokepunkt og det har eksplodert over de siste ukene. Mens jeg skriver denne post-Brexit artikkelen har  ytre høyre-demonstrasjoner pågått for å feire «seieren». Witold Sibkow, den polske ambassadøren i Storbritannia, nevner at angrep i London og Cambridge er en økende fare i polske innvandrermiljøer. En polsk tenåringsjente har nylig begått selvmord på grunn av mobbing på skolen, og i Manchester har det vært episoder av verbale og fysiske angrep på byens trikker. Det finnes mange, mange flere episoder.

For meg finnes det ikke noe «Lexit», da denne økningen av rasisme og intoleranse har nådd et punkt der vi har blitt dratt flere år tilbake. For ikke å nevne det faktum at høyrefløyen i det konservative partiet på Brexit-sida nå holder alle kortene, og EU kan ikke holde dem tilbake. Eller kanskje nå, vil ikke holde dem tilbake, siden EU-medlemslandene ler av oss. «Corbyn-effekten» er selvsagt inspirerende, men «virkelig sosialisme» er så langt unna at det er en fjern drøm. EU har sine feil, men burde ikke forandring komme fra innsiden og ikke utsiden? Ikke bare har Brexit/Lexit-kampanjen sviktet millioner av britiske statsborgeres muligheter til å jobbe og studere på tvers av Europa, men den har også frarøvet de resterende 700 millioner europeiske borgerne de samme mulighetene. EU betydde relativt enkle reisemuligheter til Storbritannia, men det betydde også treg, men nødvendig, involvering for å sørge for at vi klarte flyten av migranter til EU-medlemslandene. For ikke å nevne hva som vil skje i Nord-Irland. Dette er starten på å dra opp vindebroen, sosialt og økonomisk.

LES OGSÅ: Arbeiderklassens hevn

Ingen plan B
En del av Lexit/Brexit-argumentet var en idè om å bli som fremgangsrike Norge, men å sammenligne et land med fem millioner innbyggere til et med 65 millioner kommer selvfølgelig til å ha sine svakheter. Bygd på skogbruk, fiske og olje har Norge sterke fagforeninger. Kvotene for fiske, skogbruk og oljeindustrier ville mest sannsynlig blitt ødelagt hvis de var i EU. Dette er motsatt av Storbritannia, hvor ensformige kontorjobber og varehandel er utbredte og underbetalte. Fagorganisasjoner er på hælene ettersom privatiseringen raskt ødelegger jobber for lærere, doktorer, brannmenn… alle fagorganiserte jobber. Det er her vi trenger EUs arbeidsrettigheter til å beskytte oss.

Det mest googlede spørsmålet på dagen for Brexit var «Hva er EU?», «Hva gjør EU for oss?». Litt for seint Storbritannia. For mange ble dette en proteststemme og mange lufter sine post-Brexit bekymringer; «Jeg trodde ikke stemmen min betydde noe?» «Kan jeg gjøre dette igjen?». Ærlig talt så vet jeg ikke hvor jeg skal starte.

Storbritannia svøpes i en følelse av å falle fra hverandre da mange innser feiltrinnet ettersom pundet falt raskt i verdi, og mange stiller seg spørsmålet om dette betyr oppløsningen av Storbritannia.

Brexit-kampanjen har nå blitt avslørt som full av feilinformasjon og direkte løgner. En skolegårdskrangel mellom David Cameron og Boris Johnson for å roe ned de EU-kritiske medlemmene fra Det konservative partiet har kulminert i en fullskala «WTF» da det ikke er en eneste plan på plass om vi skulle forlate EU. Det var rett og slett ikke meningen at det skulle skje, og det finnes ingen plan B.

Oversatt av Katrine Salomonsen