Game of Thrones: Damenes inntog

Foto: Suzi-Pratt.com

Vinteren har kommet til Westeros, og damene gjør sitt inntog i kampen om makt og hevn, ikke bare som voldtektsdukker og puppepynt. Det er på høy tid!

Julie Nordtømme
About Julie Nordtømme (17 Articles)
Julie Nordtømme har en MA i engelsk litteratur og historie fra Edinburgh og Berlin, og er for tiden frilanser i Oslo.

Jeg har nettopp sett ferdig siste episode av årets Game of Thrones-sesong, og i motsetning til etter de forrige fem sesongene sitter jeg igjen med en ganske god følelse. Litt sånn som man føler seg etter et «Kill Bill»-marathon, egentlig. For til tross for store mengder vold både av seksuell og ikke-seksuell form, så er hevnen innmari søt, og det er bedre tider i vente.

LES OGSÅ om sciens fiction med politisk budskap: 10 science fiction bøker med politisk brodd du bør blåse feriepengene på

Hodeknusing og voldekt man bare må se på

Game of Thrones er som en bilulykke. Man klarer ikke se vekk hvor enn mye man prøver. De forrige sesongene har vært en serie gigantiske klimaks av faenskap, der HBO-serieskaperne overgikk seg selv i kampen for å sjokkere et stadig mer blasert publikum. Den grafiske voldtekten av Cersei på alteret med hennes myrdede sønn, brenningen av lille Shireen Baratheon, hodeknusingen av Oberyn Martell, the Red Wedding, og voldtekten(e) av Sansa Stark utført av superpsykopaten Ramsay Bolton, for å nevne noe.

Selv så herda man er blitt som TV-publikum i dag, så er Game of Thrones noe for seg selv. George R.R. Martins tendens til å kreativt kverke stort sett alle karakterene vi som publikum blir knyttet til er én avskrekkende faktor; den store mengden seksualisert vold (stort sett mot kvinner og jenter) en annen. Som publikum blir man fjetret av en morbid fascinasjon for menneskers verste og mørkeste aspekter: higen etter makt, penger, sex og vold og alt folk er villige til å gjøre for å tilfredsstille den. Denne fascinasjonen er på langt nær ny. Den nådde et høydepunkt både på 17- og 1800-tallet i Amerika, og i Viktorianske England, med tabloidblader besatte av Frontier-massakre, mord av prostituerte og kannibalisme, og historier om Jack the Ripper og ymse andre grusomheter i Penny Dreadfuls. Game of Thrones er nåtidens versjon av dette, bare i nytt format.

Men denne sesongen. Denne sesongen er litt annerledes. Joda, mer en nok vold og sex, det skal ikke stå på det. Men hele sesongen har ledet opp til et knippe cliffhangers hvor alle «major players» i det store spillet om makt i Westeros er kvinner, ikke menn.

LES OGSÅ mer av Julie Nordtømme: Litt tafsing tåler du vel

Kvinnene på topp

Det har vært mye snakk om «sterke kvinneskikkelser» i Game of Thrones siden serien startet, og greit nok, de har ikke vært tafatte. Men de har vært nederst på rangstigen, eller ikke syntes særlig godt i skyggen av kongekampene. «Sånn var det før i tiden,» blir det påstått i kommentarfeltene når man våger å påpeke at det kanskje er i overkant mye tortur og voldtekt av kvinner, spesielt steder der det ikke er plotdrivende. Hobbyhistorikerne får kverulere i vei, det er ikke relevant. Dette er fiksjon, og voldspåsmørelsen er ikke der for å vise «hvordan ting var før». Den er der for å tilfredsstille den ekle delen av oss mennesker som vil utforske og baske oss i menneskelig faenskap. Likevel har ting i løpet av denne sesongen endret seg gradvis fra hypervoldelige mannsdominerte plot, til fokus på mer «long-game» maktkamper fra kvinnenes side, og publikum følger likevel med akkurat som før.

Sesong 6 har rolig bygget opp til de to avslutningsepisodene med damene på toppen (ikke bare i sex-sammenheng, for en gangs skyld) for en grunn. Og jeg tror den grunnen er en kombinasjon av tre faktorer. Den ene er at det Martin har tatt livet av alle de sterke, maktsyke mannsskikkelsene, og sådan gjort plass for at kvinnene kan bli skikkelige spillere. Den andre er at alle andre ekstremer er oppbrukt, slik at det eneste «nye» og spennende blir en mega-maktkamp mellom kvinnene i Westeros. Den tredje er, som venninna mi påpeker, at TV-publikumet er både lei av platt brutalitet i serien, og også har vært utålmodige etter mer plotframgang. Det at de følger med til tross for at sesong 6 er mer nedtont på voldssiden og mindre bombastisk viser at publikum har modnet noe siden de første sesongene. Det at vi nå kan se flere kvinner triumfere i ordentlige maktposisjoner og maktallianser (Yara Greyjoy, Daenerys, Ellaria Sand) og ikke bare Cersei som “token power woman” tyder på at folk i større grad enn før er åpne for å se kvinneskikkelser i lederoller, og ikke bare som voldtektsdukker eller prostituert puppepynt i bakgrunnen når mannfolka tar pauser fra slossinga for litt strategiprat eller hobby-misogyni.

LES OGSÅ om påvirkning gjennom kultur: Det amerikanske militærets erobring av kulturen

Tøffe jævler, alle kvinn

Neste sesong starter spennende på alle fronter. Nådeløse og storkvinnegale Cersei er første dame på Jerntronen, etter å ha sprengt motmakta i fillebiter – bokstavelig talt, og Gudfaren-style. Arya har begynt sin lenge påventede hevnturné ved å server Walder Frey sønnene sine i paiformat, Sweeney Todd-style. Knøttlille Lyanna Mormont hamler opp i The North og setter maktgubbene der på plass. Brienne er, vel, Brienne. Sansa funderer på allianse med Little Finger for å ta Jerntronen (ikke gjør det, Sansa! Han er lumsk! Du vet dette!). Yara Greyjoy og Daenerys Dragemamma har alliert seg og seiler mot Westeros med Dothraki og drager på slep. Ellaria Sand og de dødelige døtrene hennes i Dorne har alliert seg med Bestemor Tyrell i en episk hevntokt mot Cersei. Jeg gleder meg psykt til neste sesong, jeg. Og hvis noen våger å bruke ordene «girl power» og «catfight» om kommende sesong blir jeg rasende. Dette er maktspill på høyde med gutta sitt i de forrige føkkings fem sesongene, folkens.

Jeg vil ikke kalle Game of Thrones en feministisk serie, for det blir å gi produsentene «credit where credit’s not due», men jeg liker radikaliseringen av kvinneplottene, om man kan kalle det det. Det er bare teit at de måtte trøkke damene så til helvete ned i gjørma før de fikk lov å være imponerende og effektive i maktkampen, men gjort er gjort, torturert er torturert. Selv om det tok seks sesonger og oppbruking av alle mennene i toppsjiktet, har Game of Thrones nådd et punkt hvor damene får spillerom. Og tøffe jævler er de, alle kvinn.

Og så fikk vi se en syfilis-penis, da. Hurra for lik genitalia-representasjon!

Så, for å avslutte i dramatisk Game of Thrones-sjargong: Winter has Come, and the Age of Badass Cold-Blooded Queens is upon us!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned