Fattigdom 2.0

Foto: Chris Devers/CC BY-NC-ND 2.0

Dagens fattige jobber gjerne deltid, har usikker inntekt og et håp om å ta klassreisen. Det individualiserte synet på fattigdom gjør at problemet skjules og skammen øker.

Ingrid Yndestad
About Ingrid Yndestad (8 Articles)
Ingrid Yndestad er skribent og utdannet sosiolog, ernæringsterapeut, laborant, kokk og holder på med en master i interkulturell kommunikasjon.

En Frivillighetssentral i mitt område gikk nylig ut med etterlysning av fattige og folk som trenger hjelp. Det var få påmeldte til deres feriearrangement, og få som henvendte seg for å få hjelp. Tilbudet var rett og slett større enn etterspørselen, og de spurte om det ikke lenger var fattige eller andre som hadde behov for hjelp.

En ny type fattigdom

Selv om denne Frivillighetssentralen holder til i en liten kommune, uten de utfordringene en finner i større bykommuner, er det ingen tvil om at det finnes både fattige og folk som trenger hjelp. Grunnene til at folk ikke oppsøker Frivillighetssentralen kan være mange, og grunnen til at Frivillighetssentralen ikke ser fattigdommen kan være at de ikke kjenner igjen den nye typen fattigdom som rammer stadig flere.

For hvordan uttrykkes fattigdom i dag? Tidligere kunne fattigdom ofte sees på folk. Hvordan de kledde seg var ofte det første tegnet. Videre var det ofte noe som fulgte familier. Fattige forble fattige, mens de som var over fattigdomsgrensen som regel var trygge i den sosiale klassen de befant seg i. Slik er det ikke lenger. Klær og sko er billigere, ja uforsvarlig og uanstendig billige.

En viktig årsak til dette er at produksjonen av klær er flyttet til land der lønninger og arbeidsmiljø på langt nær står overfor de kravene vi har i vestlige land. Klærs uttrykk for fattigdom er på et vis flyttet fra oss, til produksjonslandene. De fleste i Norge har dermed mulighet til å kjøpe klær og sko til seg selv og barna sine. De som produserer klærne derimot klarer ikke å brødfø familien sin på det de tjener.

Prekariatet

Noe annet som betegner endringen i fattigdom i dag er nettopp mangel på trygghet og stabilitet. For om lag tre generasjoner siden opplevde de fleste nordmenn et sosialt opprykk.

Stadig flere fikk muligheten til å utdanne seg, og arbeid med svært lave lønninger ble gradvis borte. En ny tid satte nye krav og ga nye muligheter. Nye typer arbeid dukket opp, arbeid som

krevde kompetanse og som lønnet folk slik at de kunne rykke oppover. Mange av de tradisjonelle lavlønnsyrkene ble enten overflødige, eller flyttet ut av landet.

Nå ser vi en reversering av dette. De unge er ikke lenger garantert å beholde sin plass i det sosiale hierarkiet. Det er ikke lenger kun fattige som forblir fattige, også deler av middelklassen opplever å bli fattige. Dette er et uttrykk for det mange kaller prekariatet.

Begrepet prekariatet oppsto i Europa på 1960- tallet, og kommer av ordet prekær. Ordet mer enn hentyder at de som befinner seg i denne klassen er i en vanskelig situasjon. Prekariatet er i dag en raskt voksende klasse som består av de som har vikariater eller deltidsstillinger, går på engasjement, har lave lønninger og gjerne flere deltidsstillinger. De har med andre ord arbeid, men ikke faste og forutsigbare jobber og inntekter. Fellestrekk for dem som befinner seg i denne klassen er manglende forutsigbarhet og sikkerhet.

En underklasse uten forkjempere

Andelen arbeidstakere som befinner seg i vår nye sosiale underklasse er raskt økende. Det er heller ikke bare ufaglærte eller andre utsatte grupper som underkastes prekariatets usikre ansettelsesvilkår. Også høyt utdannede og arbeidstakere med høy kompetanse opplever dette. Arbeidsmarkedet blir stadig mer usikkert, og for at arbeidsgiverne skal ha den fleksibiliteten og sikkerheten de forventer, blir arbeidstakerne buffere for usikkerheten i arbeidsmarkedet. Normen blir dermed at arbeidsgivere skal beskyttes mot usikkerheten, mens arbeidstakerne tar av for usikkerheten ved å være fleksible og tilpassingsdyktige.

Vi har på et vis gått i ring. Proletariatet, som sekstiåtterne romantiserte og kjempet for, er overtatt av prekariatet, og ingen romantiserer eller kjemper for prekariatet. Proletariatets klassereise var kollektiv. Det var en felles giv for å løfte folk ut av fattigdommen. I dag er denne given fraværende. Det kollektive tankesettet er i stor grad smuldret bort i individualitetens tidsalder. Enhver kjemper for seg selv, en kamp det er umulig å vinne. Dermed mister de som befinner seg i prekariatet stadig flere grunnleggende rettigheter uten at noen løfter en finger.

For i vårt individualistiske samfunn er enhver ansvarlig for sin egen skjebne, også de som skal livnære seg i det såkalte løsere arbeidslivet. Fattigdommen blant unge enslige og unge familier er økende. Mennesker som har tilhørt en stabil middelklasse rykker ned i fattigdom, en fattigdom som uttrykkes annerledes enn det vi er vant med.

Økende usikkerhet

Fattigdom er komplekst, og rommer langt mer enn det vi tradisjonelt oppfatter som fattigdom. Dagens fattige ser ikke ut som en rollefigur fra Le Miserable eller Oliver Twist, de ser ut som de fleste andre. Fattigdom er nødvendigvis ikke et uttrykk for arbeidsledighet eller lav utdannelse. Mange av de unge som i dag står i fare for å rykke ned i fattigdom har utdannelse, flere også svært god utdannelse, og er i arbeid.

De tilhører generasjon lydig og flittig, men hvorfor er de så lydige og flittige? Kan det tenkes at de kjenner på usikkerheten som omgir dem? At de vet at de må være flittige hvis de skal ha noe håp om å beholde sin stilling i det sosiale hierarkiet? For deres plass i middelklassen er ikke lenger sikker. Der deres foreldre og besteforeldre følte en trygghet i sin middelklasse, vet dagens unge at de ikke har noen garantier for å fortsette å leve innenfor de rammene de har vokst opp i.

Politiske vedtak med vyer om å løsne opp arbeidsmarkedet, med andre ord skape et mer usikkert arbeidsmarked for arbeidstakerne, skaper klienter og fattige av mennesker som ikke tidligere har opplevd å være i disse rollene. Samtidig våkner klassesamfunnet sakte, men sikkert fra dvalen. Der deres foreldre satt ganske trygt ved middelklassens langbord, må dagens unge ta fatt på en klatretur der ingen er garantert ikke å falle ned. Faller en ned møtes en heller ikke av den generøse velferdsmodellen det forestilles at vi har. De fleste velferdsordninger er skåret til beinet som insentiv for å få alle i arbeid. Men arbeidsledigheten øker samtidig som arbeid og utdannelse ikke lenger er et vern mot fattigdom.

Et nytt syn på fattigdom

Den postmoderne fattigdommen skiller seg slik fra våre tradisjonelle forståelser av fattigdom. Fattigdommen er mer skjult, samtidig som den i stor grad er individualisert. I et rikt samfunn har alle mulighet til å ha det godt, de som ikke har det, ja de kan skylde seg selv. Slik har ikke bare fattigdommen endret uttrykk, den fører også til nye typer skam og utenforskap.

Siden det er nye grupper som blir fattige er sosial eksklusjon som følge av fattigdom ikke alltid like tydelig. En del av dem som blir fattige har en rekke ressurser som de ikke mister selv om de blir økonomisk fattige. Disse ressursene kan i mange tilfeller omsettes på måter som kan skjule den økonomiske fattigdommen. De besitter kanskje kulturelle eller sosiale kapitaler. Disse kan til en viss grad kamuflere den økonomiske fattigdommen, men i et kapitalstyrt samfunn vil de aldri kunne veie opp for mangel på økonomisk kapital.

Så når Frivillighetssentralen etterlyser fattigdom har de kanskje et forelda syn på den. Jeg vet av erfaring fra min lokale Frivillighetssentral at de legger stor vekt på å hjelpe innvandrerfamilier og enslige eldre, og har sikkert en god oversikt over disse gruppenes levekår. Dette er grupper som ikke bare mangler den økonomiske kapitalen, men som også mangler andre ressurser som de kan omsette i det samfunnet de lever i. De som faller inn under den postmoderne fattigdomsgruppen, de som ikke oppfyller de forventningene vi har til fattigdom, tror jeg derimot det er lett å overse. Vi trenger derfor et nytt fattigdomsbegrep og en ny forståelse av fattigdom som passer inn i den tiden vi lever i.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*