Braanen og Moxnes: Nasjonen, nasjonalstaten og venstresiden

FOTO: Tore Sætre

Klassekampens redaktør forveksler stat med nasjon. Han romantiserer illusjonen av "likestilte nasjoner". Han kaller seg "radikal og progressiv", men hans bidrag ligner mer på et reaksjonært innlegg, på lik linje med UKIP og Bjørnar Moxnes.

Alberto Valiente Thoresen
Om Alberto Valiente Thoresen (8 artikler)
Alberto Valiente Thoresen har en mastergrad i freds- og konflikttransformasjon fra Universitetet i Tromsø. Siden 2004 har han bidratt regelmessig i avisa El Faro i San Salvador.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skriver retorisk, i lederen til torsdag 30. juni 2016, at «ut fra logikken til enkelte i brexit-debatten burde dette bety at norske EU-motstandere til venstre og i sentrum umiddelbart bør skifte mening og bli EU-tilhengere. Slik er det selvfølgelig ikke.»

Nei, slik er det selvfølgelig ikke, men det er heller ikke slik som Braanen skriver i lederen sin. Han forveksler stat med nasjon, og ser heller ikke ut til å forstå hva en nasjon er for noe. Dette fører til at han romantiserer og ønsker å bevare et verdensbilde med «likestilte nasjoner» som aldri har eksistert. Han kaller seg en «radikal og progressiv motstander av et føderativt EU», men hans bidrag til debatten ligner mer på et reaksjonært innlegg, på lik linje med UKIPs argumenter i Storbritannia og meningene til Rødts leder Bjørnar Moxnes her hjemme.

LES OGSÅ: Brexit: Karpe diem for Europas venstreside

Stat, nasjon og nasjonalstaten. «Program, myte og virkelighet»
Det er greit at fotballkommentatorer ikke ser ut til å bry seg om forskjellen mellom stater og nasjoner, men redaktøren til «venstresidas dagsavis» burde vite forskjellen. Og dette er mer enn akademisk flisespikkeri, som en anti-intellektuell meningsmotstander sa en gang jeg påpekte enn lignende forvekslling.

En stat er institusjonene som organiserer et samfunn innenfor bestemte landegrenser under en regjering. Denne regjeringen har da autoritet til å utøve makt i og forsvare landegrensene til dette territoriet. Forutsetningen for denne autoriteten pleier å være legitimitet hos befolkningen i territoriet og andre stater.

En nasjon er begrepet som brukes for å omtale en folkegruppe med en felles identitet. Grensene mellom de ulike nasjonale identitetene bestemmes av fødested eller foreldrene individet er født fra. Ordet nasjon stammer fra det latinske ordet «natio», som betyr å være født fra. Ut i fra definisjonen, følger derfor at en stat kan bestå av flere nasjoner samtidig, og det er som regel tilfellet i praksis.

Stater er ofte lettere å identifisere i praksis, mens nasjoner er mer utydelige konstruksjoner. Fordi stater er utfallet av internasjonale avtaler, og landegrensene er tydelig definert, slik at de kan tegnes i et kart. Men det er ikke alltid tilfellet med nasjoner. For eksempel, i Norge er det stor enighet om at det er formelt sett to nasjoner i staten: samene og andre nordmenn. Men det finnes selvsagt andre uformelle nasjoner, selv om disse ikke er anerkjent formelt i Grunnloven. Det kan dreie seg om folk som er en del av staten Norge, men som er født andre steder, eller av foreldre som har en annen nasjonalitet. Det finnes også folk som argumenterer for at nynorskbrukere bør betraktes som en annen nasjonalitet, i en utvidet forstand, som må skilles fra de som bruker bokmål.

Det er den relative vilkårligheten for å bestemme hva en nasjon er for noe, som gjorde at den irske forfatteren James Joyce ironiserte om det i romanen «Ulysses», med følgende meningsutveksling:

«- Men vet du hva en nasjon betyr? sier John Wyse.
– Ja, sier Bloom.
– Hva er det? sier John Wyse.
– En nasjon? sier Bloom. En nasjon er de samme menneskene som bor på samme sted.
– Ved gud, da, sier Ned, og ler. Hvis det er slik, er jeg en nasjon, for jeg har bodd på samme sted de siste fem årene.»

En nasjonalstat er en konstruksjon. Et nasjonalistisk prosjekt, som har kostet menneskeheten flere millioner døde. Samtidig er det viktig å ikke overse at nasjonalstater har vært et viktig redskap for flere samfunn i moderne tider. Men det grunnleggende kjennetegnet til en nasjonalstat er per definisjon å prioritere en nasjon (folkegruppe) fremfor andre i en stat. Dette er ikke demmokratisk. Det er ofte slik at enkelte nasjoner ikke har blitt til før lederne i en stat har bestemt det slik. På denne måten er de fleste nasjoner også konstruksjoner. Eric Hobsbawm forklarer denne (til dels blodige) prosessen i boken «Nations and nationalism since 1780. Program, myth, reality».

LES OGSÅ: Arbeiderklassens hevn

Nasjonalisme: venstresidens radikale prosjekt?
Både Bjørgulv Braanen og lederen til partiet Rødt, Bjørnar Moxnes, har gått ut i det siste og forsvart «nasjonalstaten», som en viktig ramme for demokratiet fra den radikale venstresidens perspektiv. Bjørnar Moxnes går så langt som å påstå at nasjonalstaten er den «eneste kjente rammen for demokratiet». Ifølge denne partiske logikken, ser det ikke ut til å bety noe at nasjonalstaten også kan omtales som den eneste kjente rammen for diktatur og undertrykkelse. Moxnes og Braanen har til og med framstilt deres romantisering og hyllest av nasjonalstaten som et radikalt standpunkt, som alle på venstresiden burde innse. Men det er i så fall et brudd med venstresidens lange tradisjon om å være kritisk til nasjonalstaten som en borgerlig konstruksjon.

Kampene til den radikale venstresiden på 18- og 1900-tallet kan sjeldent skilles fra den ideologiske striden mot det nasjonalistiske prosjektet. Og selv om det har vært nasjonalistiske bevegelser på venstresiden, har disse som regel dreid seg om frigjøringskamper mot kolonialisme og imperialisme. Både kolonialisme og imperialisme resulterer fra høyrenasjonalisme som er flyttet over landegrensene til en nasjonalstat. På denne måten er også venstrenasjonalisme en kamp mot nasjonalisme. Men venstrenasjonalisme kan ikke betraktes som radikal, ettersom den ikke angriper røttene til kolonialisme og imperialisme; det vil si nasjonalisme. Snarere tvert i mot har venstrenasjonalisme kjempet mot nasjonalisme med en annen form for nasjonalisme, og på denne måten skapt nye utfordringer underveis. Konflikten mellom India og Pakistan er et godt eksempel på dette.

Agendaen til den radikale venstresiden har vært en annen. For eksempel skrev den radikale franske forfatteren Pierre-Joseph Proudhon fra fengsel i 1851 at alle former for autoritet som stammer «fra kirken, staten, landområder eller penger» bør avskaffes. I 1930-tallet kjempet de radikale i Spania mot Francos prosjekt om å tvinge den kastiljanske nasjonen på de fleste andre nasjonene på Den iberiske halvøy. Confederación Nacional de Trabajo (CNT) var et internasjonalistisk prosjekt, som motsatt seg opprettelsen av mindre nasjonalstater som alternativ til den spanske nasjonalstaten. De venstreradikale som kjempet mot nazistene i Tyskland på 1940-tallet ønsket å forhindre det nasjonalsosialistiske prosjektet om en tysk stat for det tyske folket, som utryddet alle som var i veien for denne nasjonalstaten. Som en konsekvens av disse kampene, er det flere europeere som har et problematisk forhold til begrepet «nasjonalstat». Og med god grunn. Spanjolene har fortsatt ikke tekst i nasjonalsangen sin, og det er ikke lenge siden mange tyskere ikke følte seg komfortable med å veive det tyske flagget i offentlige sammenhenger.

Argumentet om at Norge ikke har samme historie som disse europeiske stater, for å unngå det kritiske blikket som venstresiden ellers retter mot nasjonalstaten, er falsk og misvisende. Undertrykkelsen som er begått i nasjonalstatens navn i Norge har vært mindre i omfang, men det betyr ikke at den ikke har eksistert, og at den radikale venstresiden kan bare velge å overse den. Å rette et kritisk blikk til nasjonalstaten og nasjonalisme trenger heller ikke å innebære at man overser hvordan nasjonalstaten har blitt brukt som et nyttig politisk redskap. Men nasjonalstaten har aldri vært målet til den radikale venstresiden.

Rosenrødt bilde av likestilte nasjoner
Braanen skriver at «et samarbeid mellom likestilte nasjoner i Europa er å foretrekke framfor den overnasjonale modellen EU har valgt». Sannheten er at det finnes ikke og det har aldri eksistert et Europa med likestilte nasjoner. Det finnes heller ikke en Norge med likestilte nasjoner. Nasjonalstaten er per definisjon en ordning der en nasjon prioriteres framfor andre.

Braanen foreslår i innlegget sitt at det er uproblematisk å være enig med en rasist som ønsker å skattelegge de rike. Derfor følger det at det må være greit å være enig med en rasist som ønsker å frata rettighetene til andre folkegrupper. Det er åpenbart at det er fordi skattelegging av de rike sjeldent fører til rasistiske utfall, men det kan argumenteres at arbeidet for en nasjonalstat er per definisjon basert på rasistiske premisser.

Mange av oss som ikke er enige med Braanen og Moxnes forstår dette, selv om vi deler målet om et demokratisk Europa, som ikke er tuftet på markedsliberalistiske prinsipper. Men ønsket om dette målet fører ikke til at vi kaster oss over det nasjonalistiske prosjektet. Dessuten innser vi at politikk ikke begrenses til en prinsipiell diskusjon som foregår i en boble, og ikke tar hensyn til kontekst og konsekvenser. Det kan virke som Braanen og Moxnes mener at EU-debatten foregår i en kontekst hvor det diskuteres for første gang om Storbritannia (eller Norge) skal være med i EU, og at utgangspunktet er et romantisert Europa, bestående av likestilte og demokratiske nasjoner, eller i hvert fall nasjonalstater. Slik er det ikke, og det har heller aldri vært sånn.

Dessuten har integreringsprosessen i Europa foregått i flere tiår, enten vi som er på venstresiden liker det eller ikke. Flere tusen mennesker har tilpasset sine liv til denne integreringsprosessen. Dette skaper en del situasjoner som krever en oppdatering av diskursen til venstresiden, med mindre vi ønsker å framstå som fanatikere med tunnelsyn.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned