I dag markeres det over hele verden at det er fire år siden Julian Assange søkte asyl i Ecuadors ambassade. Der sitter Assange fordi han fordi han leder en organisasjon som beskytter varslere.
Anklagene
Saken som gjør at Julian Assange ikke kan bevege seg fritt startet med at det svenske politiet opprettet etterforskning mot ham. Noen dager senere ble det konkludert med at ingen forbrytelse hadde funnet sted. Etter politisk press ble saken gjenopptatt og Assange ble i Sverige i fem uker, i påvente av avhør. Han forlot landet med tillatelse fra myndighetene og da ble en arrestordre utstedt via Interpol. I London ble Assange arrestert og holdt i isolasjon i ti dager og ble siden sluppet fri mot en høy kausjon. Etter at britisk høyesterett besluttet at Assange kunne utleveres til Sverige søkte han politisk asyl i Equador, noe han fikk. Assange søkte tilflukt i Equadors ambasade og der har han vært de siste fire årene, omringet av britisk politi som har brukt mer enn 10 millioner pund på å hindre ham i å slippe unna. Alle forespørsler om å gjennomføre avhør i London er blitt avslått, selv om dette har vært gjort i en rekke andre saker.
Voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse og kan selvsagt aldri forsvares. Assange er heller ikke siktet for å ha gjort dette, etterforskningen er fortsatt på et innledende stadium. De to kvinnene som gikk til politiet for å få ham til å ta en HIV-test, har ikke anklaget ham for å ha gjort noe slikt. Påtalemakta kan likevel mene at noe slikt har skjedd, men motviljen mot å få fremgang i saken tyder på at en domstol ville ha forkastet anklagene. En rimelig tolkning er at det hele er en svertekampanje mot Assange og Wikileaks for organisasjonens vilje til å publisere statshemmeligheter. Eventuelt er det et forsøk på å få Assange utlevert til USA, der han etterforskes for spionasje. I alle tilfeller mener en FN–kommisjon som brukte 16 måneder på å granske saken at Assange er urettmessig er frarøvet sin frihet og umiddelbart må slippes fri.
LES OGSÅ: — Alle som vil verne om demokratiet burde bli varslere
Wikileaks
Helt siden Wikileaks i 2006 publiserte dokumenter som dokumenterer planer om snikmord signert av en somalisk politiker, har organisasjonen stukket kjepper i hjulene til mektige mennesker med urent mel i posen. Allerede i 2008 forsøkte en domstol i California å få stengt nettsiden, etter avsløringer av virksomheten til en sveitsisk bank i et skatteparadis. Virkelig bråk ble det da Wikileaks i 2010 publiserte dokumenter knyttet til Afganistan og Irak, deriblant en video som viser amerikanske soldater som dreper to journalister og deretter skyter mennesker som kommer til for å hjelpe. Til sammen tolv sivile ble tatt av dage i massakren som ble falsifisert som en skuddutveksling av militæret. Bradley Manning ble etter lang tids isolasjon dømt til 35 år i fengsel av en militærdomstol for denne lekkasjen, etter samme spionlov Assange risikerer å bli tiltalt for å ha brutt.
Senere i 2010 publiserte Wikileaks, i samarbeid med fem store aviser, lekkede korrespondanser mellom amerikanske diplomater. Her tegnes et bilde av en amerikansk utenrikspolitikk ført som om den kalde krigen aldri tok slutt, for eksempel ved å aktivt motarbeide demokratisk valgte Evo Morales. Lekkasjene førte til diplomatiske kriser, bidro til å fyre opp under opprøret i Tunisia og sanksjoner ble rettet mot Wikileaks fra Amazon (som tok ned serverne), Paypal, Mastercard og Visa (som stanset donasjoner), og den sveitsiske banken PostFinance (som frøs Assanges kontoer). Tilgang til Wikileaks’ nettside ble blokkert for statsansatte i USA, og både forskere og de som ønsker en karriere i staten er advart mot å ha befatning med dokumentene som fortsatt klassifiseres som statshemmeligheter.
LES OGSÅ: Varslere under angrep: — De som har makt gjør det de kan for å beholde den
Frie ytringer og informasjonsfrihet
Ytringsfrihet begrunnes ofte med individets rett til utfoldelse. Det er imidlertid ikke den eneste gode grunnen til at fri diskusjon er et mål. For det første vil andres ytringsfrihet tvinge oss til å tenke gjennom og begrunne egne standpunkter. Standpunkter som tåler motargumenter får økt legitimitet, i kontrast til frykten for dissens vi finner i autoritære personer og regimer. For det andre øker ytringsfriheten grunnlaget for å forstå verden og tilgang på informasjon er en forutsetning for alle fremskritt innen vitenskap. Også enhver meningsfull definisjon av ytringsfrihet forutsetter tilgang på informasjon, for våre oppfatninger bygger på det vi ser, leser og hører. Både som individer og som borgere har vi rett til å ta avgjørelser basert på all tilgjengelig informasjon.
LES OGSÅ: Varslernes skjebne i et demokrati
De som eier hemmeligheter
Varslere bryter med interne normer organisasjonen de tilhører og lover som krever at man følger disse. Det var dette Snowden gjorde da han avslørte at NSA har holdt på med ting som bryter med normene til samfunnet organisasjonen er en del av. Hverken forretningshemmeligheter eller terrorfare kan brukes til å skjule en praksis som strider mot demokratisk vedtatte lover eller politikk. I tillegg bør informasjon om praksis som ikke er ulovlig, men i strid med grunnleggende moral frem i lyset, nettopp for at det skal være mulig å ta debatten. Borgere har rett til å vite hvilke lover som gjelder og hvilken politikk som skal føres. Derfor er det helt riktig at utkast til noen av handelsavtalene som nå fremforhandles i store deler av verden er gjort kjent gjennom Wikileaks. Politikere som representerer folket kan ikke forhandle i hemmelighet for å unngå debatt. Ideen om ytringsfrihet kommer fra erkjennelsen av at ingen kan gjøre seg til dommer i spørsmål om sannhet og moral. Det inkluderer politikere midt i karriereløpet.
Luxleaks gjorde det kjent at Luxembourg er et skatteparadis for selskaper som opererer i EU. Leder av EU-kommisjonen, Jean Claude Juncker, som var statsminister da opplegget ble innført, insisterer på at praksisen er lovlig, men lekkasjen har ført til heftig debatt og sterke ønsker om å endre lovverket. Kildene bak Luxleaks brukte ikke Wikileaks til å publisere informasjonen. Det burde de kanskje ha gjort, for både de og en fransk journalist er nå tiltalt etter anmeldelse fra PWC og dommen faller den 28. juli. Dømmes de er budskapet klart: varslere tolereres ikke, uansett om folk flest har rett til å få tilgang på informasjonen. Det samme budskapet har Obama sendt ut, ved å bruke spionloven av 1917 mot flere varslere enn alle tidligere presidenter til sammen.
Vern om varslerne
Det er i et slikt klima Wikileaks har oppstått. På tross av det tittelen til filmen «we steal secrets» antyder, stjeler ikke Wikileaks noenting. Wikileaks er en portal som beskytter varslere med informasjon av «politisk, diplomatisk, historisk eller etisk betydning» og samarbeider med journalister om å publisere denne informasjonen. Når sentral informasjon holdes skjult henvises offentligheten til konspirasjonsteorier, den politiske debatten blir verdiløs og makten mister legitimitet. I et demokrati fattes politiske beslutninger i åpenhet og i en rettsstat er det kriminelle, ikke de som avslører dem, som straffes. Wikileaks er en organisasjon det ikke skulle vært behov for, men at Assange har vært fratatt sin frihet i fire år viser at det er det. Ytringsfriheten innskrenkes nå av stater grunnlagt på liberale verdier, med løgner brukt for å skjule løgn. Over hele verden reises det i dag krav om at Julian Assange slippes fri.