Underklassemusikk – dying trying to get rich

–Vi skal lage noen riktig lure loddtrekninger slik at en mindreverdig person, når han ikke har hellet med seg, skal gi sin egen vanskjebne, men ikke de styrende, skylden. – Platon, Staten, 460a.

Enhver politisk filosofi som forsvarer et klassesamfunn, må på et eller annet vis også forsvare at de som havner på bunn fortjener å være på bunn. For at noen skal være på topp må noen være på bunn, men hvordan få de på bunnen til å akseptere sin plass? Da gjelder det å finne opp lure loddtrekninger som gjør at de på bunnen klandrer seg selv og ikke de med makt i samfunnet som tjener på klassesystemet. Kastesystemet i India er en slik lur loddtrekning der fattige, kasteløse klandrer sin egen dårlige karma for elendigheten de befinner seg i. Forestillingen om sosial mobilitet, at enhver kan være sin egen lykkes smed bare man jobber hardt nok, er en annen lur loddtrekning fordi den impliserer at grunnen til at man er fattig er at man ikke har jobbet hardt nok.

LES OGSÅ Morten Johansens En feminisme også for vanskehjelpen

Dyin’, tryin’, men ikke getting rich
— En kriminell karriere, er en karriere som alle andre. – Walter Benjamin.

Rapmusikken har kritisert konseptet om sosial mobilitet på mange måter. Den mest iøynefallende er å ta konseptet fullstendig på alvor og la det sprenge selv lovens grenser. Dersom man i realiteten ikke kan stige i samfunnshierarkiet ved hjelp av lovlige midler, må man bruke ulovlige midler. 50 Cents albumtittel Get Rich or Die Tryin’ oppsummerer denne filosofien på en treffende måte.

For mange ender imidlertid denne metoden i litt for mye tryin’ og dyin’, uten at rich er resultatet. Den svenske rapperen N, som spiller på Maksitaksi i Oslo førstkommende lørdag sammen med Abidaz, får frem nettopp dette.

LES OGSÅ: Råd til Rødt fra rap-raddis

Fuck aina!
— Står på samma plats sen vi var barn / inget här har ändras de e bara knas / svarta pengar, svarta klädär / ortens svarta miljonärer,/ bäcksvarta miljonärer / efterlysta miljonärer. – N, Svarta millionärer.

Etterlyste er stikkordet her. For selv om barna fra forstedene drømmer om å bli millionærer stoppes de av politiet. Eller aina som de kalles på svensk. Det er en setning bølgen av svenske förortsrappere har til felles: Fuck aina!

Det svenske hip hop-kollektivet Kartellen som startet bølgen av svens förortsrap ble grunnlagt av Leo “Kinesen” Carmona i 2008. Kinesen skrev tekster fra et finsk høysikkerhetsfengsel der han soner en livstidsdom for å ha bestilt drapet på hovedvitnet i Sveriges største ran, Arlandarånet. N har til tross sin relativt unge alder vært inn og ut av svenske fengsler. Hatet mot politiet er uten tvil ektefølt, men er det rasjonelt?

LES OGSÅ: Nok snakk om kulturell kapital nå

 Politiets rolle i klassekrigen
— Hva er å rane en bank mot å opprette en. Bertold Brecht.

I forberedelsene til denne artikkelen ba undertegnede Politidirektoratet om innsyn i hvor stor del av ressurser politiet bruker på bekjempelse av narkotikakriminalitet og hvor mye som brukes på økonomisk kriminalitet, hvorpå Politidirektoratet svarer at ”Pr nå er dessverre ikke politiets regnskapsinformasjon strukturert slik at disse spørsmålene kan besvares”. Dette er bekymringsfullt i seg selv, fordi det innebærer at verken politiet eller Justisdepartementet vet hva slags kriminalitet de prioriterer, og dermed heller ikke kan omprioritere ressurser på en informert måte.

Tross manglende innsyn er det godt kjent at Økokrim, som etterforsker de økonomiske lovbruddene de rike i samfunnet begår mot resten av oss, har så dårlig råd at Klassekampen og Dagens Næringsliv ofte må gjøre grovarbeidet for dem. Håndhevelse av narkotikalovgivningen derimot kan en enhver observere at politiet tar på høyeste alvor, selv i de tilfeller det kun dreier seg om brukerdoser. Det vil si, bortsett fra når det er de selv som innfører tjallen.

Og hva så da?
–Politiker vill alltid se och höra/ Men aldrig nånsinn göra. – Kartellen, Mina områden.

Marxisten Georg Lukács etterlyste i sin tid at kunstnerne skulle identifisere et hvorfra og et hvor hen. Ved å analysere og beskrive samfunnet på en realistisk måte tegnet kunstneren opp et hvorfra. At svensk hip hop har kommet langt i dette er ingen tvil om. Den implisitte kritikken av drømmen om sosial mobilitet og statens gradvis aksept av at noen skal falle fullstendig utenfor samfunnet skildres av en rekke rappere på en troverdig måte. Riktig eksplosivt blir det imidlertid først når en av dem uttaler at hver for oss kommer vi ingen vei, vi må organisere oss. Med andre ord, når et hvor hen stables på beina. Skulle en eller flere av dem velge å innta denne rollen foreslås det herved at de lar seg inspirere av en gammel russer som visste en ting eller to om å organisere underdogger:

— Rapperne må åpne folkets øyne for løgnene til borgerskapets politikere og lære folket at det ikke kan stole på politikernes tomme ord, men kun på sin egen styrke, sin egen organisering, og sin egen enhet. – Lenin (sånn cirka).