Muhammed Ali, mobbing og jeg – The Noble Art of Defence

FOTO: Wikipedias

Når man blir utstøtt, av storsamfunnet eller av klassekamerater, funker det å slå tilbake, slik Muhammed Ali gjorde på sitt elegant dansende vis.

Terje Carlsen
Om Terje Carlsen (2 artikler)
Terje Carlsen, skribent og outsider.

Muhammed Ali er død. Han vokste opp i et USA som var preget av raseteorier og segregering. Boksing var vel den eneste veien til sosial mobilitet for en svart som ble født i 1942. Jeg har selv bokset, og sloss, og skammer meg ikke over det, alt tatt i betraktning. Angrep er det siste ordet når det første er sagt. Ifølge naturrettsteoretikerne har vi et ansvar for å beskytte våre liv. WHO har stadfestet dette: Vi har rett til å beskytte vår helse. Derved har vi også plikt til å beskytte våre liv.

Mobbingen
For en tid siden viste Tri-BeCa-festivalen i New York filmen om sjakkens Mozart, Magnus Carlsen. Filmen, som Benjamin Ree har regien på, følger Magnus Carlsen på veien til å bli verdensmester i Chennai i India i 2013, men har også retrospektive innslag fra mesterens barndom og hans opplevelser med mobbing. — De prøver å plage meg mest mulig, sier den daværende 9.-klassingen, Magnus Carlsen, i filmen ifølge VG Sporten. Kanskje er det her kongen av sjakk har hentet motivasjonen for å presse seg til det ytterste i det umulige spillet.

Den svenske storavisen, Sydsvenskan skrev dette om Knausgårds bind 3 i serien, Min kamp: «Som alla barn över huvud taget vet han att även de jämnåriga kan vara fullblodssadister. I skolkorridoren räcker lika små saker för att social bestraffning ska utdelas. Och ärren kan bli precis lika stora som de föräldrarna orsakar men de hamnar liksom i ett annat hudlager(…)» Knausgård legger ikke i den store romanserien, Min kamp, overhodet skjul på at revansjelysten var en viktig drivkraft til å presse ham igjennom den intellektuelle galskapen det er å begi seg ut på en slik maratonreise i litterær skriving.

Som mobbeoffer kjenner jeg igjen den revansjelysten som Knausgård skriver om i bind 5 (2010:229): «(…) Hør på mitt bankende hjerte din forpulte, lille, imbesile dritt. Hør hvor det slår! Se på meg. Se kraften jeg har! Jeg skal knuse hver jævla en av dem (…)». For meg ble det å trene styrke med et armeringsjern stukket i to malingsbøtter med sement. Få klarte å banke meg med årene. Men sårbarheten har jeg aldri blitt kvitt. På ordentlig.

Les også: Tiltak mot mobbing anno 1985

Ny i nabolaget
Jeg vokste opp i den nye storkommunen Levanger i Nord-Trøndelag, som igjen vokste ut av Leka-forliket og Schei-komiteen og kommunereformen på 1960-tallet. Men jeg var født i selve byen Levanger, et steinkast fra Innherred Sykehus, for drøyt 60 år siden og hadde mine første leveår der, og ble til og med sykehusmester på ski 1963. Med velstandsutviklingen og husbanklånene bygde mine foreldre som hundretusener av andre mennesker i Norge hus utenfor sentrum. Rødlandshus med hage var store greier den gangen. Endelig var ettromsleiligheten på Oscarshall uten varmtvann historie. Håndballikonet Marit Breivik var nabo med tilsvarende fasiliteter. Flyttingen innebar at jeg mistet kontakten med gutta i gata, der det var et etablert sosialt hierarki og jeg hadde min plass. Jeg var med ett utenfor.

Små byer som Levanger med en dominerende merkantilistisk elite som blir utfordret, synes å ha store forutsetninger for å utvikle mentalt og sosialt usunne miljøer. Allerede Adam Smith hadde notert seg dette. På syttenhundretallet skrev den verdensberømte økonomen at merkantilismen blokkerte forskjellige handelsveier og på den måten forhindret samfunnsvekst og verdiskaping. Jeg mener Levanger har tross alt produsert typer som Henry Rinnan og en stor andel fremmedkrigere i forhold til folketallet. For Mennesket er altså ikke så edelt som Nordahl Grieg skriver om i Til Ungdommen, noe Milgram-studien også underbygger. Jeg vet det, for jeg ble massivt mobbet som guttunge i Levanger. Grunnen var at jeg kom utenfra, fra en annen skolekrets, til en ny skolekrets og til et nytt fotballag, IL Sverre, som jeg da ikke hørte «naturlig» hjemme i. På den måten utfordret jeg flokkledelsen i det «gamle miljøet», ved å spille meg inn på førstelaget som ytre høyreløper etter en trening. Det gjorde man ikke ustraffet. — Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster da jeg var 12. Det skulle altså kurere en barndom som smakte jord, gress, salt og blod.

Voldtekt, kriminalitet – Bonnie and Clyde
Da jeg var ung gutt, 14 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. For å overleve —jeg mener virkelig overleve- søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye over meg. Jeg skulle jeg ikke gå hjem til mine foreldre i rødlandsvillaen før langt uti skoleåret. Jeg fikk advarsel etter advarsel. Jeg hadde et skyhøyt fravær på realskolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

F. var mørk og mystisk som en sigøynerske. Sammen havnet vi i en småby ved Trondheim. Der drakk vi opp alle pengene hennes. Ute på gaten kom hun i krangel med en jente. Jentas kjæreste slo F. hardt over munnen med flat hånd. Jeg reagerte instinktivt, som en hannløve på Serengeti-slettene, og slo mannen overende med en høyre hook, etterfulgt av en venstre uppercut. Plutselig hadde vi hele småbyen etter oss. F og jeg rømte i en drosje. Vi hadde ingen penger, men stampet hennes gulløreringer. Sjåføren kjørte oss ut på landsbygda til et ungt taterpar hun kjente. Men ingen åpnet. Jeg var sulten og lei, så jeg sprengte døra. I kjøleskapet fant vi eksportøl og mat. Hun rapet fornøyd da vi lå i dobbeltsenga og røykte sigaretter og nøt de siste flaskene eksport. Gråhvit sperma rant fra hennes slire og ned mot rumpehullet. Mitt liv som ungdomsforbryter var startet. F. og jeg var Bonnie and Clyde.

Å slå tilbake, som Carlsen og Ali
I mange år skulle jeg leve et dobbeltliv. Jeg gikk på gymnaset, de dagene jeg jeg var såpass etter nattens rangling, ellers levde jeg et liv som semikriminell og slagsbror. Kampferdighetene hadde jeg utviklet gjennom nitidige studier. I Trondheim bokset jeg en tid i den legendariske klubben B 30. Det var ikke mange som kunne gi meg juling på den tiden, og jeg kunne blitt en skikkelig storgangster om jeg ikke hadde arvet min mors passive aggressivitet, som hun fikk med seg som ung da prosten kalte henne og en venninne som sto til konfirmasjonen for djevelens barn. Jeg var likevel med på noen raid. Men jeg var alt for soft til å være med blant de store gutta i det lange løp. Teorier om sosial identitet viser at identitetsmarkører like gjerne kan handle om å kommunisere hvem man ikke er som hvem man er. Menneskets fremste forsett handler jo om å overleve. En slik situasjon kan løses gjennom aktivt å kommunisere avstand til majoritetskulturen og dens normer for levesett for øvrig. Cassius Clay gjorde det ved å bli Muhammed Ali. Mobbing skaper en sterk følelse av å være usynlig, i noen grad også et ønske om å gjøre seg usynlig, for eksempel gjennom selvdestruktiv atferd som rusmisbruk og spisevegring, i noen tilfeller, som i mitt, også om å få revansje på ordentlig, slik Karl Ove Knausgård har formulert det.

Revansje er en underkjent psykologisk selvbehandlingsmetode. Jeg kan si det i dag: Knausgårds og Magnus Carlsens resept funker. Og jeg tror mange av oss har mye å lære av å gå og se filmen om Magnus Carlsen. Selv om sjakkgeniet fra Tønsberg rager høyt over oss alle, har også han vært og er underlagt noen allmennmenneskelige lover: Ingen liker at springeren blir tatt fra en. Men når Kongen eller Dronningen er truet, må en slå tilbake. Det var nettopp det Muhammed Ali gjorde, på sitt elegant dansende vis, gjennom the Noble Art of Self Defence. Hvil i fred Ali.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.