Bernt Hagtvet bommer om Thomas More og totalitarismen

Illustrasjon: Hans Holbein Jr.

UiO-professor Bernt Hagtvet vil kaste et blikk over moderne totalitarisme ved å lese Thomas Mores «Utopia». Dessverre kommer han ikke lengre enn tittelen.

Oscar Dybedahl
About Oscar Dybedahl (10 Articles)
Oscar Dybedahl sitter i redaksjonen til Radikal Portal. Han studerer filosofi ved Universitetet i Oslo, og har bidratt til det pensumkritiske skriftet "På vitenskapens blindveier".

Utopier og politisk vold
I Dag og tid 13. mai vil Bernt Hagtvet markere femhundreårsjubileet til Thomas Mores klassiske bok Utopia. Resultatet blir en artikkel der More knyttes til totalitarisme og gis medansvar for den utopiske politikktradisjonen som munnet ut i Stalin, Hitler og Pol Pot. Det hele oppsummeres med et sitat fra Novalis: «Dei som vil skapa eit himmel på jorda, løyser ut eit helvete.»

Thomas Mores verk kalles ofte Utopia, fordi originaltittelen er av det lange slaget: Den gylne boka om den mest fullendte ordningen av staten og om den nye øya Utopia. Tittelen spiller på betydningene «intet sted» (ou-topia) og «perfekt sted» (eu-topia), en ordbruk som etter Hagtvets syn har «vorte ei kjelde til mykje vondskap».

Grunnleggende sett, hevder Hagtvet, dekker utopiene et følelsesmessig behov for et konfliktfritt felleskap. Av samme grunn åpner de for en grenseløs voldsbruk for å nå det perfekte samfunnet. Den perfekte samfunnsvisjonen har kommet i ulike historiske utgaver, som det raserene voldsherredømmet, det klasseløse samfunn eller industriell vekst gjennom ekstrem kontroll. Av dette ser man at tradisjonen fra Utopia åpner for enorm politisk voldsbruk, en logikk jødene i Det tredje riket og kulakkene i Stalins Sovjet fikk merke på kroppen.

Les også: Hva betyr radikal og radikalisering?

«Utopisk sosialisme»
Det interessante med Hagtvets kommentar er at den praktisk talt ikke sier noe om selve boka, utover den etymologiske forklaringen av tittelen. Dette er oppsiktsvekkende for en «bokkommentar», skrevet for å markere jubileet til et litterært mesterverk.

Det Hagtvet beskriver er egentlig ikke Mores bok, men et tvilsomt paradigme i historieforskningen som peker ut drømmer om bedre samfunn som ansvarsskyldige for de største politiske forbrytelsene i moderne tid. Med dette til grunn trenger Hagtvet bare tilføye at More var en «utopisk sosialist», for å ha sagt det eneste han anser som nødvendig for å trekke linjene til Hitler og Stalin.

Hvor fornuftig dette er som historisk tolkning av nazismen og stalinismen kan diskuteres. Kan hende det gir mening å hevde at nøkkelen til Stalins brutalitet lå i at han var villig til å ofre menneskeliv for å oppnå et «høyere» samfunn. Men Hitler? Et problem blir at den fascistiske tradisjonen typisk har fornektet ønsket om «en fullkommen verden», og nazismens mål var på ingen måte noen fullendt sluttilstand, men en krigsartet prosess, der de sterke med vold kontinuerlig hever seg over de svake.

Tendensiøs lesing
Den finurlige historiske tolkningen av Hitler og Stalin får bli et åpent spørsmål. Men et annet melder seg: Har Hagtvet forstått noe utover tittelen til Thomas Mores bok?

Han legger til grunn at More var en utopisk sosialist. Dessverre vet han ikke at den utopiske sosialismen var en politisk og filosofisk strømning som først oppstod flere hundre år etter Mores død, representert ved slike som Henri de Saint-Simon og Robert Owen. I tillegg er det verdt å nevne at Mores Utopia var et slavesamfunn og et kolonivelde, hvilket ikke harmonerer særlig godt med de politiske visjonene som senere ble formulert av de utopiske sosialistene.

Det ville vært mer fornuftig å tolke More med utgangspunkt i samtidens tenkemåter enn å gjøre han til representant for en tradisjon som først oppstod tre hundre år senere. Om Mores politiske meninger som statsmann vet vi at han vektla eiendomsrettens betydning, deltok i inngjerdingen av den engelske landsbygda og generelt ikke utviste noen særlig sympati for de fattige. Den patriarkalske kjønnsstrukturen, det elitistiske politiske systemet, slaveriet og kolonialismen som finnes i Mores perfekte «sosialistiske» samfunn, antyder også at det finnes noen problemer i Hagtvets tolkning. I tillegg tar han ikke hensyn til at den intellektuelle bakgrunnen for Utopia ikke var sosialismen, men renessansehumanismen.

Les også: Øystein Sørensens anti-Marx

Ønsket More å realisere Utopia?
Hvilken betydning har det at skipperen som forteller More om utopierne kalles Hythlodaeus, “den som sprer løst snakk”? Kanskje er han en bløffmaker som ikke kan stoles på. Idehistoriker Quentin Skinner stiller derfor spørsmålet om «i hvilken grad More ønsket at vi skulle beundre portrettet av Utopia som skisseres av Hythlodaeus i bok to». Et naturlig utgangspunkt er Platons Staten, som renessansehumanistene forholdt seg aktivt til. De tok for gitt at Statens modell ikke var noe det kunne være snakk om å realisere i den virkelige verden. Ble Mores bok mottatt på samme vis? I det minste virker det klart at More ikke ønsket at vi skulle «akseptere Utopia som en modell for Europa, med bare noen få overfladiske unntak».

Den virkelige bakgrunnen for Utopia er en kristen kritikk av renessansehumanistiske forestillinger om mulighetene til menneskelig forbedring uten guddommelig velsignelse. Som Clare Carroll redegjør i The Cambridge Companion to Renaissance Humanism: More bruker sin science-fiction-aktige framstilling som et debattredskap for å få fram selvmotsigelsene i renessansetenkningen ved å illustrere dem som spenninger i et forestilt samfunn. Han «framstiller de moralske motsetningene i et samfunn som lar slaveri [blant annet kolonialistisk erobret] eksistere side om side med en felleskapsbasert deling av rikdom, og som gjør bruk av leiesoldater mens de påstår å hate krig». Den «humanistiske forestillingen om at de gresk-lesende, men ikke-kristne utopierne hadde unnsluppet arvesynden og skapt et idealsamfunn, framstilles [av More] som en illusjon.» Sagt på en annen måte: Utopia var ikke et forestilt idealsamfunn, men en kritikk av samtiden. Er det dette Hagtvet egentlig mener er totalitært?

Les også: Tannløs ekstremismeforskning

Slapp dogmatikk
Carrolls tolkning stiller selvsagt Hagtvets vurderinger i et dårlig lys. Problemene stikker likevel dypere, som i at Hagtvet ikke vet når den utopiske sosialismen oppstod eller ikke gjør noe forsøk overhodet på å forstå More utfra samtiden han levde under. Betraktet utfra standardene til moderne idehistorie er dette slapt, men det er ikke poenget.

Hagtvets vurderinger er som antydet en praktisk talt ordrett gjengivelse av et manikeisk historiesyn utviklet av Jacob L. Talmon og andre, som forklarer folkemord og moderne barbari ved hjelp av en totalitær skurkerekke fra Rousseau til Robespierre og Stalin. De var først og fremst utopiske tilhengere av en annen verden og kunne derfor akseptere alle brutale virkemidler for å oppnå det. I anledning 500-års jubileet gjør ikke Hagtvet annet enn å føye Thomas More til totalitarismelisten, mens selve analysen plukkes rett ut av Talmon-bandens verdensbilde.

Mest problematisk er ikke at Hagtvet skriver om bøker han ikke forstår, men den intellektuelle slappheten han utviser ved å dogmatisk presse More inn i et forhåndsutmeislet tolkningsskjema. Modellen over hva ulike politiske tenkere egentlig mener er utviklet på forhånd, slik at Hagtvet ikke trenger å bry seg med å lese dem – eller forskningen om deres tenkning.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

3 Comments on Bernt Hagtvet bommer om Thomas More og totalitarismen

  1. 1pling // at // Reply

    Alltid interessant å lese Oscar Dybedahls artikler og mye å lære av disse.

    Erling Grape

  2. Martin Aasen // at // Reply

    En fin artikkel. Ville forfatter mene at Hagtvedts tenkning føyer seg inn i den typiske «Sonderweg»-tenkninga, det historiske blindsporet som ser for seg en naturlig, uunngåelig progresjon i Tysklands historie frem mot nasjonalsosialismen? Jeg føler dette er noe lignende, at Hagtvedt (og andre opptatt av samme feltet) trekker linjene enda lengre bakover, for å finne en slags idehistorisk rød tråd bakover i tid for å påvise totalitarismens nærmest ufravikelige oppkomst i Europa, en prosess som foregikk kontinuerlig nå helt tilbake fra More.

    • Oscar Dybedahl // at // Reply

      Interessant spørsmål! Jeg har egentlig ikke tenkt på det, men det er ikke helt søkt. Totalitarismefolkene må kanskje nettopp si at det er noe problematisk med en innflytelsesrik del av den vestlige politiske kulturen, som de kaller “utopisk-messianistisk” eller noe sånt. Samtidig anvendes totalitarismebegrepet i dag på samtlige “dødsfiender” av vestlige samfunn, også de som ikke er produkter av vestlig politisk historie og arven fra den franske revolusjon. Feks analyseres også islamismen som en totalitær ideologi. For meg får det totalitarismebegrepet til å virke desto mer historieløst, men det rokker ved Sonderweg-parallellen.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*