I sitt innlegg på TV2.no sammenlikner journalist Kadafi Zaman gjestearbeidere på 70-tallet med asylsøkere i dag. All respekt til «gjestearbeiderne» som kom for et halvt hundre år siden til Norge og sto på natt og dag. Men både Listhaug og Zaman må innse at Norge har endret seg, og det er helt meningsløst å sammenlikne arbeidsinnvandrere med asylsøkere. De som kommer til Norge i dag er ikke gjestearbeidere som ønskes velkommen av staten på en flyplass, og finner jobb tre dager senere. De er flyktninger som kommer til fots fordi de egentlig ikke er velkomne. De blir sittende på asylmottak opptil flere år, og blir passivisert og klinisk deprimerte som følge av det.
LES OGSÅ: Sultestreik syttende mai
Pakistanere kom til Norge fordi de trengte jobb, og opplevde derfor en klassereise oppover. De ofret mye, men gikk opp i klassestatus både i Norge og i Pakistan. Derimot kommer mange av asylsøkerne i dag fra middel- og overklassen. De har ikke bare tapt sitt hjem som følge av krig, men de har også tapt sin klasseidentitet. Og hvorfor er det bare asylsøkere og deres familier som kommer? Fordi Norge stengte grensene for arbeidsinnvandring fra ikke-vestlige land i 1975. De «effektive» innvandrerne som jobbet dag og natt vil man ikke ha lenger, samtidig som man gjør det vanskelig for de som faktisk når grensa og vil gjøre en innsats.
For femti år siden trengte man ikke å snakke norsk for å jobbe på fabrikk. I dag må man nesten ta Bergenstesten og få fagbrev for å kunne få lov til å vaske gulv! I dag «venter» introduksjonsprogrammet på flyktningene fordi staten krever det; ikke fordi asylsøkere går ned på knærne og trygler om å få lære femten forskjellige ord for snø. Før var det eneste kravet til innvandreren at han skal få seg en jobb og være økonomisk selvstendig. Nå er kravet at han/hun skal være integrert i de kulturelle, religiøse og seksuelle normene i majoritetssamfunnet, helst snakke perfekt norsk og i tillegg være aktivt engasjert i lokalsamfunnet.
Norge har gått fra å ha en ganske liberal innvandrings- og integreringspolitikk hvor det var helt greit for innvandreren å se på seg selv som en gjest uten tilknytning til nasjonen, til å ha en ganske (verdi)konservativ politikk hvor innvandreren bør helst demonstrere full lojalitet til nasjonen Norge. I tillegg er det høyere terskel for å komme seg inn i arbeidsmarkedet, hvor jobber som før ikke krevde formell kompetanse, i dag krever fagbrev.
Denne merkelige blandingen av sosialliberale velferdsordninger og en verdikonservativ innvandrings- og integreringspolitikk trengte ikke de ikke-vestlige gjestearbeiderne å forholde seg til for femti år siden. Å sammenlikne to helt ulike innvandrergrupper og tidsperioder bidrar ikke til en informativ innvandrings- og integreringsdebatt. Zaman burde heller spørre: Hva kan Listhaug lære av den innvandrings- og integreringspolitikken som ble ført på 70-tallet?
.jpg#/media/File:Women_and_children_among_Syrian_refugees_striking_at_the_platform_of_Budapest_Keleti_railway_station._Refugee_crisis._Budapest,_Hungary,_Central_Europe,_4_September_2015._(3).jpg){kind=link}
Artikkelforfatteren påpeker at dette er to helt forskjellige innvandrergrupper man ikke kan sammenligne. Samtidig spør hun hva Listhaug kan lære av politikken som ble ført den gangen? Kanskje forfatteren burde spørre seg hvorfor Norge har gått fra en liberal til konservativ innvandringspolitikk? Når artikkelforfatteren presterer å skrive at man for 50 år siden ikke trengte å snakke norsk for å jobbe i en fabrikk- hva skal man si til sånt?? Jeg savner at noen fra venstresiden kommer med konkrete forslag til hvordan den såkalte integreringen skal foregå?
Det denne artikkelforfatteren gjør er veldig typisk for ideologiske aktivister. Nemlig å konstruere useriøse premiss i tråd med egen ideologi og forventer at meningsmotstandere skal forholde seg til disse konstruerte premiss som fakta
Jeg er temmelig sikker på at du ville lære mye mer om det norske samfunnet om du tok deg en vanlig lønnsjobb på innsiden av samfunnet istedenfor å sitte på utsiden i diverse NGOer og lese forskningsrapporter. Ja, Norge har gått fra en særdeles naiv og tildels manglende innvandring- og integreringspolitikk til en mindre naiv innvandringspolitikk. Heldigvis er vi ikke kommet til svenske tilstander ennå, hvor liberalismen og parallellsamfunn har fått dominere.
«I tillegg er det høyere terskel for å komme seg inn i arbeidsmarkedet, hvor jobber som før ikke krevde formell kompetanse, i dag krever fagbrev.» «Hva kan Listhaug lære av den innvandrings- og integreringspolitikken som ble ført på 70-tallet?»
Det fantes ingen innvandring og integreringspoltikk på søtti-tallet, så hvordan man kan få pengestøtte og kalle seg forsker og være så utvitende om det man «forsker» på er mildt sagt skremmende.
Engang så var arbeiderbevegelsen og venstresiden for arbeidere, idag ser den mer ut som en hvilken som helst blass NGO-etterlikning.
En liten korreksjon. De første pakistanere som kom, kom IKKE som gjestearbeidere. De var turister. Noe tilsvarende skjedde i Finland, men der ble turistene sendt hjem i motsetning til Norge. Men de første pakistanere ble arbeidstakere. For Norge hadde ikke et massivt apparat når det kom til ikke-vestlig innvandring. Derimot fantes det veldig mye ledige jobber. Og av forståelige grunner, uten at det har en tøddel med rasisme, fremmedfientlighet å gjøre så tok pakistanere jobber som var tilgjengelig fordi de ikke var ønskelig hos nordmenn. Senere viste mange pakistanere en klokskap når det gjelder valg av jobber, vitende eller uvitende f.eks med behov for bolig. For på 70-tallet kunne enhver person som bodde i Oslo bli t-banefører. Men for nordmenn så var det et yrke som sto svært lavt i kurs. Det disse «dumme» nordmenn ikke tenkte over var det faktum, det fulgte en bra «kicker» med denne jobben: Tilgjengelig bolig. Det gjorde at mange av de første pakistanere fikk et fundament og skapte sine liv utfra det
Det spesielle er jo da Norge ikke hadde et massivt apparat og dertil multikulturelle NGO’er og gråtekoner så ble disse pakistanere i i stor grad integrert. Senere med multikulturelle NGO’er og gråtekoner så har det vært nærmest standard at ikke-vestlige innvandrere og muslimer spesielt skal posisjoneres som automatiske ofre i Norge. Det er blitt gitt filosofi at disse i stor grad skal sees på som stakkarslige tapere som det ikke skal stilles krav til. For de multikulturelle gjennom deres mange kanaler har gjort det klart at Norge har religionsfrihet. I virkeligheten handler det om absurd forståelse av religionsfrihet, men hva betyr det egetlig å være korrekt. For dette med såkalt dialog, handler i overveldende grad om å legitimere særbehandling for en bestemt såkalt religion på områder i samfunnet, hvor det ikke har vært naturlig at religion har hatt noen rolle.