Sultestreik syttende mai

Flyktninger strandet i Hellas. Foto: Matthew Tsimitakis

Samtidig som feststemte nordmenn feiret grunnlovsdagen, startet desperate flyktninger i Hellas sultestreik for sine rettigheter.

Guri Jørstad Wingård
Om Guri Jørstad Wingård (2 artikler)
Frilansskribent og ph.d. i pedagogikk.

Mens vi gikk i togene våre her på berget og feiret vår frihet og våre grunnlovsfestede rettigheter – (ja, for det er jo det vi feirer den syttende mai hvert år, selv om det er lett å glemme det og tenke at det er våren, iskremen eller eventuelt  en kritiserbar nasjonal selvgodhet som er det sentrale) – sitter desperate flyktninger i flyktningeleire på europeisk jord og er fratatt grunnleggende rettigheter, med EUs og også Norges velsignelse. De er fratatt bevegelsesfrihet, mange er fengslet – uten dom, og uten å ha gjort noe kriminelt – og deres rett til å søke asyl blir ikke ivaretatt. De er låst i limbo, fratatt muligheten til å ta vare på seg selv og sin framtid – uten at vi gir dem noe alternativ.

Så – nøyaktig samtidig som vi feiret våre rettigheter denne 17. mai 2016, startet 15 menn og 13 kvinner i flyktningeleiren Souda på den greske øya Chios rett utenfor den tyrkiske kysten, en sultestreik for å kjempe for sine rettigheter.

Ingen frihet
Mens jeg strøk bunadsskjorter kvelden før kvelden fikk jeg beskjed om den planlagte aksjonen. Midt mellom barnetog og sekkeløp fikk jeg tilsendt bilder og formulerte krav. Jeg kjenner alle ansiktene. Jeg har snakket med dem. Jeg har delt ut sandaler i riktige størrelser til barna deres.  Jeg har møtt dem i lange frokostkøer daglig. Og fått servert pulverkaffe hos dem i en kveldsstund.

Da jeg reiste hjem etter arbeid som frivillig i Chios’ flyktningeleire i april, var min bevegelsesfrihet og mine rettigheter sammenlignet med deres skarp: «I do not allow you to leave» – sa en av mine nye venner, en 34 år gammel lærer og trebarnsfar fra Syria til meg da jeg tok farvel. For det er jo meningsløst paradoksalt; jeg kan reise, krysse grenser, bevege meg fritt, dukke opp i en leir som denne og forsøke å gjøre gode, men naturligvis utilstrekkelige, gjerninger – og så bare reise igjen når det passer meg, mens alle andre sitter igjen.

Ankom én dag for sent 
Hans reise til Europa, med lærerkone, tre små barn og en bror med skader etter bombing, er en beretning om trusler, fare og frykt – og overlevelse. Til de til slutt ankom øya Chios, én dag for seint. 20.mars 2016. Den datoen flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia erklærte som skillelinjen for mennesker på flukt. Etter denne dagen får ingen båtflyktninger reise videre til det greske fastlandet. De er strandet på øyene. Men etter denne dagen har ingenting skjedd. Det er to måneder siden.

De har ikke fått søke asyl – i Hellas, slik de skal kunne gjøre. Prosessen er ikke igangsatt. All informasjon er usikker og ufullstendig. Det er bare å vente. Og vente. Stadig kommer nye båter, flere flyktninger. Leirene blir fullere. Ingen informasjon. Mat deles bare ut av frivillige. Ingen framtid. Ingen skole. 40 % er barn. En av tre kvinner i aktuell alder er gravid. Mange babyer er allerede født på gresk jord etter flukten over havet og lever her i disse leirene. Her er gamle, syke og funksjonshemmede. Uro og protester øker.

Farlig protest
Det er farlig å sultestreike. Det er farligere når du allerede har levd to måneder i flyktningeleir, etter en strabasiøs flukt, fått for lite og for ensidig mat, sovet på harde gulv eller på bakken, tett, tett sammen med hundrevis av andre, med lus, skabb og infeksjonssykdommer som blomstrer, fått begrenset tilgang til vann, sovet lite midt i leir-ståket, kommet for seint til frokostutdelingen og gått glipp av maten – og mest av alt vært konstant bekymret over situasjonen, den manglende informasjonen og den manglende framtida, de traumatiserte barna, den syke babyen… Hvor mye sult tåler du da?

Det er enda farligere når motmakten er så stor – her står hele EU med støttespillere og backer opp om disse uholdbare rammene om folks liv. Det er også farligere pga. den retoriske – men også høyst operative bagatelliseringen av den enkelte flyknings liv og rettigheter som usynliggjør det hele. Alt er bare tall – «54  000 stranded flyktninger i Hellas». Alt er generelle begreper – «flyktningebølger». Hvem ser egentlig disse enkeltmenneskenes kamp? Media og frivillige blir utestengt fra mange av leirene. Beretningene deres og ropene om rettferdighet kommer ikke fram. Hvem kommer til å lytte til deres krav? Hvem tar ansvaret her?

Dette er mennesker som søkte trygghet – hos oss – i Europa. De rømte fra dødstrusler. De solgte alt de eide og kjempet seg fram. Og nå har vi møtt dem med å frata dem selv deres mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Når ingen lytter – har man da noen stemme? Det eneste virkemidlet de har igjen er å rette presset mot seg selv og sin egen kropp. Nekte seg mat. Er det noen som bryr seg om det?

Enkle krav
Budskapet og kravene fra menneskene Souda er enkle:

«We are losing our children’s time (and ours here) – Because of you.»

«We are at hunger strike to get better life for children.»

«We don’t need food – We need Future.»

«We are Humans not animals.»

«We want a lawyer to speak in the name of us.»

«International protection/relocation in another EU-country»

«Specific time for interviews appointment»

Ber om en reell vurdering av sin sak
De ber om en advokat til å tale sin sak. En reell vurdering av beskyttelsesbehov. Og så en avtalt dag for å komme i gang med asylintervju. Grunnleggende rettmessige behov som som Europa må ivareta – hvis vi faktisk mener at vi vil verne våre vedtatte rettigheter, våre inngåtte traktater og det vi framhever som våre grunnleggende idealer.

Vil vi det? Eller vil vi bare spise vår egen is under syrinene, lukke øynene og vente på neste langhelg?

Vi skal feire vår grunnlov. Uten fnugg av samvittighetskvaler. For all del. Med eller uten flagg og is og trange bunadssko. Vi skal markere de rettigheter vi har – så vi faktisk ikke glemmer hva vi har og hva som er kjempet fram gjennom årene.

Men i vår hyper-privilegerte posisjon, der vi kan feire, der vi kan bruke våre rettigheter i frihet  – så er også ansvaret vårt stort og betydningsfullt for å kjempe for de rettighetene vi allerede har fått selv, skal gjelde alle.

17. mai i Souda, Chios, minner oss om den kampen som står igjen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

10 kommentarer på Sultestreik syttende mai

  1. Det er en tragisk situasjon disse menneskene befinner seg i! Og de fortjener all sympati og ressurser. Norge burde definitivt bidra mer i nærområdene. Når det er sagt er det ingen grunn til å skamme seg over vår feiring av Norges nasjonaldag. Norge bidrar mye (kan bidra mer) og har tatt imot svært mange iforhold til vår befolkning. Norge har vært gjennom sine kamper for fred, ytringsfrihet, likestiling og demokrati. Vi har klart å få til et samfunn hvor godene er mer likt fordelt enn noe annet land i verden. Vi har en befolkning som synes det både er viktig og greit å gi 1 pst av BNP hvert år. Vi er en nasjon som bidrar. Du skriver at du har vært frivillig i Hellas, der mennesker trenger vår hjelp. Du bør stryke din bunadsskjorte, ta ditt glass og feire Norges nasjonaldag med stolthet. Stolt, fordi vi har en tradisjon for å gi, du har gitt av din tid, Norge gir av sitt overskudd og vi har tatt imot svært mange iforhold til antall mennesker i landet vårt. Nasjonaldagen i 2017 kan du feire med en visshet om at vi bidrar (kunne ha vært mer) mye, og at vi er et fritt, selvstendig og demokratisk land.

    • AvatarGuri Jørstad Wingård // 2016-05-19 kl 21:34 //

      Hei. Som du ser i teksten ovenfor – så skriver jeg «Vi skal feire vår grunnlov. Uten fnugg av samvittighetskvaler. For all del. Med eller uten flagg og is og trange bunadssko.» Dette er på ingen måte en tekst mot 17. mai – eller mot is og bunad. Det tror jeg du ser hvis du vil. Men parallellen jeg peker på er vår frihet og vår feiring av Grunnloven – og de som på sin side samtidig må kjempe for å få sine rettigheter. Bidra i nærområdene er vel og bra – men her handler det først og fremst om ivaretakelse av grunnleggende rettigheter. Og der har vi – og Norge et ansvar.

      • Og det ansvaret har Norge tatt på alvor. Som sagt er det få nasjoner som bidrar mer. Sier ikke at vi skal være verdensmestre av den grunn siden vi kunne ha gjort mer. Når du kobler det du har opplevd av menneskelig nød og fortvilelse sammen med vår nasjonaldagsfeiring, så hjelper det lite at du sier at vi ikke skal få dårlig samvittighet. Med den sammenstillingen så får man åpenbart det. Det vet du så inderlig godt. Det var vel litt av poenget også? Å vekke en mett og selvtilfreds nasjon?

        • AvatarGuri Jørstad Wingård // 2016-05-20 kl 22:05 //

          Hei igjen, Tore. Du må gjerne lese teksten min omigjen hvis du er usikker på hva som er poenget 🙂 Som jeg har gjentatt også ovenfor, så er fokuset her på rettigheter – demokratiske og menneskerettslige – ikke på materiell bistand eller materiell overflod.

  2. – Ref. utdrag fra artikkelen: «(ja, for det er jo det vi feirer den syttende mai hvert år, selv om det er lett å glemme det og tenke at det er våren, iskremen eller eventuelt en kritiserbar nasjonal selvgodhet som er det sentrale) »
    Uansett hvordan forfatteren prøver å vinkle at man ikke skal feire med dårlig samvittighet så er det vanskelig å tolke det slik fra bl.a. utdraget ovenfor.
    Vanskelig å ikke koble artikkelens overdrevne selvforståelse, selvkritikk og relativistiske selvpisking med vår «kritiserbare nasjonale selvgodhet». Ingen i min omgangskrets opplever jeg som selvgode, arrogante eller nedlatende, kanskje derfor jeg har problemer med å forstå hvor denne innbilte nasjonale selvgodheten kommer fra.
    Men det kan være jeg er naiv og at de fleste jeg kjenner egentlig er fulle av seg selv og blææææ og mer kvalmende selvforståelse og pføy og æsj.
    Alt er jo relativt….

    • AvatarGuri Jørstad Wingård // 2016-05-23 kl 18:33 //

      Hei, Axel. Det foregår så mange slags diskurser om 17. mai. Om rett bunadsbruk og om foreldredugnader og tro det eller ei så er det noen som hvert eneste år lurer litt på om det er for mye nasjonal selvgodhet. Jeg lurer ikke på det – og jeg hevder ikke det, tvert i mot understreker jeg hva 17. mai handler om – i utgangspunktet, altså Grunnloven.Teksten her handler om noen mennesker som Europa så godt som har glemt – og som ikke har våre rettigheter, våre muligheter til ytringer, våre muligheter til å ha viktige eller banale diskusjoner om det ene eller det andre. Jeg vil fortelle om dem, slik at de skal bli sett og hørt. Om vi bryr oss om konsekvensene av den politikken som føres i Europa nå, framhever jeg gjerne som et samvittighetsspørsmål.

      • Konsekvensene av å ta imot mange nye millioner flyktninger og asylsøkere til Europa, blir krig. Det er mange som lider og misliker hverandre her fra før også. Høykostland er det mye av i Europa, grunnet vær, geografi osv, og ikke alle steder er det like lett å dyrke mat. Kommer det uår, kan det lett gå utover Norge, fordi vi importerer halvparten av maten.

        Å følge samvittigheten er å gjøre det man får til, men å la være å prøve på noe man ikke får til, så man ikke bruker opp samvittigheten (unnskyldninger finnes ikke, og vi lever nettopp bare en gang).
        Noe hjelp kan man gi, og en del kan man ta imot, men man kan ikke begynne med tvangsintegrering og moralsk hovmod. Naivitet er farligere enn dumskap.

      • Vel, det er trist hvis noen ikke har integritet til å stå imot innbilt eksternt press eller er så opptatt av hva andre mener.

        Jeg unner folk ting i stedet for å misunne. Kanskje den negative
        tolkningen av fest kan ha noe med individuelle negative holdninger!?
        Eller relativistisk selvpisking, overdreven selvforståelse og
        selvkritikk som bare blir kvalmt til slutt?

        • AvatarGuri Jørstad Wingård // 2016-05-25 kl 09:39 //

          Hei igjen, Axel. Som jeg har presisert før – så har ikke jeg noen negativ tolkning av verken fest, feiring eller god mat – og det er fortsatt ikke det teksten ovenfor handler om. Men jeg er enig med deg i at det finnes en tradisjon for nettopp slike litt «selvpiskende» debatter i Norge, ofte med fokus på svært «banale bagateller» – og i og for seg er det et ganske interessant antropologisk fenomen, som gjerne kan være tema for en helt annen kronikk 🙂

          Min tekst handler om rettigheter som vi har, og som vi feirer (med rette) – og som fratas andre. Å unne andre de samme rettighetene som en unner seg selv, bør ikke bare være en selvfølge, men er også faktisk et fundament for å ivareta rettighetenes posisjon også for oss selv.

  3. Gratulasjon til mangemillionær Audun Lysbakken: http://www.nettavisen.no/nyheter/mette-hanekamhaug-med-stikk-til-audun-lysbakken-pa-facebook/3422789529.html

    Ingen står på barrikadene for de fattige som han (når lyset er på).

Kommentarfeltet er lukket.