Mørke skyer over soloppgangens land – Atomenergiens gangster- og slavefortellinger

FOTO: Synnøve Økland Jahnsen

Fukishima regnes av mange som den verste katastrofen etter Tsjernobyl og for noen som åstedet for en verdensomsomfattende ideologisk krig om atomenergiens fremtid. Mens verdens journalister har sluttet å rapportere fra Japan fortsetter opprydningsarbeidet.

Synnøve Økland Jahnsen
About Synnøve Økland Jahnsen (1 Articles)
Synnøve Økland Jahnsen er forsker ved politihøgakolen.

Ulykker kommer sjelden alene
En natt, mens jeg var på gjesteforskeropphold i Japan, våknet jeg opp etter å ha overlevd både en tsunami og et vulkanutbrudd. Jeg stod i mine foreldres hage på Askøy, mens en vegg av vann blokkerte utsikten til Ulriksfjellet i Bergen. Det var episk og mildt sagt en ubehagelig opplevelse. I marerittet kom jeg raskt fram til at det ikke var noe jeg kunne gjøre utover å varsle alle rundt meg. Deretter ble jeg bare stående helt stille. En isklump vokse i magen, i takt med bølgen som kom veltende mot meg. Den ville sluke meg.

Det er ikke uvanlig å forestille seg at en tsunami er som en stor bølge, og ikke som en crescendo, der bølgene, på samme måte som musikk, blir stadig villere og kraftigere. Da den første bølgen traff Japans østkyst 11. mars 2011, gikk overlevende ned mot vannet for å bistå i redningsarbeidet. Da den andre bølgen kom tok den noen av dem med seg. Bølgene var forårsaket av et jordskjelv som målte 9 på Richters skala. Dette regnes som det kraftigste målte jordskjelvet i Japan, og det fjerne største globalt sett, noen sinne. For å sette dette i perspektiv omtales energimengden som ble frigjort under det største jordskjelvet i Chile i 1960 på 9,5 tilsvarende til styrken til en million Hiroshima-bomber. Japan skal ha flyttet seg 2,4 meter og endret jordens akse med 10 cm da katastrofen inntraff.

Hvor omfattende var katastrofen?
Japanske myndigheter regner med at katastrofen førte til at rundt 160.000 mennesker ble internt fordrevne. Tallet kunne vært høyere. Mens japanske myndigheter i begynnelsen forholdt seg til internasjonale standarder, reduserte de senere måleverdiene for akseptable stråleverdier, for å kunne redusere antallet ubeboelige kvadratkilometer og dermed også behovet for å evakuere.

På tross av japanske myndighetenes omfattende innsats for å isolere og redusere skadeomfanget berører den oss alle. FN har uttalt at omkostningene ikke bare må regnes i form av hva opprydningsarbeidet vil koste samfunnet i kroner og øre, men at verdenssamfunnet må ta innover seg at vi ikke kjenner til de langvarige konsekvensene av hva som skjer når store områder utsettes for farlig avfall og stråling. Kanskje er tunfisken du spiser del av problemet?

Fukushima 50

FOTO: Synnøve Økland Jahnsen

FOTO: Synnøve Økland Jahnsen

I Japans egne og sammensatte fortellinger om atomkraft og Fukushima omtales katastrofen som en skandale skapt av Tokyo Electric Power Company (TEPCO) og forverret av inkompetente politiske ledere. I en kultur som helliger keiseren og kollektivet over individet finnes det ingen helter, med ett unntak. Da katastrofen var på sitt verste ble en gruppe arbeidere værende igjen for å få kontroll over atomkraftverket. Flere av dem utsatte seg for dødelige doser stråling og noen av dem ble skadet som følge av eksplosjoner de aller første dagene

“Vi følte at vi sannsynligvis var de eneste som kunne gjøre noe med situasjonen” skal ingeniøren Atsufumi Yoshizawa ha fortalt America Tonight.

Han og de andre som ble igjen er i dag kjent som Fukushima 50. Holdningen ble sett som et uttrykk for japansk ære og arbeidsetikk, og gjorde dem raskt til folkehelter. Tokyo Electric Power Company (TEPCO), knyttet dem derfor tett til seg i sine desperate forsøk på å redde stumpene av det som engang kunne kalles et omdømme. Av same grunn som Fukushima 50 trekkes frem I lyset finnes det grupper TEPCO ikke ønsker å assosieres med.

Verdens farligste drittjobb
Mindre kjent er derfor historiene om hvordan japansk mafia, også kjent som Yakusa eller Boryokudan, ble involvert i opprydningsarbeidet etter katastrofen og skal ha tjent millioner på å utnytte vanskeligstilte arbeidere i det som må regnes som verdens farligste drittjobb.

I den første fasen etter jordskjelvet og tsunamien var engasjementet fra Yakusaen velkomment og rettet mot å bistå i den akutte fasen, i form av å frakte personell og utstyr i form av mat, vann, tepper og sanitærutstyr til de berørte områdene.

Det er ikke ukjent at ikke-statlige aktører responderer raskere og mer effektivt når helvete først bryter løs. De mange gode gjerningene ble derfor gjerne omtalt som et uttrykk for Yakusaens fortidige positive omdømme og æreskodeks (ninkyo). Ikke ulikt våre fortellinger om Robin Hood og andre ”outlaws”, finnes det et mangfold av heltefortellinger i Japan om Yakusa-medlemmer som har tilbudt beskyttelse og hjulpet fattige og andre vanskeligstilte, og slik sett også har utgjort en konstruktiv samfunnskraft som har tilbudt beskyttelse i kaotiske tider. Det ville være kynisk å hevde at Yakusa-medlemmer ikke hadde et genuint ønske om å bidra til samfunnet de lever i eller ikke reagerte med empati da krisen rammet. Samtidig bør vi merke oss fordelene som samtidig oppstod.

For det første. Etter kaos og ødeleggelser følger opprydning og gjenoppbygging, og med gjenoppbygning kommer økonomiske muligheter. I krisetider har Yakusaen vist seg å være nyttig samfunnskraft, og denne gangen var de ansvarlige nok avhengig av all hjelpen de kunne skaffe.

FOTO: Synnøve Økland Jahnsen

FOTO: Synnøve Økland Jahnsen

For det andre ga dette en sjelden mulighet til å bøte på bildet av dem selv som en trussel mot samfunnet. Et syn som, sammen med press fra internasjonale myndigheter, og flere mordsaker har ført til at Japanske myndigheter i løpet av 90-tallet har igangsatt en svært omfattende kampanje for å få bukt med mafia, hvitvasking og korrupsjon. Selv om lovgivningen i dag nærmest forbyr all form for omgang med Yakusaen kan man se for seg at det ble vanskelig å anmelde gjengmedlemmer fordi de slutter opp under den nasjonale dugnaden som var på gang.

Når kaos råder
Historisk sett har Yakusaen en lang tradisjon bak seg i japansk bygge industri. Frem til midten av 90-tallet var det ikke uvanlig at den japanske mafiaen eide og kontrollerte egne firma. Med ny lovgivning har det imidlertid blitt stadig vanskeligere å sikre kontrakter, noe som skal ha ført til at Yakusaen har forflyttet sine interesser mot sektorer som er vanskeligere for myndighetene å regulere, herunder avfallshåndtering. Ved å ignorere offentlige retningslinjer og ansette marginaliserte deler av arbeidsstokken, som mangler kunnskap om riktig håndtering eller skadene de kan pådra seg ved å håndtere asbest eller annet farlig avfall har Yakusaen en klar markedsfordel ved at de priser ut sine lovlydige konkurrenter.

I kaoset som rådet etter katastrofen ble både arbeidere og sikkerhetspersonell kaldt inn i høyt tempo. Både etterspørselen og koordineringsbehovet var større enn systemet som var tilgjengelig. I en restriktiv innvandringsnasjon som Japan, ble den lokale arbeidsstokken derfor presses maksimalt for å fylle behovet. Vanlige former for regulering syntes å måtte vike, og man fikk et todelt system. Mens deler av de som arbeider med opprydningsarbeidet ble tilbudt relativ sikkerhet, i form av stabile arbeidskontrakter, verneutstyr og helse forsikringer, ble andre henvist andre til midlertidighet, dårlig verneutstyr og høy grad av personlig risiko.

Det er ikke helt riktig å bare skylde på Yakusaen for den kjernefysiske lagdelingen oppstod. Ifølge Japanske myndigheter (Nuclear and Industrial Safety Agency) utgjorde den kontraktfestede delen av arbeidsstokken allerede i 2010, det vil si før katastrofen, 88% av de 83.000 arbeiderne som arbeidet ved kjernefysiske reaktorer. Majoriteten av dem som utsettes for mest stråling er andelen uten fast kontrakt. Samtidig synes det som at deres innflytelse har forverret situasjonen for det vi kanskje kan kalle den japanske underklasse, eller filleproletariat.

“TEPCO er Gud, kontraktholderne er konger og vi er slaver”, skal en av arbeiderne ha forklart etter å ha mistet jobben.

Ifølge Reuters skal agenter for rekrutteringsfirmaer ha oppsøkt alle tenkelige samlingsplasser for arbeidskraft, inkludert togstasjoner og andre samlingspunkter for hjemløse og fordrevne samfunnsgrupper. Flere av dem følte seg lurt til å jobbe midlertidig, under minimumslønn, og uten opplæring, bare for å oppdaget at de mister jobben så snart de utsatte seg for mye stråling.

Det finnes flere ord for denne gruppen arbeidere. Både begrepet “jumper” or “nuclear gypsy” peker mot arbeidernes midlertidige tilknytning og at de flyttes mellom arbeidssteder, mens det japanske ordet kurkumin

viser til at de er “Outcasts”. Sagt annerledes står de ikke bare lavest på arbeidsmarkedets rangstige, de har også lav sosial status og utsettes derfor for flere former for marginalisering i form av stigma og sosial ekskludering.

Kjernefysiske ”outlaws”
Løsarbeiderne ansettes gjerne via mellommenn eller “brokers”. I teorien dreier dette seg om agenter som rekrutterer gjennom å forhandle lønn mellom arbeidstaker og oppdragsgiver. Formidleren trekker fra en kommisjon og gir resten av lønnen til arbeidstaker. Hvor mange lag med kontrakter som finnes mellom en arbeider og TEPCO varierer stort, men kan ifølge noen kilder være opp til seks, hvorav underleverandører operer i den svarte delen av markedet. Det finnes derfor ingen offisiell oversikt over hvor mange firmaer som er involvert i opprydningsarbeidet.

En undersøkelse gjennomført av journalister ved Reuters identifiserte 733 ulike registrerte firmaer i de ti mest berørte byene. De fant samtidig at fem av firmaene som jobbet for Miljøverndepartementet ikke var registrerte firma med synlig eierskap, manglet kontaktopplysninger i form av telefon eller nettside. De var heller ikke registrert med noen form for forsikringer.

Det er i utgangspunktet kanskje forståelig at det mangler gode data på organisasjonsstrukturen i opprydningsarbeidet. I tillegg kan omfanget av de mange små bedriftene som arbeider i Fukushima ses som en utilsiktet konsekvens av Japans strenge lovgivning i kombinasjon med en aldrende befolkning og mangel på arbeidskraft. De store entreprenørene har ikke råd til å holde på dyr arbeidskraft, men har heller ikke lov til å si dem opp i perioder. For å avlaste risikoen ved ansettelser tilbyr mindre firmaer arbeidskraft i bytte mot en andel.

Det er kanskje også forståelig at man under en nasjonal krise ikke diskriminerte personer med tilknytning til Yakusaen. Anti-yakusa lovene er en komplisert affære der spørsmål om skjønn til syvende og sist er distribuert på lokal jurisdiksjon, med unntak av de mer alvorlige tilfellene. Ikke alle former for medlemskap til Yakusaen regnes som ulovlig, og det er vanskelig å holde oversikt. I en presset situasjon der spørsmålet om tid også er et spørsmål om liv, kan vi se for oss at kravet om effektivitet går over kvalitet. Problemet er likevel at det under de offisielle og lovlige underleverandørene har vokst frem det vi kan kalle en skyggeøkonomi som ifølge politiet bygger på et nettverk av kriminelle.

FOTO: Synnøve Økland Jahnsen

FOTO: Synnøve Økland Jahnsen

Politiet og rettssystemet er derfor på vakt, og i løpet av fjoråret ble flere Yakusa-medlemmer anklaget for å ha infiltrert et av de største firmaene og for å ha organisert arbeid på ulovlig vis. Obayashi, som er det største firmaet involvert i opprydningsarbeidet har ikke fått anklager rettet direkte mot seg. Omfanget av den pågående saken synliggjør likevel den tette linken mellom de tre største syndikatene Yamaguchi-gumi, Sumiyoshi-kai og Inagawa-kai, i opprydningsarbeidet. Dette bærer bud om at den japanske mafia fremdeles har innflytelse over japansk samfunnsutvikling og økonomi, selv om yakusaen ikke er like synlig innvevd i det politiske system som for noen tiår tilbake.

Renere energi?
For japanerne utgjør ikke katastrofen bare en prøvelse i en allerede hardt presset økonomi og politisk situasjon, der høyrefløyen, nasjonalister og korrupte krefter utvider sin maktposisjon. Den er samtidig en påminnelse om Hiroshima. Haruki Murakami har derfor kommentert:

“this time no one dropped a bomb on us. We set the stage, we committed the crime with our own hands, we are destroying our own lands, and we are destroying our own lives. While we are the victims, we are also the perpetrators. We must fix our eyes on this fact. If we fail to do so, we will inevitably repeat the same mistake again, somewhere else.”

Her hjemme finnes det dem som ivrer etter at også den norske stat bør satse på forskning og utvikling for å sikre mer bærekraftige former for atomenergi. Bakgrunnen for dette skal være estimater som tilsier at Norge besitter rundt 15% av verdens kjente thorium-forekomster, et grunnstoff som i tillegg til uran og plutonium kan brukes som drivstoff for kjernekraft. Avfallsproduktene fra Thorium krever kortere lagringstid enn for eksempel uran, noe som gjør at det for noen fremstår som et bedre alternativ.

Metallet har navnet etter den norrøne guden Tor, delvis fordi det ble oppdaget i på Lauvøya ved Brevik i Telemark i 1828. Noen kjenner kanskje dette igjen fra den politiske thrilleren Okkupert, der partiet Grønt, i et tenkt framtidsscenario oppnår regjeringsmakt og skifter fra en oljebasert energiøkonomi til ”ren” atomkraftbasert på Thorium og moderne teknologi. I serien viser det seg at dette var et uklokt politisk trekk. Ikke fordi det ender i flere miljøkatastrofer, tvert om fremstår Thorium som for godt til å være sant. Plottet dreier seg snarere om at Norsk suverenitet settes på spill, når EU og Russland rotter seg mot den norske statsministeren og idealisten, Jesper Berg, spilt av Henrik Mestad. I den virkelige verden er det ikke bare Jo Nesbø som leker med tanken om et atombasert energi-skifte. Urovekkende nok viser energiprodusenter og forbrukere interesse samtidig som India bygger verdens første kommersielle prototyp thorium-reaktor.

Fukushima betyr opprinnelig ‘heldig øy”, men brukes i dag nærmest synonymt med jordskjelvet og tsunamien fordi de henger sammen med den menneskeskapte katastrofen som oppstod da reaktorkomplekset Fukushima Daiichi kollapset.

Store landområder er i dag ikke bare ubeboelige for mennesker, men ubrukelige for landbruk og fiske. I Japan ligger landsby etter landsby øde som monumenter på en katastrofal vending i atomenergiens historie. Den gryende optimismen og troen på ”ren” atomkraft hjulpet av ny teknologi ligger øyensynlig med brukket rygg. Spørsmålet er hvor lenge.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned