Solidaritet og samhørighet over godhet og moral

Foto: Takver

Ved å legge godhet til grunn setter vi flyktninger i takknemlighetsgjeld. Vi inntar rollen som den generøse og vennlige herre som allernådigst lar de nødstedte leve på almisser.

Hanne Sigrun Byhring
Om Hanne Sigrun Byhring (1 artikler)
Hanne Sigrun Byhring er fysiker og bor i Tromsø.

I den pågående flyktningedebatten argumenterer norsk venstreside for det man vekselvis kaller en «anstendig», «human» og «solidarisk» flyktningepolitikk, som altså skal finne sin motsetning i høyresidens uanstendige, usolidariske og inhumane politikk. Man kjemper det godes kamp, man er lys i mørke, varme hjerter, kjærlighet i en hard verden. Snillheten skal seire. Det er greit å være god, og dessuten typisk norsk.

Slik jeg ser det er denne retorikken, med utgangspunkt i det moralske imperativ om å hjelpe folk som har det vondt, indirekte med på å bygge opp heller enn å rive ned høyresidens argumenter og virkelighetsbeskrivelse. Ved å insistere på at situasjonen krever at vi utviser godhet har man samtidig skapt en interessekonflikt, og travet ut i en moralistisk hengemyr som det nå synes umulig å komme opp av. Det er intenst frustrerende å være vitne til, og det kunne vært unngått. Hvordan det kunne vært unngått skal jeg komme tilbake til, men la oss først se litt kritisk på noen sentrale begreper i venstresidens flyktningeretorikk.

LES OGSÅ: Syriske flyktninger reddet tysk nazileder

Du skal være snill, ihvertfall litt
Ordet «anstendig» er det enkleste å forholde seg til fordi det er så tydelig knyttet til godhet. «God» og «anstendig» er kanskje ikke helt det samme, men forskjellen er kvantitativ, ikke kvalitativ. Å opptre anstendig (hvis vi ser bort fra irrasjonelle religiøse påbud og forbud) er jo bare å utvise akkurat så mye godhet at folk rundt deg ikke synes du er en dritt. Det er et slags påkrevd minimumsnivå for godhet.

Selv om anstendighet kan ses på som et slags påkrevd minimumsnivå av godhet, følger det ikke at dette nivået vil være fast eller felles. Hva som anses for å være anstendig vil variere mellom ulike sosiale lag, ulike subkulturer og over tid. Når man bruker det i politisk argumentasjon underlegger man seg dermed et uforutsigbart og uregjerlig dyr.

Ordet «human» refererer til menneskeverd. Å være et godt menneske er å respektere andre mennesker, å anerkjenne deres egenverdi. Hvordan denne respekten skal komme til uttrykk og hva det innebærer å anerkjenne noens menneskeverd er heller ikke noe alle vil kunne enes om. Men de fleste vil være enige i at å være inhuman ikke er særlig anstendig.

Solidaritet innebærer tradisjonelt en samhørighetsfølelse og et interessefellesskap, og kan således ikke like lett knyttes til godhet.

Jeg mener likevel at ordet slik det brukes i flyktningedebatten i dag utgjør et krav om godhet. Jeg vil komme tilbake til det i neste avsnitt.

LES OGSÅ: Da mange trodde det ikke kunne bli verre, viste du oss det, Erna Solberg

Den som ikke er enig er en dritt
Et sentralt begrep i retorikken er topos, «et konvensjonelt argument eller en etablert oppfatning» (snl.no). Bruken av topos forutsetter et felles ståsted, en grunnleggende enighet mellom taler og publikum. Bruker man anstendighet som topos bør man være veldig trygg på at publikum (i denne sammenheng det norske folk) deler talerens oppfatning av hvor grensen for det anstendige går. Hvis ikke kan man risikere å fundere hele sin politiske argumentasjon på det premisset at hele eller deler av ens publikum består av drittsekker. Det er et dårlig utgangspunkt. At norsk venstreside har valgt seg dette som utgangspunkt er åpenbart et retorisk feiltrinn.

Når man tar utgangspunkt i anstendigheten er det naturlig at debatten ender i et gjørmeslagsmål om hvor grensen for det anstendige skal gå, med tilhørende skittkasting. Som et apropos kan man tilføye at når man velger å bruke anstendighet som topos er det også helt naturlig at kirken skal blande seg inn i debatten, siden de jo tradisjonelt har hatt monopol på å definere hva som kan passere som anstendig. Å starte en slåsskamp med en motstander som tilskrives manglende moral er enten veldig modig eller veldig idiotisk, om du nå har presteskapet aldri så mye på din side.

Gitt at anstendighet er et (sosialt) påbudt minimumsnivå av godhet er det på ingen måte bemerkelsesverdig at Listhaug og kumpaner insisterer på at de ikke er slemme, eller uanstendige. At de ikke opptrer moralsk forkastelig. Snarere tvert imot! De er snille og gode! De velger jo å ta imot og hjelpe (noen få) mennesker på flukt, ikkesant? Innenfor rammene av hva de selv oppfatter som anstendig, eller «snilt nok».

Norsk jord. Adgang forbudt – unntatt for de snille.
Den underliggende antakelsen for hele diskusjonen er at vi som bor i Norge har (en moralsk) rett til å kontrollere hvem som skal få lov til å oppholde seg på norsk territorium. Det er et prinsipp som aldri uttales, men som såvidt jeg kan se deles av alle parter og således er bærende for hele diskusjonen. Dersom noen overhodet tillates å bevege seg over grensen er det altså fordi vi som allerede bor her enten har noe å tjene på det, eller velger å være greie. Det er også i denne konteksten vi må forstå venstresidens bruk av solidaritetsbegrepet i flyktningedebatten. Det de mener er at vi skal være snille og hjelp folk i nød, gjennom (blant annet) å tillate dem adgang til riket. Begrepet brukes altså ikke i den tradisjonelle forstand, hvor det underliggende premisset er et interessefellesskap. Tvert imot aksepterer man fullt ut at norske borgere og flyktninger har motstridende interesser, og at det å slippe flyktningene inn derfor er en godhetshandling, en slags veldedighet.

I denne konteksten gir også høyresidens sterke engasjement for å kaste ut kriminelle innvandrere en slags mening. Hvis det å tillate mennesker fra andre land å bosette seg på norsk territorium handler om godhet, bør vi ikke da kunne forvente at vår godhet blir gjengjeldt? Og hvis den ikke blir det, har vi da noen moralsk forpliktelse til å fortsette å være snille? Utfra tanken om at å gi ikke-norske adgang til riket er å være snill, blir det plutselig ganske lett å konkludere med at alle som kan mistenkes for å være slemme må pælmes ut. Legg til en dæsj fremmedfrykt og du har forseglede grenser, komplett med gjerder og sinte karer med skytere.

Aksepterer man at vi som samfunn har retten til å fysisk sperre ute mennesker som ikke har gjort noe galt, så er vi også kun et kort tankesprang fra å akseptere at vi har rett til å fysisk sperre inne folk som ikke har gjort noe galt, for eksempel i lukkede asylmottak. Forskjellen er kvantitativ snarere enn kvalitativ, det er kun fengselets størrelse som er ulik i de to tilfellene. Det er ikke nødvendigvis en ubetydelig forskjell, men det kan være det.

Det er noe dypt ubehagelig ved tanken om at retten til å oppholde seg på norsk jord skal springe ut fra og reguleres av vår godhet. Ved å legge godheten til grunn setter vi flyktninger (og andre innvandrere) i en takknemlighetsgjeld. Vi inntar rollen som den milde herre, den generøse og vennlige rike, som allernådigst lar de nødstedte leve på almisser. Det er en urgammel og brutal form for maktutøvelse. Sylvi Listhaug gjør rett i å advare mot godhetstyranniet, selv om hun ikke selv har forstått beistets sanne natur.

Med rett til å leve
Vi på venstresiden må aldri akseptere premisset om at samfunnet av norske borgere har (en moralsk) rett til å nekte noen å oppholde seg på norsk jord. Det bryter med en av våre grunnleggende verdier, folks rett til å ha makt over sitt eget liv. Hvis man skal ta den retten på alvor må den innebære både retten til demokratisk medbestemmelse og enkelte grunnleggende individuelle rettigheter. Retten til å velge fritt hvor man fysisk skal oppholde seg til enhver tid bør være en av disse. Det er spesielt viktig å insistere på dette når vi vet at det for mange mennesker er liten forskjell på retten til å leve hvor man vil og retten til å leve.

Prinsippet vi på venstresiden bør legge til grunn for flyktingepolitikken (og innvandringspolitikken generelt) er at alle mennesker har rett til å bevege seg fritt omkring på hele jordkloden og flytte dit de ønsker når de ønsker det. I prinsippet bør vi derfor la folk reise fritt over grensa, ikke fordi vi er greie, men fordi vi ikke har noen rett til å stoppe dem. Bare ved å argumentere ut fra denne prinsipielle posisjonen kan vi unngå å legge forholdene pent til rette for rasistenes snarlige seier. Vi må komme oss ut av gjørmeslagsmålet før de drar oss ned i dypet av myra.

Åpne grenser er ikke det samme som ikke-eksisterende eller ubevoktede grenser. Man bør selvsagt registrere hvem som reiser til og fra, og i de tilfeller da man mistenker at noen har ondsinnede planer kan man gjennomføre de nødvendige sikkerhetstiltak innenfor rammene av rettsstaten, som man ville gjort med en hvilken som helst norsk borger man mistenkte for å planlegge kriminelle handlinger. Det er åpenbart også en forskjell på innvandring og invasjon. Å frakte våpen over grensa har ingen rett til. Og i den nåværende situasjon, hvor landene i Europa kappes om å slippe inn færrest flyktninger, ville det kanskje være umulig å praktisere helt åpne grenser. Men vi bør ta imot så mange som det overhodet er mulig å ta imot. Også dersom det betyr enden på den store materielle overfloden som de fleste av oss som bor i Norge nyter i dag. For vi har ingen rett til å beskytte våre privilegier ved å fysisk fjerne og sperre ute andre mennesker fra landområdet der vi bor. Hvis det var prisen for velferdsstaten, så ville prisen vært for høy.

Fellesskap i felles kamp
Men det er ikke sant at velferdsstatens eksistens forutsetter begrensninger på fattige menneskers frihet og rett til å bevege seg hvorhen de vil.

Snarere tvert imot vil en virkelig radikal innvandringspolitikk, med åpne grenser som ideal og uttalt mål, kunne åpne opp for en fornyelse av den norske venstresidas kamp for frihet, likhet og solidaritet. Vi må oppgi tanken om interessemotsetninger mellom de som bor her fra før og de som ønsker å komme, og heller forsterke bevisstheten om våre felles interesser; omfordelig av samfunnets rikdom, økonomisk demokrati og retten til å ha makt over sitt eget liv. Vi må vise at ved å åpne grensene, og gjøre felles sak med dem som kommer flyttende hit, kan vi både hjelpe dem og oss selv.

For velferdsstaten er truet, ikke av dem som ønsker å bli en del av den sammen med oss, men av dem som ønsker å bygge den ned og putte verdiene vi har skapt i sin egen lomme.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.