Bernie og Trump – status quo got to go

Foto: DonkeyHotey

Det er ironisk at nasjonen som har gitt verden tidenes største utvalg av brusprodukter, gir sine borgere valget mellom to partier som i praksis fører samme utenriks- og økonomisk politikk.

Kristian Larsen Bredal
About Kristian Larsen Bredal (7 Articles)
Kristian Larsen Bredal har studert historie, filosofi og religion. Han arbeider som scenesjauer.

Nylig var Bernie Sanders i Roma for å spre sitt budskap om behovet for endring av status quo. At en ateistisk jøde skulle bli den første amerikanske presidentkandidaten til å tale i Vatikanet, er ikke så overraskende for dem som har hørt paven fordømme idoliseringen av mammon som vår tids største trussel. Det er heller ikke første gang en politiker fra talerstolen i denne byen appellerer til folket for å bekjempe en elite ute av stand til å gjennomføre helt nødvendige reformer.

LES OGSÅ: Se opp for senator Sanders

Populistene
I USA er det nå to politikere som trosser kreftene i etablissementet og med stor folkelig oppslutning utfordrer de forhåndsgodkjente kandidatene. Hverken Sanders eller Trump hadde særlig oppslutning på meningsmålinger for ett år siden og ingen av ekspertene forutså deres voldsomme popularitet. På tross av åpenbare forskjeller har de det til felles at de trekker store folkemengder, i sterk kontrast til de andre kandidatene. Sist ut var Sanders folkemøte med 27.000 tilskuere i New York, der et viktig valg finner sted denne uka. Den kampen Trump og Sanders nå fører mot hvert sitt parti, har visse likhetstrekk med den kampen brødrene Grachus førte mot senatsadelen for over 2200 år siden. I Roma ble lover vedtatt gjennom folkeavstemning, men senatet hadde kontroll med forslagene som ble lagt frem.

Fordi senatet ble rekruttert fra en liten gruppe av de mest velstående familiene, var ikke viljen til å gjennomføre reformer noe større enn viljen er til å regulere skatteparadis er i dag. Enorme økonomiske forskjeller og åpenlys korrupsjon skapte reformvilje blant plebsen, men hvilken elite gjennomfører endringer som ikke er i deres umiddelbare interesse? Politikere i Roma var født inn i nobiliteten og fulgte en karrierestige som involverte offentlige opptredener, brød og sirkus. Tiberius Gracchus var i høyeste grad en del av det gode selskap, men som folkevalgt omgikk han senatorer og kollegiale veto, og fikk vedtatt en jordreform. Dette gjorde ham så godt likt blant eiendomsløse proletarii at han helt sikkert kunne bli gjenvalgt, men så forhatt blant senatorene at de slo ham i hjel. Lillebror Gaius Gracchus fortsatte reformpolitikken noen år senere og ble fulgt av andre i en gruppering kjent som populari.

LES OGSÅ: Bernie Sanders sin klassekamp – ein sosialisme for fattige amerikanarar

Oransjerevolusjon
Selv om reformene til populari gikk mot de økonomiske interessene til de konservative optimatene, har det blitt hevdet at det var trusselen mot deres maktgrunnlag de konservative var mest bekymret for. Senatet ble satt på sidelinjen og den store folkelige oppslutningen til reformpolitikerne truet med å gjøre dem uangripelige. Overfører vi dette til dagens republikanske parti kan man kanskje se grunnen til at det konservative etablissementet gjør alt de kan for å stanse en nyliberal posterboy. Både retorikken og politikken til Trump er er i samsvar med partiets tradisjoner, og han er så til de grader etablert at Clintonfamilien gjester bryllupene hans. Han er likevel ikke den type mann Republikanerne ønsker seg, for Trump har sine egne penger og ,viser det seg, støtte blant velgerne. Derfor er han ikke avhengig av partiledelsen og skyver dem ut på sidelinjen.

Ingen har jobbet så hardt for å øke dollarens innflytelse i politikken som det republikanske partiet, og vanligvis er kandidatene herfra helt avhengig av partiets støttespillere i næringslivet. Problemet de møter nå er at penger kjøper politikere, ikke velgere. De 130 millioner dollar som ble brukt på propaganda for Jeb Bush ble bare et kort avbrekk i den kontinuerlige dekningen av Trump. Evnen til å manipulere en forutsigbar og skandalesøkende presse er The hans fremste fortrinn. Han sikrer selskapene debatter med skyhøye seertall og dermed inntekter, noe sjefen for CBS har gitt klart uttrykk for. At amerikansk presse drives etter samme profittmaksimeringsprinsipp som Hollywood er også grunnen til at Sanders ikke dekkes.

Politisk revolusjon
En ting er det at Sanders vil snakke om politikken sin fremfor å angripe de andre hestene i løpet. Enten det er storstreik eller skatteunndragelse, så er dette saker som alltid tones ned i konsernpressen. Media eies av selskap som gir penger til både Hillary Clinton og Republikanerne på lik linje med andre konserner som vil sikre en fortsatt profittmaksimerende politikk. Det ville være naivt å tro at ikke karrierestigen i slike bedrifter er avhengig av evnen til å forstå selv subtile signaler fra ledelsen. Den viktigste grunnen til at Sanders har vært persona non grata i mediebildet går likevel til kjernen i hans kampanje. Han vil fjerne finansieringen som korrumperer politikere og slik gi velgerne mer innflytelse. Det strider mot elementær forretningsdrift å bidra til at en sikker inntektskilde skal forsvinne. Det er beregnet at bare i 2016 skal det brukes seks milliarder dollar på politisk reklame.

Sanders sosiale reformer er så etterlengtet at han likevel har fått stor oppmerksomhet. Da har det ikke manglet på etablissementfigurer som kritiserer de ambisiøse målene eller vil skremme og demotivere tilhengerne hans. Partieliten har enda et ess i ermet, nemlig superdelegater, som jo nettopp er partieliten selv. Foreløbig har disse vært brukt i mediestrategien og mange husker at selv Bill Clinton endte med å stemme på Obama, da problemstillingen sist var aktuell. For etablissementet var likevel Obama en akseptabel kandidat tross sin popularitet, han tok imot penger som alle andre og kritiserte symbolske men ikke fundamentale sider ved systemet. I dag er det åpenbart hva han står for og demokratene ønsker at Hillary skal videreføre hans linje.

Frihet til å velge
I det republikanske partiet spekuleres det i lignende intriger, for om ingen av kandidatene får over 50% står ledelsen fritt til å utpeke sin mann. Det er mulig å se for seg en situasjon der begge partiene stiller med en kandidat utpekt av eliten – mot medlemmenes vilje. Skulle det skje, burde både Sanders og Trump kjøre egne kampanjer. Den amerikanske systemet er slik at vinneren tar hele delstaten, både ved president og parlamentsvalg. Skulle Sanders stilt som uavhengig kandidat helt fra starten, ville han bare oppnådd å overrekke republikanerne seieren. Det er ironisk at nasjonen som har gitt verden tidenes største utvalg av brusprodukter, gir sine borgere valget mellom to partier som i praksis fører samme utenriks- og økonomisk politikk. Dette gjør partivalgene desto viktigere og er grunnen til at prosessen bør være åpen og demokratisk.

Trump er politikeren som bruker folkets sinne mot makthaverne for å komme i posisjon og styrke sin personlige makt. Sanders på sin side er lederen som fronter, artikulerer og forsterker folkets krav om sosiale og politiske reformer. Begge utfordrer et politisk etablissement og familiedynastier som ser det som sin rett å regjere, og borgernes plikt å legitimere. Det har de også til felles med Gracchus-brødrene, som ved å gi folket reelle valgmuligheter startet en prosess som ikke lot seg reversere. Om de gjorde dette for egen vinning eller fordi de så at noe måtte gjøres kan diskuteres, men det sikret dem en plass i historiebøkene. Der burde vi også finne Sanders, som den første amerikanske presidentkandidat som fører valgkamp i Roma.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

2 Comments on Bernie og Trump – status quo got to go

  1. Svein-Mellomnavn Takle // at // Reply

    Godt skrevet. Et fastkjørt system med svært få reelle muligheter utover usunne produktutvalg i handel. Med en grunnlov som fundamentalt setter store begrensninger hva gjelder faktisk frihet er det lite annet å gjøre enn som de gjør på film: vent på helten og forgud ham.

  2. Ronjar__ // at // Reply

    Her er en frisk kommentar som i noen grad tar opp samme tema som artikkelen:
    https://www.youtube.com/watch?v=DAYydLBiTJ0

Leave a comment

Your email address will not be published.


*