Åpen og bred debattkultur – ikke bare på 8. mars-møter

FOTO: Rød Ungdom

Debatten i kjølvannet av parolemøte til 8. mars, reiser ikke bare spørsmål om hersketeknikker, den bunner også ned i spørsmålet om hvordan man kan skape en åpen og bred debattkultur. Her må Rød Ungdom feie for egen dør.

Sindre Mørk
About Sindre Mørk (6 Articles)
Sindre Mørk er medlem av Natur og Ungdom og har kampen for karbonavgiften som sin hjertesak.

Av Sindre Mørk og Anders Ekeland

Etter parolemøte i forkant av 8. mars slo Rød Ungdom ned på det de oppfattet som en debattkultur preget av hersketeknikker. Episoden skjedde etter Jaquesson, ba en ung kvinnelig representant fra Unge Venstre, om ”å suge pikk 10 ganger om dagen”, når UV-jenta ville bytte ut en parole mot sexkjøpsloven med en annen parole.

En slik form for «argumentasjon» er åpenbart ikke konstruktiv, og det er riktig av RU-ledelsen å reagere på dette. For man må som RU sier, være bred og inkluderende, håndtere motsigelser på en kameratslig måte. Men dette må gjelde også i RU, ikke kun på parolemøter for 8. mars, – og her har RU-ledelsen virkelig en jobb å gjøre! For debattkulturen på den norske venstresida – spesielt ML-bevegelsen – har ikke vært noe forbilde for sosialistisk demokrati. Vårt hovedpoeng er: skal folk tro at det sosialistiske demokratiet er overlegent det vi opplever under kapitalismen, må medlemmer i venstresidas organisasjoner oppleve dem som virkelig demokratiske, ikke bare enda et eksempel på et skinndemokrati som dekker over et elitestyre, ikke bare et ekko av det vi finner i borgerlige partier. I perioder har debattklimaet og kulturen vært verre i deler venstresida enn i et normalt borgerlig parti. Manipulasjon, intriger og karrierisme har herjet i minst like stor grad, med det resultat at engasjerte folk har blitt passive, veldig skuffet og endt opp med å miste troen på sosialismen.

LES OGSÅ om hendelsene på 8. mars-møtet: Gråtende Unge Venstre

Demokratisk bevegelse, autoritære organisasjoner
Autoritære strukturer og tenkemåter har veldig lange historiske tradisjoner. Kapitalismen er i sin natur ikke demokratisk. På jobben gjelder arbeidsgivers styringsrett, og det er en rent føydal styringsstruktur: all makt utspringer fra toppen, fra kapitalistene og den de har satt til å lede bedriften. Arbeiderbevegelsen har kjempet for innføring av den demokratiske, representative republikken, men fagbevegelsen og partiene har som regel vært ganske autoritære. Virkelig demokratiske partier har vært unntaket – ikke regelen. Det ville være for langt å analysere ”byråkratiets problem” her; det vil si hvordan de som skulle representere folks interesser blir mest opptatt av sine egne små privilegier, sin egen karriere og ender opp med å kjempe mot sitt eget grunnplan. Den kommunistiske bevegelsen, som burde ha vært et forbilde på partidemokrati, har svært ofte vært det stikk motsatte. Dette har gang på gang vært veldig destruktivt i overfor det endelige målet: Et klasseløst, virkelig demokratisk samfunn. Den norske ML-bevegelsen, som RU har sine ideologiske røtter i, er nettopp et eksempel på dette. ML-bevegelsens ideologiske røtter er stalinismen i en maoistisk variant. Helt sentralt i stalinismens teoretiske univers, er den ”leninistiske” partimodellen, hvor forbud mot fraksjoner og tendenser, står helt sentralt. Akkurat som Stalins sosialisme var et vrengebilde av Lenins, så er den stalinistiske partimodellen et vrengebilde av Lenins. At Lenin aldri skrev ned noen partiteori, at det finnes autoritære trekk i Lenins politiske teori og praksis, som la grunnlaget for Stalins blodige maktovertakelse i bolsjevikpartiet er helt klart. Men samtidig er det slik at Stalin representerer et åpenbart brudd med den partimodellen som Lenin sjøl praktiserte. Det er kanskje lettest å se denne forskjellen i spørsmålet om tendens- og fraksjonsforbud. Det faktum at bolsjevikpartiet, med store betenkeligheter og indre motstand, vedtok et midlertidig forbud mot tendenser og fraksjoner i den russiske revolusjons absolutte kriseår, 1921, viser at tendens- og fraksjonsfrihet hadde vært en del av bolsjevikfraksjonens blomstrende indre liv.

Vi skriver bolsjevikfraksjonen, for i praksis skjedde ikke den organisatoriske splittelsen i det russiske sosialdemokratiet lokalt før i 1917. Noen steder til og med etter Oktoberrevolusjonen. Lenin sjøl var en ivrig fraksjonsmaker, da han organiserte på en politisk plattform foran partikongresser. I forbindelse med borgerkrigen var bolsjevikene delt i to store offentlige plattformer, der fraksjonen kalt venstrekommunistene først utga en dagsavis, og seinere et teoretisk tidsskrift. I ettertid er det lett å se sammenhengen mellom forbudet mot fraksjoner i bolsjevikpartiet og forbudet mot de andre partiene. Forbudet mot fraksjoner er alltid det første skrittet mot ettpartistaten. Ønsker man et demokratisk parti, et reelt ”leninistisk” parti, så må man gå inn for tendens- og fraksjonsfrihet. Hvis man i dag går mot fraksjoner, så er man på ingen måte vaksinert mot ettpartistaten. Tvert i mot – man bærer viruset i seg. Både mentalt og i partiets statutter.

LES OGSÅ om hvordan venstresida bør lære av historien og ikke skyve den under teppet

Utmelding eller konspirasjon
I RU i dag, har man ingen kritisk analyse verken av Lenins, eller av Stalins partimodell. Rød Ungdom, har i god ML-tradisjon en ”leninistisk” partimodell, inkludert forbud mot tendens og fraksjonsfrihet – det blir byråkratisk sentralisme i tråd med de organisatoriske prinsippene til de stalinistiske partiene. Som i de tidligere stalinistpartier kan ledelsen fritt tolke hva en fraksjon er, og bruke paragrafen til å kue medlemmer til lydighet. For å gi et eksempel på dette, må det nevnes den følgende ”originale” tolkningen RUere har gjort av de følgende setninger, og fraksjonsparagrafen som helhet.

“Å opprette eller være medlem av grupper som kjemper mot Rød Ungdom sine linjer og aktivt motarbeider vedtak som blir fatta av ledelsen i Rød Ungdom”

Ut ifra dette har det ved en anledning blitt trukket den konklusjon at det gir grunnlag for å ekskludere medlemmer som oppretter/er medlem av Facebook-grupper for en samling RU-ere med samme meninger. I dette tilfellet var det snakk om en gruppe for RU-ere som støttet tanken om en felles politisk front mellom MDG, SV og Rødt på sentrale miljø- og klimakrav, en ”Grønn blokk”. Man ser overhodet ikke det produktive i at medlemmer kommer sammen og diskuterer en idé, og organiserer seg for å få gjennomslag i organisasjonen for den. Motstandere av slike tendenser overser glatt at ”ledelsen” og ”apparatet” i praksis fungerer som en faktisk fraksjon av langt høyere rang . Det vil si en krets med personer som omgås til daglig på partikontoret, og svært ofte også omgås privat, som virkelig “fraksjonerer” døgnet rundt! Det er jo en av de viktigste årsakene til at det skal et enormt trykk ”nedenifra” for å endre partiets politikk!

Faktum er at “anti-fraksjonismen” snur alt på hodet. Det er ikke fraksjonisme som “saboterer diskusjoner og åpen politisk kamp mellom ulike linjer i organisasjonen”, – det er tvert imot fraksjonsparagrafen som gjør det. For før eller siden, vil mennesker med samme meninger i et parti møtes. Å prøve å kjempe mot dette er som å feie møkk under teppet – det kan midlertidig virke smart og lettvint, men over tid vil det definitivt drepe meningsbrytinga i partiet, partiets sjel. Ingenting beviser dette mer en alle de ufattelig mengder stalinistpartier som har bukket under, nettopp fordi de har feiet ”møkket” under teppet. I et parti vil det komme situasjoner med uenigheter – med fraksjonsforbud tvinger en da de medlemmer som ønsker en annen kurs til: a) melde seg ut, eller b) å ta i bruk konspiratoriske metoder.* Begge alternativene er en dyr pris for å ivareta ”enheten”.

Fraksjonismen det beste av Lenin
Alternativet er å behandle motsigelsene på en åpen og demokratisk måte. Dette kan gjøres ved å tillate fraksjoner/tendenser. For at et revolusjonært parti skal anerkjenne en fraksjon/tendens, kreves det en politisk plattform, underskrivere av plattformen osv. Når det er ulike plattformer (fraksjoner) kan en fraksjon kreve representasjon i tråd med sin oppslutning. Grunnen til at vi har så nøye kunnskap om de ulike linjene i bolsjevikene, er nettopp at det var krav om at en fraksjon skulle ha en plattform. Dermed kan vi i ettertid vurdere hvor “riktige” ulike linjer var – Brest-Litovsk, krigskommunismen/NEP, økonomisk politikk og partidemokrati ble klart formulert.

Langt fra å være noe som ”står i motsetning til et sunt, demokratisk liv”, – er åpne og fri diskusjoner selve grunnlaget for et funksjonelt internt demokrati. Det er, i hegeliansk forstand, selve motoren til framgang; – det produserer teser, antiteser, og sist men ikke minst – synteser. Når man anerkjenner meningsbrytingens dialektikk, åpner for fraksjoner, og behandler de følgende motsigelsene åpent og bredt – innebærer det nødvendigvis en oppblomstring av debatter, av intellektuell virksomhet, av trening i kritisk tenkning. Et godt eksempel på det er hvilket fruktbart politisk verksted bolsjevikfraksjonen (partiet) var partiet fra 1903, fram til 1921. At Lenin i 1917 på flere viktige spørsmål ble nedstemt i sentralkomiteen, viser at fraksjons- og tendensfriheten hadde gjort bolsjevikene kreative og sjølstendig tenkende, noe som Tony Cliff i sin Lenin-biografi hevder var avgjørende for at Oktoberrevolusjonen seiret. At Lenins politiske tenkning også inneholdt autoritære trekk, har vi ikke kunnet gå inn på her, dog disse sjølsagt er veldig viktige å forstå. Men fraksjonsfriheten var helt klart en av de beste sidene ved Lenins og bolsjevikenes organisatoriske praksis; det er denne siden ved Lenins tenkning som må leve videre, ikke de autoritære aspektene.

*En av grunnene til AKPs oppløsning, var nettopp fraksjonsforbudet. Se ML-boka av Terje Tvedt

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

5 Comments on Åpen og bred debattkultur – ikke bare på 8. mars-møter

  1. Tom Dahle // at // Reply

    Ut fra det du påstår om ekskludering av folk som kommer med kritikk i dette innlegget, og at du ikke skriver at du er medlem i RU i presentasjonen av deg selv, kan vi slutte det at du er ekskludert selv? Regner med det, siden en organisasjon med den praksisen som du beskriver her aldri ville ha latt deg være medlem etter at du skrev et slikt innlegg. Oppklar gjerne.

    • Sindre Mørk // at // Reply

      Hvilken påstand om ekskludering av folk mener du jeg kommer med? Hvilken praksis er det du mener vi skildrer? Jeg er ikke ekskludert. Når det kommer til presentasjonen, så er det RP som har skrevet det. Jeg regner med at de har gjort det på basis av en artikkel publisert i Putsj

    • Joakim Moellersen // at // Reply

      Hva gjelder forfatterpresentasjoner står det vanligvis det som ble lagt inn første gangen skribenten skreiv for oss. Så endrer vi det naturligvis etter ønske og kanskje hvis vi har fått med oss at det stemmer dårlig overens med hva vedkommende gjør i dag, men det er ikke nødvendigvis noe vi får med oss.

  2. Krokus // at // Reply

    Episoden skjedde etter Jaquesson, ba en ung kvinnelig representant fra
    Unge Venstre, om ”å suge pikk 10 ganger om dagen”, når UV-jenta ville
    bytte ut en parole mot sexkjøpsloven med en annen parole. Hahaha her var det mye takhøyde.

  3. 1pling // at // Reply

    For det første, unge Sindre Mørk har neppe opplevd m-l-bevegelsen selv, så hans beskrivelse “For debattkulturen på den norske venstresida – spesielt ML-bevegelsen – har ikke vært noe forbilde for sosialistisk demokrati” må han ha sugd en annen plass fra.

    Og hans beskrivelse fagbevegelsen og partiene har som regel vært ganske autoritære vitner om et nokså distansert forhold til arbeiderklassen.

    Det er kanskje vanskelig for enkelte å forstå at når en først diskuterer, deretter stemmer og mindretallet så bøyer seg for flertallet, er en ganske så demokratisk prosess.

    I motsetning til en slik prosess ønsker en altså et kråketing, eller for å beskrive konsekvensene av en partimodell som mentor Anders Ekeland selv var en del av og som ble beskrevet slik i nominasjonsprosessen før valget i 2013 da SV var på full fart ned:

    – Ledelsen snakker om seirene og hva de har oppnådd i regjering, mens medlemmene og velgerne sliter med å se dem. Samtidig oppfatter partiledelsen at medlemmer og velgere har urealistiske mål om hva man faktisk kan oppnå. Jeg tror en av faktorene som kjennetegner SV i dag, er at medlemmene per i dag ikke er konsolidert om én bestemt politisk linje [min utheving], sier Todal Jenssen.
    http://www.nrk.no/norge/mer-brak-for-sv-toppen-1.10841783

    Erling Grape

Leave a Reply to 1pling Cancel reply

Your email address will not be published.


*