Vi opplever stadig oftere uttalelser og handlinger vi tar avstand fra og føler avsky for.
Samtidig forsvarer vi demokratiet, og dermed alles rett til å påvirke samfunnsutviklingen. Men blir alle hørt? Godtar vi alle uttrykksformer, eller er det helst eliten med sin akademiske språkføring som når fram? Hva med de som ikke klarer å uttrykke sin frustrasjon på en akseptabel måte? De som behersker det talte og skrevne språk dårlig, ikke ansees å ha relevante meninger, ikke har mulighet til å delta i det som har blitt den offentlige mediesfæren, eller bruker sin ytringsfrihet til å spre det vi anser som hatefulle ytringer. Kan vi ukritisk avfeie deres meninger som betydningsløse fordi de ikke presenteres på den måten vi har definert som akseptabelt?
Les også: Vi må la vanlige folk komme til ordet
Handlingsrom og påvirkningskraft
For 67 år siden ga den franske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir ut boken Det annet kjønn. Boken ble skrevet i en tid og et samfunn der kvinners handlingsrom var svært lite. Kvinnene hadde få muligheter og rettigheter når det gjaldt å bestemme over eget liv, og så godt som ingen påvirkningskraft på samfunnet de levde i. Kvinner ble i stor grad isolert i hjemmet, uten muligheter til å delta i den offentlige sfære noe som førte til at kvinners stemme, erfaringer og opplevelser ble isolert fra resten samfunnet. Mulighetene for å handle, bryte ut av de sosiale normene, var små nettopp på grunn av de grensene normene dannet, og at kvinners meninger ikke var relevante.
Hvor likestilte menn og kvinner i realiteten er i dag kan diskuteres, men kvinner har utvilsomt langt flere muligheter i dag enn da Beauvoir skrev Det annet kjønn. Kvinnekampen har bidratt til at de sosiale normene har endret seg. Samtidig har kvinner opparbeidet seg rettigheter og muligheter som gjør at de i mindre grad er prisgitt mannen, og dermed har større mulighet til å bestemme over eget liv. Kvinner har rett på utdannelse på lik linje med menn, kan delta i arbeidslivet, velge hvilke yrker de ønsker og har mulighet til å bestemme når og hvor mange barn de vil ha. Kvinner har også lov til å ha sin egen bankkonto og eie eiendom, og stiller likt med menn i forhold til arverettigheter. Dette gjør at kvinner kan forsørge seg selv, og ikke blir tvunget inn i ekteskap for å overleve. Kvinner har også anledning til å ytre seg i fellesskapet, da den offentlige sfære ikke lenger er forbeholdt menn. De fleste kvinner har dermed en større mulighet til å ta kontroll over eget liv enn de hadde tidligere.
Men fremdeles finnes diskriminering og undertrykking. Fremdeles er det enkeltpersoner og grupper som ikke har reelle muligheter til å bestemme over eget liv, og så godt som ingen påvirkningskraft på samfunnet de lever i. Ofte er de av ulike grunner i en livssituasjon som gjør at de opplever samfunnet fra et annet perspektiv enn de som har evner og makt til å påvirke det, et perspektiv de opplever underkommuniseres eller rett og slett ikke anerkjennes som virkelig. De gis ikke mulighet til å formidle sine erfaringer fra det fellesskapet vi forestiller oss vi lever i. Med andre ord har samfunnet vårt fremdeles de samme utfordringene som Beauvoir beskriver, de har ikke sluttet å eksistere, de har bare gått fra å omhandle kvinner til å omhandle flere grupper.
Avskriver vi meininger vi ikke forstår kan det få store konsekvenser
I et mangfoldig samfunn dannes et mangfold av grupper. Der det å være kvinne tidligere var nærmest ensbetydende med ikke å bli sett, hørt og trodd, preger denne håpløsheten og maktesløsheten nå en rekke andre grupper. En del av disse gruppene er det vi så forenklet kaller «svake grupper». I denne sekken finner vi alt fra mennesker med lite utdannelse, svak tilknytning til arbeidslivet eller rusproblematikk, til grupper som opplever samfunnet annerledes enn majoriteten med bakgrunn i eksempelvis sykdom, etnisitet, mangel på godkjent språk, seksuell legning eller hudfarge. Fellesnevneren er ikke at de er svake, men heller at de er sårbare for endringer i samfunnet. I en stadig mer mangfoldig og skiftende verden dannes slike grupper i et større tempo en tidligere, og gjerne i opposisjon til hverandre. Der kvinner og menn, fattig og rik, tidligere var hovedkategoriene i samfunnet, og hvor det var tydelig hvem som hadde makt, mulighet til å bli sett og hørt, er det i dag et utall grupperinger som kjemper om å få formidle sine behov og erfaringer. Avskriver vi disse gruppene, velger vi å ikke høre på de uttrykkene de bruker for å forsøke å formidle sine erfaringer, kan vi oppleve at deres frustrasjon over ikke å bli sett, hørt og regnet som en del av det store «vi», vil få groteske utfall.
Vi ser eksempler på dette i forbindelse med samfunnsendringene den økte migrasjonen til Europa fører med seg. Ser vi til et land som Tyskland, der det kommer flere tusen migranter hver dag, har volden og frustrasjonen vært økende. Asylmottak er påtent, rasende demonstranter danner fysiske hinder rundt de påtente bygningene for å hindre brannmannskap i å slukke, demonstranter fra ytre høyre og ytre venstre braker sammen i gatene. De ødelegger og setter fyr på alt som står i deres vei for å bli sett og hørt i sin frykt for det ukjente, skremmende og truende de regner med de nye bringer med seg.
Også i Norge har vi hatt episoder med påsatte branner, demonstrasjoner, og nå sist ulike grupper som trasker gatelangs som selvoppnevnte soldater. Vi forklarer disse menneskene med at de er notorisk voldelige, noe som sikkert stemmer i noen tilfeller, og at de bruker endringene i samfunnet til å utøve vold. Videre omtales de både i medier og av politikere som umenneskelige. Handlingene deres reduseres til ikke respektable uttrykksformer og avhumanisers. Slik tror vi at vi kan ta avstand fra dem. Ved å beskrive dem på samme måte som de beskriver dem de utøver vold mot, tror vi at vi skiller oss fra dem. Hvis vi tror at det å ta avstand fra dem ved å beskrive dem som noe annet enn «oss», noe ikke menneskelig, og bedrive dobbeltmoral vil få problemene til å bli mindre eller forsvinne, tar vi skammelig feil. Når de forsvarer sine handlinger med å avhumanisere migrantene reagerer vi med avsky, mens vi i neste omgang forklarer deres handlinger på samme bakgrunn.
Fra frykt og frustrasjon til hevn
Historien har vist oss at mennesker kan begå de mest brutale og grusomme handlinger. Hvis det å avhumanisere dem er vår eneste forsvarsmekanisme har vi tapt som samfunn. Brannstiftelse og aggresjon er velkjente uttrykksformer for frustrerte mennesker, og brukes i en rekke situasjoner. Eksempelvis som uttrykksform i samfunn med stor grad av vold og undertrykkelse som i Midtøsten, i kriser som i Hellas og på Wall Street, og i settinger der vi ikke helt forstår at aggresjon skal være en del av bildet, som på stadioner i forbindelse med fotballkamper. Vi skal selvfølgelig ikke godta uttrykksformen uansett hvilken sammenheng den kommer i, men vi må skjønne kraften som ligger i frykt, frustrasjon og desperat trang til å formidle alt dette.
Ingen følelser er sterkere enn frykt. Blander vi frykt med frustrasjon og sinne, og i tillegg stenger for at erfaringene frykten og frustrasjonen bygger på blir hørt eller tatt med som en del av erfaringene til grupper som lever i samfunnet, har vi potensial til enormt ødeleggende krefter. Arbeidsledighet, fattigdom, manglende framtidsutsikter og et samfunn og nærmiljø i stadig endringer, kan føre til både frykt, frustrasjon og sinne. Når dette toppes med følelsen av ikke å bli tatt på alvor kan hatet ta styringen. Når hatet tar styring gir det seg ofte uttrykk i hevn.
Når hatet går utover migrantene kan grunnen være at de er håndgripelige mål og tydelige beviser på et samfunn i store endringer. Migrantene lever side om side med de sinte og frustrerte, og mange opplever at de konkurrerer om de samme knappe sosiale godene som dem selv. Mye av det andre som ligger til grunn for frykt, frustrasjon og sinne er faktorer den enkelte føler er utenfor kontroll og påvirkningskraft. Arbeidsledighet, fattigdom, dårlige boforhold, sosiale hierarkier, manglende respektabilitet og troverdighet og lignende oppleves gjerne knyttet til politiske beslutninger eller strukturer den enkelte står maktesløs overfor. Migrantene derimot er lett synlige og håndgripelige. De befinner seg i byene, nabolagene og gatene der livet foregår. De blir en manifestasjon av frykt, frustrasjon og sinne som har bygd seg opp over lang tid, og dermed åpenbare mål for hevn. Ved å skremme migrantene kan mange føle at de endelig får sjansen til påvirke samfunnsutviklingen. Paradokset er at de i liten grad påvirker. Siden de allerede er en gruppe som innehar lav respekt og troverdighet i samfunnet fører deres ikke respektable uttrykk mer til at de bekrefter seg selv som personer som ikke kan regnes med.
Fra norm til minoritet
Også andre veien ser vi uttrykksformer som vi hverken skjønner eller kan godta. Mange av dem som kommer til Europa går fra en situasjon der de ikke har vært i en underlegen posisjon, til plutselig å bli det. Deres rolle i samfunnet skifter fra å være en vanlig borger, gjerne i en privilegert situasjon, til å bli en underordnet gruppe med bakgrunn i faktorer de ikke kan endre. I sitt hjemland er deres etnisitet, hudfarge og religion normen. De har aldri måttet tenke over de reaksjonene de kan utsettes for når det de anser er normen plutselig blir til det som definerer minoriteten. I hvilken grad klarer de å reflektere over at faktorer de ikke kan endre plutselig vil spille inn på hvordan andre oppfatter dem? Hvordan det er å alltid bære med seg synlige bevis på at de skiller seg ut?
Feministisk litteratur gir en enestående sjanse til å forstå samfunnet
Akkurat det gir Beauvoir en god beskrivelse av. Selv om Det annet kjønn er en av de viktigste feministiske verkene, med andre ord et av de viktigste budskapene om hvordan det er å hele tiden bli ansett som annenrangs, annerledes og ikke relevant, er den i liten grad lest av menn. For feministisk teori oppleves som noe som bare angår kvinner. Hvorfor anser ikke menn at det kan være nyttig å forstå hvordan andre opplever den verdenen vi alle lever i?
Boken beskriver erfaringene til en gruppe i samfunnet som historisk sett har vært underlagt rigide begrensninger og vært maktesløse fordi makten er knyttet til noe som ikke lar seg endre. Nær sytti år etter utgivelsen leses den fremdeles av den gruppen den beskriver, kvinner. Samfunnsendringene i løpet av disse årene gjør at kvinner ikke lenger er den ensartete gruppen de var. I mange tilfeller er kvinner nå så strukturelt ulike at det eneste de har felles er at de betegnes som kvinner. Boken burde derfor ikke fremmes som et feministisk verk, men som et verk som gir alle mulighet til å utvide sin forståelse for hvordan det er å oppleve strukturell maktesløshet. For å bli hørt og sett er det nødvendig at andre enn dem som ikke ansees som respektable eller troverdige hører og ser hvordan de gruppene i samfunnet som i liten grad kommer til orde lever.
Oppfordringen blir at flere forstår verdien i å lese den typen litteratur som Det annet kjønn representerer. For feministiske tekster handler ikke om kvinner, de handler om samfunnet. De handler om strukturer som holder grupper og enkeltpersoner nede. Som danner frustrasjon, frykt for ikke å bli sett, hørt eller tatt vare på av det store vi, et vi de føler de ikke er en del av. Oppfordringen blir å lese bøker av Simone de Beauvoir, Virginia Wolf, Torhild Moi, Amalie Skram, ja gjerne også Edouard Louis Farvel til Eddy Bellegueule og Henrik Ibsen. Ikke for å forstå oss på kvinner eller ikke respektable grupper, men for å forstå samfunnet.
