Bare med politikk kan vi bekjempe terror

Foto: Cris93

Terrorisme er de maktesløses våpen. I stedet for flere bomber der, må vi skape flere jobber her, i stedet for håpløshet, må det gis mulighet til å leve vanlige liv og bygge egen fremtid.

Isak Lekve
Om Isak Lekve (26 artikler)
Aktivist, skribent, sosiolog - og sosialist.

Så har terroren enda en gang slått til i hjertet av Europa, denne gangen Brussel i Belgia. Dette skjer etter et halvår med grusomme angrep i blant annet Ankara, Beirut og Paris. Ettersom IS har tatt på seg skylden, så kan vi forutsigbart nok forberede oss på enda en runde hvor «modige» sjeler nå skal ta det endelige oppgjøret med islam.

LES OGSÅ: Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge

Religioner i endring
Dette er imidlertid en helt åpenbar feilslutning, all den tid det eksisterer 1,6 milliarder mennesker som også bekjenner seg til denne religionen, og som IKKE velger å hverken sprenge seg selv i luften eller reise til den syriske ørken for å drepe. Disse vil, slik generalsekretær i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, sa på direktesendt tv morgen etter Bataclan, absolutt ikke finne dekning i sin tro for å gjennomføre slike aksjoner, men tvert imot mene at slike handlinger står stikk i strid med det som er kjernen i det islamske budskapet.

I likhet med kristendommen, er islam en religion som bærer i seg en lovnad om evig frelse og presenterer sin teologi som den eneste sanne vei dit. Samtidig har religionene en misjonsbefaling: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt: 28:19), og det er ikke vanskelig å se at dette kan brukes til å legitimere mye forskjellig i religionenes navn. Og det har da også vært gjort til gangs – det skulle være nok å nevne ordene korstog og inkvisisjon. I dag er dette imidlertid et mindre problem – selv om evangeliene hovedsakelig er de samme og alltid har hatt den positive betydningen det glade budskap.

Dette illustrerer at en religion ikke er noe konstant, selv om de religiøse tekstene forblir uforandret, men endres i tråd med samfunnet rundt dem. Og dette er hovedgrunnen til at den historisk funderte argumentasjonen om «islams sanne vesen» fra slike som Hege Storhaug er helt meningsløs. Islam er noe annet i dag enn i 622, 711 eller 1683, akkurat slik kristendommen er noe annet i dag enn i 325, 1095 eller 1478. Samtidig som det også er hovedgrunnen til at det hele tiden gir mening også for utenforstående å støtte de fortolkningene av islam som harmonerer mer med vårt grunnleggende samfunns- og menneskesyn. Her gjør stemmer som Storhaug dessverre det motsatte – og bidrar paradoksalt nok til å legitimere den samme ekstreme islamismen hun søker å bekjempe.

Et svar på maktesløshet og elendighet
Så hvorfor utføres denne terroren i dag i islams navn? Det springende punktet her er nettopp makt- og maktesløshetsforholdene, og å analysere terror som virkemiddel i lys av dem. Hvem bruker dette, og hvorfor? Historisk har terror hovedsakelig vært brukt av grupper som ville vært sjanseløse ved regulær krigføring, om det nå var serbiske nasjonalister i 1914, norske sivilisasjonskrigere i 2011, eller europeiske islamister i 2016. De ville alle tapt i åpen kamp, og er derfor tvunget til å bruke andre virkemidler for å få oppmerksomhet og tilslutning til sin sak. Terror er den fremmedgjorte og de maktesløses våpen, de som ikke har råd til bombefly må i stedet sprenge seg selv om de overhodet skal kjempe. Og da tilsier maktforholdene i verden at brorparten av dem som i dag bruker dette, vil kunne hente sin motivasjon nettopp fra islam.

For muslimer er overrepresenterte blant de unge og maktesløse. I Midtøsten, lever så godt som alle i samfunn som av ulike grunner ikke evner å gi sine medlemmer utsikter til gode og trygge liv og en fremtid å tro på, mens det i våre vestlige samfunn, er de som blir de første ofrene. I bydelen Molenbeek i Brussel – der hvor Bataclan-terroristene vokste opp – har arbeidsløsheten vært rundt 30% i over 15 år, med få tegn til bedring.

Den liberale ideologiens falitt
Dette er en grell kontrast til den liberale ideologien som dominerer vestlige samfunn i dag, på tvers av de viktigste partigrensene. Denne består både i et forsvar for det bestående, og en fortelling om at her kan alle oppnå gode liv, at dette er det beste mulige samfunn, ja i noen varianter selv historiens ende slik det ble formulert av Fukuyama for 25 år siden.

På den ene siden hevdes det at alle er like mye verdt, kan nå like langt, og få et like godt liv – slik skapes håp og drømmer. På den andre siden eksisterer det både internt i vesten, og globalt, en systematisk seleksjon hvor mange unge mennesker blir tapere – slik næres håpløsheten og slik knuses de samme drømmene.

Det er mangelen på et respektabelt liv og en fremtid, og troverdige fortellinger til å legitimere dette, som gjør at mange søker seg til fortellinger som nettopp tilbyr å flytte fokus fra personlige nederlag til strukturelle forhold og slik gi en forklaring og en løsning. Dette har en troverdighet fordi nederlagene nok ikke oppleves som særlig selvforskyldte, og det er de da gjerne heller ikke. De er resultat av et samfunn hvor det kreves stadig mer for å lykkes – og som derfor genererer stadig flere tapere. Denne misnøyen bunner i reelle forhold, og kan derfor også brukes konstruktivt for endring, slik som vi ser ved Indignados, Juventud sin Futuro eller Occupy-bevegelsen.

LES OGSÅ: Norske styrker involvert i trening av norsk terrorsiktets militsnettverk

Muligheter trengs
Men dessverre, blir misnøyen vel så ofte brukt destruktivt som ved nyfascisme og altså ulike former for ekstrem islamisme, som vinner troverdighet i tråd med at Daesh vinner frem i maktvakuumet i den syriske ørken, i direkte opposisjon til vesten. Et maktvakuum i stor grad skapt av det katastrofale historiske øyeblikk, da vestlige ledere bestemte seg for å invadere Irak våren 2003 og legge de eksisterende samfunn i grus. Av samme grunn er det nettopp i Libya og Afghanistan – hvor vestlige bombekriger har ødelagt landene og skapt lignende maktvakuum, at lignende bevegelser står sterkest. Daesh og deres ideologi blir slik det motsatte av den maktesløsheten som preger mange unge muslimer. Når en har opplevd at venner og brødre og mødre og barn har blitt drept av amerikanske eller franske eller norske bomber – spiller det ingen rolle om det var i «frihetens» eller «likestillingens» eller «demokratiets» navn. Her har konfliktforståelsen til Daesh spesielt gode vekstvilkår og det skyldes i all hovedsak vestens egen tankeløshet.

Skal vi ha noen sjanse til å bekjempe terror, er det altså ikke riktig, å fokusere slik Frankrikes president Francois Hollande gjør nå, på at dette er krig. Da bidrar man bare til å bygge opp om det fiendebildet vi ønsker å bekjempe. I stedet for flere bomber der, må vi skape flere jobber her, i stedet for håpløshet, må det gis mulighet til å leve vanlige liv og bygge egen fremtid. Da kreves imidlertid mindre intervensjonisme – og en helt annen økonomisk og sosial politikk enn det som føres i dagens Europa.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.