Er du ekstremist? Fremdeles vanskelig å vite

Nazismen, en av mange ekstreme ideologier? Foto: Riksarkivet

Kristian A. Bjørkelo viser ekstremisme-begrepets svakheter, men mangler en forklaring på hvorfor han allikevel velger å bruke det.

Ola Morris Innset
Om Ola Morris Innset (4 artikler)
Ola Innset er doktorgradsstipendiat i historie ved European University Institute i Firenze. Han har skrevet boka ”Franz Borkenau – Europa 1900-1957”, i tillegg til romanen Lisboa. Han har også gitt ut flere album med band som Making Marks, mylittlepony og Sunturns.

Bokomtale: Ekstremisme av Kristian A. Bjørkelo, Humanist Forlag: 2016.

På baksida av Kristian A. Bjørkelos nye bok Ekstremisme står det blant annet:

”Mange unge menneske vil skape ei betre verd. Men korleis skapar vi ei betre og meir rettvis verd? Og kva middel kan vi nytte for å nå det? For dei fleste strandar det heile på kva som er realistisk å oppnå, og kor langt ein er villig til å gå for å nå målet. For nokre finnast det derimot ingen slike grenser – dei vil endre verda for kvar ein pris. Og det er desse som gjerne vert ekstremistar.”

Denne ”vaskelapp-teksten” gjorde meg bekymret for at dette var nok en bok som slår ulike former for sosialisme og aktivisme i hartkorn med nazisme, fascisme, islamisme og terrorisme, og holder opp ”det borgarlege liberale demokrati” som historiens moderate endestasjon; den beste av alle mulige verdener, som må forsvares mot farlige idealister som vil noe mer. Bruken av ekstremisme-begrepet har mye til felles med bruken av totalitarisme-begrepet: det blir ofte et dårlig definert fenomen som dekker stort sett alle politisk motiverte voldshandlinger og forbrytelser unntatt de mange begått i liberalismen, kapitalismen og demokratiets navn.

Les også Ola Innsets tekst om hvorfor totalitarismeteorier ikke gjør oss klokere på nazismen, kommunismen og jihadismen.

Bruk av vold for å nå politiske mål blir gjerne et nøkkelpunkt, og det kan gjøres store nummer av for eksempel steinkasting og ruteknusing i demonstrasjoner, samtidig som vestlig krigføring på tynt grunnlag og med katastrofale konsekvenser ikke problematiseres i det hele tatt. På samme måte løftes gjerne holocaust og GULAG-leirene fram som den livsfarlige dehumaniseringen vi kan oppleve dersom idealistene får slippe til med sine visjoner om en bedre verden med en bedre menneskehet, samtidig som kolonialismens folkemord, konsentrasjonsleire og slaveri forbigås i stillhet. Begrepene dekker så mange ulike bevegelser og så mange ulike tenkemåter og handlinger at de nesten blir rene samlebegrep for politisk motivert grusomhet, samtidig som ideologiene liberalisme og konservatisme går fullstendig fri, blir historisk renvasket, og at på til holdes opp som motgift. Disse begrepene, som gir seg ut for å avkle og dissekere farlige ideologier, viser seg selv å ha en tung ideologisk ballast.

Nyanser
Dette har jeg skrevet om tidligere, blant annet i en bok og flere artikler, og det gjorde også at jeg før jul tok til motmæle mot VGs Hanne Skartveits påstand om at islamisme er vår tids nazisme og kommunisme, og mot bruken av totalitarismebegrepet generelt. Men man trenger ikke å lese mine skriverier for å bli kjent med denne kritikken – Kristian A. Bjørkelo framsetter den faktisk selv i enkelte deler av boka si. Bjørkelo skriver for eksempel svært godt om hvordan mange legitime kamper, mot slaveri, raseskiller, kvinneundertrykking og ufrihet både har blitt og blir ført ved hjelp av vold som virkemiddel, og omtalt som ekstremisme av motstandere. En manns terrorist er en annen manns frihetskjemper:

”Å kalla nokon for terrorist eller ekstremist handlar ofte om å stemple dei som kjeltringar og forbrytarar, som folkefiendar. (…) Vi vandrar inn i ein gråsone som er vanskeleg å finne ut av. For av og til er det dei som vert kalla terroristar og ekstremistar som har rett, av og til er det dei som kjemper den legitime kampen, mot tyranniske styresmakter og løgnaktig propaganda. I desse gråsonene er altså det viktigaste kva ein kjemper for, og om dei medla ein tar i bruk kan forsvarast. Og det er ei skjønnsvurdering vi alle må gjere, når vi høyrer nokon omtala som ekstremistar og terroristar. For dei som kallar andre dette, har ei interesse av at du ser på desse andre som skurkana i historia”.

Her, og flere andre steder i boka sier Bjørkelo mye klokt om hvor vanskelig ekstremismebegrepet faktisk er. ”Vi kan ikkje forstå ekstremisme utan å forstå kor vanskeleg omgrepet er”, skriver han. Og senere på samme side:

”Kva rett har vi til å kritisere andre for å ty til vald for å endre samfunnet? Vi må vere varsame med å ikkje vere hyklerske. Eg meiner politisk vald er eit vonde, men korleis kan eg då forsvare bruken av vald for å forsvare demokratiske samfunn?”

Bjørkelo har åpenbart tenkt lenge og grundig på disse vanskelige spørsmålene, men noe av problemet med denne boka er at det virker som om han egentlig ikke har kommet fram til noe svar. Det er for så vidt en ærlig sak, og han avslutter selv med å skrive ”Å stille spørsmål er langt sunnare enn å ha alle svara. Det er i alle fall mindre ekstremt.” Alt dette kan jeg være hjertens enig i, og jeg har også til gode å finne tilfredsstillende svar på hvor skillet egentlig går mellom legitim politisk handling for å forandre en åpenbart urettferdig verden, og farlig ekstremisme. Dette er utrolig vanskelige spørsmål og jeg er glad for at intelligente mennesker som Kristian A. Bjørkelo tenker grundig på dem, men når man ikke har noe svar er det problematisk gi ut en bok som strengt tatt gir seg ut for å ha nettopp det.

Problematisk begrep
Boka Ekstremisme forsøker å være en slags guide, ikke til begrepet ekstremisme, hvordan det har blitt brukt, dets problematiske sider og så videre, men til fenomenet ekstremisme i seg selv. Kanskje er det her problemet ligger, for ekstremisme er ikke noe som finnes i den virkelige verden. Det er et ord, en abstraksjon for å samle ulike fenomener og vise deres fellestrekk. Hvis jeg vil skrive en bok om for eksempel trær, så kan jeg skrive om ulike typer trær, deres forskjellige egenskaper, og til og med kanskje påpeke at også her er grensene noe utflytende, ved å vise til eksempelet palmer. Allikevel trenger jeg ikke å argumentere for at begrepet ”tre” er nyttig for å forstå mer av ulike store planter vi finner rundt oss. Det er unødvendig fordi det er et helt ukontroversielt begrep hvis betydning alle kjenner.

Les også historiker Terje Halvorsen om hvorfor totalitarismebegrepet er dogmatisk og uvitenskapelig.

Slik er det imidlertid ikke med ekstremisme, det er ikke noe som finnes i naturen, det er et begrep som utelukkende handler om oss mennesker og hvordan vi forstår ulike handlinger og tenkemåter. Hvis man som forfatter ønsker å bruke ordet ekstremisme fordi man mener det har forklarende kraft så er bevisbyrden på forfatterens side. Det går ikke an å bare anta at det er der, og så skrive litt løst og fast om ulike innfallsvinkler til det. Det går ikke an å belyse et fenomen fra ulike sider dersom det er høyst uklart ikke bare hvor grensene går for hva som bør regnes til fenomenet, men om det i det hele tatt finnes. Forfatteren må argumentere tydelig for hvorfor dette er et godt begrep for å forstå de mange ulike fenomenene han skriver om. Et slikt argument er åpenbart implisitt i tittelen og i bokas beskrivelser av henholdsvis høyreekstremisme, venstreekstremisme og religiøs ekstremisme, men det gjøres aldri tydelig. Det som tvert imot er eksplisitt er altså kritikken av begrepet, slik at man som leser noen ganger klør etter å spørre Bjørkelo: ”Men hva mener du egentlig?” Er ekstremismebegrepet et godt begrep for å forstå disse fenomenene, eller gjør det for eksempel at man snarere fokuserer på små fellestrekk mellom ulike fenomener, og går glipp av andre aspekter som kanskje er viktigere?

I flere partier er Ekstremisme på mange måter derfor også en sånn bok jeg fryktet at det var: Her omtales blant annet konspirasjonsteorier, vold og brutalitet, troen på at målet helliger middelet, manglende intellektuell åpenhet, kritikk av demokrati, sårbare individers ønske om gruppetilhørighet og en svært lang rekke andre ting som kjennetegn på ekstremisme, uten at dette forsøkes systematisert eller konkretisert på noe tidspunkt. Alle eller noen av disse trekkene knyttes så til alt fra rasister, sektmedlemmer, nazister, islamister, anarkister og miljøvernere og det sier seg selv at man skal ha et ganske godt argument på plass for å hevde at alle disse gruppene og alle disse trekkene egentlig er del av det samme. Noe slikt argument finnes imidlertid ikke, og det slenges ut påstander og definisjoner over en ganske lav sko uten at dette forsvares eller utbroderes.

Selvmotsigende definisjoner
For eksempel hevdes det i en faktaboks at ”Et enkelt vis å skilje mellom radikal og ekstrem, er kanskje å seie at ein som er radikal ønskjer å endre samfunnet, medan ein som er ekstrem ønskjer å ta i bruk vald for å gjere det.” Der står det et karakteristisk ”kanskje”, men budskapet er altså at det er bruk av vold som er selve kjennetegnet på ekstremisme, det er der ellers legitim radikalisme bikker over i ekstremisme. Dette motsies imidlertid ganske direkte andre steder i teksten – for eksempel i sitatet over. Jeg liker ikke vold og anser meg selv som pasifist, men er vold ekstremistisk? Hva med statssanksjonert vold gjennomført av soldater? Er det da staten som bestemmer hvilken vold som er ekstrem? Hva med de som vil bruke vold for å bevare samfunnet slik de oppfatter at det er? Eller hva med de skremmende mange som sitter godt tilbakelent i godstolen og mener at det foregår en muslimsk invasjon av Europa under dekke av en flyktningkrise, men (forhåpentligvis) ikke går til voldelige aksjoner. Er ikke de ekstremister, bare ”radikale” innvandringskritikere, mens for eksempel mennene bak Tungtvannsaksjonen på Vemork var ekstremister?

Hvis man leser resten av boka er det tydelig at denne definisjonen ikke holder, og det finnes flere eksempler i teksten på slike litt lettvinte og tilbakelent bombastiske utsagn, som faktisk motsies av bokas mer nyanserte partier. Mot slutten opptrer for eksempel Bjørkelo på Humanistisk ungdomsleir, og forsøker sammen med Didrik Søderlin å rekruttere ungdommer til en slags anti-demokratisk bevegelse. Her er det motstand mot demokrati som gjøres til selve kjennetegnet på ekstremisme, men i andre deler av boka skriver han om hvordan noen av de han kaller ”venstre-ekstremister” vil ha mer demokrati, eller hevder at dagens demokrati ikke er demokratisk nok. Kombinert med Bjørkelos egen anerkjennelse av at mye av det vi i dag omtaler som demokrati eller demokratiske rettigheter jo ble kjempet fram mot datidens gjeldende normer (og altså gjerne med vold), forblir mange spørsmål veldig åpne. Er man ekstremist dersom man ikke vil akseptere at samfunnet nå endelig er tilnærmet perfekt, og uten annet forbedringspotensial enn det som eventuelt kan oppnås ved å stemme på et annet parti ved neste valg? Det er i så fall en definisjon som vil ramme mange mennesker som overhodet ikke fortjener å bli sammenlignet med nazister, rasister og annet utyske.

Selvransakelse
Forfatteren skriver i innledningen at han selv omtalte seg som ”kommunist” eller anarko-kommunist i sin ungdom, og hevder blant annet at han den 11. september 2001 en stund tenkte at 2753 menneskene som døde i tvillingtårnene kanskje fortjente det. En slik selvransakelse som Bjørkelo har gjort i årene etterpå er et ypperlig utgangspunkt for en utforsking av det han altså omtaler som ”ekstremisme”. Selv om det ikke presiseres i teksten virker det tydelig at boka er skrevet for et relativt ungt publikum, og dersom man forutsetter at leseren også tar inn over seg de mer nyanserte delene av boka kan den anbefales til de som er interessert i tematikken. Den er ført i et vakkert og enkelt nynorsk, og har flere morsomme skråblikk, som da forfatteren besøker de italienske nyfascistene i Casa Pound og beskriver de kunstneriske avbildningene av fascistiske forbilder som pryder veggene: ”Dei utstrålte handling og aggresjon, krig og erobring. Ein særeigen krigersk maskulinitet som alltid får meg til å lure på kva malarane eigentleg slit med psykologisk og seksuelt. Nokon burde gje dei ein klem.” Selv om Bjørkelo er stipendiat på Universitetet i Bergen er ikke dette en akademisk bok med et klart og tydelig argument; det er en fin og utforskende tekst, og nettopp derfor passer de noe upresise påstandene som ofte dukker opp spesielt dårlig.

For det kan virke som at Bjørkelo snart må bestemme seg: Er ekstremisme-begrepet en gråsone det er vanskelig å komme seg ut av, eller en enkel og grei kategori man lett kan strukturere en boktekst rundt? Det går ikke an å ha det på begge måter, og dette gjør boka til tidvis forvirrende lesing. Jeg sier ikke dermed at ekstremisme-begrepet er et rent propagandabegrep brukt av én voldelig ideologi for å undertrykke alle de andre. Det er ikke enten eller, og jeg skal være den første til å anerkjenne at det finnes åpenbare likheter mellom mange av de Bjørkelo omtaler som henholdsvis høyreekstremister, venstreekstremister og religiøse ekstremister. Det er noe der, men selv er jeg svært skeptisk til om ekstremismebegrepet gjør oss bedre i stand til å forstå ulike ideologier, voldshandlinger, terrorisme og hat. Holder det ikke å forstå disse svært ulike fenomenene hver for seg? Blir vi mindre avvisende til dem da? de trykkes inn i den samme, trange kategorien for at vi skal evne å ta ordentlig avstand fra dem?

Kapittel 7 heter ”Det umenneskelege menneskelege”. Det er bokas beste, og omtaler en forferdelige rekke grusomheter forfatteren knytter til ”ekstremisme”. Fra Abu Ghraib-fengselet i Irak til Holocaust, Srebrenica, Rwanda og Utøya. Kapittelet avsluttes med: ”Det er slik vi menneske er. Det umenneskelege vi gjer … er så grufullt menneskeleg.” Her har vi et tydelig fellestrekk mellom de ulike bevegelsene og forbrytelsene som beskrives i boka: Det er mennesker som står bak dem. Er dette dette noe? Slik Bjørkelo skriver er mennesker i stand til å gjøre de frykteligste ting mot hverandre, men er ”det borgarlege demokrati” noe bolverk mot dette? Slik ser det ikke ut, verken hvis man ser på dets historie, eller på nåværende aktiviteter som for eksempel dronekrig i Pakistan og Somalia. Noe av hovedproblemet med begreper som ekstremisme og totalitarisme er dette ønsket om å identifisere liberalt demokrati og kapitalisme som en motsats til grusomhet og menneskelig ondskap, når det ofte er en del av det på samme måte som ulike strømninger som står i opposisjon til status quo. Kanskje går det an å diskutere grad av grusomhet, men det er noe annet enn å definere det grusomme som ekstremt, og et fundamentalt avvik fra den gjeldende orden.

Vanskelige spørsmål
Historien viser allikevel svært tydelig at de av oss som kjemper en bedre verden må passe oss for handlinger og tenkemåter som kan føre veldig galt av sted. Dessverre er det imidlertid ikke slik at det finnes noe tydelig skille mellom det ekstreme og det ikke-ekstreme som vi enkelt kan sørge for å holde oss på den riktige siden av. Dette tror jeg Bjørkelo og jeg er helt enige om, og boka hans avsluttes med en oppfordring jeg godt kan stille meg bak:

”Så finn di sak, kjemp for henne, men hugs å alltid stille deg sjølv dei vanskelege spørsmåla. Ver sikker på at det du gjer, er rett ved at både målet og medla inneber respekt for menneskeverdet til alle. Å sette demokratiet og menneskerettane til side for den ”gode saka” er veldig drastisk, det er ekstremt og har tidlegare synt seg å ha alvorlege konsekvensar.”

Det er ikke et ett hundre prosent uproblematisk dette heller, men jeg håper at Kristian Bjørkelo vil fortsette å utforske grensene mellom det han kaller ekstremisme, og det som er høyst legitim og nødvendig politisk kamp mot en urettferdig verden, og rapportere tilbake om hva han kommer fram til.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • lovåundre

    Ja ja.
    En ting er nå helt sikkert,…det er aldri en selv som er ekstremist.
    Det er et faktum som vi kan lære noe av.

    Kan vi ikke like greit kutte ut å sette disse merkelappene på hverandre?
    Blir debattene så mye mer konstruktive med disse merkelappene?
    Merkelapper er fine på suppebokser….