Hvordan skal vi klare på ett år det norske kvinner klarte på 100?

Foto: James Gordon

Nøkkelen må ligge i mer opplæring i norsk språk, kultur og lov, samt å få innvandrerkvinner ut i jobb.

Margerita Salim
Om Margerita Salim (1 artikler)
Margerita Salim flyktet fra Syria i 2015. Hun studerte engelsk litteratur på Universitet i Tishreen. Salim har skrevet noveller og dikt, og brenner for kvinnerettigheter og likestilling i muslimske og arabiske land.

Å flykte var ikke en lett avgjørelse for meg å ta, selv om jeg kom fra et land som befinner seg i en blodig og splittende, sekterisk og etnisk borgerkrig. Jeg ikke visste om noe annet. Jeg hadde aldri opplevd andre lands tradisjoner og skikker. Spesielt spiller religionen en viktig rolle i mitt land, noe den fortsetter å gjøre i de fleste innvandrerfamilier. Mange fortsetter å bære med seg dårlige vaner og tradisjoner.

Frykten sitter fast
Det er en forbannelse å være en kvinne i Midtøsten, Du tar ansvaret for æren din ved å passe på det som befinner seg mellom beina. De ser på deg som kun en kropp og ofrer deg på sine altere, fordi du er sårbar.

Flyktningkvinner lar seg fortsatt kontrollere av ektemannen, hennes slektninger og normene i samfunnet de kom fra. Frykten følger henne, selv om hun har flyttet til et samfunn som beskytter henne og forsvarer hennes rettigheter som kvinne. Selv om hun har tatt et stort skritt inn i et demokratisk samfunn. Det er ikke gitt at hun drar nytte av de nye rettighetene, siden frykten fortsatt sitter i henne.

Kvinnen godtar å bli mishandlet
Mange innvandrerkvinner fortsetter derfor å lide under den absolutte autoriteten til ektemannen. De godtar mishandling og ydmykelse som en bedre løsning enn skilsmisse. Ved en skilsmisse frykter hun at hun vil tape sitt omdømme og miste den økonomiske støtten fra ektemannen. Det er som regel også derfor hun aksepterer et liv i ydmykelse og skam i samfunnet hun flytter fra.

Det gjør vondt å se kvinner som ikke drar nytte av rettighetene de har som kvinne i det norske samfunnet. De holder fast på gamle tankemønstre. Siden de lever i eksil og verken snakker språket eller forstår kulturen godt nok, risikerer enkelte rett og slett å bli fengslet hjemme.

Hun kjenner ikke rettighetene sine
Selv om mange går til språkopplæring, mangler de informasjon om sine rettigheter. De er for eksempel ikke klar over at de kan få beskyttelse, om de krever skilsmisse fra en slem ektefelle.

Kvinnen kan ikke tenke seg at det fins noen som vil respektere og lytte til hennes stemme og som vil ta vare på hennes humanitære behov, siden hun aldri har opplevd dette før. Hun har mistet troen på seg selv og sine rettigheter, og hun aksepterer undertrykkelsen som en uunngåelig skjebne.

Norsk kultur er fremmed
Også barneoppdragelsen er et konfliktområde. Jeg blir trist når jeg merker hvor vanskelig det er for mange å akseptere den norske tankegangen her. Ifølge norsk lov eies ikke barna bare av sine foreldre, men er også en del av fellesskapsretten. Foreldrene kan derfor bli straffet om de mishandler sine barn. Denne tankegangen er det ikke lett for mange å svelge.

Jeg har gjentatte ganger prøvd å overbevise med-flyktninger om at det å arbeide er viktig for kvinner, og at det fint går an å jobbe og være mor på samme tid. Ofte blir jeg da møtt med undring og benektelse.

Mer opplæring trengs
Det er ingen tvil om at norskopplæring og introduksjonsprogrammer for innvandrere er positivt. Men for innvandrerkvinner er ikke dette nok.

Det er ikke lett å få til endringer i innvandrerfamilier. Siden endringsprosessene må skje mentalt, bør det etableres flere programmer og kurs som kan hjelpe til med endringsprosessene. Språkkurs og introduksjonsprogrammer gir et omfattende bilde av norsk kultur og historie, ikke minst om kvinners rettigheter og historikk, og forklarer hvordan det norske samfunnet fungerer. Jeg har fått høre hvordan Norge ble et sivilisert land med sosial rettferdighet. Opplæringsprogrammer kan være inngangsporter til den nye, demokratiske verden og kan bidra til å vise overgangen fra det syriske samfunnet til det norske.

Mannlige lærere i disse programmene har ofte mer autoritet enn de kvinnelige, siden østlige kvinner har lært seg til å stole mer på menn enn på kvinner. Det kan derfor sjokkere å høre nettopp en mann innrømme ting hun ikke har hørt før i hele sitt liv, at kvinners rettigheter fins.

Legg til rette for høyere utdannelse
Mange innvandrerkvinner kommer fra fattigdom og mangler utdannelse. De kan likevel bære på et håp om å utdanne seg på et universitet eller en høgskole, noe de ikke har hatt muligheten til i landet de kom fra. Det er som i en drøm, spesielt for dem som kommer fra krigsherjede land, som Afghanistan, Syria og enkelte deler av Iran. Kvinner bør oppmuntres til, og det bør legges til rette for at de kan endre en ofte skamfylt og smertefull livssituasjon.

Jeg har ofte spurt meg selv hvordan innvandrerkvinner i løpet av bare et år eller to skal klare å gjennomføre endringer mentalt og moralsk, som kvinner i Norge har brukt 100 år på å oppnå.

Jeg vil kjempe for kvinnene
Jeg har lovet meg selv å forsøke å åpne øynene for innvandrerkvinners muligheter her i Norge – muligheter som kan hjelpe dem å komme over en smertefull fortid fra hjemlandet.

Jeg er glad for å kunne oppsummere i en tekst noe av det som skjer i mitt sinn – tanker fra en som kommer fra Midtøsten og som nå bor i Norge. Jeg drømmer om å fortsette å skrive om virkeligheten til de nye innvandrerne, slik at jeg kan hjelpe dem som ønsker å forstå.

Oversatt fra arabisk av Raifah Albaleh.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.