Bli med på en togtur i den privatiserte fremtiden, løst baserte på faktiske hendelser i andre land.
Året er 2030, i en tenkt privatisert fremtid, ca. 15 år fra nå.
Slutt på småstasjonene
Jeg skal fra Bergen til Lillehammer, en togstrekning som krysser over fra Bergensbanen AS til Rondanetoget. I direkte reisetid ca. 10 timer. Det er litt lenger enn for 5 år siden, fordi banen er dårlig vedlikeholdt etter at selskapet som gjorde det i en periode gikk konkurs og det er etterslep fra statenes side. Dovrebanen kjører også, men har sluttet å stanse på en del av småstasjonene på grunn av lønnsomheten. For dem er det langdistanse som gjelder.
Velger billigste alternativ
På Bergensbanen.no koster billetten 2000 kroner, så jeg går inn på billigtogbillett.no for å søke etter alternativer. Strekningen Drammen-Oslo er også delvis betjent av Oslo Sporveier, og med litt billettsøk frem og tilbake finner jeg ut at jeg kan få en billett til 1080 kr i stedet, hvis jeg er villig til å sitte tre timer i Drammen og vente på nytt tog til Oslo, og deretter en time i Oslo før jeg tar Rondanetoget til Lillehammer.
Ok, tenker jeg. Det må jo gå. Det ligger flere kafeer rundt togstasjonen i Drammen, og jeg kan spise ganske mye lunsj og middag for de nesten 1000 kronene jeg sparer på å vente.
Trafikken står
Booket og betalt, priser jeg meg selv lykkelig for at jeg fant en billett i forkant – hadde jeg ventet til to uker før, kunne standardprisen på tvers av selskapene fort blitt enda dyrere.
Avreisedagen kommer, og jeg tar morgentoget til Drammen, som er framme litt før 14.30. Her går jeg til en kafe i nærheten og venter, men når jeg kommer tilbake, viser det seg at Oslo Sporveier har problemer med togene, og at det ikke er sjanse for at de går innenfor de neste tre timene, fordi all trafikken står, ut fra Oslo.
Ikke vårt ansvar
Jeg går bort til nærmeste billettluke. Oslo Sporveier.
— Hei, sier jeg høflig. – Jeg ser at det ikke går tog til Oslo. Hva gjør jeg da med togbilletten min fra Oslo til Lillehammer?
— Det kan vi dessverre ikke hjelpe deg med, sier personen i billettluken. – De togene er ikke vårt ansvar når du har så kort overgang.
— Neivel, sier jeg, men hvor skal jeg da henvende meg? Billetten er jo solgt gjennomgående.
— Da får du ringe selskapet du bestilte hos.
— Men de er stengt nå frem til i morgen?
— Jeg kan dessverre ikke hjelpe. Våre tog går som normalt nå.
Får hjelp av konduktøren
Jeg ringer Rondanetoget i stedet. De tar telefonen, men sier det samme som dem i billettluken: Det er ikke deres ansvar, og de kan dessverre ikke hjelpe meg. Virkelig, spør jeg? Det må jo være noen som har ansvaret? Dessverre, sier stemmen i telefonen – men jeg kan jo ta bussen, hvis jeg tror det er bedre.
Jeg ser på klokken. Vet jeg ikke rekker det. Går tilbake til togstasjonen og ser til min glede at togene er satt opp igjen, om enn litt sent. Så kommer jeg i det minste til Oslo. Her godsnakker jeg med konduktøren på neste tog, som er snill nok til å la meg sitte på ”feil” tog – fordi, blir det tilstått til meg under løfte om ikke å fortelle det videre – systemet er så dumt, og det burde ikke gå ut over oss. Konduktøren burde egentlig gitt meg en bot ved å kreve fullpris på 800 nye kroner.
Null korrespondanse
Vel fremme i Lillehammer, noen timer senere enn antatt, står jeg på stasjonen og speider ut i kveldsmørket. Bussene har endret tidsplan etter at de ble konkurranseutsatt, og den nye eieren synes visst ikke noe om å la de korrespondere med togavgangene til Rondanetoget – det er kun Dovrebanen det gjelder. Det er tre kvarter å vente til neste, så jeg ringer en taxi som kan hente meg. Vi har ikke folk, sier de – alle er fulle fra toget. Men vent litt, så kommer det nok noen. Det tar 20 minutter til. Nesten sånn at jeg kunne ventet på bussen.
Hvem har ansvaret?
Når jeg endelig kommer frem til mine venner, er det akkurat i tide til kveldsnyhetene og beskjeden om at toget er sporet av på strekningen jeg reiste før i dag: sviktende skinnesett har nok en gang betydd at liv kunne gått tapt. Men verken togselskapene eller skinnegangen mener de har ansvaret, ifølge talspersonenes TV-intervjuer. Det er et ansvar som ligger på staten som skulle vurdert vedlikeholdskapasiteten til selskapet bedre i anbudet.
Betryggende, tenker jeg, og lurer på om jeg skal avbestille returreisen.
NB: Ikke science fiction
Dette er ikke science fiction, men en løs beskrivelse av hva som kan komme til å skje ved privatisering, basert på hendelser fra Storbritannia og egne erfaringer, etter å ha brukt toget der i mange år. Det er bare en forskjell: prisen for å ha gått på feil tog, den måtte jeg betale – selv om jeg hadde spurt en annen konduktør på perrongen. I et land som har vært privatisert siden Thatcher, er de ikke like forståelsesfulle som i Norge.
Og Hatfield-ulykken, den tok menneskeliv. Rettssaken som viste ansvarsfragmenteringen var først over fem år senere.
Som så mange andre blander hun feilaktig sammen kjøring av tog, på den ene side, og eierskap til og vedlikehold av infrastruktur på den andre. Det finnes ingen planer om å privatisere infrastrukturen.
Det er dette som gjør det så vanskelig å forstå at konkurranseutsetting gjør togreisen billigere og raskere? Togføreren bare kjører toget slik togsentralen bestemmer, og den skal ta hensyn til godstogene og lokaltog som også bruker samme skinnegangen. Dersom det er slik at på Gjøvikbanen kan en prioritere persontoget hele strekningen, er det søkt å sammenlikne denne strekningen opp mot f.eks. Bergensbanen, slik regjeringen gjør. Da blir konkurranse å kjøre tog, selge billetter og servere kaffe?
Mao, dersom vi fjerner de deler av teksten som omhandler infrastrukturen så passer resten ganske så bra med forventet framtid på jernbanen?