Begynnelsen til slutten for folkebibliotekene?

FOTO: Peter Fiskerstrand

Bibliotekene trenger økte bevilgninger, men ikke fra pengesterke interesser. Bibliotekene må fortsette å være offentlige.

Jørund Hassel
About Jørund Hassel (59 Articles)
Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

Nasjonalbiblioteket har bevilget penger til et prøveprosjekt, «sponsorsamarbeid i bibliotek», som skal gå over to år i Oppland. Oppland fylkeskommune har mottatt kr 850 000 til prøveprosjektet, og tre kommuner er pekt ut til å delta (bibliotekene Gjøvik, Lillehammer og Vestre Toten).

Sett fra et fagforeningssynspunkt vil en slik ordning være i strid med alt av hva fagbevegelsen har vært med på å bygge opp.

Høyresiden ønsker private på banen
Bakgrunnen er Kulturutredningen 2014 (NOU 2013:4), hvor det ble slått fast at landets folkebibliotek er blitt systematisk nedprioritert og underfinansiert i en årrekke. Høyre/Frp-regjeringen mener at det offentlige ikke skal bære kostnadene med kulturtilbud alene og vil ha private sponsorer inn.

Ordningen med «sponsing i bibliotek» er ikke utprøvd tidligere i Norge. Den bør heller ikke utprøves. Det kan være første spikeren i kista for Lov om folkebibliotek (1985) og bibliotekene, slik vi kjenner de i dag.

Biblioteket, fagbevegelsens verk
Tilblivelsen av folkebiblioteket er fagbevegelsens verk. I tidligere tider var det som i dag; De formuende og rike vil verken dele eller fordele av overskuddet. Det innebar tidligere at arbeidstakernes barn verken fikk lære å lese eller skrive/regne, fordi arbeidstakere ikke hadde råd til bøker og utdanning til barna. Redningen ble at fagbevegelsen lagde sine egne bibliotek og kjøpte inn bøker som gikk på deling mellom barna. Det ble veien ut av fattigdommen for arbeidstakernes barn og andre barn som levde under dårlige kår.

I 1848 kom de første fagforeningene til Norge. Marcus Thrane sto i spissen for å etablere fagforeninger. En av de viktigste kampsakene for thranittbevegelsen var at «skolen måtte være lik for alle».

I et klassedelt samfunn var utdanningen, den offisielt anerkjente idretten samt kulturen forbeholdt borgerskapet og embetsmennene.

Arbeiderne og fagbevegelsen måtte derfor danne egne musikkorps, kor, idrettslag (organisert gjennom Arbeidernes idrettsforbund) og selvsagt bibliotek for arbeidere. Gjennom spleiselag på dårlige lønninger ble det kjøpt inn bøker og opprettet bibliotek.

Hver kommune, sitt bibliotek
Gjennom det faglig-politiske samarbeidet (mellom LO og Arbeiderpartiet) innførte Gerhardsen-regjeringen Lov om folkebibliotek i 1947. Samtidig ble borgerskapets organisasjon, Norges landsforbund for Idrett, og Arbeidernes idrettsforbund slått sammen til det som i dag er Norges Idrettsforbund. Målet var at klasseskillene skulle ta slutt.

Bibliotekene skulle være åpne for alle.

Bibliotekloven av 1985 sier at folkebibliotek eies og drives av kommunene. Videre heter det at hver kommune skal ha et folkebibliotek som gir et tilbud til alle mennesker og dekker alle fagområder og aldersgrupper, og at biblioteket skal være gratis for alle. Formålet er å arbeide for opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet.

Privat eller offentlig utdanning?
Debatten om private skoler dukket for alvor opp under Bondevik II-regjeringen (2001–2005). Det ble en debatt om fellesskap eller private løsninger. Debatten ble forsøkt nøytralisert med at det skulle være plass til begge deler. Det er trolig oppstarten til at borgerskapet ønsker seg tilbake til en ordning hvor borgerskapets barn skal holdes atskilt fra arbeidernes barn. Eksempelvis er kongefamilien blitt eksponenten for en slik tankegang da de valgte å ta sine barn ut av den offentlige skolen i 2014.

Trolig er det bare et tidsspørsmål før vi får en debatt om avvikling av «gratis bibliotek for alle», basert på at nye audiovisuelle- og IKT-løsninger er på fremmarsj. Det vil si at bibliotekene blir et viktig marked for andre kommunikasjonsmidler enn bøker og tidsskrifter og forfattere av dem, og dermed kommersielle interesser.

Høyresiden ønsker biblioteket skal koste
Det ble studentavisen Minerva, startet av Den Konservative Studenterforening i 1957, som for alvor startet debatten om avvikling av gratis bibliotek i Norge. Det skjedde i 2009. Minerva mente man burde ta betalt for bibliotektjenester: «hvis bibliotekene skal opprettholde sin dannelsesfunksjon i en digital verden, må det koste å bruke det».

Et av Norges mest arbeiderfiendtlige parti – Fremskrittspartiet – fremmet i 2011 et forslag om at det må bli slutt på gratis bibliotek. Begrunnelsen var at «stadig flere bruker bibliotekene. Der kan folk låne blant annet bøker, lydbøker og filmer gratis».

Fremskrittspartiets primæroppgave synes å være å bryte ned alt hva fagbevegelsen har bygget opp gjennom tidene. Det at stadig flere arbeidstakere og deres barn bruker bibliotekene, representerer tydeligvis et problem for Fremskrittspartiet, slik de uttrykte det.

Private tar kontrollen over biblioteket
Det er åpenbart at bibliotekene sliter økonomisk.

Høyre/Frp-regjeringen, med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti, har valgt å prioritere mer enn 20 milliarder kroner i årlige skatteletter – i all hovedsak til de 1 prosent rikeste – fremfor å satse på helse, velferd og utdanning i kommunene og fylkeskommunene. Men er da «sponsorsamarbeid i bibliotek» veien å gå?

Kapitalinteresser har erfaringsmessig aldri investert – verken kortsiktig eller langsiktig – uten å tjene penger på det. Åpner man for «sponsorsamarbeid i bibliotek», er faren stor for at dette etter hvert utvikler seg til en form for offentlig-privat samarbeid (OPS), der private får nok et sugerør inn i felleskapets velferdskasser. Og hvor private får makt over bibliotekenes innhold og formidling.

Fortsatt offentlige biblioteker
Den 1. februar mistet omlag 2,8 millioner nordmenn TVNorge og de 12 andre Discovery-kanalene som Canal Digital formidler, etter bruddet i distribusjonsforhandlingene mellom de to TV-gigantene. Telenor truet da med å trekke sin reklame som en slags straff fra sponsorene. Det er et godt eksempel på hvordan kapitalmakten styrer det som skal formidles av fjernsynsprogrammer. Slike tilstander kan like gjerne oppstå om man innfører «sponsorsamarbeid i bibliotek», hvor private interesser settes opp mot fellesskapets interesser.

Bibliotekene trenger økte bevilgninger – men det må være en offentlig oppgave!

Skal markedet få erobre biblioteket?
«Sponsorsamarbeid i bibliotek» er lansert som et «forsøksprosjekt». All erfaring viser at forsøksprosjekter blir permanente – og i hvert fall dersom private involveres. Dersom Lillehammer kommune går inn på denne avtalen, vil det med stor sannsynlighet bli en permanent ordning.

Markedsliberalistene er nok en gang i ferd med å viske ut en av fagbevegelsens seire – nemlig bibliotekenes uavhengighet og gratis rett på tilgang til ulike former for litteratur til utdanningsformål.

Vil vi det?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

4 Comments on Begynnelsen til slutten for folkebibliotekene?

  1. frilanders // at //

    Med unntak av enkelte kommuner, har nok ikke fagbevegelsen vært fullt så viktig for folkebibliotekets generelle framvekst som du vil ha det til. Og etter Krigen har Arbeiderpartiet på Stortinget og i regjeringer – på linje med de borgerlige – sikra Norges klare sisteplass i Norden når det gjelder folkebibliotektilbudet.

    Når det gjelder gratisprinsippet er det grunn til å minnes daværende AP-kulturminister Einar Førde som til tidsskriftet Bok og bibliotek i 1982 sa at avgift på bøker var uaktuelt “etter å ha drøftet spørsmålet”. Men videre: “… det kan muligens stille seg annerledes for andre
media, fortsetter han. Her nevnes blant annet bruk av
informasjonstjenester. Dette blir drøftet nærmere, men det er et spørsmål om vinningen og spinningen. Inntektene gjennom slike avgifter er relativt begrensede, og det er visse omkostninger med et apparat som ska! innkreve og kontrollere slike ordninger”.

    Altså ingen prinsippiell forståelse av viktigheten av gratisprinsippet.

    Men ingenting er bedre enn at fag- og arbeiderbevegelsen tar igjen det forsømte og slåss for biblioteket i dag!

  2. Kristian Larsen BredalKristian L. Bredal // at //

    Spennende! Jeg foreslår at sponsorer får lov å omskrive bøker, og har mange ideer som venter på finansiering: “Pippi Langstrømpe og kredittortene.” “Løven, heksa og klesskapet fra Ikea”. “Albert Åberg får ny telefon fra Telenor”. Mye mer effektivt enn plakater eller hva de nå har tenkt. Eller ikke tenkt.

  3. frilanders // at //

    Jeg oppfordrer dem som står bak prosjektet Jørund Hassel viser til, å bidra her med sin versjon. Hva vil dere med prosjektet? Hva vil dere ikke? Hva med forholdet til biblioteklova?

    Men når arbeiderbevegelsen og biblioteka en sjelden gang er tema, vil jeg, så lenge ingen andre gjør det, benytte sjansen til å utdype det jeg såvidt var innom i går. Jeg innvendte at fagbevegelsen ikke har vært “fullt så viktig for folkebibliotekets generelle framvekst” som Hassel kan gi inntrykk av.

    En av de dessverre ganske få som har jobba med dette, er forskeren Geir Vestheim. Blant annet i boka “Bok over land” fra 1999 går han og Erling Annaniassen gjennom dette historisk. Her tar de blant annet utgangspunkt i den vel mest markante sosialisten i norsk bibliotekhistorie, Henrik Hjartøy, ikke minst kjent for å ha bygd opp “Det røde bibliotek” – folkebiblioteket på Rjukan i mellomkrigstida. Men også han må innrømme at partiet hans (AP) ikke på langt nær hadde brukt nok krefter på bibliotekpolitikken. Sammenlikna med innsatsen for helsevesenet, skolen, idretten osv., og mer som Hassel nevner, var og ble biblioteket et stebarn.

    Fra side 80 i boka:

    “Henrik Hjartøy innrømmet at selv om arbeiderbevegelsen alltid hadde rommet enkeltpersoner med levende interesse for bibliotekvesenet, hadde den aldri klart å utforme en samlet linje og politikk for feltet. Stort sett hadde man begrenset seg til å kjempe frem større bevilgninger, men aldri preget biblioteksaken med arbeiderbevegelsens samfunnssyn slik det hadde skjedd på andre områder: ”Vi har således ikke bidratt til å skaffe den folkelige bibliotekbevegelse et åndelig innhold som på alle områder burde gjenspeile den gjæringens og nyskapningens tid vi lever i; vi har ikke interessert oss særlig for den organisasjonsmessige side av saken, og vi har funnet oss i at småborgerlige og til dels reaksjonære synsmåter er helt dominerende på dette viktige kulturområde.”

    Forfatterne tar bl.a. for seg det kanskje viktigste forsøket fra APs side på å spille en rolle i bibliotekpolitikken, nemlig boka “Vår bibliotekpolitikk”, gitt ut av AOF og forfatta av partiets bibliotekutvalg, som var etablert i 1935. Men Vestheim/Annaniassen må oppsummere:

    “Når Arbeiderpartiet og andre deler av arbeiderbevegelsen utvilsomt ønsket, og også forsøkte, å skape en selvstendig, særegen kulturoffentlighet for arbeiderklassen, så endte det likevel med at den borgerlige kulturarv ble overtatt – bare til toner av en mer eller mindre sosial og politisk treffende kritikk. Slik ble den nedarvede opplysningstradisjonen bekreftet, videreført og tilført friskt blod
    gjennom en bredere sosial basis i arbeidermiljøene”.

    Det var borgerskapet som dominerte bibliotekutviklinga med sin “folkeopplysning”, der dannelse var det uttalte målet, men der et annet formål var å dempe gemyttene i klassekampen.

    Vestheim/Annaniassen fortsetter og gir ordet til Hjartøy: “Hjartøy var … bekymret for [arbeider-]bevegelsens apatiske holdning, fordi mange av landets folkeboksamlinger var så konservativt ledet at ”deres publikum nærmest må få åndelig skjørbuk,…”. Han la ikke fingrene imellom i sine karakteristikker. Selv i kommuner med arbeiderflertall kunne bibliotekets innhold og ansikt utad utmerke seg med ”en særdeles grå frøkenfarve”, preget av forsiktige borgerlige damer uten den ringeste interesse for sosiale spørsmål. På den annen side fantes det folkebiblioteker som i bibliotekteknisk forstand var godt ledet, men som likevel virket søvndyssende i sin arrogante ”likegyldighet for den stormende verden de lever i.”

    I bl.a. Sverige hadde et større antall lokale bibliotek sin opprinnelse i arbeider- og fagforeninger. I Norge forekom det også, men sjeldnere.

    Her har Nasjonalbiblioteket digitalisert boka jeg har sitert fra: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030300001

  4. Tone Nyseter // at //

    Folkebibliotekets kjerneoppgaver er det offentliges ansvar

    Jørund Hassel skriver i et innlegg her på Radikal Portal om prosjektet “Sponsorsamarbeid i bibliotek”. Han uttrykker stor skepsis til at folkebibliotekene skal samarbeide med det private næringsliv. Han mener et slikt samarbeid kan rokke ved gratisprinsippet og at biblioteket ikke lenger vil være for alle.

    Som eier av prøveprosjektet kan vi berolige Hassel med at vi ikke har noe ønske om å utfordre disse svært gode lovpålagte prinsippene. Folkebibliotekets formål er å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet. Det skal vi gjøre gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Dette er, og vil fortsatt være folkebibliotekenes kjerneoppgave som det offentlige skal ha eneansvaret for. Forarbeidene til Lov om folkebibliotek sier også at: “En samarbeidspart kan ikke legge føringer på et folkebiblioteks innhold og aktivitet. Det er biblioteksjefens mandat å påse at biblioteket opprettholder sin uavhengighet til enhver tid.”

    Det vi derimot ønsker å teste ut i prosjektperioden er om vi kan skape tilleggsaktiviteter i biblioteket i samarbeid med det private næringsliv. Aktiviteter som i enda større grad styrker biblioteket som kulturinstitusjon, kunnskapssenter og lokal møteplass.

    Les mer om prosjektet på bibsam.no

    Mvh
    Øystein Stabell, rådgiver og prosjektleder ved Oppland fylkesbibliotek
    Tone Nyseter, leder for Oppland fylkesbibliotek

Comments are closed.