Aleinemødre blir ikke behandlet som andre. Vi blir liksom så stakkarslige, ensomme, og enkle i det øyeblikket vi ikke lenger er en del av et foreldrepar. Vi får ikke nyte høykultur og spise der vi vil. Og vi blir ofte møtt med utsagn som at vi må «legge ambisjonene på hylla» og at vi «bare må vente til ungen blir større» med å gjøre alt vi vil. Her er noe av det som andre tar det som gitt av vi må finne oss i:
- Å måtte gi en lengre utredning på spørsmål som «hvor er faren?» i ulike sosiale lag.
- Å ikke slippe inn på Litteraturhuset i Oslo med barnevogn. (Fordi samfunnet vårt tydeligvis tror at alle alenemødre med små barn bare vil handle på Ullared og leke i ballbingen på McDonalds.)
- Å virkelig måtte kjempe for å fremstå som en troverdig, trygg og oppegående bankkunde. (For hvordan skal man kunne klare å holde på et hus alene, når man ikke en gang klarer å holde på en mann?)
- Å motta ekte — og uekte — sympati fra superlykkelige nyforelskede foreldrepar som velsigner din fattige sjel med stygge og slitte barneklær de ikke vil at sine barn skal ikle seg.
- Å sitte på fest og høre på hvor mange dyre eiendeler og flotte «Syden» turer lykkelige foreldrepar har; for så å måtte stotre frem at man selv kjører en rusten varebil, og ikke har vært i utlandet på fem år.
Du bekrefter en stereotyp selv, om den fattige og sytete alenemoren. Det finnes nok av alenemødre med både mer enn solid økonomi og andre hobbier enn litteraturhuset. For de av oss som er barnløse er det deilig å ikke bli deiset ned av barnevogn-mafiaen uansett hvor vi går.