Slå tilbake angrepa på fagbevegelsen og kollektivavtalene – tvers gjennom lov til seier!

Foto: Vi arbeidsløse, Arne Ekeland 1933

Fagbevegelsen utsettes for stadig hardere angrep. Som motsvar bør den forberede seg på å ta i bruk streik, sympatiaksjoner av ulike slag og varighet, boikott og blokade, uavhengig av om det er lovlig eller ikke.

Harald Berntsen
About Harald Berntsen (1 Articles)
Harald Berntsen er en venstrevridd historiker som har skrevet et tyvetalls bøker -- mange av dem om norsk fag- og arbeiderbevegelse.

Uttalelse om den faglige situasjon og kampmidlene den krever fra Trondheimskonferansen 2016. Konferansen vedtok å sende forslaget ut til skolering og diskusjon i klubber og fagforeninger.

Den faglige situasjon
Den kapitalistiske samfunnsformasjonen vokser fram med at ei gruppe samfunnsmedlemmer med ulike opphav oppretter et økende privat eiendomsmonopol på produksjonsmidler og dermed blir en klasse av kapitalister. I samme takt stenges småfolk ute fra tilgang til de samme produksjonsmidlene og blir en klasse av eiendomsløse lønnsarbeidere, som er tvinga til å selge det ene produksjonsmidlet som de får eiendomsrett til, sin egen arbeidskraft, som en vare på markedet for å overleve.

Den overlegne makta til å diktere lønns- og arbeidsvilkår som kapitalistene har i kraft av eiendomsmonopolet på produksjonsmidler, søker arbeiderne å oppveie ved å opprette et monopol på arbeidskraft. Det vil si ved å slutte seg sammen i fagforeninger og kreve kollektive lønns- og arbeidsavtaler, med trussel om streik som avgjørende kampmiddel.

I de første 20 – 30 åra etter 1945 danna gjenoppbygginga av en krigsrasert verden grunnlag for en sterk kapitalistisk økonomisk vekst og et stramt arbeidsmarked som fikk de store arbeidsgiversammenslutningene til å respektere arbeidernes organisasjoner og gå med på landsomfattende kollektivavtaler, særlig i Norge og i andre små nordeuropeiske land med sterke sosialdemokratiske arbeiderbevegelser. Motytelsen som kapitalistene krevde og fikk innfridd, var at ledelsen i arbeiderbevegelsen måtte sørge for å opprettholde ro og orden i arbeidslivet og hindre ureglementert og ukontrollert bruk av streikevåpenet.

Nyliberal innstrammingspolitikk 
Fra 1973 utløste økte oljepriser ei akutt kostnadskrise og ei tilbakevending til mellomkrigstidas innstrammingspolitikk i Vest-Europa og USA. Alt på midten av 1970-tallet hadde innstramminga frambrakt en økende permanent massearbeidsløshet som blei grunnlag for en stigende offensiv fra arbeidsgiverne og regjeringene mot fagbevegelsen og de kollektive avtalene.

Offensiven var ledsaga av ei liberalisering av kapitalbevegelsene over landegrensene og ei utflagging av økende deler av storindustrien til andre verdensdeler, med svekkelse av de gamle store fabrikkarbeiderkollektiva og ytterligere arbeidsløshet. Den tok videre form av en stigende kampanje for konkurranseutsetting og privatisering av offentlige virksomheter, og for outsourcing i de private bedriftene av flere og flere oppgaver utenom deres kjerneproduksjon. Begge deler slår to fluer i ett smekk: De frigjør de store arbeidsgiverne fra økonomiske forpliktelser og avtaler med arbeiderne, og de deler opp de større arbeiderkollektiva og gjenoppretter det gamle kontraktørvesenet og konkurransen arbeiderne imellom, som fagbevegelsen og kollektivavtalene hadde gjort slutt på.

Oppsplittinga og den fleksibiliteten den også fremmer for arbeidsgiverne, drives i tillegg fram av økt adgang i lovverket til midlertidige ansettelser og ved hjelp av en voksende bransje av bemannings- og entrepriseselskap der de ansatte i stor utstrekning bare har lønn når de er leid ut. Denne bransjen er i stigende grad basert på at de store konserna går til oppsigelse av sine fast ansatte og avtalene med dem, og samme øyeblikk tilbyr dem ansettelse i nye, mer eller mindre fordekte datterselskap som de leier inn de samme arbeiderne eller kjøper hele entrepriser fra, ut fra behovet til enhver tid. Fly- og andre deler av transportbransjen går foran, men modellen er allerede på full fart inn i storindustrien.

I tillegg blir det allerede utbredte tilkallingssystemet utvikla videre gjennom den såkalte delingsøkonomien. Her er arbeiderne formelt ikke ansatte av noen, men private næringsdrivende som konkurrerer med hverandre om oppdrag. Dette lett forkledte lausarbeidersystemet feires i liberalistiske kretser som en digitalteknologisk determinert, endelig oppfyllelse av kapitalistenes gamle, aller våteste drøm om en kapitalisme uten lønnsarbeidere og klassekamp.

Kollektivavtaler settes til side
I Norge har NHO fra 2001 programfesta at i en verden der medlemmene må konkurrere med bedrifter i land hvor det hersker ubegrensa tilgang på billig uorganisert arbeidskraft, er fagorganisasjonen og landsomfattende kollektivavtaler en konkurransemessig ulempe som må vike for lokale og i siste instans individuelle avtaler mellom den enkelte arbeider og den enkelte arbeidsgiver. I USA er dette programmet for lengst gjort til dominerende virkelighet. I EU har det lenge vært under systematisk gjennomføring både i ledende land som Tyskland og etter ordre fra troikaen i de mest kriseramma medlemslanda i Sør-Europa om bare å annullere inngåtte kollektivavtaler.

I Norge har Fremskrittspartiet i flere tiår hatt som programfesta mål å få bort de landsomfattende kollektivavtalene, og fått følge av Høyre og Venstre. Et viktig skritt på veien mot dette målet er svekkelsen av fagforbundas sentrale kontroll med arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Mens fagbevegelsen i Finland er i opprør mot forslaget fra den finske regjeringa om å gjøre det ulovlig å avtalefeste faglige rettigheter som nasjonalforsamlinga fjerner fra lovverket, bøyer LO-ledelsen i Norge seg når NHO konsekvent nekter å forhandle med fagbevegelsen om ethvert krav om det samme.

Arbeidsgiverne setter inngåtte kollektivavtaler til side også ved tariffhopping og på andre direkte måter, som den årelange havnearbeiderkonflikten har vist.

Fagbevegelsens svar
Flere og flere fagorganiserte erfarer daglig at kapitalistene ikke lenger respekterer fagforeninger og kollektivavtaler. Ledelsen i LO er snart aleine om å tru at den «norske» modellen fra etterkrigstida stadig lever i beste velgående. Inntil det motsatte er bevist, må denne trua tas som uttrykk for en ærlig overbevisning. Men det er også klart at høye lønninger og andre privilegier som store deler av tillitsvalgtsjiktet nyter innafor den «norske» trepartssamarbeidsmodellen, ikke gjør det vanskeligere å holde fast ved denne overbevisninga.

Det viktigste som ligger til grunn for det som er igjen av den «norske» modellen, er en hovedavtale mellom LO og NHO og ei arbeidstvistlovgiving som binder de fagorganiserte på hender og føtter og gjør det ulovlig å ta i bruk ei rekke effektive kampmidler i forsvaret av fagbevegelsen og de kollektive avtalene, mot arbeidsgivernes systematiske angrep, inkludert deres lov- og avtalebrudd.

Innsnevring av kampmidler
Arbeidstvistloven gjør det ulovlig å streike i alle tvister om inngåtte avtaler. Det er bare lov å gå til arbeidskamp når det skal inngås nye eller revideres eksisterende tariffavtaler, og da bare etter overholdelse av langvarige frister og meglingsprosedyrer.

Hovedavtalen består av alminnelige bestemmelser for forholdet mellom partene i hele privat sektor, og kan bare forhandles og ikke streikes om. Fra starten i 1935 har hovedavtalen også gjort det ulovlig å streike i interessetvister om forhold som ikke er hjemla i tariffavtale, og den begrenser adgangen til å gjennomføre boikott-, blokade- og andre sympati- og spontane aksjoner. Og den gir meglingsmannen i arbeidstvistloven fullmakt til å iverksette kopling av uravstemninger i ulike forbund slik at ønska avstemningsresultat kan oppnås.

Brudd på og tvister om disse alminnelige bestemmelsene som LO fra 1935 ga avkall på adgangen til å streike om, kan stadig bringes inn for arbeidsretten, en trepartssammensatt domstol som blei oppretta med arbeidstvistloven i 1915 for å handheve denne loven.

Etter 1935 har LO og NHO forhandla seg fram til flere endringer i Hovedavtalen som ytterligere begrenser adgangen til å ta i bruk kampmidler.  Den viktigste består i et forbud for tillitsvalgte mot å fratre verva sine ved aksjoner til fordel for særskilt valgte streikekomiteer. Metoden hadde i ei rekke ulovlige streiker vist seg effektivt å tjene de streikendes behov for styre aksjonene og for å unngå erstatningsansvar for sine foreninger.

Fredsplikten i tariffperiodene er stadig total, og det er gjort mye vanskeligere å gå til sympatiaksjoner, for eksempel mot sosial dumping. Det er i hovedavtalen innført en bestemmelse om at en sympatistreik betyr en utvidelse av hovedstreiken som sympatistreiken støtter, til også å omfatte de sympatistreikende. Det betyr forbud mot kortvarige sympatistreiker. Viktigheten av dette viste seg under den fem måneders lovlige streiken som heismontørene gjennomførte mot sosial dumping i 2004-05. Flere elektrikerforeninger som gjerne ville bidra med kortvarige støtteaksjoner, lot Hovedavtalen hindre dem i dette.

Utenom arbeidstvistloven og hovedavtalen kan den til enhver tid sittende regjering, med støtte i stortinget, gripe inn i og stoppe alle streiker den ønsker å stanse, med tvungen lønnsnemnd, slik både den rødgrønne regjeringa gjorde i 2012 og den blåsvarte fulgte opp med i 2014.

Ulovlige kampmidler kan bli nødvendig
Når arbeiderne likevel streiker og aksjonerer på tvers av lov- og avtalebestemmelser, er ledelsen i LO og forbunda forplikta til å gjøre alt som står i deres makt for å stanse streikene for å unngå å bli dømt sjøl.

Men: Lov- og avtalebestemmelser hindrer arbeiderne i å ta i bruk de nødvendige maktmidlene bare så lenge arbeiderne respekterer dem. Fagbevegelsen har rikelig med erfaringer om at det både kan være mulig, nødvendig og riktig å gå på tvers av lover og avtaler og fordømmelse fra egen ledelse, og om at det er på denne måten lovene også kan settes ut av kraft, ikke ved å vente på at de skal oppheves eller endres av stortinget.

Det samme gjelder landets medlemskap i EØS. Ikke de begrensningene som dette legger på fagbevegelsen og kollektivavtalene, må bort før fagbevegelsen kan gjøre noe, men fagbevegelsens respekt for begrensningene. Veien ut av EØS går først og fremst gjennom direkte kamp på tvers av EØS-avtalens uakseptable bestemmelser og pålegg.

For at lovene og avtalene skal virke og gjelde, må de berørte ha respekt for dem. Det er på høy tid at fagbevegelsen reiser motstanden mot kapitalens forsøk på endelig å knekke den og alt den betyr og står for, med å forberede seg på å vise at den ikke respekterer lover og avtaler som står i veien for å gjøre effektiv motstand umulig. I kampen mot alle direkte og indirekte angrep på og underminering av kollektivavtalene og mot alle mer eller mindre raffinerte framstøt for å splitte arbeiderne og praktisere sosial dumping, må fagbevegelsen forberede seg på å ta i bruk streik, sympatiaksjoner av ulike slag og varighet, boikott og blokade, uavhengig om det er lovlig eller ikke. Den må forberede seg på å bli fordømt av egne ledelser og på å bli utsatt for de hardeste trusler, særlig ved å studere og diskutere bevegelsens ulike historiske erfaringer med illegale kamper og med arbeidet for å vinne sympati og støtte for kampene i hele arbeiderklassen, andre befolkningsgrupper og i den offentlige opinion.

Denne linja er også det beste midlet til å utvikle den økte medlemsaktiviteten og det demokratiet i fagbevegelsen som skal til for å slå offensiven fra motparten tilbake og fortsette kampen for et samfunn uten utbytting og undertrykkelse.

En klassekamp
Slaget står om fagbevegelsen og den klassesolidariteten den representerer, på tvers av landegrenser, livssyn, ulik etnisitet, yrker og fag. –Det pågår en klassekamp, og vi vinner den, uttalte en av verdens rikeste, den nord-amerikanske kapitalisten Warren Buffet i 2013. Ikke han, men først og fremst arbeiderne og fagbevegelsen sjøl avgjør om han får rett, i Norge som ellers i verden.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*