Hva er den ideologiske legitimeringen bak deleøkonomien?

Foto: R Barraez D´Lucca

Uber og Airbnb er i virkeligheten keiserens nye klær, som med teknologisk innpakning forsøker å maskere eldgammelt frikapitalistisk tankegods.

Eivind Dahl
Om Eivind Dahl (2 artikler)
Eivind Dahl har en master i matematikk ved Universitetet i Oslo.

I den siste tiden har det vært mye snakk om Uber, Airbnb, og såkalt “deleøkonomi”. Med deleøkonomi mener jeg selskaper som tilbyr formidling av tjenester som tradisjonelt er emne for vanlige ansettelsesforhold. Brukerne blir invitert til å kjøre taxi med egen bil eller leie ut sin leiligheten osv., til andre brukere av tjenesten. Transaksjoner administreres så ved en app som eies og driftes av de nevnte selskapene. I realiteten er ikke noen av disse prosjektene verdig navnet deleøkonomi, men forsøk på å omgå statlig regulering. Dette står i motsetning til faktisk deleøkonomi, som Couchsurfing og Wikipedia, hvor en deler overnatting og kunnskap. Jeg vil argumentere for at “deleøkonomien,” i Ubers tilfelle, har nyliberalistiske trekk idet den skaper et uregulert mikrokosmos innenfor et samfunn ellers regulert med lover og rettigheter.

For å forstå Uber må vi forstå nyliberalismen som ideologisk kraft, altså som en utopisk visjon og et politisk program.

Nyliberalisme som ideologi

Sentralt i den nyliberalistiske utopiske visjonen er menneskesynet: Enhver bør idéelt sett forme sin egen verden på bakgrunn av egoistisk selvinteresse. Ingen sa det bedre enn Margaret Thatcher:

[…] there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. – Margaret Thatcher, 1987

Samfunnet består altså av en samling enkeltindivider som inngår avtaler med hverandre på bakgrunn av nære egeninteresser. Svakhet og ulykke må en stå inne for selv:

[…] too many people have been given to understand that if they have a problem, it’s the government’s job to cope with it. ‘I have a problem, I’ll get a grant.’ ‘I’m homeless, the government must house me.’ They’re casting their problem on society. – Margaret Thatcher

De som nå i hvert fall dels beskyttes av det offentlige, som trygdemottakere, asylsøkere, tiggere og syke bør bli overlatt til seg selv, eventuelt godhjertede filantroper. Vi kan bare tenke oss Thatchers rasjonalisering for dette menneskesynet, men hun forestiller seg kanskje at staten, med sine styringer i menneskers relasjoner og maktforhold, tilkludrer arbeidet til den usynlige håndens etiske og moralske lillefinger.

Dette forplanter seg i nyliberalismens ideologiske narrativ om forholdet mellom staten og det frie marked. En ser for seg at en samling løst assosierte individer, uten statens innblanding, spontant vil skape og opprettholde det kapitalistiske frie marked: et marked uten reguleringer og i fri selvregulerende harmoni ( se for eksempel Hayek). Det er imidlertid godt forstått, av historiker Karl Polanyi, at det kapitalistiske markedet selv er en statlig regulering, gjerne produsert og opprettholdt av et stort statsapparat og med voldelige inngrep. Det frie markeds naturlige harmoni mangler også empirisk bakgrunn. I det nyliberalistiske utopiske narrativ stikker allikevel staten kjepper i hjulene for de sterkeste og det frie marked, som blir holdt nede av lover og reguleringer til fordel for samfunnets parasitter. Staten — eller som det er blitt hetende i USA, “big government”, er hierarkisk, byråkratisk, ineffektivt og utnyttende. Det idéelle frie marked er i kontrast sammensatt av frie mennesker, effektivt og profittmaksimerende.

Teknologioptimismen

De sterkeste er i Ayn Rands bøker kroppsliggjort i entrepenøren, en perversjon av Nietzsches overmenneske, som nådeløst tar for seg for å skape verden i sitt bilde.

The creator produces, the parasite loots. The creator’s concern is the conquest of nature – the parasite’s concern is the conquest of men. The creator requires independence, he neither serves nor rules. He deals with men by free exchange and voluntary choice. The parasite seeks power, he wants to bind all men together in common action and common slavery. He claims that man is only a tool for the use of others. -Ayn Rand, The Fountainhead

Entrepenørene er heltene i fortellingen om de som jobber hardt og innovativt nok. Hindringer mot å oppnå sin visjon er egen innsats, evne, og det “ufrie marked,” eller, fellesskapets — altså statlige — reguleringer i næringslivet.

I dag blir nyliberale idoler som Bill Gates, Mark Zuckerberg og Steve Jobs fremhevet som selvgjorte mennesker som trosset et samfunn som ikke forsto deres storhet. Forretningskvinnen Sheryl Sandberg pusher seg opp og frem i et mannsdominert næringsliv. Entreprenøren Elon Musk tar med selskapet SpaceX over romprogrammet, der et dyrt, tregt og nedprioritert byråkati ikke strakk til. Valget av akkurat disse ikonene er ikke tilfeldig og trekker på samtidens variant av troen på fremskrittet.

I vår tid fins ikke et mer utbredt symbol på fremskrittet enn idéen om tech. Dette symbolet aktualiseres gjerne i fetisjering av ny forbrukerteknologi som smarttelefoner og apper. Tech er i utvidet forstand julestjernen, og tech-personligheter, innovatører og businessmenn, de som skaper verden i sitt bilde og virkeliggjør de store teknologiske nyvinningene, er de som bringer oss til den. I teknologien skimtes håpet om fremskrittets transformative kraft, og bidrar til optimismen som knytter teknologien til den utopiske nyliberalistiske visjonen.

Det er disse ideologiske strømningene Uber trekker på for å sanke begeistring for prosjektet sitt, når de markedsfører som deleøkonomi det som i prinsippet er organisert pirattaxivirksomhet. Det var dette som skapte entusiasme for romfartsorganisasjonen Mars One og forklarer noe av medfarten til det private romselskapet SpaceX. Uber trekker på teknologioptismismen for å legitimere sin omgåelse av staters begrensende reguleringer ved å skape et rom som omgår disse.

Et nyliberalistisk mikrokosmos

Tross Ayn Rands overbevisning er naturligvis ikke friheten til å gjøre hva man vil som kapitalist en personlig frihet, men en frihet gitt til bedrifter på bekostning av arbeiderne. Dette er dagens markedslogikk, og nyliberalismens utopiske visjon vil i prinsippet realisere denne logikken i sin reneste form. Uber forsøker å omgå staters reguleringer, som tar hensyn til arbeidstakernes interesser, ved å skape et rom som omgår disse.

I deleøkonomien blir vakuumet etter samfunnets reguleringer fylt med entrepenørens visjon og egoistiske egeninteresse, samt markedets interne logikk. På bakgrunn av dette vil jeg i stedet for deleøkonomi kalle fenomenet for vakuumøkonomi.

Uber bidrar rett og slett til en uregulert taxiøkonomi og et arbeidsmarked på siden av statens lovverk. Sjåførene i Uber er ikke ansatte, men løsarbeidere. Frilanseres rettigheter er en indikator på hva Uber-sjåfører kan vente seg av rettigheter, om Uber-kjøring blir lovlig i Norge.  De får ikke de samme rettighetene som ansatte med tanke på sykefravær. De får heller ikke yrkesskadetrygd eller yrkesskadeforsikring. Det vil si større vanskeligheter med å få lån og det betyr fraværende arbeidssikkerhet, blant annet på grunn av fraværende oppsigelsesvern. Det er også rimelig å anta at flere arbeidsledige vil gi flere Uber-sjåfører, som derfor representerer nok en trussel mot livsvilkårene til en Uber-sjåfør. Generelt vil “tjenesteyterne,” eller vaskepersonell knyttet til utleiere i Airbnbs tilfelle, være svært sårbare for konjunkturer i markedet. Gevinsten går i større grad til bedriftene, og tapene tas i større grad av arbeiderne. Med andre ord lever “tjenesteyterne” — i et nyliberalistisk mikrokosmos — med alle konsekvensene av et fullstendig deregulert arbeidsmarked.

Symbolet på det hele blir kanskje Ubers krisehåndteringen under gisseldramaet i Sydney medio desember 2014, hvor Uber svarte på flukt fra området med å skru opp prisene til minimum 100 australske dollar. Dette burde ikke overraske. Vakuumøkonomien er i virkeligheten keiserens nye klær, som med teknologisk innpakning førsker å maskere eldgammelt frikapitalistisk tankegods.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

3 kommentarer på Hva er den ideologiske legitimeringen bak deleøkonomien?

  1. AvatarMarius WM // 2016-01-17 kl 15:43 //

    Det er et fullstendig fravær av kritisk holdning til hvorvidt vi i Norge skal følge etter amerikanske trender. Ja disse sosiale tjenestene er gjør det stort der. Skal Norge følge etter arbeidspraksisen til et land med utstrakt fattigdom, der konkurransetenkingen kun lønner de suksessrike, men ikke de vanlige. Og et arbeidsliv hvor sosiale rettigheter er fraværende fra 40 millioner arbeidende mennesker? Er det tjenester basert på dette system vi ønsker å innføre i norsk arbeidsliv?

  2. Mange gode poenger her. Et løsarbeidersamfunn på framvekst hvor pengene stadig oftere havner i lommene på multinasjonale selskaper som knapt betaler skatt.

  3. Jeg ser Civita og andre benevner Uber som «innovasjon», altså en form for forbedring. Men hva er det egentlig som forbedres?

    Taxivirksomhet går ut på at en person fraktes fra A til B i bil ført av en sjåfør. Taxi kan bestilles på telefon eller for eksempel gjennom en app. Så også med Uber. Ingen forskjell i den tjenesten som faktisk tilbys, altså.

    Forskjellen ligger utelukkende i hvordan næringen organiseres – man går fra en regulert næring med ordnede arbeidsforhold, til en situasjon hvor taxikjøring blir noe som folk driver med for å tjene noen ekstra slanter på fritida. Man har ikke kjøring som hovedinntektskilde og er derfor villig til å akseptere langt lavere lønn.

    Det blir et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår, som gradvis vil utslette den tradisjonelle taxinæringa.

    Etterhvert som denne typen «fritidsarbeid» blir mer vanlig, så vil det bli et press nedover i lønns- og arbeidsvilkår også i andre lavtlønnsyrker fordi det blir vanligere å spe på inntekten med en jobb nummer to. Da kan arbeidsgivere slippe unna med å betale litt mindre.

    Uber representerer altså en bevegelse mot amerikanske tilstander, hvor folk nederst på stigen etterhvert må ha både to og tre underbetalte jobber for å greie seg.

    Både Arbeiderpartiet og LO er åpenbart redde for å være «umoderne» når de uttaler seg om disse nye tendensene, som om de ikke har skjønt at det er lite nytt her. Innovasjon? Vel, det er en innovativ måte å skaffe seg billigere tjenester på bekostning av de som utfører tjenestene. Og det har vi jo sett i andre bransjer i tur og orden. Arbeidsinnvandringen var jo også en innovativ måte å skaffe seg rimeligere håndverkertjenester.

    Ap og LO representerer i stadig større grad den brede middelklasse ansatt i stat og kommune. Omsorgen for ansatte i private lavtlønnsyrker er omtrent fraværende.

    Men middelklassens arbeidstakere bør ikke føle seg for trygge når de ser det ene lavtlønnsyrket etter det andre raseres. Mange av disse yrkene, blant annet i helsesektoren er sårbare om det f.eks. åpnes opp for mer arbeidsinnvandring. Det gjelder både sykepleiere, hjelpepleiere, leger og tannleger.

    Informasjonsarbeidere, journalister kan jo lett erstattes av bloggere med spesialinteresser. Fotballfans skriver jo side opp og side ned på nettet helt frivillig uten økonomiske incentiver, så hvorfor ikke sparke sportsjournalistene og la disse folka få skrive på fritida i stedet? De har jo minst like god kunnskap. Nettavisen allerede godt i gang på dette sporet og Dagbladet tar nå inn et stadig bredere spekter av ytringer fra leserne med stadig lavere terskel når det gjelder kvalitet.

    Uber er altså et ledd i en bølge av overføring av ressurser fra de laveste i pyramiden og opp til de som står høyere.

    Dette representerer ikke innovasjon. Det er kun et ledd i den evige kampen om samfunnets ressurser hvor ei godt orgabisert venstreside har vært garantisten for levelige forhold også for de nederst på stigen.

    Denne ærerike tradisjonen bør det pusses litt støv av nå, synes jeg. Man kan ikke være redd for å være umoderne bare fordi noe kalles «innovativt» og er knyttet til noe så moderne som en app.

    En slik eventuell redsel viser bare hvor sidrumpa og gammeldags en faktisk er.

Kommentarfeltet er lukket.