NAV må tilbake til et medmenneskelig system der menneskene jobber med menneskene

Illustrasjonsbilde

Det hjelper ikke å ansette byråkrater som sitter milevis unna brukeren eller legge ned små NAV-kontorer. Det hjelper ikke å kaste enda flere penger etter overbetalte datakonsulenter.

Eirik Gram Franck
Om Eirik Gram Franck (2 artikler)
Styremedlem Miljøpartiet De Grønne Akershus og engasjert i arbeid med romfolk i Romania.

For noen dager siden ble jeg uføretrygdet. Historien min viser hvordan selv en hardt arbeidende og samfunnsengasjert person blir uføretrygdet. Det begynte med at jeg ble sykmeldt for fem år siden etter å ha stått i yrkeslivet siden jeg var 16-17.

Min lengste yrkeskarriere har jeg hatt innen det jeg foretrekker å kalle trøste og bære- yrker. Jeg har jobbet med barn og vært alt fra sivilarbeider til leder. I det frivillige har jeg jobbet i Røde kors, sivilforsvaret, i utviklingen av en økolandsby i Hurdal og deltagende i alt fra fylkesstyre til dannelse av lokallag i Miljøpartiet de grønne.

Jeg mistet pågangsmotet

Jeg manglet hele tiden formell kompetanse innen barnevernsarbeidet, selv om jeg pløyde alt jeg kom over av faglitteratur. Så da jeg gikk over på arbeidsavklaringspenger (AAP) var jeg veldig motivert for å få meg en utdannelse. Beskjeden jeg fikk fra NAV da jeg presenterte mine ideer var at nei, det hadde de ikke budsjett til. Jeg mistet helt pågangsmotet og så en stund svart på situasjonen. Min helsetilstand forverret seg kraftig.

Befriende å bli kvitt NAV

Jeg stablet opp flere alternativer for NAV, men fikk avslag, enten fordi legen vurderte meg til å være for dårlig eller fordi det ikke fantes plasser. Min helsetilstand er nå der at jeg er ufør. Det føles veldig befriende å slippe å bli kontrollert av NAV. Jeg måtte hver fjortende dag lyve og skrive under på at jeg ikke har vært for syk til å fullføre mine plikter, selv om sykdom er grunnen til at jeg har havnet på AAP. Jeg krysset ut et totalt meningsløst skjema, som egentlig er laget for arbeidsledige. For arbeidsledig er man ikke. Man er syk.

Ble fratatt retten til å delta i lokalpolitikken

Men man må gjennom gransking i hue og i ræva, av allmennleger og spesialister. Skjemaer må fylles ut, og man må under stadige trusler om å miste livsgrunnlaget sitt og møte opp her og der til timer.

Ikke har man lov å reise utenlands uten spesiell godkjenning, og man er fratatt retten til å delta i politikken.

Ja, du hørte faktisk riktig. Når man går på AAP har man ikke lov til å tjene noen ting, og om man representerer i et kommunestyre er man pålagt å motta møtegodtgjørelse. Dette er til og med prøvd i høyesterett.

Tapte et sosialt miljø

Jeg har vært engasjert i MDG under sykdomsperioden, om enn med varierende kapasitet. Jeg kunne tenkt meg å sitte i kommunestyret, men kunne som sagt ikke stille som førstekandidat grunnet disse reglene.

Jeg var derfor nødt til å redusere mitt engasjement kraftig. Mye av min kapasitet har gått med til å holde ut usikkerheten, samt tapet av et flott miljø.

Mitt engasjement for de svake i samfunnet har vært tydelig i sosiale medier, og mye av det kommer fra min tid som barnevernsarbeider.

Kanskje kunne jeg vært tilbake i arbeid med annen behandling, kanskje ikke.

Skammelige barnetillegg

Når man går på AAP har man ca 27 kroner eller noe slikt i barnetillegg. Man skal altså fø opp et barn for 27 kroner dagen, men bare fem dager i uken.

Barnetillegget når man er ufør er bedre. Ordningen ble reddet i et nødskrik etter å ha blitt foreslått fjernet av et samlet Stortingflertall, og med Ap som hovedarkitekt. Det er en skam å prise barnas levevilkår slik.

Jeg ser lyst på livet

Jeg klager ikke over min sparsomme økonomi under fattigdomsgrensen. Jeg er rik. Jeg har hatt meget god hjelp av gode besteforeldre til mine barn, gode venner, og gode ex-kjærester. Jeg er heldig som har et stort nettverk av flotte, interessante og gode mennesker. Jeg priser mitt hjerte for barna jeg har så kjær. Jeg priser mitt hjerte for den vakreste sjel jeg har fått til kjæreste.

Jeg ser lyst på livet. Jeg er nå ufør og får penger på konto og et barnetillegg ment som utgiftningsdekning som jeg må skatte av.

Likevel er jeg heldig. Heldig som lever i et rikt land og som fortsatt har rester av det velferdssystemet vi bygde opp etter krigen.

Heldig er jeg som har tak over hodet, i motsetning til svært mange innen min kategori som bor under elendige forhold.

Et umenneskelig regelverk

Men jeg tenker nå likevel på om situasjonen og helsetilstanden min kunne vært annerledes, om jeg hadde fått hjelp den gangen jeg var motivert til å ta imot den. Om jeg hadde fått meg en utdannelse. Latt meg nærme meg dette i mitt tempo og fjernet bekymringene for at livsgrunnlaget skulle fordufte. For det som har skjedd meg og utrolig mange andre, har skyldtes et umenneskelig regelverk, som selv ikke NAV forstår eller greier å forklare.

Systemet minner om en gedigen sammensausing av regelverk og direktiver, levert av tidenes fyllesyke byråkrater, etter å ha vært på trestjerners konferansehotell og drukket en for mye i prosessen.

Konsulentenes gullgruve

Mange har tjent masse penger på NAV-reformen, men det er ikke de NAV var ment å hjelpe. De som trenger hjelp har fått det verre, noe mange offentlige statistikker viser.
Rettigheter foreslås fjernet i budsjettforhandlinger for å finansiere en skattelette. Større overføringer går til rike konsulentselskap for å utrede noe vi visste fra før.
Ekstrabevilgninger går til NAV kontroll for å kontrollere om noen skulle ha vært så uheldige å fylle ut et skjema feil.

Hvor sitter ekspertisen

Helt greit at en ønsker å gjøre noe med trygdeeksport og trygdemisbruk. Men det må ikke sauses sammen med tiltakspakken for dem som faktisk trenger hjelp i en vanskelig livssituasjon.

Hva med å spørre den virkelige brukeren for å få den virkelige ekspertisen, i stedet for hele tiden å fremstille en svak gruppe som en fare for velferdssamfunnet? Hva med å sette mennesket i sentrum, ikke møte det med mistenksomhet og trusler om politianmeldelse.

Her ligger de reelle kostnadene

Det er nok av ”kostnader” å spore opp og slå ned på, men de ligger andre steder, for eksempel i statistikkene for kostbar (og ofte uvirksom) rusbehandling. De finnes i statistikkene for innsatte i norske fengsler og i kostnadene til rettspleie. Eller på et loslitt og kostbart hospits – uverdige leverforhold med dyr leie.

Vi finner dem igjen på sykehusene og på kirkegården. På sosialkontorene, der brukere ofte møter grinete saksbehandlere med en ovenfra- og ned-mentalitet. Sosialhjelpsmottagere blir stigmatisert av politikere som selv mottar godt over levelønn og som snakker mot all kunnskap om faget. Sosialhjelp går i arv, sier de. Ja, når man setter folk med barn i en fattigdomsfelle, så går det i arv.

Sunn fornuft og psykologi tilsier at gulrot fungerer mye bedre enn pisk, men det gjelder visst ikke her.

Brukere blir kasteballer

Rusmisbrukere blir kasteballer mellom private profitører, sosialhjelp, psykiatri, offentlig rusomsorg (det som er igjen av den), manglende botilbud og ettervern.

Joda Anniken Hauglie, vi må kunne stille krav. Men da må vi bort fra dagens rigide, lite individuelt tilpasset tilnærming, der beslutninger ofte tas langt unna brukeren. Og der ansvarsoppfølgingen av den enkelte brukeren pulveriseres. Svært mange brukere får uadekvat hjelp og blir kastet inn i en medisinsk kontradiktert, brukermedvirkningsfri, byråkratisk og stivbeint mølle, der alle kreftene går til å kjempe til seg et nødvendig men sparsommelig livsopphold.

Kjøttkvern

Heidi Follet, tidligere NAV-ansatt, sa det treffende i vinnerforslaget til NRK Ytring i fjor: ”Som representant for NAV-systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, til jeg finner en måte å trykke deg gjennom kverna.”

Bjørn Gudbjørnsrud, den tidligere sjefen for NAV, har åpnet munnen etter utskiftningen. Ifølge han er organisasjonen mastodontisk, med sine 19 000 ansatte, og umulig å styre. Han mener regjeringen har mistet kontrollen.

Ikke kast pengene etter konsulenter

Det hjelper ikke å ansette flere byråkrater som sitter milevis unna brukeren eller legge ned og samordne små NAV-kontorer. Det hjelper ikke å kaste enda flere penger etter overbetalte datakonsulenter for å lage noe som knapt kan brukes.

Det hjelper ikke å hive seg inn i kostbare anbudsrunder, bare for at private profitører skal vinne og de idealistiske tape, slik at konsulentene tjener gode penger og kan ta ut fete overskudd, utbytter og plassere pengene i skatteparadis.

Vi må tilbake til et tillitssystem

Vi må tilbake til et rettighetsstyrt, medmenneskelig og respektfullt system, der menneskene jobber med menneskene.

Vi må tilbake til et tillitssystem der arbeideren kan utvise skjønn og medmenneskelighet og der brukeren får ta del i og utforme sitt eget liv. Å bli utsatt for kafkalignende prosesser, med trusler om politianmeldelse og fjerning av sikkerhet til livsopphold, hjelper ikke.

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.